Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til den framlagte stortingsproposisjonen og har merket seg at omtalen av næringens situasjon og utfordringene har fått et større omfang enn i de siste reindriftsproposisjonene, slik Stortinget har bedt om, jf. Innst. S. nr. 216 (1999-2000).

Flertallet er enig i at avtalens viktigste mål er å stimulere til størst mulig verdiskapning innenfor de gitte rammene, tilpasse antall driftsenheter til ressursgrunnlaget gjennom de økonomiske virkemidlene som blir gitt, og bidra til inntektsøkning.

Flertallet ser dette som viktig for å opprettholde de overordnede målsetningene om en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift.

Flertallet legger til grunn at reindrifta som er en særegen samisk næring, livsform og kulturbærer, må sikres, utvikles og styrkes.

Det er beiteressursene som er grunnlaget for reindriftsnæringa. Flertallet anser økologisk balanse som en forutsetning for næringas framtid. Dette vil si at reintallet til enhver tid må være i samsvar med tilgjengelige beiteressurser.

Flertallet mener at en næring i økologisk ubalanse ikke har noen mulighet til å oppnå hverken økonomisk eller kulturell bærekraft. Den sviktende økonomien i store deler av næringa har svekket næringas kulturelle bærekraft.

Flertallet mener derfor det er av helt avgjørende betydning at det økonomiske grunnlaget reetableres for å kunne bevare reindriftssamfunnet og reindriftskulturen.

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, viser til at reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskap for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Mange utfordringer er løst og nye problemstillinger er dukket opp. Flertallet er enig i at for å løse krisen, som enkelte deler av næringa har, kreves det forståelse fra alle parter for sammenhengene mellom de tiltak som settes inn for å nå de fastsatte mål.

Flertallet har også merket seg at i forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 2000/2001 blir avtalepartene enige om å trekke de forhold som berører reintallsreguleringer, ut av forhandlingene. Disse forhold blir forutsatt fulgt opp gjennom reguleringer med hjemmel i reindriftsloven.

Flertallet er enig i at dette er svært viktig å følge opp. Arbeidet med å bringe reintallet i balanse med beitegrunnlaget har høyeste prioritet også fra flertallets side.

De store utfordringene reindriftsnæringa står overfor, fordrer en aktiv deltakelse fra næringa selv slik at hensynet til reindriftens spesielle forhold blir best mulig ivaretatt.

Flertallet støtter dette.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, viser til at en hovedårsak til de store tapene er den alt for store rovviltbestanden. Fra NRL ble det på høring i komiteen opplyst at 40 pst. av årlig produksjon går til rovdyrmat. I tillegg blir det tap som følge av uro i beiteflokkene, og økte kostnader ved at det trengs mer intensiv gjeting. Dette flertallet vil understreke at det nå må tas et krafttak for å redusere rovvilttapene slik at denne type tap kan reduseres til et akseptabelt nivå.

Flertallet viser til at avtalen legger opp til at antall rein og antall driftsenheter må reduseres og at andre strukturtiltak for å styrke næringa må ha en høyere prioritet enn tidligere. Flertallet støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener det er viktig at de midlene som avtalen stiller til disposisjon til tilleggsnæringer i reindrifta, prioriterer nyskaping og næringsutvikling i de reinbeitedistriktene som har lavest antall dyr pr. enhet og der distriktet er blitt enig om et øvre reintall.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, viser til at tap av rein har økt de siste årene, noe som er en betydelig trussel for næringas eksistensgrunnlag. Flertallet er enig i at reduksjon av tapene er nødvendig for næringas framtid. Flertallet støtter avtalen i at det fortsatt er behov for en tett oppfølging.

Flertallet har merket seg at Regjeringa har satt i gang et verdiskapingsprogram for reindrifta. Flertallet mener dette kan føre til en positiv økonomisk og økologisk utvikling i næringa. Flertallet ser viktigheten i å kunne ivareta alle produkter av reinen og for å få dette til, er slakteristrukturen viktig. Flertallet mener en slik fokusering og markedsføring av både reinkjøtt og bruk av biprodukter ikke bare vil kunne øke inntjeninga, men også få mer oppmerksomhet rundt antall rein i forhold til de naturgitte forhold. Flertallet mener at for å lykkes med verdiskapingsprogrammet, må en også sette fokus på kompetanseheving. Flertallet ser verdiskapingsprogrammet som et viktig verktøy som vil kunne føre til optimisme i reindrifta.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre mener det er helt avgjørende for framtidig lønnsomhet i reindriftsnæringen at utøverne kan få inntekter fra annet enn leveranser av slaktedyr til slakterier. Disse medlemmer vil peke på betydningen av å etablere småslakterier slik at fraktkostnadene reduseres, og biprodukter som horn, skinn og annet kan bli igjen lokalt som grunnlag for videreforedling. Slik lokal slakting vil også gi bedre mulighet for å slakte på den beste tiden samt å selge kjøttet på lokale markeder som gir reineierne en langt bedre pris. Disse medlemmer har stor tro på at reetablering av tradisjonelle reinslakterier kan bidra sterkt til både økte inntekter og bedre kjøttkvalitet enn dagens slakting med trailertransport av dyrene til slakteriet. Disse medlemmer antar at det innenfor gjeldende hygieneregelverk er plass for fjellslakting av rein, og at slikt kjøtt kan markedsføres som et tradisjonsprodukt under den nye merkeordningen som skal etableres iht. Ot.prp. nr. 85 (2000-2001) - jf. Innst. O. nr. 117 (2000-2001) som nå behandles i Stortinget. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere om det innenfor det nye regelverket for merkeordningen for norsk mat bør legges til rette for salg av fjellslakta rein til lokalt marked og som nisjeprodukt."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil videre peke på at markedet for reinkjøtt har blitt forstyrret ved import av billig reinkjøtt i perioder med velfylte lager av norsk reinkjøtt. Disse medlemmer vil understreke myndighetenes ansvar for at slikt ikke skjer.

Disse medlemmer mener tilleggsnæringer i reindrifta som turisme og produksjon av tradisjonelle produkter basert på råstoff fra reinen, bør regnes med i totalregnskapet for næringen. Disse virksomhetene er verdiskaping relatert til reindrifta som i dag bidrar til å opprettholde kultur og tradisjoner og som også gir et vesentlig økonomisk bidrag til familiene i reindrifta. Verdiskapingsprogrammet for reindrifta vil på den måten også komme til uttrykk i regnskapene i reindriftsnæringen og kunne måle resultater av verdiskapingsprogrammet over tid.

Komiteens flertall, alle unntatt Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, har registrert at rettigheter i reindrifta i dag er nært knyttet til driftsenhet, men også at svært få kvinner har egne driftsenheter. Kvinners stilling har tradisjonelt vært sterk i det samiske samfunn. Men reindriftskvinners posisjon har imidlertid gradvis blitt svekket, blant annet som følge av overgangen fra naturalhusholdning til pengeøkonomi. Kvinner er dermed utelukket fra å ha en sentral betydning for de økonomiske og næringsmessige rammebetingelsene i næringa.

Flertallet er klar over at det skilles mellom lovgivningen og avtaleverket, men mener at det er viktig at kvinner får styrket sin rettslige stilling i næringa. Flertallet er glad for at avtalepartene er enige om å satse videre på de kvinneretta tiltakene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener det bør settes fokus på behovet den tradisjonelle reindrifta har for arbeidskraft i arbeidskrevende sesonger. Den tradisjonelle driftsmåten med flyttinger til kysten som beitevandring må videreføres. Tradisjonell flytting er en dyrevennlig og naturlig flyttemåte som presenterer reindriftsnæringen positivt. Flytting er også et ettertraktet opplevelsesprodukt som ved enkel tilrettelegging kan bli attraktive turistprodukter. Dersom tradisjonell flytting skal videreføres, må det legges til rette for at næringa har arbeidskraft nok til å gjennomføre slike operasjoner i framtiden. Flyttingen om våren er også en fin måte for hele reindriftsfamilien å arbeide sammen på fjellet og er i dag en viktig læringsarena for barn og unge som er tilknyttet reindrifta. Vårflyttingen er også en tid reinen er sårbar og trenger mye omsorg og vern i forbindelse med kalving. Virkemidlene i reindrifta bør utformes slik at det støtter opp den tradisjonelle og dyrevennlige måten å drive flytting på. Virkemidlene bør også støtte arbeidskraft i arbeidsoperasjonene slik at det bidrar til å beholde miljøvennlige tradisjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at man ikke er kommet nærmere en situasjon med bedre tilpasning mellom reintall og beitesituasjon. Dette gjelder særlig i Vest-Finnmark og Karasjok-området. Disse medlemmer mener samtidig det er behov for lovbaserte tiltak for å oppnå et varig redusert reintall. Sentralt her vil være at den nye distriktsmeldingen snart kommer på plass. Samtidiger disse medlemmer meget skeptiske til at avtalepartene for årets avtale har valgt å ta ut forhold som regulerer reintallsreguleringen av avtalen. Disse medlemmermener at reindriftsavtalen må brukes som et aktivt instrument, nettopp med sikte på å skape en bedre tilpasning mellom reintall og beitegrunnlag. Derfor må reintallsregulering for ettertiden bli en sentral del av avtalen.

Disse medlemmerkonstaterer videre med bekymring at vederlag for arbeide og kapital er gått betydelig ned i flere områder. Nedgangen er for enkelte områder dramatisk og tyder på at den offentlige reindriftspolitikk på flere viktige områder ikke har lyktes.

Disse medlemmer mener at Regjeringen fremover må ha som siktemål at en større andel av avtalen må benyttes til innløsning av driftsenheter - særlig i områder hvor reintettheten er høy, beitegrunnlaget svakt og hvor den økonomiske lønnsomhet er svak. I en slik politikk må det arbeides mer aktivt enn tidligere for å ta ut de dyr som ikke har oppnådd en tilfredsstillende vekt.

Disse medlemmer mener det i langt større grad må satses på produktutvikling, markedsføring og salg av reinprodukter. En slik satsing vil kunne bidra til økt verdiskapning i et marked hvor reinkjøtt og øvrige reinprodukter har et stort potensiale. I dette arbeidet er det viktig at private aktører i næringen med nettverk og erfaring trekkes inn i arbeidet.

Disse medlemmer mener at en omorganisering av Reindriftsforvaltningen bør stå sentralt i utviklingen av reindriften. En slik omorganisering må bringe reindriftens interesser bedre frem i forhold til naturforvaltning. I så måte har komiteen merket seg Reindriftslovutvalgets forslag om å legge Reindriftsforvaltningen til fylkesmennene. I tilknytning til omorganiseringen av Reindriftsforvaltningen vil disse medlemmer be om at departementet vurderer en mer sentral plassering av reindriftssaker internt i departementet.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, og representanten Terje Knudsen er grunnleggende uenige i den politikken som føres overfor reindriftsnæringen og viser til at det økonomiske resultat for næringen samlet sett fortsatt må betegnes som meget svakt. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på Fremskrittspartiets konsekvente kritikk av systemet med støtte til distrikter og kulturelle formål i form av næringsavtaler og har programfestet en avvikling av disse. Disse medlemmer mener rammevilkårene i reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig ut fra det som er vanlig i andre næringer. Den bør fungere friest mulig uten skadelige reguleringer, som kan hindre næringens utviklingsmuligheter i en mer konkurranseutsatt fremtid. Ved å basere virksomheten på forretningsmessige prinsipper, og dermed signalisere at dagens driftsmønster må endres, kan det oppnås et varig skifte og en tilfredsstillende tilpasning til markedet.

Disse medlemmer konstaterer at mangeårige og varierte statlige virkemidler ikke har gitt nødvendige resultater fordi antallet yrkesutøvere og rein fortsatt er for høyt i forhold til beitegrunnlaget, spesielt i reinbeitedistrikter i Finnmark. De ekstremt vanskelige beiteforholdene ble ytterligere forverret på grunn av store mengder snø og ising gjennom vintrene 1997/1998 og 1999/2000. Disse medlemmer viser til at akutte beitekriser i tillegg til en generell underernæring øker risikoen for rovdyrtap og sykdom med dødelig utgang. Disse medlemmer mener at heller ikke avtalen for kommende periode inneholder bidrag som kan løse de reelle problemene i næringen. Tiltak som blir forberedt og fremmet etter reindriftsavtalen eller reindriftslovens bestemmelser vil ikke være virkningsfulle nok slik at det gis resultater med løsninger av miljømessige, driftsmessige eller dyrevernmessige problemer. Disse medlemmer vil hevde at nye, planøkonomisk styrte tiltak neppe vil være særlig mer virkningsfulle enn de tilskudds- og reguleringsordninger som har vært forsøkt tidligere.

Disse medlemmer mener det haster med å få etablert nye løsninger, ikke minst av hensyn til å få redusert det høye antallet dyretragedier som finner sted. En politikkomlegging med overgang til et markedsstyrt system, vil sikre en nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige beiteressurser. En overgang fra statsstyrte tiltak til et marked med reelle priser vil prioriteres av disse medlemmer fordi det kan gi en positiv effekt inntektsmessig og være mindre konfliktfylt enn tvangstiltak. Markedet vil gi svaret på hvor mange driftsenheter, utøvere og rein det finnes plass til og som kan sikre et forsvarlig økonomisk utbytte for reindriftsfamilien. Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 167 (1991-1992) Om fremtidig reindriftspolitikk, Innst. O. nr. 8 (1995-1996) Om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven og Innst. S. nr. 145 (1997-1998) om norsk samepolitikk.

Disse medlemmer viser til at det fortsatt avsettes betydelige beløp fordi rein som inneholder mer enn 3 000 Bq/kg skal omfattes av tiltak som reduserer radioaktiviteten. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til forskningsmiljøer som mener det ikke finnes faglig grunnlag for å bruke betydelige beløp på ovennevnte tiltak. Disse medlemmer vil motsette seg de foreslåtte bevilgninger på kap. 1151 som følge av reindriftsavtalen.