1.1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om reindriftsavtalen 2001/2002 og om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, med forslag om endrede bevilgninger over statsbudsjettet for 2001.

Reindriftsnæringen står overfor store utfordringer. Noen av disse utfordringene, som reduksjon i rovdyrtap og sikring av reindriftens arealer, går igjen i de fleste reindriftsområdene, mens andre viser betydelige regionale forskjeller. Med bakgrunn i dette, og Stortingets ønske om en gjennomgang av situasjonen i reindriften, jf. Innst. S. nr. 216 (1999-2000), har proposisjonen fått et noe større omfang enn de siste reindriftsavtaleproposisjonene.

Stortinget godkjente 1. juni 1993 Hovedavtale for reindriften (St.prp. nr. 66 (1992-1993)) og ga Landbruksdepartementet fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om ettårige avtaler for reindriftsnæringen. Den 19. desember 2000 innledet partene forhandlinger om reindriftsavtale for 2001/2002, og kom til enighet om ny avtale 27. februar 2001. Avtalen gjelder for perioden 1. juli 2001 - 30. juni 2002. Det ble videre drøftet finansiering av tiltak mot radioaktiv forurensning av reinkjøtt som er gjennomført i slaktesesongen 2000/2001, samt foreløpig finansiering for slaktesesongen 2001/2002.

Et hovedpunkt i kravet fra NRL var at det etableres et verdiskapingsprogram for reindriften med en årlig ramme på 10 mill. kroner. Videre gjentok NRL sitt tidligere krav om kortsiktige tiltak for å løse den akutte økonomiske krisen på grunn av stor produksjonssvikt i reindriften i deler av Finnmark og Troms. Denne saken ble fremmet for Stortinget i egen sak gjennom St.prp. nr. 52 (2000-2001) Om tiltak mot kugalskap, tiltak overfor Q-meieriene og tiltak innenfor reindriftsnæringen, jf. Innst. S. nr. 224 (2000-2001).

Reindriften bygger på to pilarer; næring og kultur. Det er avgjørende for den kulturelle betydningen reindriften har for det samiske folk at næringen bygger på et selvstendig økonomisk grunnlag og at reindriften drives slik at utøverne og den samiske befolkning kan være stolte av næringen. Næringens betydning for samisk kultur tilsier også at staten har et ansvar for at antallet utøvere kan holdes på et forsvarlig nivå innenfor det ressursgrunnlaget tåler. Siden beiteressursen er gitt, må det settes rammer for den enkelte utøver. Rammene for bruk av beiteressursene, antall rein pr. distrikt, og eventuelt driftsenhet, forutsettes fastsatt av henholdsvis Reindriftsstyret og områdestyrene. Andre momenter for å skape trygge rammevilkår er fastsettelse og overholdelse av beitetider, samt distriktsinndeling av fellesbeitene. Avtalens viktigste mål blir derfor å stimulere til størst mulig verdiskaping innenfor gitte rammer, tilpasse antall driftsenheter til ressursgrunnlaget gjennom økonomiske virkemidler og bidra til inntektsfordeling.

Den inngåtte avtalen har en ordinær ramme på 103 mill. kroner. I tillegg avsettes en disposisjonsbevilgning på 3,5 mill. kroner til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet. Innenfor rammen ble det avsatt 7 mill. kroner til et eget Verdiskapingsprogram for reindriften over Reindriftens Utviklingsfond. Videre er det avsatt 12 mill. kroner over Reindriftens Utviklingsfond til innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak i distrikter med behov for tiltak for tilpasning av antall driftsenheter og reintall. Som vedlegg til proposisjonen følger reindriftsavtalen for 2001/2002, sluttprotokollen til avtalen og en oversikt over fordelingen av avtalemidlene. Som utrykt vedlegg til proposisjonen følger Totalregnskap for reindriftsnæringen (av desember 2000) og Ressursregnskap for reindriftsnæringen (av januar 2001).

1.2 Grunnlaget for reindriftsforhandlingene 2001

1.2.1 Reindriftspolitiske mål og retningslinjer

De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991-1992), En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1991-1992). I innstillingen konkretiseres "En bærekraftig reindrift" gjennom følgende tre punkter (mål):

• 1. Økologisk bærekraft

• 2. Økonomisk bærekraft

• 3. Kulturell bærekraft.

Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen sikres. Forhold knyttet til bl.a. god dyrehelse og god avkastning gjennom tilstrekkelig beite står her sentralt.

Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntektsfordeling. Det stiller også krav om et rimelig forhold mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften med de markeds- og inntektsmuligheter som er tilstede.

Reindriften har avgjørende betydning for bevaring og utvikling av samisk bosetting, kultur og språk. Kulturell bærekraft innebærer derfor at man må sikre en stabil sysselsetting og inntekt i næringen, særlig i det sør-samiske området med en spredt og tallmessig liten samisk befolkning.

1.2.2 Forvaltningen av reindriftspolitikken

På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Landbruksdepartementet er ansvarlig næringsdepartement for reindriftspolitikken, mens Kommunal- og regionaldepartementet er ansvarlig for samepolitikken generelt.

Den sentrale Reindriftsforvaltningen er lokalisert til Alta og har det samlede forvaltningsansvar for reindriften i landet. Reindriftsstyret som oppnevnes av Landbruksdepartementet og Sametinget, skal være faglig rådgiver i forvaltningen av reindriftsnæringen og i arbeidet med reinforskning og veiledning. Landet er inndelt i seks reinbeiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. I Nord-Gudbrandsdal og Valdres er det fire ikke-samiske reindrifter, tamreinlag, som utøver virksomheten på egne eller leide areal. I hvert av de seks reinbeiteområdene er det etablert lokale forvaltningskontor. Tamreinlagene sorterer under forvaltningskontoret på Røros. For hvert reinbeiteområde er det etablert områdestyrer som oppnevnes av de respektive fylkesting og Sametinget. Hvert reinbeiteområde er videre delt inn i reinbeitedistrikt med egne styrer. Beiteressursen forvaltes som en kollektiv rett innen reinbeitedistriktene. Det er til sammen 83 reinbeitedistrikt innen det samiske reinbeiteområdet. Under distriktsnivået er reindriften organisert i driftsenheter.

1.2.3 Virkemidlene i reindriftspolitikken

Landbruksdepartementet nedsatte høsten 1998 et utvalg med mandat å gjennomgå reindriftsloven med sikte på å revidere bestemmelser som gjelder styring og forvaltning av reindriften og regulering av interne forhold i næringen. Utvalget overleverte sin innstilling til landbruksministeren 15. mars 2001.

Utvalget foreslår at dagens ordning med driftsenhet skal opphøre og erstattes med siidaandel. Det skal være en ansvarlig leder av siidaandelen.

Utvalget vil opprettholde ordningen med reinbeitedistrikt og distriktsstyring. Distriktsstyret skal bare ha privatrettslige oppgaver, og det er klarere angitt hva distriktsstyret kan bestemme, slik at et mindretall i distriktet sikres bedre vern. En viktig oppgave for distriktsstyret vil etter forslaget være å utarbeide bruks­regler, hvor særlige regler om beitebruk og reintall forutsettes å stå sentralt. Fastsettelse av øvre reintall forutsettes å skje med utgangspunkt i siidaens areal.

Utvalget foreslår en forvaltningsmodell basert på et nytt styre på fylkesnivå, som langt på vei gis samme oppgaver som dagens områdestyre. Fylkesreindriftsstyret skal ha representanter valgt av reineierne selv, av Sametinget og fylkestinget. Reineierne skal være i flertall i styret. Fylkesmannen vil fungere som sekretariat for fylkesreindriftsstyret og vil også kunne bli tillagt avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker. En overføring av forvaltningen til fylkesmannen vil medføre at alle ansatte plasseres hos vedkommende fylkesmann.

Forslaget innebærer en videreføring av dagens Reindriftsstyre og Reindriftsforvaltningen i Alta. Reindriftsstyrets representanter oppnevnes av reineierne selv, Sametinget og departementet. Et flertall av medlemmene skal være reineiere. Reindriftsstyret med Statens reindriftsforvaltning vil være klageorgan for avgjørelser tatt av fylkesreindriftsstyret og fylkesmannen. Departementet vil fortsatt være overordnet organ for reindriftsforvaltningen, og vil fortsatt ha myndighet til å instruere Reindriftsstyret i enkeltsaker, eventuelt selv treffe vedtak. Det foreslås at Sametinget deltar i arbeidet med utarbeidelse av forskrifter i henhold til reindriftsloven.

Utvalgets innstilling vil bli sendt på en bred høring.

1.2.4 Reindriftsavtalen

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskap for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken.

Fra inngåelsen av den første reindriftsavtalen og fram til i dag er mange utfordringer løst innenfor avtaleinstituttet. Samtidig har mange nye problemstillinger dukket opp. For Finnmark er dagens hovedutfordring at lavbeiteressursene har utviklet seg i negativ retning, og gjort rammebetingelsene for næringen snevrere enn tidligere. Om dette skal kunne rettes opp, kreves det forståelse for sammenhengene mellom de tiltak som settes inn for å nå de fastsatte politiske mål.

I forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 2000/2001 ble avtalepartene enige om å trekke de forhold som berører reintallsreguleringer, ut av forhandlingene. Disse forhold ble forutsatt fulgt opp gjennom reguleringer med hjemmel i reindriftsloven. Arbeidet med å bringe reintallet i balanse med beitegrunnlaget har høyeste prioritet, og er en oppfølging av vedtak III i Innst. S. nr. 216 (1999-2000) som gjelder fastsetting av øvre reintall pr. distrikt. Reindriftsstyret vil ha grunnlag for å fastsette rammevilkårene for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde i løpet av 2001 og for Øst-Finnmark i 2002. Områdestyret vil følge opp ved å fastsette øvre reintall pr. driftsenhet når øvre reintall pr. distrikt er fastsatt.

1.3 Nærmere om utviklingen i næringen

1.3.1 Den økonomiske situasjonen

Reindriftsforvaltningen samler hvert år inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser. Disse data danner grunnlaget for beregning av næringens avkastning. Bygging av fellesgjerder i Vest-Finnmark og ressurs­overvåkning gir til dels betydelige arbeidsinntekter for reindriftsutøverne. Disse arbeidsinntektene er medregnet. Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. Driftsenhetenes totale kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap. Antall regnskap utgjør nå 62 pst. av alle driftsenhetene. Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedpost, reinen. Statusverdi beregnes på grunnlag av totalt reintall pr. 31. mars. Andre aktiva slik som statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg, maskinelle hjelpemidler og gjeld beregnes på grunnlag av det samme utvalget som kostnadsundersøkelsen. Sammendraget av reindriftens totalregnskap for perioden 1996-2000 er satt opp i tabellform i proposisjonen.

Det var en negativ endring i resultatmålene fra 1998 til 1999. Vederlag for arbeid og egenkapital ble redusert med 19 mill. kroner fra 84,3 mill. kroner i 1998 til 65,3 mill. kroner i 1999. Dette gir et vederlag for arbeid og egenkapital pr. årsverk på kr 67 211 og pr. driftsenhet på kr 110 426 i 1999. Endringene i resultatmålene fra 1998 til 1999 kan i hovedsak forklares ut fra endringer i

• – kjøttinntekter

• – reinhjordverdien

• – ekstraordinære tilskudd.

I proposisjonen er vist variasjon i lønnsomhet mellom de ulike reinbeiteområdene i 1999. Som tidligere år er lønnsomheten best i de sydligste reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene med høyest vederlag til arbeid og egenkapital har likevel ikke spesielt godt resultat, sett i forhold til andre yrkesgrupper. Vederlag til arbeid og egenkapital samlet for de sørlige reinbeiteområdene var på henholdsvis kr 275 961 pr. driftsenhet og kr 205 165 pr. årsverk. For de nordlige reinbeiteområdene viser tilsvarende beregninger kr 47 396 pr. driftsenhet og kr 26 840 pr. årsverk. Vest-Finnmark, Karasjok og Nord-Trøndelag hadde negativ endring i resultatmålene fra 1998 til 1999. For de øvrige områdene var endringene positive.

Det totale økonomiske resultat for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Det er store forskjeller i produksjonstilpasning og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineierne i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt meget vanskelig. Totalregnskapet viser at de økonomiske resultatene er svært dårlige. Det er få alternative inntekts- og syssel­-settingsmuligheter, noe som forverrer situasjonen i regionen og skaper risiko for ny overetablering i næringen. Situasjonen krever at omleggingene som er iverksatt i næringen, fortsetter gjennom de økonomiske virkemidlene som skal bidra til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er etter departementets mening helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen. Gjennomsnittlige totale inntekter pr. driftsenhet i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde var hele 4 ganger høyere enn i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Det er både inntekter pr. rein i vårflokk og antall rein i vårflokk pr. driftsenhet som forklarer denne forskjellen.

Det var også betydelig variasjon i gjennomsnittlige totale tilskudd pr. driftsenhet mellom reinbeiteområdene. For reinbeiteområdene Karasjok, Vest-Finnmark og Troms skyldes det lave tilskuddsnivået i stor grad at det var kun henholdsvis 66, 43 og 65 pst. av driftsenhetene som søkte som fikk innvilget tilskudd i disse områdene. De viktigste årsakene til avslag var at drifts­enhetene ikke oppnådde slaktekravet (produktivitetskrav/vektgrensekrav) (48 pst.) og/eller hadde under 800 kg dokumentert slakteuttak (28 pst.). Andre årsaker som mer enn 600 rein eller fastsatt øvre grense, ikke lovlig reindrift, m.m. utgjorde en liten andel (7 pst.).

Totale kostnader pr. rein varierte imidlertid mye mellom områdene, og det er en klar sammenheng mellom gjennomsnittlig antall rein i driftsenheten og kostnader pr. rein. Vederlag til arbeid og egenkapital pr. driftsenhet viser en dramatisk forskjell mellom områdene. Mens vederlaget var på i underkant av kr 400 000 i Sør-Trøndelag/Hedmark, så var det om lag 1/10 av dette i Karasjok og Vest-Finnmark. Variasjonen skyldtes både forskjell i antall rein pr. driftsenhet og inntjening pr. rein. En forbedring i de områder med lavest lønnsomhet betinger først og fremst en forbedring i inntjening pr. rein, men også økt gjennomsnittlig antall rein. Økning i antall rein pr. driftsenhet forutsetter en betydelig reduksjon i antall driftsenheter.

Inntekter utenfor reindriften utgjør mer enn halvparten av totale inntekter pr. driftsenhet, og varierer fra 105 000 for Sør-Trøndelag/Hedmark til 196 000 for Polmak/Varanger. For Karasjok og Vest-Finnmark er inntekt utenfor reindriften en vesentlig betingelse for å kunne forbli i næringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for inntekten utenfor næringen.

Det totale slaktekvantumet har holdt seg relativt stabilt på rundt 2 000 tonn for driftsårene 1991/1992 til 1995/1996. Fra driftsåret 1995/1996 til driftsåret 1997/1998 var det en reduksjon på 790 tonn. Siden 1997/1998 har det vært en svak økning. Finnmark har hatt den største reduksjonen i slaktekvantumet. Reduksjonen skyldes store tap i forbindelse med den vanskelige vinteren 1996/1997, økte tap til rovdyr og redusert produktivitet.

Produktiviteten har vært noenlunde stabil for de fleste områder gjennom de siste 5 årene. For Kautokeino er imidlertid produktiviteten dramatisk redusert i løpet av denne perioden, både pr. livrein og særlig pr. arealenhet. Karasjok ligger stabilt lavt, mens Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag/Hedmark og i særdeleshet tamreinlagene ligger stabilt høyt. Årsaken til forskjellene mellom områdene ligger i ulike strategier med hensyn på flokkstruktur, slakteuttak, driftsform, tap av dyr på beite, beitebruk og beitebelegg. Tap av rein har økt betydelig i løpet av de siste 5-6 årene. Rovdyrtapenes andel av de totale tapene har vært økende de siste årene og er i dag den viktigste tapsposten. Det viktigste tiltaket for å redusere rovvilttap er reduksjon av antall rovdyr i reinbeiteområdene. Et tamreinfaglig utvalg skal revitaliseres for å skape et felles forum for å drøfte problemer og tiltak knyttet til reindrift og rovviltforvaltning. Direktoratet for naturforvaltning (DN) utformer, sammen med Reindriftsforvaltninga i Alta (RFA), en ramme for dette samarbeidet og innkaller til et første møte i nær kontakt med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). Disse aktørene vil være faste deltakere i samarbeidsforumet.

Antall familieenheter/driftsenheter i samisk reindrift er 562 enheter. Antall personer tilknyttet reindriftsnæringen økte fra 1 646 i 1950 til 2 813 i 1999, som er en økning på 70 pst. I 1990 hadde 32,2 pst. driftsenheter under 200 rein, 53,9 pst. med mellom 200 og 600 rein, og 13,8 pst. med over 600 rein. Tilsvarende tall for 1999 var hhv. 42,5 pst., 52,3 pst. og 5,2 pst.

1.4 Ressurssituasjonen

Man finner store forskjeller i dyretetthet mellom områdene - fra 0,4 rein/km2 i Troms og Nordland til 3 rein/km2 i Vest-Finnmark. Den høge dyretettheten i Vest-Finnmark på 3 rein/km2 uttrykker stor mistilpasning til beitegrunnlaget. Dyretettheten i Øst-Finnmark er til sammenligning 1,7 rein/km2 - tilnærmet lik den i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser for reinflokkene. Oppstykking av beiteområdene lar seg vanskelig forene med reinens behov for sammenhengende "friområder" og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag. På grunnlag av de nevnte forhold er det viktig å sikre reindriftens arealer. Den 23. oktober 1998 ble Planlovutvalget oppnevnt for å se på behovet for revisjon av planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven og tilgrensende lover og forskrifter. Et viktig siktemål med arbeidet er å fremme forslag til regelendringer slik at det blir lettere å ivareta viktige samfunnsinteresser. Etter initiativ fra landbruksministeren og kommunal- og regionalministeren vil Planlovutvalget bli utvidet med en representant fra reindriften. En slik representasjon medfører at næringen selv kan ta aktivt del i arbeid som vil være av vesentlig betydning for utøvelsen av reindriften i framtiden, og med det bidra til å sikre bevaring og utvikling av samisk kultur.

En grunnleggende forutsetning for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring er at beiteressursene ikke utnyttes i større grad enn det bæreevnen tillater. Dette er spesielt viktig for lav som er flerårige vekster, og som ved utbeiting vil ha behov for lang tid, 8-10 år, for å nå optimal produksjon igjen. Slaktevekter på rein i Karasjok og Vest-Finnmark er betydelig lavere enn i øvrige reinbeiteområder. Dette tyder på mistilpasning mellom antall dyr og beitegrunnlaget. Andel simler med lav vekt er høyere i Karasjok og Vest-Finnmark enn i de øvrige områder. Dette har stor betydning på produktiviteten, da det i studier er vist at det er sammenheng mellom kalveproduksjonen og simlenes vekt, både i form av antall fødsler pr. 100 simler og overlevelse av kalven de første ukene. Reindriftsforvaltningen og NORUT informasjonsteknologi har i samarbeid vist at beitebelegget, antall dyr pr. arealenhet, er den viktigste forklaringsfaktoren for reinens vekst- og vektutvikling gjennom barmarksperioden. Der reinen oppnår normal vektutvikling gjennom sommeren og normal kondisjon om høsten, er også reintallet i balanse med sommerbeiteressursene. Dyrets vekst er ikke en egnet metode for å overvåke reintallstilpasning i forhold til lavbeitene. Reinen vil kunne innta tilnærmet lik mengde lavmasse helt til lavbeitene er nærmest borte, og først da vil dette kunne vises i form av økt dødelighet, lav fruktbarhet og stort tidligtap av kalv. Lavbeitenes tilstand må derfor vurderes ut fra direkte registreringer på lavdekket. NORUT informasjonsteknologi har på denne måten vist at stående biomasse av lav er dramatisk redusert i Finnmark fra 1973 til 2000.

I likhet med de foregående årene er det i driftsåret 2000/2001 importert reinslakt og levende rein for slakting fra Finland og Sverige. Hovedhensikten med importen har vært å dekke etterspørselen i det norske markedet, samt unngå de negative konsekvenser som vil følge av at reinkjøttet blir borte fra markedet i en lengre periode av året.

1.5 Hovedutfordringer

Reindriften står overfor store utfordringer. Rovdyrtap og arealinngrep går igjen i de fleste områder, men det er også betydelige regionale forskjeller. I Finnmark har mangel på klare rammebetingelser mht. reintall og beiteområde resultert i en kritisk ressurssituasjon, særlig i Vest-Finnmark. Hovedutfordringen blir derfor å få disse rammebetingelsene på plass. For Troms er hovedutfordringen et stort underskudd på vinterbeiter, store rovdyrtap og svak økonomi. For Nordland og Nord-Trøndelag er hovedutfordringene rovdyrtap og arealvern. I Sør-Trøndelag/Hedmark er hovedutfordringen konflikter om den samiske retten til reindrift på privat grunn innenfor reinbeitedistriktene.

Den sviktende økonomien i deler av næringen er svært alvorlig. Dette bidrar til å svekke næringens kulturelle bærekraft blant annet ved at reindriftsfamilier er helt avhengig av å hente mesteparten av familiens inntekter utenfor næringen. Det er derfor av avgjørende betydning at det økonomiske grunnlaget reetableres. Det lave gjennomsnittlige antall rein pr. driftsenhet i enkelte områder, særlig i Karasjok og Troms, og det økende antall driftsenheter med lite rein (<200) gjør det vanskelig å oppnå akseptabelt gjennomsnittlig veder­lag til arbeid og egenkapital pr. driftsenhet selv med en produksjon pr. rein som i de aller beste områder. Høyt antall rein i forhold til beiteressursene i enkelte områder synes ikke å skyldes høyt antall rein pr. enhet, men altfor mange enheter. I disse områdene vil det ut fra dette ikke være tilrådelig at en fortsatt reintallsreduksjon skal skje gjennom redusert antall rein pr. driftsenhet. Dette vil svekke det økonomiske grunnlaget ytterligere. Reduksjon må skje ved hjelp av reduksjon i antall driftsenheter. Innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak for å styrke næringen vil derfor ha en høyere prioritet enn tidligere.

Kvinnenes deltakelse i reindriften har stor kulturell og sosial betydning, og bør styrkes. I forbindelse med ansettelse av kvinne- og familiekonsulent i reindriftsnæringen ble det bevilget hhv. kr 900 000 og 1 mill. kroner for henholdsvis 1999 og 2000 til kvinnerettede tiltak. Avtalepartene er enige om at denne satsingen videreføres gjennom øremerking av 1 mill. kroner over Reindriftens Utviklingsfond. Midlene forutsettes brukt til tiltak som ikke kan finansieres via eksisterende støtteordninger.

Under årets forhandlinger ble partene enig om å sette av 7,0 mill. kroner til et verdiskapingsprogram for reindriften. Satsingsområder er en gjennomgang av regelverk som kan være til hinder for økt verdiskaping, mobilisering av nettverk, veiledning, motivering og kompetanseheving. Forvaltningen av programmet legges til SND. SND vil legge dette til SND Troms. Det legges til grunn at verdiskapingsprogrammets regler for støttenivå, egenandel, m.v. fastsettes i forskrifter som avklares med avtalepartene. Utfordringen blir å gjennomføre systematisk arbeid i distriktene for å optimalisere den biologiske produksjonen basert på lokale forutsetninger, tradisjonell kunnskap, behov og ønsker. Organisering internt i distriktene anses å være en nøkkelfaktor. Programmet må også legge til rette for at større volum av reinprodukter av høy kvalitet når markeder med høy betalingsvillighet.

Enkelte kommuner ser det ikke som sin oppgave å ivareta reindriften som utøves innenfor kommunens grenser. Det er derfor viktig å få bevisstgjort planleggernes ansvar på alle nivåer vedrørende den plikt også disse har, etter Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkning og minoriteter, for å ivareta samiske interesser. Videre er det et særlig behov for å ivareta reindriftens særverdiområder. Det er viktig å få synliggjort disse arealene på et tidlig stadium i planleggingsprosessen og få et strengere vern som sikrer disse arealene mot nedbygging og fragmentering.

Det har i flere år pågått konflikter med grunneierne om retten til reindrift på privat grunn i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde. Regjeringen ser det som viktig å skape forståelse og erfaring for at reindrift kan utøves uten konflikter med annen tradisjonell næringsvirksomhet. Ordningen med konfliktforebyggende tiltak er et sentralt virkemiddel for å løse næringskonflikter mellom jordbruk og reindrift. Det er avgjørende for reindriftens framtid i dette området at beitearealene ivaretas og sikres mot skadelige og ødeleggende arealinngrep.

1.6 Nærmere om reindriftsavtalen

De bevilgningsendringer som avtalen medfører foreslås innarbeidet med halvt utslag i statsbudsjettet for 2001. Partene skal innen 20. august 2001 fastsette målpris for reinkjøtt i slaktesesongen 2001/2002. Det ble for avtaleperioden 2000/2001 gitt en ordinær bevilgning til Reindriftens Utviklingsfond (RUF) på 33,7 mill. kroner etter at midler til ressursovervåking ble overført til kapittel 1147 post 1 fra 1. januar 2001. For avtaleperioden 2001/2002 foreslås en bevilgning på 49,7 mill. kroner. Denne økningen skyldes avsetning til verdiskapingsprogram for reindriften (7,0 mill. kroner), til kvinnerettede tiltak (1,0 mill. kroner) og økt avsetning til innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak i distrikter med behov for tiltak for tilpasning av antall driftsenheter og reintall (8,0 mill. kroner). Fra Reindriftens Utviklingsfond er partene videre enige om å avsette 5,0 mill. kroner til forskning og veiledning i 2001.

Tidligpensjonsordningen for reindriften videreføres. Ordningen skal stimulere til tidligere generasjonsoverganger samt til en tilpasning av reintallet og strukturen i næringen. Det avsettes ikke særskilte bevilgninger til ordningen, og kostnadene i avtaleåret 2001/2002 forutsettes dekket over RUF.

Det har de senere år vært bevilget midler fra RUF til Samisk Utviklingsfond (SUF) for å støtte opp under kombinasjonsnæringer hvor reindrift inngår som en komponent. Det avsettes også i år 2,0 mill. kroner til dette formålet. Ordningen skal gjelde for hele det samiske reindriftsområdet.

Avsetningen til konfliktforebyggende tiltak er lagt inn med 1,5 mill. kroner.

De store utfordringer reindriftsnæringen står overfor fordrer en aktiv deltagelse fra næringen selv, og da spesielt i forhold til arbeidet med Verdiskapingsprogrammet for reindriften. Organisasjonstilskuddet til NRL foreslås økt med 0,5 mill. fra 4,8 til 5,3 mill. kroner.

Bevilgningen til folketrygdordningen foreslås opprettholdt med 1,2 mill. kroner. Ordningen innebærer at den enkelte reineier skal betale en avgift til Folketrygden som tilsvarer avgiften for lønnsmottakere (7,8 pst.). Forskjellen mellom denne avgiften og avgiften for private næringsdrivende (10,7 pst.) blir da finansiert over reindriftsavtalen. Bevilgningen til sykepengeordningen foreslås videreført uendret.

For avtaleperioden 2001/2002 foreslås bevilgningen til kostnadssenkende og direkte tilskudd økt med 3,5 mill. kroner til 46,2 mill. kroner. Bevilgningen er beregnet å dekke kostnadene ved ordningene som vil gjelde i slaktesesongen 2001/2002. Avsetningen til distriktstilskudd opprettholdes med 8 mill. kroner. Det avsettes 23,6 mill. kroner til ordningen med produksjonstilskudd, som er en økning på 2,6 mill. kroner. Satsen videreføres med kr 50 000 pr. driftsenhet. Ektefelletilskuddet på kr 50 000 pr. driftsenhet videreføres. Økningen skyldes lettelser i kravene som gjør at flere får tilskudd. Det generelle kravet for å oppnå tilskudd er at driftsenheten har under 600 rein i vårflokk, oppfyller et minstekrav til dokumentert produksjon (uttak) på 1 200 kg, og oppfyller fastsatt produktivitetskrav (kg dokumentert uttak pr. rein i vårflokk). De vektbaserte slaktekravene tas ut av virkemiddelsystemet. På grunn av særskilt vanskelig situasjon for driftsenhetene i enkelte reinbeiteområder sløyfes produktivitetskravet for disse områdene samtidig som minstekravet til dokumentert produksjon reduseres til 800 kg for driftsenheter med under 400 rein. Disse tiltakene avgrenses til å gjelde for sesongen 2001/2002. Avsetning til kalveslaktetilskuddet opprettholdes, det samme gjelder ordningen med tidligslaktetilskudd i Finnmark. For å ta hensyn til de mange spesielle forhold for reindriften i Troms og Nordland, videreføres ordningen med det flate tilskuddet på 80 000 kroner pr. driftsenhet i disse områdene. Det avsettes 5,6 mill. kroner til ordningen for kommende avtaleperiode, en økning på 0,6 mill. kroner.

1.7 Radioaktivitet

Statens dekning av kostnader som følge av radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken har som utgangspunkt det vedtak som Regjeringen fattet om økonomisk skadesløshet 31. juli 1986. Prognosen for slaktesesongen 2000/2001 viser et behov på om lag 4,0 mill. kroner til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet. I forbindelse med forhandlingene i 1992 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å se på budsjettstyring og virkning av ulike virkemidler for å redusere tiltakskostnadene. Gruppen anbefalte at en fortsatt anvender tidligslakting som hovedvirkemiddel, men begrenser dette til slakting av kalv. Vomtabletter og fôring bør anvendes når tidligslakting ikke er tilstrekkelig for å unngå kassering av kjøttet. Konklusjonene fra arbeidsgruppen har vært lagt til grunn i forbindelse med tiltakspakkene for de fem siste slaktesesongene, og vil også være retningsgivende for tiltakene i kommende slaktesesong. Departementet foreslår en bevilgning på 3,5 mill. kroner.

1.8 Endringer i statsbudsjettet for 2001

I samsvar med St.prp. nr. 1 (2000-2001) har Stortinget vedtatt bevilgninger over kap. 1151 Til gjennomføring av reindriftsavtalen med i alt 83,0 mill. kroner. Bevilgningene til de ulike tiltak på reindriftsavtalen foreslås innarbeidet med halv virkning i statsbudsjettet for 2001. Endringene i avtalen innebærer et økt behov for midler på statsbudsjettet for 2001 med 10 mill. kroner. Avtalen innebærer en økning av post 51 Tilskudd til Reindriftens Utviklingsfond, post 72 Tilskudd til organisasjonsarbeid og post 75 Kostnadssenkende og direkte tilskudd. I proposisjonen fremmes forslag til vedtak om endringer i statsbudsjettet for 2001 i samsvar med dette. Videre foreslås en disposisjonsbevilgning på 3,5 mill. kroner til dekning av tiltak mot radioaktivitet. Fordelingen av reindriftsavtalens ramme på de ulike poster for 2002 vil bli innarbeidet ved den ordinære framlegging av statsbudsjettet for 2002.