Vedrørende Dokument nr. 8:26 (2000-2001)

Jeg viser til Næringskomitéens brev av 12. desember 2000.

Ved den revisjon av reindriftsloven som fant sted i 1996 fikk vi i § 2 første ledd tredje punktum følgende bestemmelse:

"De utmarksstrekninger (jfr. § 11) som inngår i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med slike særlige rettigheter og plikter som nevnt i første punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold."

Bakgrunnen for denne lovendringen var den uklarhet som forelå når det gjaldt reindriftens rettssituasjon og det tiltakende omfang av rettskonflikter på dette området. Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til den samiske befolkning var viktige elementer i de vurderinger som den gang ble foretatt.

Næringskomitéens flertall sa blant annet dette i de generelle merknadene i Innst. O. nr. 8 (1995-96) (side 9):

"Fleirtalet vil peike på dei forpliktingane norske styresmakter har andsynes samane som folkegruppe gjennom § 110 a i Grunnlova og ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i sjølvstendige statar og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar."

Av det som framkom fra flertallets side i forhold til endringen i § 2 vil vi særlig peke på følgende (side 11):

"Fleirtallet meiner det er viktig å slå fast at det er ein generell reindriftsrett i fjell og utmark innanfor gjeldande forvaltningsgrenser, om det ikkje ligg føre særleg rettsgrunnlag for det motsette.

Fleirtallet vil peike på at målsettinga med lova ikkje er å etablere reindriftsrett der det i dag ikkje er slike rettar. Målsettinga er derimot å gje klårt uttrykk for kva som er den allmenne føresetnaden som ein byggjer på om tilhøvet mellom dei gjeldande forvaltningsgrensene og rettsgrensene. Verknaden av ei slik lovendring vil ikkje vere at det vert etablert rett der den ikkje var før, men derimot at det vert innført ein regel for tvilsrisiko for avgjerd i spørsmålet der det oppstår tvist."

Som kjent ble saken behandlet to ganger av Odelsting og Lagting. Etter Landbruksdepartementets syn innebar ikke andre gangs behandling i Stortinget noen realitetsmessige endringer i forhold til bestemmelsen i § 2 første ledd.

For øvrig sa statsråd Gunhild Øyangen det slik da saken på nytt ble behandlet i Odelstinget:

"Jeg vil understreke at siktemålet fra Regjeringens side er å klargjøre og sikre grunnlaget for den reindrift som faktisk foregår i dag. Hensikten er å slå fast at innenfor forvaltningsgrensene for de samiske reinbeiteområdene skal det alminnelige utgangspunkt være at dagens utøvelse av reindrift er rettmessig. Dette vil være avklarende både forvaltningsmessig og strafferettslig."

Når det gjelder konfliktråd (meklingsråd i reinbeiteområde), er det etter mitt syn litt tidlig å trekke konklusjoner med hensyn til erfaringene her. Ved de saker som til nå har vært behandlet i rettsapparatet har, etter det vi har oversikt over, stevning fra grunneierinteressene foreligget før retningslinjene for meklingsråd ble gitt høsten 1997. Vi er imidlertid kjent med at en beitekonflikt i Sør-Trøndelag nå er under behandling i meklingsråd. For øvrig har meklingsråd med positivt utfall vært brukt i et tilfelle i Troms selv om vi her hadde med en noen annen problemstilling å gjøre enn den som foreligger i sør-områdene.

På bakrunn av de omfattende kostnader saksanlegg fra grunneierinteressene har ført/kan føre med seg for reineierne, ble reindriftsavtalepartene under reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 1999-2000 enige om at midler avsatt over reindriftsavtalen til Reindriftens utviklingsfond også skulle kunne nyttes til dekning av sakskostnader i slike tvister. Eventuell økonomisk bistand forutsettes gitt etter søknad og en konkret vurdering av styret for Reindriftens utviklingsfond i det enkelte tilfellet. I den utstrekning slike søknader innvilges, skjer dette innenfor reindriftsavtalens ordinære ramme. Det er ikke på annen måte avsatt midler over statsbudsjettet til dekning av denne type utgifter. De midler som nyttes over reindriftsavtalen til saksomkostninger kunne dermed alternativt blitt brukt til inntektsfremmende tiltak i reindriftsnæringen.

Når det gjelder Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, heter det i § 1 i lov av 7. juni 1985 nr. 51:

"Det opprettes en dømmende kommisjon (utmarkskommisjonen) for å ordne rettsforholdene mellom staten og andre vedrørende høyfjellsområder og andre utmarksområder i Nordland og Troms fylker. Som staten regnes i denne lov også andre som forvalter eiendom på statens vegne."

Og i § 2:

"Kommisjonen har myndighet til ved dom med bindende virkning for alle vedkommende:

• 1) å fastslå om staten er eier av grunnarealer eller ikke,

• 2) å fastsette grenser mellom statens grunnarealer og tilstøtende grunnarealer,

• 3) å fastslå om bruksretter, herunder allmenningsretter, er til eller ikke på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som har bruksrett."

Formålet med etableringen av kommisjonen var å ordne rettsforholdene mellom staten og andre. Utmarkskommisjonen har ikke kompetanse til å behandle spørsmål om reindriftsrettens utstrekning i forhold til private interesser. Vi kan således ikke se at henvisningen til Utmarkskommisjonens virksomhet har relevans i forhold til den problemstilling som her er tatt opp fra forslagsstillernes side.

Ellers kan vi, når det gjelder saksomkostningsreg­lene i denne loven, vise til punkt 3.10 i Ot.prp. nr. 59 (1984-85). Blant annet sies det her:

"Mot rimeligheten av at staten uten videre skal bære omkostningene, kan innvendes at det da etableres andre omkostningsregler for saker som behandles i Nordland og Troms enn for tilsvarende saker som behandles andre steder i landet. Departementet vil imidlertid peke på at hele ordningen med en utmarkskommisjon representer en spesialordning som er etablert på grunnlag av de særlige behov som gjør seg gjeldende i de to nevnte fylker."

Ut fra ovenstående er etter Landbruksdepartementets oppfatning situasjonen innenfor grensene for de samiske reinbeiteområdene den at utøvelse av reindrift er lovlig med mindre det foreligger særlig rettsgrunnlag som tilsier noe annet, for eksempel en rettskraftig dom. Etter Landbruksdepartementets syn vil en utgiftsdekning fra statens side overfor grunneier­interessene, som foreslått i Dokument nr. 8:26 (2000-2001), motvirke det som var lovgivers intensjon med ovennevnte endring i § 2 i reindriftsloven og prinsipielt sett være svært betenkelig.

En eventuell parallell til ordningen over reindriftsavtalen ville være at det ble etablert en tilsvarende ordning med mulig dekning av grunneieres utgifter innenfor jordbruksavtalens ramme eller på annen måte finne kollektive dekninger som fordeles på alle grunneiere. Det har ikke blitt foreslått slike ordninger av partene i jordbruksoppgjøret.