Bakgrunnen for meldingen er Stortingets vedtak om å be Regjeringen legge fram en samlet vurdering av kirkens økonomiske situasjon etter innføringen av ny kirkelig lovgivning, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (1998-1999). Det nye lovverket ble iverksatt 1. januar 1997, jf. Innst. O. nr. 46 (1995-1996).
Departementet viser til at et utvalg etter vedtak i Kirkemøtet skal vurdere forholdet mellom kirke og stat, trolig også spørsmålet om kirkeskatt. Departementet mener en vurdering av større endringer i finansieringsordningene for kirken bør vente til utredningen fra dette utvalget foreligger. Utvalgsarbeidet skal avsluttes i 2002.
Departementet redegjør i meldingen for utviklingen av kirkens økonomi lokalt de siste årene, med vekt på de kirkelige fellesrådene og de kommunale utgiftene til kirken. Innføringen av ny kirkelov medførte større omlegginger i hvordan de kirkelige regnskapene ble ført fra 1997. Departementet understreker at det derfor er grunn til å være varsom med å dra sikre konklusjoner ut fra det tallmaterialet som er lagt fram.
Etter departementets oppfatning har kirkeforvaltningen lokalt i dag et omfang og en standard som i det store og hele er i tråd med intensjonene i lovverket. Det er departementets generelle vurdering at de organisatoriske endringene som er gjennomført, har vært gode og gir et godt grunnlag for den videre utviklingen av en moderne og profesjonell kirkeforvaltning. Men departementet understreker at det er lokale variasjoner. Den nye kirkeforvaltningen er mange steder ung og sårbar. Kommunenes bidrag til kirken varierer fra under 100 til over 800 kroner pr. innbygger. Forskjellene har i første rekke sammenheng med hva kommunene har av kirkebygg, kirkegårder og utgifter til vedlikehold. Men kommunens økonomiske situasjon og prioritering er også viktig.
Departementet drøfter bl.a. derfor spørsmålet om å presisere kommunenes utgiftsplikter i forskrift. Etter en samlet vurdering kommer departementet til at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å fastsette en egen forskrift på området. Men departementet vil ikke avvise at det i framtiden kan bli aktuelt å ta opp spørsmålet til vurdering. Departementet viser også til at fylkesmannsembetene på selvstendig grunnlag skal kunne vurdere om kommunene oppfyller sine plikter etter kirkeloven § 15. Det er en forutsetning at de kommunale bevilgningene til kirken fortsatt gir grunnlag for tilfredsstillende drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, og lønn til nødvendige, lovbestemte stillinger i kirken.
Departementet foretar i meldingen en grenseoppgang mellom statlig og lokalt finansieringsansvar. Departementet mener statens ansvar bør avgrenses til prestetjenesten og virksomheten ved regionale og sentralkirkelige organer. Lokale kirkelige oppgaver bør finansieres lokalt, med kommunen som viktigste bidragsyter.
Prestetjenesten omfatter i dag ca. 1 200 årsverk, 12 studentprester og 16 fengselsprester medregnet. Arbeidet med en kirkelig bemanningsplan er i gang i regi av Kirkerådet etter oppdrag fra departementet, jf. også Budsjett-innst. S. nr. 12 (1995-1996). Saken vil bli lagt fram for Kirkemøtet i 2001. Departementet mener det er stort behov for flere prester og går inn for en vesentlig økning i antall stillinger i årene framover. Økningen må gå over en viss tid og være tilpasset en realistisk rekrutteringssituasjon. Det er naturlig å vurdere om det bør legges til grunn særskilte normer eller kriterier for antall prestestillinger i et område. Departementet vil arbeide videre med dette på grunnlag av bemanningsplanen fra Kirkerådet. Nye stillinger vil være viktig i arbeidet med å få endret organiseringen av prestetjenesten og inndelingen i tradisjonelle tjenestedistrikter. Dette vil gi bispedømmerådene større frihet og ansvar for plasseringen og bruken av personalressursene.
Departementet mener videre at staten bør overta det ansvaret kommunene har i dag for prestenes reiseutgifter. Bispedømmerådene vil da styre og forvalte midlene. Departementet forutsetter at rammetilskuddet fra staten til kommunene blir redusert i samme omfang, slik at omleggingen ikke medfører merutgifter for staten. Omleggingen forutsetter endring i kirkeloven § 15.
Departementet mener det er uheldig at staten har finansieringsoppgaver for lokal kirkelig virksomhet. Hovedregelen er og har vært at det økonomiske ansvaret for menighetenes virksomhet ligger i lokalsamfunnet. Departementet peker på at det for kommunesektoren er et generelt mål å avvikle øremerkede tilskudd. Det bør være et lokalt ansvar å prioritere mellom ulike kirkelige oppgaver og tiltak. Intensjonen i kirkeloven er at ressursbehovet og prioriteringen av de kirkelige oppgavene bl.a. innenfor diakoni, barne- og ungdomsarbeid, undervisning og kirkemusikk, skal foregå lokalt i et samarbeid mellom kommune og kirke. Dermed vil det også være lagt til rette for å samordne kommunale og kirkelige tiltak i lokalsamfunnet.
Departementet går derfor inn for at det statlige deltilskuddet til diakoni, som fra 1997 ble utvidet til også å omfatte undervisning og kirkemusikk i domkirkene, blir innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Størstedelen av tilskuddet gjelder dekning av inntil halvdelen av lønnsutgiftene for ca. 145 diakoner. Det er en forutsetning at fellesrådene ikke dermed får et svakere finansieringsgrunnlag for disse stillingene enn tidligere, med fare for at ansatte kan bli sagt opp som følge av manglende finansiering. For å få dette til må det etableres lokale avtaler og rettslige bindinger for kommunene fra den tid tilskuddsordningen blir innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Departementet vil komme tilbake til dette i forbindelse med endring av kirkeloven § 15.
Staten yter også fra 1997 et særskilt tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunene. En stor del av midlene blir fordelt som grunntilskudd til hvert fellesråd, noe som kommer de minste kommunene til gode, resten etter innbyggertall. Departementet mener at tilskuddsordningen har vært viktig for gjennomføringen av det nye lovverket, men at overgangstiden mellom ny og eldre lovgivning nå må regnes som avsluttet. Departementet mener at de statlige tilskuddene til fellesrådene bryter med den ansvarsdelingen mellom staten og kommunene som tradisjonelt er og har vært gjeldende på det kirkelige området. Departementet foreslår derfor å legge om ordningen og å innlemme utgiftene i rammetilskuddet til kommunene. Dette bør gjøres over en viss tid og vil kreve endring i kirkeloven § 15.
Opplysningsvesenets fond er et selvstendig rettssubjekt med grunnlag i Grunnloven § 106 og regulert i egen lov 7. juni 1996, jf. Innst. O. nr. 45 (1995-1996). For så vidt angår eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond, viser departementet til at lovavdelingen i Justisdepartementet i brev 23. november 2000 konkluderer med at staten er eier av fondet. Meldingen redegjør for prinsipper og retningslinjer for forvaltningen av fondets eiendommer og finanskapital. Departementet mener det bør åpnes for at gevinstene ved salg av verdipapirer i fondets eie skal regnes som avkastning og brukes til å finansiere flere kirkelige oppgaver enn i dag.
Departementet viser til at presteboliger er en primæroppgave for Opplysningsvesenets fond og har tidligere gått inn for at fondet skal overta finansieringsansvaret for de kommunale presteboligene, samt dekke driften av kirkelig medlemsregister og enkelte andre utgifter, jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001). Fondets tilskudd til felleskirkelige tiltak bør fortsette inntil videre i samme størrelsesorden som nå. En grundig evaluering av ordningen forutsettes. Når det gjelder nye kirkebygg, peker departementet på at det fra Opplysningsvesenets fond kan gis lån på rimelige vilkår. Departementet mener lån til nye bygg bør ha høy prioritet. En ordning med tilskudd til nye kirker bør også etableres under fondet, men tilskudd bør bare innvilges etter særskilte retningslinjer.
Departementet går inn for at det antikvariske vedlikeholdet av Nidaros domkirke skal finansieres av Opplysningsvesenets fond, mens kommunen fortsatt står for vanlig drift. En slik omlegging vil bli tatt opp i senere statsbudsjett. Departementet viser for øvrig til at vedlikehold og restaurering av kirker er et kommunalt ansvar etter kirkeloven. Departementet mener det må være et felleskirkelig mål at eldre kirker og kirkeinventar av antikvarisk verdi blir sikret for ettertiden. Deler av avkastningen av Opplysningsvesenets fond foreslås derfor brukt til å delfinansiere slike sikringstiltak. Den budsjettmessige avgrensning av midler som kan brukes til kirkebygg foreslås opphevet. Omfang og nærmere regler for en ny tilskuddsordning vil departementet arbeide videre med i samarbeid med kirkens organisasjoner og Riksantikvaren.
Departementet understreker at hensikten med å utvide bruken av Opplysningsvesenets fond er å øke den samlede offentlige ressursinnsatsen til fordel for kirken. Forslaget forutsetter en lovendring om bruken av fondets finansinntekter.
Departementet tar sikte på å avvikle Den norske kirkes landsfond, som ble opprettet ved stortingsvedtak i 1956 av oppsamlet prestelønn under okkupasjonstiden. Fondskapitalen var 24 mill. kroner ved utgangen av 1999. Fondet støtter kirkelige formål etter søknad. Avvikling og overføring av kapitalen til Opplysningsvesenets fond begrunnes med hensynet til administrativ forenkling. Departementet vil ta spørsmålet opp med bispemøtet og Kirkemøtet, og komme tilbake til forslag til stortingsvedtak.