Vedr. Dokument nr. 8:91 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentant Siv Jensen om økonomisk kompensasjon til tidligere private aksjonærer som ble slettet i forbindelse med bankkrisen

Det vises til Dok. nr. 8:91(2000-2001) fra stortingsrepresentant Siv Jensen med forslag om at Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om at tidligere private aksjonærer, som ble slettet i forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk kompensasjon fra staten, oversendt fra Finanskomiteen for uttalelse 24. april 2001.

Stortinget har tidligere behandlet forslag med samme innhold som det nå er fremmet. I Dok. nr. 8:58 (1995-96) fra stortingsrepresentant F.F. Gundersen ble det fremmet forslag om "en utredning med sikte på at tidligere bankaksjonærer som fikk sine aksjer vurdert til null kan få en rimelig kompensasjon for sine tap". Finanskomiteen sluttet seg ikke til forslaget, jf. Innst. S. nr. 279 (1995-96). Forslaget ble nedstemt med 120 mot 3 stemmer ved behandlingen i Stortinget 21. juni 1996.

Problemstillingen er videre tatt opp i Dok. nr. 8:10 (1996-97) Forslag fra stortingsrepresentantene F.F. Gundersen og C.I. Hagen om å oppnevne en uavhengig granskningskommisjon for å gjennomføre en gran­skning av alle forhold i forbindelse med bankkrisen, med særlig vekt på å klarlegge og kartlegge myndighetenes mulige ansvar for denne, samt gjennomføre en vurdering av forholdet til de tidligere aksjonærer i de banker hvor aksjekapitalen ble nedskrevet til null. Finanskomiteen tilrådde at det skulle nedsettes et granskningsutvalg, under ledelse av professor E. Smith, til å gjennomgå årsaksforhold knyttet til bankkrisen, jf. Innst. S. nr. 202 (1996-97).

Granskningsutvalgets rapport foreligger som Dokument nr. 17 (1997-98) Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet til bankkrisen. Denne rapporten ble avgitt til Stortingets presidentskap 29. juni 1998.

I rapporten heter det bl.a. (side 274)

"Med dette som forbehold ser Kommisjonen imidlertid ingen grunn til å anbefale at hensynet til å bevare tillit til det finansielle system ikke også i fremtiden blir satt foran hensynet til bankens aksjonærer. Det er tvert imot grunn til å anta at en slik linje er den eneste mulige dersom formålet er å bidra til den innskjerping av eiernes ansvar for bankdriftens resultater som det etter Kommisjonens syn er viktig å oppnå. (…)

Dersom alle er kjent med og innretter seg på at eierne må ta tap før omverdenen belastes, vil den disiplinerende effekt være en helt annen enn om aksjonærene med rette kan se bort fra den risiko som ligger i aksjekapitalens funksjon i næringsvirksomhet. Sett fra en slik synsvinkel var hovedproblemet i 1991-93 altså ikke at aksjekapitalen gikk tapt, men at ikke alle eiere var tilstrekkelig godt kjent med at dette var en mulighet som fulgte av selve eierskapet."

I Innst. S. nr. 141 (1998-99) om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet til bankkrisen sier Kontroll- og konstitusjonskomiteen bl.a.:

"Komiteen viser for øvrig til de synspunkter som flertallet i finanskomiteen ga uttrykk for i forbindelse med endringen i forretningsbankloven (Innst. O. nr. 14 (1991-1992)) der det heter at (s.12)

"ekstraordinære tiltak fra samfunnets side for å møte kriser i viktige deler av bankvesenet ... ikke skyldes hensynet til bankene og deres eiere eller ansatte, men de store skadevirkninger for hele samfunnet hvis man ikke klarer å få løst en omfattende bankkrise på en tilfredsstillende måte"

Flertallet i finanskomiteen uttaler videre i samme innstilling at (s. 29)

"dersom aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene følgelig ingen verdi, og aksjenes pålydende bør settes til null"

Komiteen viser også til at det standpunkt som et stort flertall i Stortinget på denne måten ga uttrykk for, ble bekreftet høsten 1992, under behandlingen av regjeringens forslag om å vedta et nytt syvende ledd i forretningsbankloven § 32. I Innst. O. nr. 47 (1992-1993) gir komiteens flertall sin tilslutning til (s. 5):

"at Statens Banksikringsfond ikke bør bidra med ny kapital til en bank før de eksisterende eierne av lavt prioritert egenkapital har tatt de tapene som er oppstått. Flertallet vil vise til at i motsatt fall vil et nytt egenkapitalinnskudd primært komme eierne av aksjer og andre egenkapitalinnskudd til gode". "

I Innst. S. nr. 141 (1998-99) heter det også:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at kommisjonen understreker at den ikke ser noen grunn til å anta at en annen fremgangsmåte ville ha fått betydning for det resultat at aksjene ble nedskrevet til null uten erstatning, idet det økonomiske grunnlaget for de to kongelige resolusjonene om å skrive aksjekapitalen ned til null, etter kommisjonens syn er hevet over rimelig tvil.

Flertallet har avslutningsvis merket seg at kommisjonens hovedinntrykk er at den måte som krisen i Kreditkassen og Fokus Bank i 1991 ble håndtert på av de sentrale aktørene, i store trekk var forsvarlig og sett i lys av den alvorlige situasjon som var oppstått og den tid som sto til rådighet høsten 1991, er det endog rimelig å si at den måte som krisen i kredittsystemet ble håndtert på var imponerende."

Kontroll- og konstitusjonskomiteen tilrådde at "Stortinget oversender rapport fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet til bankkrisen til regjeringen for oppfølging, i samsvar med kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader". Stortinget sluttet seg til dette ved vedtak 6. mai 1999.

Det ble gitt en omtale av oppfølging av Innst. S. nr. 141(1998-99) i Kredittmeldinga 1998. Komiteen tok omtalen til orientering, jf. Innst. S. nr. 44 (1999-2000) .

Departementet har gått gjennom Dokument 8:91 (2000-2001) for å vurdere om det har framkommet nye momenter i saken i forhold til det som har vært kjent ved tidligere behandling i Stortinget. Etter departementets vurdering foreligger det ikke slike nye momenter. Jeg anbefaler derfor at forslaget ikke bifalles.