Komiteen viser til at kommunesektoren
spiller en helt sentral rolle for hverdagen til innbyggerne som
tilrettelegger for infrastruktur, som planleggings- og utviklingsorganer
og som leverandør av viktige velferdstjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener derfor at det er viktig at oppgaveløsninger
i offentlig sektor fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk
styring.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at fornyelse av offentlig sektor
er ett av Regjeringens hovedmål. Dette flertallet er
enig i dette og viser til at kommunene og fylkeskommunenes virksomhet
må tilpasse seg dagens velferdsutfordringer og morgendagens
krav innen tjenesteproduksjon i offentlig sektor. Dette flertallet viser
til at befolkningen blir stadig mer bevisst i hvilke krav og forventninger
man har overfor offentlig forvaltning. Kravene til kostnadseffektivitet
samtidig som tilgangen på kvalifisert arbeidskraft blir
knappere er utfordringer som etter dette flertallets mening
fordrer fornyelse og effektivisering. Dette flertallet vil
understreke at kommunesektoren har et eget ansvar for å drive
et aktivt fornyelsesarbeid gjennom utvikling av egen organisasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil understreke viktigheten av at effektivisering og
omstilling i kommunesektoren må skje i nært samarbeid
med de ansatte og de ansattes organisasjoner. Flertalletviser til Modellkommuneprosjektet der tre
kommuner deltar og det er nært samarbeid mellom kommunens
ledelse, den lokale kommunale forening og Norsk kommuneforbund.
Erfaringene er meget positive. De ansatte får være
med å forme sin egen arbeidsplass, samtidig som de tar
ansvar for bruk av ressurser.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at Regjeringen i oppfølgingen
av Valglovutvalgets utredning vil vurdere ulike forslag med sikte på å bedre
innbyggernes medvirkning og innflytelse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
materiale fra Kommunenes Sentralforbund viser at 85 pst. av kommunene mener
at de ikke er i stand til å foreta effektivisering uten
at det fører til reduksjon i tjenestetilbudet. Dette er også noe
mange innbyggere føler på kroppen. Disse medlemmer mener
at det effektiviseringskravet som det legges opp til innenfor kommunesektoren
ikke er mulig å etterleve i praksis.
Disse medlemmer vil peke på at
selv om kommunesektoren fikk en relativt høy inntektsvekst
i inneværende år, så er det stor avstand
mellom pålagte oppgaver og inntektsrammer. Disse
medlemmer mener at for å motvirke at kommuner må foreta
kutt i tjenestetilbud som rammer svake grupper, og for å sikre
at kommuner kan opprettholde en viss kvalitet på tilbudene
som gis, må de frie inntektene økes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser
med bekymring på meldinger fra kommuner som må gå inn med
høyere egenandel enn beregnet for å komme med i
eldresatsingen. Dette går ut over andre tilbud i kommunen,
blant annet utbygging av skoler og barnehager. Sist kjente tall
for underfinansiering er 3,7 mrd. kroner.
De kommuner som innen fristen den 1. oktober
har søkt om utbygging og som ikke har nådd 25
pst. dekning - eller som av andre faglige grunner bør få bygge -
må få innvilget sin søknad. Det er da
rimelig at byggeperioden varer utover 2002.
Disse medlemmer er bekymret over
at en mindre del av reformen er knyttet til sykehjemsutbygging. Disse
medlemmer mener at reformen ikke er fullført før
alle kommuner har en dekningsgrad på 25 pst. av eldre over
80 år.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil be Regjeringen forberede
en forlengelse av eldrereformen og se på løsninger
for underfinansieringen av reformen.
Komiteen mener at
kommuner med under 25 pst. dekning av heldøgn omsorg og
pleietilbud i forhold til antallet eldre over 80 år skal
få investeringstilskudd og at bevilgningsnivået
for avslutningsfasen må avklares i budsjettet for 2002.
Jf. merknad under 6.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at Handlingsplanen innen eldreomsorgen sluttføres
i løpet av 2002. Disse medlemmer er enig
i at dette er i tråd med forutsetningene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at beregningsmodellen
Regjeringen legger fram om det økonomiske uttrekket fra fylkeskommunene,
som en følge av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten,
ikke ivaretar ulikhetene mellom fylkeskommunenes økonomi. Disse
medlemmer mener derfor at det må føres
forhandlinger med den enkelte fylkeskommune.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at kommunenes inntekter av personbeskatningen
gjør det attraktivt for kommunene å legge til
rette for boligbygging. Disse medlemmer vil at kommunene
skal legge til rette for etablering av bedrifter og arbeidsplasser. Disse medlemmer mener
derfor at deler av inntektene av bedriftsbeskatningen på ny
må tilfalle kommunene, slik at kommunene i større
grad blir tjent med at bedrifter etablerer seg. Disse medlemmer mener
at en tilbakeføring av selskapsskatten til kommunene vil bidra
til å gi kommunene et sterkt incitament til å arbeide
med næringsutvikling og at det vil være en ekstra
motivasjon for næringsutvikling dersom kommunene får
merke sammenhengen mellom økt næringsutvikling
og økte inntekter. Disse medlemmer vil også vise
til at næringsutviklingen stoppet opp i en del kommuner
etter at selskapsskatten ble overført til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til premissene i Dokument nr.
8:88 (2000-2001) om at dette skal ledsages av en endring i fordeling
av konserninntektene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet ser at
omleggingen av selskapsskatten kan ha som effekt en forskyvning
fra tilrettelegging for bedrifter til boligbygging som også medfører økt
pendling. Dette medlem ber derfor Regjeringen om å komme
med en vurdering av hvilke konsekvenser bortfallet av selskapsskatten
har medført for kommunene, med sikte på å finne
fram til ordninger som kan skape skattemessige fordeler for næringsetablering
i kommunene. Under forutsetning av at selskapsskatten blir gjort
produksjonsstedbundet, mener dette medlem at det bør
tilrettelegges for å gjeninnføre at deler av selskapsskatten
tilfaller kommuner og fylkeskommuner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag :
"Stortinget ber Regjeringen fremme
sak med de nødvendige lovendringer slik at selskapsskatten
igjen tilfaller kommunene."
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at de fleste kommuner i dag opplever svært vanskelige økonomiske
tider. Dette til tross for at kommuneøkonomien på hele
90-tallet har vokst hurtigere enn i noe tiår tidligere. Disse
medlemmer mener offentlig sektors vekst ikke må overstige
veksten i BNP. Det er nødvendig for å nå målet
om å begrense det offentliges andel av økonomien
og sikre vekst i konkurranseutsatt næringsliv og derved
inntektskilden til velferden i fremtiden. Det er derfor viktig å sikre
at kommunene får mest mulig ut av sine kroner, både gjennom
en nasjonalpolitikk som holder kostnadene nede, og gjennom finansieringsformer
i kommunesektoren som stimulerer til effektiv drift.
Disse medlemmer vil peke på at
kommunenes inntektssystem har gjennomgått store omlegginger
på 1990-tallet. Virkningene av endringene har i hovedsak medført
større utjevning mellom kommunene, og i dag er 397 av landets
kommuner såkalte minsteinntektskommuner. For alle kommunene
har rammebetingelsene og inntektssystemet vært preget av
stor grad av ustabilitet.
Den siste tiårs perioden har dette
skjedd:
– Andelen
av kommuneinntektene som kommer fra skatter er sunket. Kommunenes
andel av inntektskatten er blitt betraktelig mindre.
– Inntektssystemet er blitt endret.
Gjennom den såkalte Rattsø-innstillingen i 1996,
ble utgiftsfordelingskriteringene i inntektssystemet endret slik at
det skulle basere seg på mer objektive kriterier. Stortingsflertallet
vedtok en midlertidig tapskompensasjon for de kommuner som etter
de nye justerte kriteriene ville få mindre. I praksis medfører det
at i 2001 (5 år etter stortingsvedtaket) vil de kommuner
som det ble konstatert hadde fått for lite tidligere, i
forhold til befolkningsstruktur og geografi kun ha mottatt 50 pst.
av det stortingsvedtaket i 1996 innebar.
– De frie inntektene til kommunene
har blitt en langt mindre andel av inntektene, mens de øremerkede tilskuddene
har eksplodert.
– Kommunenes andel av inntektsskatten
har blitt overført til staten.
– inntektsutjevningen har medført
at 397 av kommunene kun sitter igjen med 10 øre av den
siste kommunale skattekronen.
Summen av vedtakene har vært at staten
har overstyrt mer og mer, og at kommunene har mindre og mindre igjen
for å forsøke å utvikle inntektsgrunnlaget
sitt.
Disse medlemmer mener det er
viktig å endre denne utviklingen. For å sikre
mer effektiv utnyttelse av midlene i kommunesektoren må inntektssystemet endres, øremerkingen
reduseres, og lov og regelverk forenkles.
Disse medlemmer mener inntektssystemet
må ivareta tre viktige hensyn:
– Inntektssystemet
må gi mulighet for et likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne
– Inntektssystemet må stimulere
til kommunalt selvstyre
– Inntektssystemet må gi
incentiver til næringsutvikling.
For å oppnå dette må finansieringen
av kommunene endres slik at :
– Inntektssystemet
må baserer seg på objektive kriterier for utgiftsulikheter.
Da vil velgerne se om politikerne er gode i deres kommune gjennom
hva de får ut av de pengene man har, og som er sammenlignbart
med andre kommuner. I dag er forskjeller i tjenestetilbudet først
og fremst skapt av at inntektssystemet forskjellsbehandler kommuner. Disse
medlemmer vil peke på at en rekke kriterier ennå ikke
er fullt ut utredet og må innarbeides i inntektssystemet.
Dette gjelder særlig problemer med vekst og fraflytting,
samt mangelen på kriterier for sosiale problemer som bl.a.
rusmidler.
– De fleste inntekter til kommunene
må komme gjennom rammebevilgninger og egne skatteinntekter. Øremerkede
midler må så langt som råd fjernes. Disse
medlemmer vil peke på at det er viktig å skille
mellom ulike typer øremerkede tilskudd. Disse medlemmer ønsker å videreføre
stykkprisfinansieringsordninger av typen "pengene følger
individet". Disse medlemmer vil vise til at dette
er svært effektivitetsfremmende ordninger som ikke har
de samme byråkratieffektene som andre øremerkede
ordninger har. En annen variant som bør videreføres
er tilskudd til ordninger/tiltak som det ikke er grunnlag
for å ha i alle kommuner/fylker. De øremerkede
ordningene disse medlemmer mener bør fjernes,
er tiltak/ordninger av generell karakter som finnes rundt om
i alle fylker og kommuner.
– Kommunene må igjen
få en andel av selskapsskatten og inntektsutjevningen må endres
slik at kommunene sitter igjen med mer av veksten i skatteinntekter.
En slik omlegging av inntektssystemet vil stimulere det
kommunale selvstyret og være effektivitetsfremmende. Disse
medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at mindre
styring gjennom økonomi, ikke medfører mer styring
gjennom lov og regelverk overfor kommunene. Disse medlemmer er
fornøyd med at det nå synes som om Høyres
initiativ fra 1998 om en ny gjennomgang av statens styring gjennom
lov og regelverk innenfor de ulike sektorene endelig får
konkret oppfølging. Samtidig vil disse medlemmer advare
mot tendensene til å erstatte øremerkingen med
detaljert lovverk, slik det bl.a. signaliseres i forbindelse med
skolefritidsordningen. Disse medlemmer vil understreke
at det hadde vært behov for en gjennomgang av regelverket
omtalt av andre enn det byråkratiet som selv har skapt
dagens regler, slik Høyre tok til orde for i Dokument nr.
8:9 (1998-1999). Dette ville gitt en langt mer åpen og
kritisk gjennomgang av regelverket enn den lukkede prosessen som
nå pågår.
Disse medlemmer vil vise til
at Høyres opplegg for kommuneøkonomien for 2002
og videreutvikling av inntektssystemet følger disse linjene
og består i:
– Høyre
støtter Regjeringens totalramme, og er særlig
opptatt av at det gis god vekst i frie inntekter.
– Høyre ønsker
at skatteandel skal være minst 48 pst. i 2002 og trappes
opp til over 50 pst. i løpet av de kommende årene.
– Høyre ønsker
at det innføres en midlertidig tildeling til rus/psykiatriproblemer
i de store byene på 200 mill. kroner inntil det kan utvikles
permanente kriterier og vekter i inntektssystemet. Dette er en forutsetning
for at Høyre støtter en innføring av endrede
bosettingskriterier.
– Høyre ønsker å sikre
at kommuner med under 25 pst. dekning av heldøgns pleie-
og omsorgstilbud prioriteres i tildeling av investeringstilskudd,
og at sluttrammen for tildeling må fastsettes i høstens budsjett
når det foreligger oversikt over søknadsmengde
og prosjektsammensetting.
– Høyre ønsker
at vekst- og fraflyttingskommunenes problemer skal tas hensyn til,
og støtter at skjønn brukes sterkere for kommuner
med stor fraflytting, men foreslår at det utarbeides vekter
og kriterier som tar hensyn til den særlige opphopingen
av kapitalutgifter i inntektssystemet. I tillegg ønsker Høyre
at tellingsdato for innbyggertilskuddet settes til 1. oktober året
før budsjettåret.
– Høyre ønsker
forhandlinger og voldgift for å fastsette endelig uttrekk
av fylkeskommunens inntekter og eventuell kompensasjon for eiendomsmasse for
overføringen av spesialisthelsetjenesten til staten.
– Høyre ønsker
at SFO- og leirskoletilskuddene skal innarbeides i inntektssystemet
i tråd med tidligere stortingsvedtak.
– Høyre ønsker
videre arbeid med å få sterkere inntektsincentiver
inn i inntektsutjevningen.
– Høyre foreslår
en toppfinansieringsordning på særlig ressurskrevende
brukere fra 2003
– Høyre støtter
nedtrappingen av tapskompensasjonsordningen.
Disse medlemmer vil understreke
at i forbindelse med kommuneproposisjonen behandler man først
og fremst inntektene og fordeling av dem i kommunesektoren. Kostnadsnivået
for kommunene er ustabilt, og blir først og fremst avgjort
av budsjettbehandlingen med skatte- og avgiftsendringer og utviklingen
i lønnsutgiftene. Hvilke tjenester kommunene kan produsere
for en gitt inntekt er vel så avhengig av andre faktorer
løftet om økte kommunale overføringer.
Disse medlemmer viser til at
det gjennom arbeidet med oppgavefordelingen vil bli overført
nye oppgaver til kommunene og endringer i oppgavetildelingen til
fylkeskommunene. Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må ha
som hensyn at ansvaret for en tjeneste skal ligge så nær
mottakeren som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at
fornyelsen av offentlig sektor må frigjøre ressurser
fra administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.
Disse medlemmer mener Regjeringens
opplegg til oppfølging av Oppgavefordelingsutvalget i St.meld. nr.
31 (2000-2001) ikke følger disse hovedhensynene, men vil
bety økt byråkrati og nye konfliktflater mellom kommuner
og fylkeskommuner. Disse medlemmer vil vise til sine
merknader og forslag i Innst. S. nr. 307 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det kommunale selvstyret må styrkes. Disse
medlemmer er av den oppfatning at kommunene må ha
mulighet til selv å ha kontroll over sine inntekter og
utgifter, og å organisere sine tilbud på den måten
de mener innbyggerne har størst utbytte av. Samtidig må grunnleggende
velferdsgoder som helse- og sosialtjenester og utdanning sikres befolkningen
uavhengig av kommunal økonomi for øvrig, ved at
disse stykkprisfinansieres av staten, som overtar det finansielle
ansvaret for disse grunnleggende tjenester.
Disse medlemmer mener det er
tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og
kommune. Etter disse medlemmers oppfatning er dagens offentlige
forvaltningssystem tungrodd og byråkratisk, og det sikrer
ikke befolkningen de grunnleggende velferdsgodene som kommunene
er pålagt å tilby. Kommunene har ikke tilstrekkelig
frihet til selv å kunne styre sine inntekter og utgifter.
Kommunene pålegges oppgaver av Stortinget uten at Stortinget
sikrer finansielt grunnlag. Samtidig stilles ikke kommunene tilstrekkelig
til ansvar for ufornuftig bruk av økonomiske ressurser.
Kommuner med ansvarlig styring straffes ved at staten tar penger
fra dem og gir dem videre til dårlig styrte kommuner. Disse
medlemmer mener derfor at inntektssystemet overfor kommunene
må endres slik at kommuner som har vært flinke
til å skaffe seg høye skatteinntekter ikke straffes
for dette. Etter disse medlemmers oppfatning må staten legge
til rette for at kommunene får beholde de inntekter som
de selv skaffer seg.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at slik den offentlige forvaltning i dag er organisert, blir resultatet
ofte ineffektiv drift, ressurssløsing og et utilfredsstillende
tilbud av velferdsgoder til innbyggerne.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at fylkeskommunen er et unødvendig og fordyrende ledd i den
offentlige forvaltning. Fylkeskommunens oppgaver kan med en annen
organisering løses mer effektivt, og med et bedre resultat
for brukerne.
Disse medlemmer mener derfor
at fylkeskommunen må nedlegges som forvaltningsenhet. Deler
av fylkeskommunenes oppgaver kan overlates til private. Dette gjelder
kollektivtrafikk, strømforsyning og annen næringsvirksomhet.
Etter disse medlemmers oppfatning
kan fylkeskommunenes ansvar for finansiering og organisering av
helsevesen og undervisning overlates til staten, for å sikre
et likeverdig tilbud over hele landet. De enkelte sykehusene, videregående
skolene og institusjonene innen sosial omsorg fristilles og får
sine inntekter i form av statlig stykkprisfinansiering.
Disse medlemmer mener at fylkeskommunenes ansvar
for veier, kultur og miljø bør deles mellom stat og
kommuner.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har vedtatt å overføre ansvaret for
spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten, jf. Innst.
O. nr. 118 (2000-2001). Disse medlemmer mener at
når den største oppgaven til fylkeskommunene nå er
fjernet, så er hovedargumentet for opprettholdelse av fylkeskommunene
som administrativt og politisk organ borte, og fylkeskommunene bør
derfor legges ned. Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til sine merk-nader og forslag i Innst. S. nr. 207 (2000-2001) Om
en bedre oppgavefordeling.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at kommunenes selvstyre må styrkes. Disse medlemmer er
av den oppfatning at den en enkelte kommune må få bedre
styring med egen økonomi ved selv å forvalte sine
inntekter, og bør ikke bli pålagt oppgaver fra
staten uten at finansieringen av disse er sikret. Disse medlemmer mener
også at kommunene skal få større ansvar
for økonomisk styring ved at statens økonomiske
utjevning mellom kommunene reduseres og i større grad baseres
på objektive kriterier.
For å sikre et likeverdig tilbud i
hele landet vil disse medlemmer overføre
ansvaret for finansiering av sykehus, skoler og institusjoner innen
eldreomsorgen til staten. Finansieringen skal skje gjennom en direkte stykkprisoverføring
fra staten til den enkelte driftsenhet, basert på de lovfestede
rettigheter den enkelte innbygger har til helse, eldreomsorg og
undervisningstjenester. Kommunene kan eventuelt selv eie eller overlate
til private å eie og drive skoler og andre institusjoner.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag :
"Stortinget ber Regjeringen om å overføre
ansvaret for tjenester innen helse, omsorg og utdanning til staten."
Disse medlemmer mener at kommunenes øvrige
oppgaver skal finansieres gjennom inntekter fra kommunal inntektsskatt,
brukerbetaling og et kriteriebasert tilskuddssystem fra staten. Disse
medlemmer mener at kommunene selv skal fastsette det kommunale
skattenivået. Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette bidra til å vitalisere det lokale selvstyret
og det vil bli betydelig mer politisk debatt i kommunene om hvilke
tiltak kommunene skal igangsette. Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette bidra til å vitalisere den politiske debatten.
Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene må gis frihet til i størst
mulig grad å organisere og finansiere øvrige oppgaver
slik de anser det mest hensiktsmessig, uten statlig innblanding.
Disse medlemmer mener at dersom
kommunene fritas for ansvaret for finansiering av helse, eldreomsorg,
sosiale tjenester og undervisning, vil planlegging og tilrettelegging
bli et mer sentralt ansvars-område for kommunene. Dette
vil gjøre det enklere for utbyggere av boliger, næringsliv,
infrastruktur, servicetiltak, parker, idrettsanlegg, og annen virksomhet.
Etter disse medlemmers oppfatning
bør kommunesammenslåinger kun skje dersom det
er et reelt ønske om dette i de aktuelle kommunene. Stortinget bør
ikke tvinge kommuner til sammenslåing. Sammenslåinger
av kommuner, der forholdene ligger til rette for det, kan gi mer
effektive kommuner, og dermed bedre tjenestetilbud for kommunens
innbyggere. Eventuelle merutgifter ved svært små kommuner
bør ikke uten videre kunne veltes over på staten.
Disse medlemmer har merket seg
at flere kommuner sliter med økonomien og at dette flere
steder går ut over brukergrupper som for eksempel eldre
og barn. Disse medlemmer beklager dette og viser
igjen til våre primære forslag om å overføre
ansvaret for eldreomsorgstjenester og grunnskolen til staten for å sikre likeverdige
tilbud over hele landet.
Disse medlemmer vil også bemerke
at flere kommuner prioriterer sine ressurser på en slik
måte at man ikke i tilstrekkelig grad prioriterer nevnte
grupper. Resultatet blir dessverre at for eksempel eldre og barna sitter
igjen som tapere. Disse medlemmer kan ikke akseptere
at dette fortsetter.
Disse medlemmer vil derfor signalisere
at det er nødvendig å gi alle kommuner ressurser
som gjør dem i stand til å ivareta basistjenester
som omsorg og undervisning på en tilstrekkelig måte. Disse
medlemmer vil frem mot behandling av statsbudsjettet vurdere
behovet i kommunene og hvordan man best kan sikre at nødvendige
behov blir ivaretatt. Disse medlemmer registrerer
at KS ønsker å øke de frie midlene til
kommunesektoren. Disse medlemmer ser fordelen med
dette, men er mest opptatt av at viktige brukergrupper blir prioritert. Disse
medlemmer vil derfor måtte se på hva som
er den beste måten å styrke kommuneøkonomien
på for å oppnå målene om et
godt undervisningstilbud og en god eldreomsorg.
Disse medlemmervil
også vise til at kommunene og fylkeskommunene eier eierandeler
i kraftbransjen på over 200 mrd. kroner. Disse medlemmer vil
i den anledning vise til at de fleste kommuner som har slike eierandeler
ville kunne få en betydelig bedre økonomiske handlefrihet
dersom disse andelene hadde blitt solgt og pengene ble brukt til å nedbetale
gjeld, til egne investeringer eller plassert i bank til vanlig bankrente.
Disse medlemmer viser til at
lønnsoppgjøret våren 2000 ble et meget
kostbart lønnsoppgjør for kommunesektoren, og
at kommunene fikk liten kompensasjon for dette i det økonomiske
opplegget for 2001. Disse medlemmerer
av den oppfatning at lønnsoppgjøret 2000 ble ekstra
kostbart fordi Regjeringens politikk medførte store lønnskrav
fra arbeidstakerorganisasjonene. Disse medlemmer av
den oppfatning at Regjeringen kunne ha motvirket dette ved bl.a. å redusere
skatter og avgifter, slik at lønnsmottakerne kunne ha fått
mer igjen for de lønninger som de hadde på det
daværende tidspunktet. Det faktum at staten også er
forhandlingsmotpart for de fleste kommunale arbeidstakere gjør
det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig
at staten bidrar til å dekke kommunenes ekstra kostnader
i forbindelse med dette lønnsoppgjøret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gi
kommunene kompensasjon for lønnsoppgjøret i år
2000."
Komiteens medlem fra Senterpartiet konstaterer
at det er stor avstand mellom hvordan den økonomiske situasjonen
og hverdagen i kommune-Norge fortoner seg for mange innbyggere og
den omtale som gis i kommuneproposisjonen.
Dette medlem mener det må være
samsvar mellom de oppgaver som pålegges kommunene og de
inntekter som stilles til disposisjon. Nye oppgaver må følges
av ekstra midler. Dette har ikke vært situasjonen ved gjennomføring
av nye, store reformer, og det har oppstått en økonomisk
ubalanse. Dette vises i manglende omfang og kvalitet på det
tjenestetilbudet som gis i mange kommuner og som skal representere grunntryggheten
i folks hverdag.
Dette medlem viser til materiale
fra Kommunenes Sentralforbund som forteller at 85 pst. av kommunene
viser til at de ikke er i stand til å foreta effektivisering
uten at det fører til reduksjon i tjenestetilbudet innenfor
dagens inntektsrammer. Dette står i skarp kontrast til
svar fra statsråden på spørsmål
nr. 4 fra Senterpartiets stortingsgruppe der statsråden
sier følgende:
"Hvorvidt man er i stand til å effektivisere
driften, har liten sammenheng med de inntektsrammene man har."
Dette medlem mener derfor at
inntektsrammene for 2002 må økes utover Regjeringens
forslag. I tillegg må det lages en plan for gjenoppretting
av den økonomiske balansen i kommuner og fylkeskommuner. Sanering
av deler av kommunenes gjeld er et tiltak i en slik plan. Det vises
til merknad under kap. 2.2.1 og 25.2.
Dette medlem viser til Senterpartiets
program for perioden 2001-2005, der det heter:
"Senterpartiet vil gi kommunene et friere skattøre. Dette
innebærer et alternativ til dagens kommunale eiendomsskatt
for personer og at kommunen i perioder kan øke skattleggingen
for å gjennomføre viktige politiske prioriteringer."
Dette medlem vil styrke konsultasjonsordningen mellom
Kommunenes Sentralforbund og Regjeringen, og ønsker en
ordning der kommunene har forhandlingsrett.
Dette medlem mener
at kompensasjonsgraden som gis ikke er tilstrekkelig og at det ikke
er noen god ordning at kompensasjonen gis over skjønnstilskuddet. Dette
medlemvil foreslå et
nytt finansieringssystem der staten finansierer 80 pst.
av kostnadene utover en fastsatt kommunal andel på 600
000 kroner.
Dette medlem har merket seg at
Regjeringen ikke følger opp psykiatriplanen.
Dette medlem er uenig
i at tapskompensasjonen til de såkalte Rattsø-taperne
fjernes før det er foretatt en full evaluering av virkningene
av endringene i inntektssystemet og foretatt endringer i kriteriene
som fanger opp utkantkommunenes spesielle behov.
Dette medlem viser
til meldinger fra kommuner som må prioritere høyere
egenandel enn beregnet for å komme med i eldresatsingen.
Dette går direkte utover andre tilbud i kommunen, og barn
og unge er spesielt utsatt. Siste kjente tall for underfinansiering
er 3,7 mrd. kroner. I tillegg viser rapporter fra kommunene at behovet
for boliger er større enn antatt. Dette medlem mener
derfor at det er behov for en forlengelse av reformen og en gjeldslette
av de merutgiftene som kommunene har fått.
Dette medlem viser
til at Senterpartiet er imot statlig overtakelse av sykehusene og
viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 66 (2000-2001). Dette
medlem har flere ankepunkter mot sykehusoppgjøret
og mener staten må slette hele det akkumulerte underskuddet
på 1,3 mrd. kroner i fylkeskommunene. Årsaken
er at det i hovedsak er sykehusene som har påført fylkeskommunene
store underskudd. Dette medlem er heller ikke enig
med Regjeringen i det uttrekket som foreslås i inntektsrammene
når sykehusene blir statlige. Det vises til merknader under
kap. 2.2.2.
Dette medlem viser til Ot.prp.
nr. 24 (2000-2001) og Odelstingets behandling av denne. Dette medlem viser
til at Senterpartiet påpekte usikkerhetene i anslagene
fra finansdepartementet for antatt inntektstap for en rekke kommuner
som en følge av innføringen av eiendomsskattelovens § 8.
Dette medlem har med undring
merket seg at skattetapet for de 11 kommunene som departementet omtaler
i St.meld. nr. 2 (2000-2001) side 47, ikke er gjengitt i stortingsmeldingen,
selv om dette skattetapet er innmeldt til departementet og utgjør
relativt store inntektstap for de berørte kommuner. En
slik opplysning burde etter dette medlems oppfatning
selvsagt vært oppgitt fra departementets side. Denne manglende
rapporteringen er påfallende, siden det innmeldte skattetapet
for disse 11 kommunene er i overkant av 60 mill. kroner, over det
dobbelte av forslaget til bevilgning.
De oppgitte skattetapene fra kommunene viser
at det var grunn til å stille spørsmålstegn
ved Finansdepartementets provenyberegninger.
Dette medlem vil minne om finansministerens utsagn
i odelstingsdebatten 14. desember 2000:
På bakgrunn av finansministerens svar
er det etter dette medlems oppfatning vanskelig å se
at Arbeiderpartiet er interessert i å kompensere uforutsigbart skattetap
fra det ene året til det andre. Et skattetap som er inntruffet
etter at kommunebudsjettene er vedtatt.
Verken Stortinget eller de berørte
kommuner ble forespeilet slike skattebortfall etter at vedtakelsen
av kommunebudsjettene var sluttført.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil i denne sammenheng påpeke
at disse medlemmer er alene om å foreslå en økning
av Finansdepartementets forslag til bevilgning i Innst. S. nr. 235
(2000-2001) med 25 mill. kroner til 50 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke den sterke ubalansen i kommuneøkonomien,
med underskudd i flere år. Kommunesektoren har ansvaret
for de viktigste områdene som angår folks hverdag,
slik som skole, helse, omsorg, kultur, samferdsel og sosiale tiltak.
Gode tjenester er helt avgjørende for folks levekår
og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet.
En svekket offentlig sektor vil også bidra til at forskjellene
mellom folk øker, stikk i strid med det Regjeringen har
varslet de ville rette opp i. Skal velferdsstaten sikres for alle, må flertallet
av befolkningen føle seg tjent med og være fornøyd
med det offentlige tilbudet. Slik er det ikke i dag. For Sosialistisk
Venstreparti blir det derfor en sentral oppgave å sørge
for at kommunesektoren blir i stand til å utføre
de viktige oppgaver de har ansvaret for. Folk ønsker flere
og bedre tjenester, ikke færre og dyrere.
For å redusere den store ubalansen
i kommuneøkonomien mener derfor dette medlem at
kommunene må få kompensasjon for prisstigning
knyttet til eldrepakka, kompensasjon for etterslep på lønnsoppgjør,
få et raust og realt oppgjør for statlig overtakelse
av drift og eiendommer til sykehusene og få til en statlig
toppfinansiert tilskuddsordning for særlig tunge brukere
av kommunale omsorgstjenester. Diverse poster under utdanning, barnehage
og omsorg må styrkes. Frie inntekter må økes
med om lag 4 mrd. kroner.
Dette medlem vil påpeke
at fornyelsens mål må være å gi
befolkningen flere og bedre tjenester. Skal dette bli mulig må det
bli mer samsvar mellom oppgaver og den økonomi som kommunesektoren
får til rådighet.
Dette medlem vil peke på at
situasjonen i norsk økonomi er svært god. Denne
situasjonen må brukes til å satse på å øke
kvaliteten i skolen, flere og billigere barnehager, fjerne egenandeler,
bedre tilbudet til eldre og pleietrengende og fjerne fattigdommen
i Norge. Norge må også ta et større ansvar
for å bekjempe fattigdom og miljøproblemer i fattige
land.
En nødvendig styrking av skole, helse
og omsorg er fullt mulig uten skadevirkninger for norsk økonomi. Dette
kan gjøres ved å omfordele fra andre sektorer, ved å innføre
grønne skatter på forurensende og miljøskadelig
forbruk og ved å øke skatten på store
kapitalinntekter.
Det er uakseptabelt at et rikt land som Norge
ikke løser prekære behov i skole- og helsesektoren
og unnlater å bedre levekåra til de aller fattigste
når det åpenbart finnes ressurser til det hvis
en er villig til omfordeling. Kommuneøkonomi er helt sentral
for å få løst de viktigste oppgavene,
og budsjettpolitikken må legges opp slik at en sikrer de
viktigste oppgavene først. Dette medlem vil
vise til at det er fordelingspolitikken som viser et samfunns menneskesyn.
Sosialistisk Venstreparti kjemper for et solidarisk samfunn, der de økonomiske
forskjellene mellom folk er små og alle har muligheten
til et godt liv. Norge er i dag et av verdens rikeste land. På tross
av det er det mennesker og mange tusen barn som vokser opp i fattigdom.
Barnefattigdom er et alvorlig og uakseptabelt angrep på anstendighet
og velferd i vår tid. Vi står overfor valg som
til sjuende og sist dreier seg om ideologi og holdninger. Barn er
den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet. At barn må leve
i fattigdom i dagens Norge er etisk uakseptabelt og en enorm sløsing
med samfunnets ressurser. Pågangsmot og livslyst ødelegges
og mange barn føler at de har veldig lite å se
fram til. Dette medlem vil påpeke at på lang
sikt kan en mykere arbeidslinje, en sosial boligpolitikk, en fornyelse
av hjelpe- og stønadsordninger og lavere skatter for lavinntektsgruppene,
avskaffe fattigdommen. På kort sikt må det settes
inn akuttiltak, spesielt for fattige barnefamilier.
Dette medlem viser til eget forslag
i Dokument nr. 8:69 (2000 2001) om strakstiltak for fattige barnefamilier
og Innst. S. nr. 273 (2000-2001).