I kapittel 12 i meldingen omtales referansestrategien og
transportetatenes alternative innretninger.
Transportetatene har til analyseformål
utformet en referansestrategi. Denne innebærer at prioriteringene de
siste seks årene av langtidsplanene for perioden 1998-2007,
er ført fram til utløpet av 2011. For Kystverket
er det tatt utgangspunkt i prioriteringene for perioden 1998-2001.
Referansestrategien ble utarbeidet innen en beregningsteknisk økonomisk
ramme tilsvarende en videreføring av Regjeringens budsjettforslag
for 1999, og med en relativ fordeling mellom veg og bane som i langtidsplanene
for 1998-2007.
For Luftfartsverket har departementet valgt å ta utgangspunkt
i en referansestrategi som reflekterer prioriteringene så langt
i inneværende planperiode, og avviker noe fra profilen
i Norsk luftfartsplan 1998-2007. Dette skyldes i hovedsak en annen
trafikkutvikling enn antatt.
Gjennom fire alternative innretninger har transportetatene
belyst hva som kan oppnås ved realistiske vridninger av
referansestrategien. Innretningene er utarbeidet for å belyse
virkninger av særlig å prioritere framkommelighet,
trafikksikkerhet, distriktspolitiske mål og miljøhensyn.
De alternative innretningene kan sies å illustrere det
politiske handlingsrommet innen begrensede økonomiske rammer.
Det er redegjort nærmere for referansestrategien
og ulikheter i måloppnåelse og avveininger mellom
ulike mål i de alternative innretningene i hhv. kapittel
12.1 og 12.2 i meldingen.
I forhold til Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 innebærer
referansestrategien økt innsats til trafikktilsyn, drift
og vedlikehold og en nedgang i innsatsen til riksveginvesteringer.
Det er ikke vesentlige forskjeller i profil
mellom referansestrategien for jernbane og profilen for Norsk jernbaneplan
1998-2007.
For luftfarten innebærer referansestrategien
en betydelig innsats rettet mot sikkerhet, forsterket vedlikehold
og utbedringer av mangler i forhold til gjeldende regelverk, herunder
oppgradering av regionale lufthavner. Strategien medfører
en standardheving på disse områdene. Vektleggingen
av kapasitetsøkende tiltak er noe høyere enn i
Norsk luftfartsplan 1998-2007.
For sjøtransport innebærer
referansestrategien prioritering av fiskerihavner på steder
hvor utbyggingen har stor betydning for nasjonal verdiskaping i
fiskerinæringen. Samtidig ivaretas havnebehov i mindre lokalsamfunn,
der fiskerihavnetiltak har avgjørende betydning for næringen
og sysselsettingen på stedet. Det er lagt vekt på både
framkommelighets- og distriktshensyn. Farledsutbedringene rettes
i hovedsak mot innseilingen til fiskerihavnene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at referansestrategien består i en videreføring
av innsatsen for planperioden 1998-2007. Disse medlemmer peker
på at hensikten med å utforme en slik strategi
er bl.a. å kunne sammenligne virkninger av Regjeringens
anbefalte strategi med en videreføring av de prioriteringer
som blir lagt til grunn i de inneværende langtidsplaner.
Disse medlemmer mener at en synliggjøring
av hva en videreføring av dagens planer vil innebære,
er et viktig og nødvendig tiltak for bedre å kunne
se hvilke valgmuligheter vi står overfor politisk. Dette understrekes
ytterligere ved å sette opp fire alternative innretninger
med hver sin hovedvekt på henholdsvis sikkerhet, miljø,
distrikt og framkommelighet. Disse medlemmer mener
at synliggjøringen av referansestrategien og de alternative
innretningene viser at Regjeringen har valgt en riktig hovedlinje
i sin anbefalte strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil bemerke at bevilgningsnivået i
den valgte referansestrategien er for lavt til å kunne realisere
viktige målsettinger i transportsektoren. Særlig
negativt vil en ytterligere reduksjon av riksveginvesteringene være.
Bevilgningsnivået til riksveginvesteringer er fra før
lavt, og et enda lavere bevilg-ningsnivå vil blant annet
ha negativ innvirkning på framkommeligheten og transportkostnadene.
Disse medlemmer viser til forutsetningene
i Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 om å innføre anbud
og nye kontraktsformer i ferjetrafikken. Flertallet på Stortinget
har til nå bare akseptert prøver på anbud,
og dermed i stor grad videreført dagens system med årlige
forhandlinger.
Disse medlemmer vil understreke
at flertallets manglende vilje til å følge opp
egne forutsetninger, kan ha ført til en mindre effektiv
ressursutnyttelse enn forutsatt. Det kan ha svekket ferjetilbudet. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til merknader under kap.
7.4.2 og St. meld. nr. 46 Nasjonal transportplan (1999-2000) side
93 og 94, hvor Regjeringen uttaler følgende:
"Annen rutegående lokaltransport har allerede
i flere år hatt mulighet for bruk av anbud. Erfaringene
herfra, samt erfaringer med anbud i andre sektorer i Norge og internasjonalt,
indikerer at anbud kan være et effektivt virkemiddel for økt
effektivitet. Erfaringene viser også at muligheten til
bruk av anbud i seg selv kan virke kostnadsdisiplinerende."
Disse medlemmer slutter seg til
disse synspunkter. Disse medlemmer vil peke på at
gevinsten ved en effektivisering av ferjetrafikken gjennom anbud,
skal tas ut i form av bedret frekvens og/eller lavere priser
for forbrukerne.