Det vises til Dok. nr. 8:91(2000-2001) fra stortingsrepresentant
Siv Jensen med forslag om at Stortinget ber Regjeringen legge frem
forslag om at tidligere private aksjonærer, som ble slettet
i forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk
kompensasjon fra staten, oversendt fra Finanskomiteen for uttalelse
24. april 2001.
Stortinget har tidligere behandlet forslag med
samme innhold som det nå er fremmet. I Dok. nr. 8:58 (1995-96)
fra stortingsrepresentant F.F. Gundersen ble det fremmet forslag
om "en utredning med sikte på at tidligere
bankaksjonærer som fikk sine aksjer vurdert til null kan
få en rimelig kompensasjon for sine tap". Finanskomiteen
sluttet seg ikke til forslaget, jf. Innst. S. nr. 279 (1995-96).
Forslaget ble nedstemt med 120 mot 3 stemmer ved behandlingen i
Stortinget 21. juni 1996.
Problemstillingen er videre tatt opp i Dok.
nr. 8:10 (1996-97) Forslag fra stortingsrepresentantene F.F. Gundersen
og C.I. Hagen om å oppnevne en uavhengig granskningskommisjon
for å gjennomføre en granskning av alle
forhold i forbindelse med bankkrisen, med særlig vekt på å klarlegge
og kartlegge myndighetenes mulige ansvar for denne, samt gjennomføre
en vurdering av forholdet til de tidligere aksjonærer i
de banker hvor aksjekapitalen ble nedskrevet til null. Finanskomiteen
tilrådde at det skulle nedsettes et granskningsutvalg,
under ledelse av professor E. Smith, til å gjennomgå årsaksforhold
knyttet til bankkrisen, jf. Innst. S. nr. 202 (1996-97).
Granskningsutvalgets rapport foreligger som
Dokument nr. 17 (1997-98) Rapport til Stortinget fra kommisjonen
som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen. Denne rapporten ble avgitt til Stortingets
presidentskap 29. juni 1998.
I rapporten heter det bl.a. (side 274)
"Med dette som forbehold ser Kommisjonen imidlertid
ingen grunn til å anbefale at hensynet til å bevare tillit
til det finansielle system ikke også i fremtiden blir satt
foran hensynet til bankens aksjonærer. Det er tvert imot
grunn til å anta at en slik linje er den eneste mulige
dersom formålet er å bidra til den innskjerping av
eiernes ansvar for bankdriftens resultater som det etter Kommisjonens
syn er viktig å oppnå. (…)
Dersom
alle er kjent med og innretter seg på at eierne må ta
tap før omverdenen belastes, vil den disiplinerende effekt
være en helt annen enn om aksjonærene med rette
kan se bort fra den risiko som ligger i aksjekapitalens funksjon
i næringsvirksomhet. Sett fra en slik synsvinkel var hovedproblemet
i 1991-93 altså ikke at aksjekapitalen gikk tapt, men at
ikke alle eiere var tilstrekkelig godt kjent med at dette var en
mulighet som fulgte av selve eierskapet."
I Innst. S. nr. 141 (1998-99) om rapport til
Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen sier Kontroll- og konstitusjonskomiteen bl.a.:
"Komiteen viser for øvrig til de synspunkter
som flertallet i finanskomiteen ga uttrykk for i forbindelse med
endringen i forretningsbankloven (Innst. O. nr. 14 (1991-1992))
der det heter at (s.12)"ekstraordinære tiltak fra
samfunnets side for å møte kriser i viktige deler
av bankvesenet ... ikke skyldes hensynet til bankene og deres eiere
eller ansatte, men de store skadevirkninger for hele samfunnet hvis
man ikke klarer å få løst en omfattende bankkrise
på en tilfredsstillende måte"
Flertallet
i finanskomiteen uttaler videre i samme innstilling at (s. 29)"dersom
aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene følgelig
ingen verdi, og aksjenes pålydende bør settes
til null"
Komiteen viser også til
at det standpunkt som et stort flertall i Stortinget på denne
måten ga uttrykk for, ble bekreftet høsten 1992,
under behandlingen av regjeringens forslag om å vedta et
nytt syvende ledd i forretningsbankloven § 32. I Innst.
O. nr. 47 (1992-1993) gir komiteens flertall sin tilslutning til
(s. 5):"at Statens Banksikringsfond ikke bør bidra
med ny kapital til en bank før de eksisterende eierne av lavt
prioritert egenkapital har tatt de tapene som er oppstått.
Flertallet vil vise til at i motsatt fall vil et nytt egenkapitalinnskudd
primært komme eierne av aksjer og andre egenkapitalinnskudd
til gode". "
I Innst. S. nr. 141 (1998-99) heter det også:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre,
viser til at kommisjonen understreker at den ikke ser noen grunn
til å anta at en annen fremgangsmåte ville ha
fått betydning for det resultat at aksjene ble nedskrevet
til null uten erstatning, idet det økonomiske grunnlaget
for de to kongelige resolusjonene om å skrive aksjekapitalen
ned til null, etter kommisjonens syn er hevet over rimelig tvil.
Flertallet
har avslutningsvis merket seg at kommisjonens hovedinntrykk er at
den måte som krisen i Kreditkassen og Fokus Bank i 1991
ble håndtert på av de sentrale aktørene,
i store trekk var forsvarlig og sett i lys av den alvorlige situasjon
som var oppstått og den tid som sto til rådighet
høsten 1991, er det endog rimelig å si at den
måte som krisen i kredittsystemet ble håndtert
på var imponerende."
Kontroll- og konstitusjonskomiteen tilrådde
at "Stortinget oversender rapport fra kommisjonen
som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen til regjeringen for oppfølging,
i samsvar med kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader".
Stortinget sluttet seg til dette ved vedtak 6. mai 1999.
Det ble gitt en omtale av oppfølging
av Innst. S. nr. 141(1998-99) i Kredittmeldinga 1998. Komiteen tok omtalen
til orientering, jf. Innst. S. nr. 44 (1999-2000) .
Departementet har gått gjennom Dokument
8:91 (2000-2001) for å vurdere om det har framkommet nye momenter
i saken i forhold til det som har vært kjent ved tidligere
behandling i Stortinget. Etter departementets vurdering foreligger
det ikke slike nye momenter. Jeg anbefaler derfor at forslaget ikke
bifalles.