Jeg viser til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev
av 18. juni 2001 der jeg blir bedt om å redegjøre for
og vurdere spørsmål knyttet til praktisering av adopsjonsloven
på prinsipielt grunnlag.
Det er innhentet en redegjørelse fra
Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) i sakens anledning som
er innarbeidet i mitt svar. Redegjørelsen fra SUAK følger
som vedlegg til dette brev.
Jeg vil innledningsvis framheve at departementet
i de senere årene har foretatt en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet.
Jeg vil her spesielt nevne arbeidet i forbindelse med ratifiseringen
av Haagkonvensjonen for vern av barn og samarbeid ved internasjonale
adopsjoner. Konvensjonen trådte i kraft for Norges del
1. januar 1998. Videre vil jeg nevne at det nylig er innarbeidet
et nytt kapittel i adopsjonsloven som gjelder adopsjonsformidling
og godkjenning av adoptivhjem.
Selv om det har blitt brukt mye ressurser på å utvikle adopsjonsfeltet
de siste årene innebærer ikke dette at systemet
ikke kan forbedres og tydeliggjøres ytterligere. Jeg kan
i denne forbindelse nevne at departementet for tiden har en gjennomgang
av de saksbehandlingsregler som gjelder for behandling av søknad
om adopsjon og av de skjemaer som benyttes ved slike søknader.
Jeg vil videre nevne det pågående arbeidet med å lage
en egen kompetanseplan for å styrke kunnskapen om adopsjon.
Samlet sett vil dette innebære en faglig styrking av
kommunenes arbeid på adopsjonsfeltet og dermed på sikt
en forenkling av behandlingen av sakene. Som jegallerede
har fremhevet i Stortingets spørretime 23. mai d.å.
er det viktig å se på klageordningen for adopsjonssakene,
og foreta en vurdering av hvorvidt det er andre instanser enn departementet
som naturlig peker seg ut som klageinstans. En nærmere utredning
av disse spørsmålene er allerede igangsatt i departementet
og vil bli prioritert i tiden som kommer.
Deler av de problemstillingene som blir tatt
opp i komiteens brev er behandlet i Ot.prp. nr. 63 (1997-1998) og
av Stortinget i forbindelse med det nye kapittelet i adopsjonsloven.
Lovendringene som også innebar organisatoriske endringer
trådte i kraft 1. desember 1999. Det er på denne
bakgrunn forholdsvis kort tid siden Stortinget tok standpunkt til
viktige spørsmål som blant annet er knyttet til
organiseringen av forvaltningen av adopsjonssakene. Jeg legger til
orientering ved Lov om adopsjon av 28. februar 1986 nr 8 (adopsjonsloven)
med tilhørende forskrifter og Ot.prp. nr. 63 (1997-1998)
Om lov om endringer i lov 28. februar 1986 nr 8 om adopsjon m m.
Videre vedlegger jeg Rundskriv om utenlandsadopsjon med retningslinjer for
undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem som trådte
i kraft i september 1998.
Jeg vil i det følgende under punkt
II gi en kort oversikt over innholdet i adopsjonsloven og gjeldende konvensjoner
på området. Under punkt III vil forvaltningssystemet
som gjelder ved behandling av søknad om adopsjon bli gjennomgått.
I punkt IV vil det foretas en vurdering av lokale myndigheters kompetanse
i adopsjonssaker og redegjøres for det arbeid som er gjort
for å styrke denne kompetansen og det arbeid som pågår
for å bedre dette ytterligere. Jeg vil videre under punkt
V gjøre nærmere rede for retningslinjene som gjelder
for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem. Under dette
punktet vil jeg komme inn på praktiseringen av adopsjonsloven
med retningslinjer i både SUAK og departementet. Jeg vil
konsentrere redegjørelsen om utenlandsadopsjonene. Det
vil likevel bli gjort kort rede for de erfaringer som er gjort med innenlandssakene.
Under punkt VI foretar jeg en vurdering av ulike alternativer for
organisering av klagebehandlingen i adopsjonssaker.
Adopsjon er svært inngripende ved at
den med endelig virkning bryter alle familierettslige bånd
mellom barnet og biologisk familie, og tilsvarende bånd
opprettes med adoptivfamilien.
Det er et grunnleggende prinsipp i adopsjonsloven og
internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til at adopsjon
skal være til barnets beste.
FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen om vern
av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner legger begge
viktige premisser for myndighetenes arbeid med adopsjonssakene.
FNs barnekonvensjon artikkel 21 om internasjonale konvensjoner åpner
for internasjonal adopsjon som et alternativ for barn som ikke på noen
egnet måte kan få tilfredsstillende omsorg i sitt
hjemland. Gjennom Haagkonvensjonen blir dette utdypet og utbygget
videre. I prinsippet om barnets beste ligger det blant annet at
barn, av hensyn til den fullstendige og harmoniske personlighetsutvikling,
bør få vokse opp i et familiemiljø i
en atmosfære av kjærlighet og forståelse.
Begge konvensjonene bygger på at enhver stat bør
prioritere å treffe tiltak for at barn kan forbli under
omsorg i sin egen familie, og hvis dette ikke kan gjennomføres,
forutsettes det at man forsøker å finne andre
tilfredsstillende omsorgsalternativer for barnet i hjemlandet.
Norske myndigheter ser det som en viktig oppgave å legge
forholdene til rette for forsvarlige ordninger når det
gjelder adopsjonsformidling over landegrensene. Gjennom de nevnte
konvensjonene har vi forpliktet oss til å sikre at adopsjon
skjer med respekt for barnets grunnleggende rettigheter. Et av hovedformålene
med Haagkonvensjonen er å etablere et system for samarbeid
mellom landene for nettopp å sikre at disse garantiene
blir respektert.
Adopsjonsloven § 2 angir hovedvilkårene
for at adopsjonsbevilling kan gis. I tillegg til prinsippet om atadopsjonen må antas å være
til barnets beste, kreves det at den som søker om å adoptere,
enten selv ønsker å oppfostre barnet eller har
oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn
til adopsjonen. Lovens § 3 fastsetter en nedre aldersgrense
på 25 år. Rent unntaksvis åpnes det likevel
for at det kan gis bevilling til den som har fylt 20 år.
Det kreves videre i § 5 at adoptivsøkere er gift
med hverandre. Bestemmelsen sier at andre enn ektefeller ikke kan
adoptere sammen, dog slik at den ene ektefelle kan adoptere den
annens barn, såkalt stebarnsadopsjon.
Stortinget vedtok 29. mai 2001 å gi den ene partner i et
registrert partnerskap anledning til å adoptere den andre
partnerens barn med mindre dette barnet er adoptert fra utlandet
og vedkommende land ikke tillater slik adopsjon. Barn over
12 år må etter lovens § 6 selv samtykke
til å bli adoptert. Dersom foreldrene til et barn som skal
adopteres har felles foreldreansvar, må begge foreldrene samtykke.
Dersom den ene har foreldreansvaret alene, har den annen rett til å uttale
seg, jf. lovens § 7.
Rundskriv om utenlandsadopsjon med retningslinjer for
undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem er utformet
med sikte på å ivareta barnets beste. Av retningslinjene
kreves at søkerne må ha forutsetninger og muligheter
for å kunne gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst. I
Sosialdepartementets rundskriv nr. I-15/89 går
det fram at det ved innenlandsadopsjon også skal legges
vekt på de veiledende retningslinjene som gjelder for utenlandsadopsjon.
Kommunen utreder
søkere og gir tilråding om adopsjon ved samtykkeadopsjonene,
jf. adopsjonsloven § 16 c og forskrift 30. november 1999 § 5
første ledd. I de øvrige innenlandsadopsjonssakene
bistår kommunene med å opplyse sakene etter anmodning
fra adopsjonsmyndighetene.
Barne- og familiedepartementet har oppnevnt
et Faglig utvalg for adopsjonssaker bestående
av tre medlemmer. Utvalget skal etter sitt mandat blant annet utføre
formidling av barn bosatt i Norge der foreldre ber myndighetene
om bistand til å finne et adoptivhjem til barnet (såkalt
samtykkeadopsjon). Mandatet følger vedlagt til orientering.
SUAK innehar sekretariatsfunksjoner for Faglig utvalg, og fører
register over søkere i disse sakene. Utvalget har ansvar
for å finne den til enhver tid best egnede familie til
det enkelte barn. Faglig utvalgs avgjørelse kan ikke påklages.
Jeg viser til adopsjonsloven § 16 c, jf. forskrift 30.
november 1999.
Videre gir utvalget tilråding i enkeltsaker
og prinsipielle saker som SUAK eller departementet forelegger det.
SUAK ble fra 1. desember
1999 delegert ansvaret for å gi adopsjonsbevilling ved
adopsjon av norske barn. Før dette tidspunkt var fylkesmennene
tillagt denne myndigheten, og SUAK var klageinstans for fylkesmannens
vedtak.
Barne- og familiedepartementet ble
fra det ovennevnte tidspunkt klageinstans for SUAKs vedtak i disse
sakene.
Det følger av adopsjonsloven § 16
e første ledd, at den som er bosatt i Norge ikke må adoptere
barn fra fremmed stat uten forhåndssamtykke til adopsjon.
Kravet om forhåndssamtykke er nedfelt for å sikre
barnets interesser, herunder at det får et trygt, varig
og godt hjem.
Ifølge adopsjonsloven § 16
e annet ledd er det kommunen der søkerne
bor som skal utrede søkerne og gi sin tilråding
av om de vurderer søkerne som egnet eller ikke også i
utenlandssakene. Kommunene står fritt til å organisere
arbeidet. Vanligvis legges ansvaret for utredningsarbeidet til barneverntjenesten
eller sosialkontoret. Kommunens utredning, som skal gi en grundig
beskrivelse av søkerne, danner hovedgrunnlaget for beslutningen
om å gi forhåndssamtykke. Sosialrapporten vil
også være en presentasjon av familien for myndigheten
i barnets opprinnelsesland.
Sosialrapporten skrives på eget skjema.
Skjemaet inneholder en faktadel som gir en beskrivelse av søkerne
og deres syn og motiv på det å skulle adoptere et
barn. Videre inneholder sosialrapporten en vurdering av søkerne
og deres egnethet som adoptivforeldre. Det er utgitt et veiledningshefte
til kommunene om utarbeiding av og innholdet i en slik rapport.
Det foretas flere intervjuer og minst et intervju foregår
i søkernes hjem.
SUAK er sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen med
plikt til å utføre de oppgaver konvensjonen pålegger
sentralmyndigheten. Kontoret skal blant annet føre tilsyn
og kontroll med virksomheten til de organisasjoner som er gitt tillatelse
til å formidle barn fra utlandet.
Myndigheten til å treffe vedtak om
forhåndssamtykke til adopsjon er delegert fra departementet
til SUAK. Det er således dette
kontoret som treffer vedtak i sakene i førsteinstans.
Vedtaket om forhåndssamtykke skal inneholde
en anbefaling om tildeling av barn i en bestemt aldersgruppe og
bestemme hvilket land barnet skal adopteres fra. Et forhåndssamtykke
gjelder i to år fra utstedelsesdato med mulighet for forlengelse
i ytterligere ett år.
Et avslag på søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av barn fra utlandet kan påklages til Barne- og familiedepartementet.
Det er adopsjonsorganisasjoner som
er godkjent etter forskrift om krav til organisasjon som formidler barn
fra fremmed stat med sikte på adopsjon av 30. november
1999, som forestår selve formidlingen av barn fra utlandet.
Adopsjonsorganisasjonene veileder søkerne for å finne
et land hvis regelverk i utgangspunktet ikke er til hinder for tildeling
av barn. Når forhåndssamtykket med underliggende
dokumenter er sendt adopsjonsorganisasjonen som har påtatt
seg å formidle adopsjonen, sørger organisasjonen
for å forberede saken og oversende den til opprinnelseslandets myndigheter.
I all hovedsak er det myndighetene i barnas opprinnelsesland som
foretar selve utvelgelsen av foreldre til barna blant søkere.
Det kan skje at enkelte søkere må vente lenge
og det har i ytterst sjeldne tilfeller hendt at barnets opprinnelsesland
ikke har villet tildele søkere et barn. Faglig
utvalg for adopsjonssaker foretar tildeling av foreldre til
utenlandske barn som har særlige behov.
Utvalget gir også tilråding
i enkeltsaker og prinsipielle saker som SUAK eller BFD forelegger
det. Departementet vil foreta en vurdering av de erfaringer som
er gjort med utvalgets rolle og oppgaver.
Hvorvidt adopsjon av utenlandsk barn skal gjennomføres
i Norge eller i utlandet avhenger av hvilket land barnet kommer
fra. Dersom adopsjonen er gjennomført i barnets opprinnelsesland,
skal de utenlandske dokumentene sendes SUAK for kontroll og registrering
i det sentrale adopsjonsregisteret. Der adopsjonen skal gjennomføres
i Norge må de utenlandske frigivelsesdokumentene sendes
SUAK, slik at adopsjonen kan gjennomføres her i landet
snarest mulig.
Som tidligere nevnt ble organiseringen av adopsjonssakene,
herunder kommunens rolle, vurdert i forbindelse med forslaget om
nytt kapittel i adopsjonsloven. Jeg viser til Ot.prp. nr. 63 (1997-1998).
Stortinget sluttet seg til departementets forslag om kommunen som
utredningsinstans. Det ble i denne sammenheng lagt stor vekt på søkernes
og adoptivfamiliens tilknytning til kommunen. Det ble videre lagt
vekt på at det er kommunen som i mange henseende har de
oppgaver som er mest beslektet med utredningen av foreldre/hjem
til adoptivbarn.
Arbeidet med utredning av søkerne i
kommunene har vært kritisert for å være
av varierende kvalitet. SUAK tar i sitt brev av 27. juni d.å.
til departementet opp flere uheldige sider når det gjelder
kommunenes håndtering av sakene. Etter kontorets oppfatning
er det enkelte kommuner som ikke tar den lovfestede oppgaven det
er å skrive sosialrapporten tilstrekkelig alvorlig og at
de heller ikke har den nødvendige kompetanse.
Det har lenge vært departementets klare
mål at kompetansen om adopsjon bør styrkes. Jeg vil likevel framheve at mange både
små og store kommuner gjør godt arbeid og utarbeider
sosialrapporter som gir et nyansert bilde av søkerne og
deres forhold. Dette bekrefter også SUAK i sitt brev som
understreker at fellesnevneren for de gode rapportene er dels at
de er utarbeidet av fagpersoner med god kunnskap om adopsjon, og
dels at kommunenes saksbehandler har gåttgrundig
inn i relevante problemstillinger og spørsmål.
Der utredningen er mangelfull ved for eksempel at opplysninger som
framgår av vedlagte helseattester, politiattest eller lignende
ikke er nærmere utdypet i sosialrapporten, ber SUAK om
utfyllende opplysninger. Dersom opplysningene i saken ganske klart
skulle indikere at det bør gis avslag, og det likevel blir
gitt positiv tilråding, tar SUAK rutinemessig kontakt med
kommunen for å få nærmere rede på hvorfor
kommunen har kommet til en slik konklusjon. Dersom kommunene gjorde
et godt nok arbeid i første omgang, ville det imidlertid
kunne spares tid og ressurser. Det er viktig i denne forbindelse å understreke
at kommunene i større grad må ta i bruk sin brede
kompetanse gjennom arbeidet med barnevernsakene og godkjenning av
fosterhjem.
Det har vært nedsatt en arbeidsgruppe
med representanter fra adopsjonsorganisasjonene, SUAK og Barne- og familiedepartementet for å se
på hvordan den generelle kompetansen om adopsjon kan styrkes
i forhold til ulike målgrupper, herunder kommunene. På bakgrunn
av dette arbeidet er departementet nå i ferd med å utarbeide
en plan der ulike tiltak for å styrke kompetansen om adopsjon
vil bli nedfelt (kompetanseplanen). Det tas blant annet sikte på å styrke
informasjonen til adoptivsøkerne. Foreldreforberedende
kurs foregår i dag i regi av adopsjonsorganisasjonene.
Det vil bli vurdert hvordan myndighetene kan bidra på dette
området. Det må også vurderes hvordan
kommunene i større grad kan samarbeide når det
gjelder å nyttiggjøre seg kompetanse ved utredningen
av adoptivsøkere, for eksempel ved at det bygges opp særskilt kompetanse
i større kommuner.
I forbindelse med regjeringens program om fornyelse
av offentlig sektor, foretas det en mer helhetlig gjennomgang av
adopsjonsprosessen med sikte på å forenkle og
effektivisere innenlands- og utenlandsadopsjonene. Skjemaene som
brukes i forbindelse med adopsjon gjennomgås. Blant annet
gjelder dette sosialrapportskjemaet som brukes ved utredning av
søkerne i kommunene. Man tar også sikte på å utarbeide
et nytt veiledningshefte til sosialrapportskjemaet. I denne forbindelse
vil man blant annet se nærmere på ulike metoder
for utredning av adoptivsøkere. Nye søknads- og
sosialrapportskjemaer vil foreligge om relativt kort tid.
Som ledd i det samme programmet tar jeg videre sikte
på å utarbeide en informasjonspakke overfor ulike
målgrupper der blant annet forskrifter og retningslinjer
på adopsjonsområdet samles.
Departementet er videre i gang med å utarbeide
nye retningslinjer for saksbehandlingen av
søknad om adopsjon. Arbeidet er prioritert fra departementets side,
og ses i sammenheng med utarbeidelsen av de nye skjemaene. Jeg tar
sikte på at de nye retningslinjene vil være klare
i løpet av høsten.
Gjennom Barne- og familiedepartementets foreldreveiledningsprosjekt
har departementet utgitt et eget veilednings-
og informasjonshefte om adopsjonsfamilien til bruk for adoptivsøkere
og i kommunens arbeid med å gi veiledning på adopsjonsfeltet.
Dette følger vedlagt.
Det har i de senere årene vært
iverksatt forskning som har skaffet til veie mer kunnskap om utenlandsadopterte
barn og unge i Norge. Forskningen viser at de fleste klarer seg
bra, men det kommer fram at enkelte barn og familier sliter med
forholdsvis store problemer. En særlig utfordring framover
vil bli å styrke kunnskapen om de adoptivfamilier som sliter med
store utfordringer slik at de kan bli ivaretatt av hjelpeapparatet
på en bedre måte. Ulike tiltak for å integrere
kunnskapen om utenlandsadopsjon i de instanser som møter
barna og familiene vil bli omtalt i kompetanseplanen.
For å heve kvaliteten på utredning
av adoptivsøkere avholder SUAK fylkesvise opplæringskonferanser
for saksbehandlere i kommunen.
Min konklusjon er etter dette at det gjøres
mye godt arbeid med adoptivsøkere og adoptivfamilier rundt
om i kommunene. Mange kommuner har imidlertid behov for en mer systematisk
kompetanseoppbygging på adopsjonsfeltet. Det er også viktig
at de saksbehandlingsregler som gjelder for behandling av søknad
om adopsjon blir tydeliggjort og presisert. Gjennom det arbeid som
departementet nå er i ferd med å foreta vil kommunene
etter min mening få ytterligere hjelp og veiledning til å styrke
sin kompetanse på adopsjonsfeltet.
Som foran nevnt ble retningslinjene gjennomgått
så sent som i september 1998. De nye retningslinjene erstattet
deler av Sosialdepartementets rundskriv I-15/89 fra oktober
1989.
Rundskrivet gir en beskrivelse av adopsjonslovens utgangspunkt
og av utenlandsadopsjoner generelt. Videre inneholder rundskrivet
kriterier det skal legges vekt på ved godkjenningen.
Under arbeidet med utformingen av retningslinjene la
departementet ikke minst vekt på den utvikling som har
skjedd i samfunnet for hva man anser for å være gode
oppvekstvilkår for et barn. Retningslinjene gir føringer
i forhold til søkernes alder, helsemessige forhold, økonomi,
ekteskapets varighet, spesielle hensyn ved adopsjon av barn nr.
to, samt søkernes plikt til å gi opplysninger
om endrede forhold under saksgangen. Nytt i forhold til retningslinjene
fra 1989 var først og fremst at det i større utstrekning
enn tidligere ble åpnet for at enslige adoptivsøkere
kunne få godkjenning. Videre ble den øvre aldersgrensen
for adopsjon senket fra 50 til 45 år, men med mulighet
for å gjøre unntak i særlige tilfeller.
Når det gjaldt kravet til god helse hos adoptivsøkerne
nyanserte departementet dette ved blant annet å presisere
at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Dersom søkerne
ikke oppfyller kravet til god helse skal det vurderes hvorvidt sykdommen kan
tenkes å få betydning for søkernes samlede
evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg.
Det er blitt presisert at en funksjonshemming i seg selv ikke vil
være grunnlag for å avslå en adopsjonssøknad. Når
det gjaldt de øvrige godkjenningskriteriene var det bare
mindre endringer.
Retningslinjene er utformet ut fra hva som antas å være
barnets beste. Ved adopsjon av norske barn kjenner man til barnet
som skal plasseres, slik at det blir lettere å finne fram
til foreldre som vil være akkurat til dette barnets beste.
Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner man vanligvis ikke til
barnet på forhånd. Retningslinjene om utenlandsadopsjon
avspeiler således ikke bare hva som kan være godt
for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Retningslinjene
må av denne grunn basere seg på mest mulig objektive
kriterier. Det er likevel ikke tvilsomt at det først og
fremst er personlig egnethet som avgjør om søkerne
blir gode adoptivforeldre. Adopsjonsmyndighetene må foreta
en samlet vurdering både av om søkerne oppfyller
de nærmere kriterier som retningslinjene oppstiller og
vurdere det helhetlige bildet man kan danne seg av søkerne
og familien gjennom sosialrapporten og andre opplysninger i saken.
Når det gjelder SUAKs praksis vil jeg
understreke at det er mitt inntrykk at klagesakene som blir forelagt departementet
er godt opplyste og forberedte av kontoret. Jeg vil fremheve at
sakene framstår som svært komplekse med mange
hensyn som skal vurderes i den enkelte sak av både faglig,
juridisk og etisk karakter. Bakgrunnen for departementets omgjøringer
er at departementet har vurdert retningslinjenes kriterier og skjønnet
noe annerledes enn SUAK i den konkrete saken. Dette innebærer
imidlertid ikke at SUAK har truffet et i og for seg galt vedtak,
men at departementet vektlegger momentene noe annerledes. Noen omgjøringer
er også delvis begrunnet med at det er kommet fram nye
eller mer utfyllende opplysninger i klageomgangen.
Oppfatningen av hva som er et godt, faglig skjønn
i en konkret enkeltsak, vil ikke alltid være entydig. Det hender
således at kommunen som har utredet søkerne, søkernes
leger eller medisinske eksperter på området, vurderer
saken annerledes enn adopsjonsmyndighetene eller det rådgivende
organ.
Av forvaltningslovens bestemmelser framgår
det at søkerne har krav på en reell toinstansbehandling.
Når det gjelder departementets kompetanse, følger
det av forvaltningsloven § 34 at klageinstansen skal prøve alle
sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. I dette
ligger en plikt til å prøve de rettslige, faktiske
og skjønnsmessige sider av vedtaket. I de saker der løsningen
ikke framstår som opplagt, vil en alltid stå overfor
vanskelige avveininger.
SUAK har i sitt brev gjort rede for at kontoret
fant det riktig å legge seg på en forholdsvis
streng skjønnsmessig fortolkning av de nye retningslinjene
da de forelå i 1998. I løpet av de knappe tre årene
som er gått har SUAK behandlet over 2 000 søknader
om forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet. SUAK ser departementets
avgjørelser i klagesaker som retningsgivende for hvor strengt
retningslinjene skal praktiseres.
Når det gjelder aldersbestemmelsene
i retningslinjene, viser SUAK til at avgjørelser i enkeltsaker
i departementet har ført til en mindre streng praktisering av
denne bestemmelsen. SUAK er av den oppfatning at det ikke lenger
kun unntaksvis gis forhåndssamtykke til søkere
der den ene av ektefellene er over 45 år. Det er imidlertid
sjelden at førstegangssøkere er godt over 50 år
på søknadstidspunktet.
Når det foreligger spesielle helseopplysninger i en sak, innhenter
SUAK medisinskfaglige uttalelser fra Faglig utvalg. Noen ganger
er ikke helsemessige forhold tilstrekkelig grundig behandlet i forbindelse
med utredningen i kommunene. Ved uførhet har SUAK innført
en rutine der kontoret ber om søkernes fullmakt til å låne
inn uføresaken fra det aktuelle trygdekontoret. SUAK ser
forholdsvis ofte at søkeres helsetilstand beskrives som
god i sosialrapporten, men sterkt nedsatt eller svekket i uføresaken.
Det blir understreket at uførhet, kronisk/langvarig
alvorlig sykdom eller eventuell funksjonshemming på ingen
måte automatisk er ensbetydende med at det gis avslag på søknad
om forhåndssamtykke. Når en søker har
en psykisk lidelse eller problem, vil et forhåndssamtykke
være basert på en nøye vurdering av hvilken
betydning den psykiske tilstanden eventuelt har for vedkommendes
evne og mulighet til å gi barnet god omsorg og å takle
vanskelig og akutte situasjoner. Slike saker blir også gjerne
forelagt Faglig utvalg før det fattes vedtak i saken.
Det er ifølge SUAK ytterst sjelden
søkernes økonomi er
grunnlag for å gi avslag på søknad om
forhåndssamtykke.
SUAK opplyser at det kun ved to anledninger
er gitt forhåndssamtykke i saker der kravet om ekteskapets/samboerskapets varighet ikke
var oppfylt. Retningslinjene er imidlertid ikke absolutte her, og
kontoret fant at søkerne hadde kjent hverandre så lenge
at de hadde en trygg og stabil ramme rundt sitt forhold.
Det har tradisjonelt vært ført
en restriktiv praksis ved søknad om adopsjon fra enslige ut fra den oppfatning at det gir
barnet større trygghet å ha to foreldre. SUAK ser
at det er et langt høyere antall enslige personer som søker
om adopsjon i dag enn den første tiden etter at de nye
retningslinjene trådte i kraft. Den skjønnsmessige vurderingen
av kravet om "spesielle ressurser i forhold til barn" praktiseres
mindre strengt av SUAK i dag i tråd med avgjørelser
som er fattet i klagesaker av departementet. Det er så langt
ikke gitt generell godkjenning til enslige søkere over
45 år. Det har likevel blitt gitt godkjenning til en søker
over 45 år ved søknad om adopsjon av barn nr.
2 - en situasjon der retningslinjene åpner for at det kan
gjøres unntak fra alderskravet.
SUAK behandlet i løpet av 1999 og 2000
1 811 søknader om forhåndssamtykke til adopsjon.
Det ble gitt avslag i 107 saker. Ca 95 prosent av de som søker
om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet får dermed
innvilget sin søknad i SUAK. I saker der SUAK har vært
i stor tvil om søkernes omsorgsevner, opplyser kontoret
at de konsekvent har valgt å la tvilen komme det ukjente
barnet til gode, ved ikke å innvilge søknaden.
Ifølge SUAKs statistikk behandlet departementet
56 klagesaker i løpet av 1999 og 2000. SUAKs vedtak ble opprettholdt
i 37 av sakene, mens 19 saker ble omgjort av departementet.
En gjennomgang av sakene i departementets arkiv viser
at departementet i år 2000 behandlet 28 klagesaker der
SUAK hadde gitt avslag på søknad om forhåndssamtykke.
I 21 saker stadfestet departementet SUAKs vedtak. I 7 saker ble
SUAKs avgjørelse omgjort.
Pr. 31. mai 2001 har departementet behandlet
28 klagesaker. Det høye tallet i år antar vi skyldes
ekstra innsats i SUAK høsten 2000 for å få ned
saksbehandlingstiden. Departementet har omgjort SUAKs avgjørelser
i 9 saker.
Departementets inntrykk er at det er særlig
på tre områder at departementet og SUAK har utøvd
skjønnet noe ulikt. Dette har vært i saker der
avslagsgrunnen i SUAK har vært søkernes høye alder, videre i saker der søkerne
allerede har store omsorgsoppgaver og
ved søknad fra enslige og vurderingen
av om søkeren har spesielle ressurser i forhold til barn.
Retningslinjene åpner for at det kan
gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år
ved adopsjon av barn nr. 2 eller når søkerne har
spesielle ressurser i forhold til barn. Den øvre aldersgrensen kan også fravikes
dersom søkerne ønsker søsken til barn
som allerede er i familien, der det er aktuelt med adopsjon av noe
eldre barn, eller dersom det er stor aldersforskjell på adoptivsøkerne.
Der departementet har omgjort SUAKs vedtak når avslagsgrunnen
har vært søkernes høye alder, har departementet
funnet at søkerne oppfyller et eller flere av vilkårene
i retningslinjene for å gjøre unntak fra aldersbestemmelsen.
Det er også lagt vekt på det samlede inntrykk
av søkernes ressurser som gjør dem godt egnet
til å bli adoptivforeldre.
Departementet har omgjort SUAKs vedtak i et
mindre antall saker der SUAK begrunnet sitt avslag med at søkernes nåværende omsorgsoppgaver ikke
gjorde det tilrådelig med adopsjon. Departementet la i
disse sakene vekt på at søkerne fremsto som ressurssterke
og trygge personer, og at forholdene samlet sett lå godt
til rette for at søkerne kunne gi et nytt adoptivbarn gode oppvekstvilkår.
Det er stor variasjon i hvor store omsorgsoppgaver en familie kan
ha.
I klagesakene der departementet har omgjort
SUAKs avslag på søknad fra en enslig søker,
har departementet kommet til et annet resultat etter en helhetsvurdering. Departementet
har funnet at søkeren har oppfylt kravet om spesielle ressurser
i forhold til barn i tillegg til at søkerne oppfyller de øvrige
krav som stilles. Det er i sakene vist til at søkeren har
gode forutsetninger, både personlig og materielt, til å gi
et barn gode oppvekstvilkår.
Den nye organiseringen av behandling av innenlandsadopsjonene
med SUAK som førsteinstans og Barne- og familiedepartementet
som klageinstans trådte som nevnt i kraft 1. desember 1999.
Den forholdsvis korte tiden ordningen har fungert, innebærer at
det er lite praksis å redegjøre for. Jeg har således
lite grunnlag for å kunne foreta en omfattende redegjørelse for
SUAKs og departementets praksis i disse sakene. Jeg vil imidlertid
på generelt grunnlag omtale noen av de momenter som adopsjonsmyndighetene
vurderer ved behandling av sakene.
Innenlandssakene skiller seg fra saker om utenlandsadopsjon
ved at barnet i innenlandssakene er kjent. For eksempel i samtykkeadopsjonene
framgår det av forskriften at det skal legges vekt på biologiske foreldres ønske
om adoptivforeldre eller adoptivhjem. Når det gjelder stebarnsadopsjon
gis det i allminnelighet ikke bevilling til adopsjon når
en av foreldrene i sin uttalelse går imot dette med mindre
barnet er tjent med at båndene til vedkommende brytes.
Der biologisk forelder har del i foreldreansvaret,
og motsetter seg adopsjon, eller det ikke er mulig å få kontakt
med vedkommende, kan adopsjonsbevilling ikke gis. Når barnet
er fylt 12 år, kan barnet hindre adopsjon ved å nekte å gi
samtykke. Selv hvor barnet gir samtykke må det vurderes
om adopsjonen er i barnets interesse.
Etter min mening viser redegjørelsen
fra SUAK og departements egen gjennomgangen av klagesakene at sakene
får en forsvarlig og betryggende saksbehandling både
i førsteinstansen og i klageomgangen. Omgjøringstallene
viser at klagesakene får en reell toinstansbehandling,
og er i tråd med det som kan forventes når det
tas hensyn til mange av sakenes kompleksitet og de utpregede skjønnsvurderinger
som må foretas i sakene.
Det er SUAKs vurdering at de gjeldende retningslinjene
er et godt utgangspunkt for den helhetlige og skjønnsmessige
behandlingen hver enkelt søknad krever. Jeg slutter meg
til denne vurderingen. Det er på bakgrunn av den praksis
og de erfaringer det er gjort rede for ovenfor, ikke grunnlag for å si
at retningslinjene må endres. Sakene er komplekse, og stiller
adopsjonsmyndighetene overfor vanskelige avveininger. I disse sakene
vil imidlertid verken barnet eller adoptivsøkerne være
tjent med at det oppstilles absolutte kriterier. Adoptivmyndighetene
må ta det ansvar de er pålagt til å utøve
det nødvendige skjønn for å avgjøre saken
til beste for barnet.
Som jeg har påpekt ovenfor er det nylig
foretatt en gjennomgang av organisering av arbeidet med adopsjonssakene.
Når det gjelder utenlandsadopsjonene var endringene i første
rekke ment å skulle presisere og tydliggjøre det
systemet som allerede lå der.
Stortinget sluttet seg til departementets forslag
om at kommunen fortsatt skulle være utredningsinstans,
og SUAK førsteinstans ved avgjørelse av sakene.
Jeg forutsetter derfor i det følgende at denne organiseringen av
adopsjonssakene fortsetter.
Departementet har over tid foretatt en kontinuerlig vurdering
av oppgaveporteføljen i departementet, og sett på hvilke
oppgaver som bør ligge i departementet og hvilke som kan
legges ut. Dette har også regjeringen vært opptatt
av gjennom Program for fornyelse av offentlig sektor som blant annet
har som mål å effektivisere organisering, oppgaveløsning
og -fordeling i forvaltningen.
I denne forbindelse er det viktig å nevne
at departementet ikke lenger behandler enkeltsaker på barnevernområdet.
Fylkesnemndene for sosiale saker som ble opprettet 1. januar 1993
avgjør de såkalte tvangssakene, blant annet saker
etter barnevernloven om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar,
og kan herunder gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted, jf.
barnevernloven § 4-20. Saker som ikke hører under
fylkesnemndenes myndighetsområde, da først og
fremst saker om hjelpetiltak, kan påklages til fylkesmannen,
jf. barnevernloven § 6-5 første ledd.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor ble opprettet
i 1998. Flere sakstyper er lagt ut fra departementet til SUAK. Dette
gjelder blant annet operative oppgaver knyttet til informasjon til
barn og unge. Senere er også behandling av søknad
om formidlingstillatelse fra adopsjonsorganisasjonene og søknader
om billighetserstatninger på BFDs barne- og familieområde
lagt ut.
Det er en generell tendens i forvaltningen at
man ser på muligheten for å legge behandlingen
av enkeltsaker ut fra departementene. Overføring av oppgaver
fra et departementet til underliggende organer gjør at
departementet avlastes for oppgaver, og får større
evne og kapasitet til å være sekretariat for politisk
ledelse og styringsorgan for sektorene departementene har ansvar for.
Det er også opplagt at mange enkeltsaker etter sin karakter
ikke bør behandles på departementsnivå.
Behandling av klagesaker har hittil gitt departementet økt
innsikt i og kompetanse om adopsjon som har vært viktig
blant annet i arbeid med lovendringsspørsmål.
Jeg mener imidlertid at klagebehandling av søknader om
adopsjon nå bør legges ut fra departementet. Det
vil kreve en omfattende gjennomgang og vurdering av de problemstillinger
dette reiser før jeg kan gi et konkret forslag til hvordan
dette kan organiseres. Jeg vil imidlertid gjøre rede for
de generelle hensyn som må ligge bak en slik vurdering,
og kort nevne noen ulike alternativer som synes naturlig å vurdere.
Et forvaltningsorgan som skal overta departementets klagesaksbehandling
av vedtak i adopsjonssaker fattet i SUAK bør være
et frittstående og uavhengig organ. For at organet skal
kunne foreta en forsvarlig saksbehandling ser jeg det som viktig
at organet har god juridisk, sosialfaglig og sakkyndig kompetanse
på adopsjonsfeltet Videre må forholdene ligge
til rette for en god administrativ forberedelse av sakene før
avgjørelsen fattes. Organets plassering i forvaltningssystemet
i forhold til SUAK vil videre stå sentralt i vurderingen. Jeg
ser det imidlertid ikke som hensiktsmessig å opprette et
helt nytt forvaltningsorgan.
Fylkesmannen er et
forvaltningsorgan som har kompetanse på adopsjonsfeltet
gjennom tidligere å ha vært førsteinstans
i innenlandsadopsjonssakene. Jeg kan imidlertid se flere innvendinger
mot å overføre klagebehandlingen til fylkesmannen.
Bl.a. vil det dreie seg om relativt få saker samtidig som
fylkesmannen i dag ikke lenger har ansvaret for adopsjonsfeltet.
På bakgrunn av den pågående
vurdering av fylkeskommunensframtidige
funksjon og oppgaver, er det i dag ikke aktuelt å vurdere
fylkeskommunen som klageinstans for adopsjonssakene. Som følge
av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten, utreder departementet
derfor nå den framtidige organisering av det ansvar etter
barnevernloven som i dag ligger til fylkeskommunen. Dette kan få betydning
for framtidig organisering også av adopsjonssakene.
Faglig utvalg for adopsjonssaker er
som det er gjort rede for ovenfor tillagt ulike oppgaver både
ved innenlandsadopsjon og i saker om adopsjon av barn fra utlandet.
Medlemmene i utvalget er utpekt blant annet ut fra sin relevante
kompetanse om de problemstillinger som adopsjonssaker reiser. Organet
er i dag et rådgivende organ for SUAK og departementet,
samtidig som det har avgjørelseskompetanse i noen sakstyper. Dersom
utvalget skulle være aktuelt som klageinstans vil organet
måtte få en ny forvaltningsmessig status. Utvalget
måtte videre flyttes ut av SUAK og bygges ut både
faglig og administrativt.
Fylkesnemndene for sosiale
saker er et frittstående og uavhengig forvaltningsorgan
som er administrativt underlagt Barne- og familiedepartementet.
Nemndene er unntatt fra departementets instruksjonsmyndighet. Det
er i dag 3 regionale nemnder med 12 kontorsteder, hvorav flere behandler
saker fra flere fylker. Foruten saker etter barnevernloven, behandler
nemndene saker etter lov om sosiale tjenester. Behandling av saker
etter lov om smittevern er lagt til Fylkesnemnda i Oslo og Akershus.
Nemndene har fast ansatte fylkesnemndsledere
som er jurister. Hver nemnd har et sakkyndig utvalg og et utvalg
med alminnelige medlemmer (lekfolk). Fylkesnemndene er et domstolslignende
organ, blant annet er en del av saksbehandlingsreglene som gjelder
for domstolen gjort gjeldende for fylkesnemnda. Ved behandling av
tvangssakene følger nemndene i utgangspunktet forvaltningsloven,
de saksbehandlingsregler som gjelder for domstolene og regler i
særlovene.
Jeg ser flere fordeler ved å vurdere å legge
klagebehandling av adopsjonssakene til fylkesnemndene, evt. ved å benytte
en av nemndene slik man har gjort for saker etter lov om smittevern.
Nemndene er godt etablert, og faglig og administrativt velfungerende. Nemndene
innehar den nødvendige juridiske og sosialfaglige kompetanse,
og behandler i dag saker etter barnevernloven med delvis problemstillinger
som er parallelle til adopsjonssakene. Barnets beste er det overordnede
prinsipp også i disse sakene. Vurdering av foreldres egnethet
står også sentralt i en stor del av sakene.
Så langt som vi er kommet i dag, peker
fylkesnemnda seg derfor ut som et aktuelt forvaltningsorgan, men
jeg vil likevel understreke at det skal foretas en nærmere
utredning av organiseringen av klagesakene. Når dette arbeidet
er sluttført kan derfor andre løsninger framstå som
mer naturlige. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med et konkret
forslag om hvordan klagebehandlingen av adopsjonssøknader
skal organiseres. Det er mulig dette vil kreve lovendringer.
Vi viser til departementets brev datert 22.
juni dette år om ovennevnte, og til det vedlagte brevet
fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor vil med
dette gi en redegjørelse for kontorets praktisering av
adopsjonsloven, herunder skjønnsutøvelsen i behandlingen av
søknader, samt en vurdering av lokale myndigheters kompetanse
i adopsjonssaker. Vi finner det imidlertid riktig å bemerke
at den korte fristen som ble gitt, gjør at det ikke har
vært mulig å gi en uttømmende fremstilling
av alle forhold knyttet til vår praktisering av adopsjonsloven.
I hovedsak har vi derfor valgt å konsentrere oss om saker
som gjelder forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet,
selv om også norske adopsjonssaker kort er omtalt.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor mottar en rekke
enkeltsøknader vedrørende adopsjon. I denne forbindelse
kan det være nyttig å trekke et skille mellom
saker som gjelder adopsjon av barn fra utlandet (utenlandssakene)
og saker som gjelder adopsjon av barn som er født i Norge
(innenlandssakene).
Adopsjonsloven med tilhørende forskrift
og regelverk krever at alle som ønsker å adoptere
et barn fra utlandet, skal innhente et forhåndssamtykke
til dette før søknaden kan sendes til rette myndighet
i landet det gjelder. Adopsjonslovens § 2 stiller krav
om at adopsjonsbevilling bare skal gis når det kan antas
at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. Barne- og familiedepartementet
har utdypet hva som ligger i dette i sitt rundskriv om utenlandsadopsjon
med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem
fra september 1998.
I den videre fremstillingen legger vi til grunn
at Kontroll- og konstitusjonskomitéen er kjent med de aktuelle
retningslinjene for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem.
Vi redegjør derfor ikke i detalj for det som fremgår
innledningsvis i retningslinjene om adopsjonslovens utgangspunkt
(pkt 1 i retningslinjene) og generelt om utenlandsadopsjon (pkt
2 i retningslinjene). Vi ønsker imidlertid å fremheve
at retningslinjene under disse punktene gir et både viktig
og nødvendig utgangspunkt for den skjønnsmessige
vurderingen av de enkelte søknadene, spesielt når
det gjelder omtalen av den bakgrunn et adoptivbarn fra utlandet
kan ha, og de krav dette i utgangspunktet stiller til søkernes generelle
egnethet og omsorgsevne.
Retningslinjene gir føringer i forhold
til søkernes alder, helsemessige forhold, økonomi,
ekteskapets varighet, spesielle hensyn ved adopsjon av barn nr to, samt
hvilke forholdsregler som må tas dersom det inntreffer
endrede forhold i løpet av adopsjonsprosessen. I tillegg
gir retningslinjene åpning for at også enslige personer
med spesielle ressurser i forhold til barn kan gis forhåndssamtykke
til adopsjon av barn fra utlandet.
Retningslinjene inneholder ingen bestemmelser
om hvilke krav som stilles til søkernes vandel. Det stilles imidlertid
krav om at alle som søker om forhåndssamtykke,
må fremlegge en uttømmende politiattest som er mindre
enn seks måneder gammel i det søknaden mottas
ved vårt kontor. Dersom det er anmerkninger på politiattestene
som er av en viss alvorlighetsgrad, vil dette kunne gi grunnlag
for at søknaden avslås, selv om dette ikke kan
knyttes opp til konkrete bestemmelser i retningslinjene.
Samlet sett vurderer Statens ungdoms- og adopsjonskontor
de gjeldende retningslinjene som et godt utgangspunkt for den helhetlige
og skjønnsmessige behandlingen og vurderingen av hver enkelt
søknad. Retningslinjene inneholder så godt som
ingen absolutte bestemmelser, verken når det gjelder øvre
aldersgrense, krav til søkernes helsetilstand, søkernes økonomi,
kravet til ekteskapets varighet, etc. De fleste føringene
i retningslinjene har således karakter av å være
"bør-bestemmelser". Eksempelvis fremgår det av retningslinjene
at det vanligvis ikke bør gis
godkjenning til søkere over 45 år. Samtidig sier
retningslinjene at det kan gjøres unntak ved søknad
om adopsjon av barn nr to eller hvis søkerne har spesielle
ressurser i forhold til barn. Videre fremgår det av retningslinjene at
hensikten med den øvre aldersgrensen ikke er å utelukke
adoptivsøkere over 45 år med særlig god
fysisk og psykisk helse og gode kvalifikasjoner for øvrig
fra å kunne bli godkjent som foreldre. Også under
visse andre omstendigheter kan det med hjemmel i retningslinjene
gis unntak for søkere over 45 år.
Ved behandling av søknader om forhåndssamtykke til
adopsjon må en både vurdere det helhetlige bildet man
kan danne seg om søkerne som personer og familie - samt
deres egnethet som adoptivforeldre, og samtidig vurdere om de opplysninger
som fremkommer om alder, helse, økonomi og ekteskapets
varighet er innenfor eller i konflikt med de føringene
retningslinjene gir om dette.
Da de nye retningslinjene fra september 1998
kom, fant Statens ungdoms- og adopsjonskontor det riktig å legge
seg på en forholdsvis streng skjønnsmessig fortolkning
av disse. I løpet av de knappe tre årene som er gått
siden retningslinjene kom, har kontoret behandlet over 2000 søknader.
Etter hvert som en har vunnet mer erfaring med retningslinjene,
ikke minst når det gjelder klageinstansens vurdering av
søknader der Statens ungdoms- og adopsjonskontor som førsteinstans
har gitt avslag, har Statens ungdoms- og adopsjonskontor valgt å se
dette som retningsgivende for hvor strengt bestemmelsene i retningslinjene
skal praktiseres. Ved vurdering av hver enkelt søknad kan
en med andre ord ikke bare søke svar gjennom finlesning
av hva retningslinjene sier. Også departementets egne skjønnsmessige
vurderinger av retningslinjene, slik disse kommer til uttrykk gjennom
omgjøringer i saker hvor Statens ungdoms- og adopsjonskontor
har gitt avslag, vil i mange tilfeller ha presedensskapende virkning.
I tillegg kommer den vekt en må legge på uttalelser
fra Faglig utvalg når en sak har blitt lagt frem for utvalget for
vurdering og tilråding.
Som et eksempel på hvordan en avgjørelse
i klageinstansen kan få betydning for skjønnsutøvelsen
ved behandling av sammenlignbare saker i førsteinstans, kan
nevnes følgende:
I en konkret sak ble det fra Statens ungdoms-
og adopsjonskontors side gitt avslag pga søkernes alder. Mannlig
søker var 55 år og kvinnelig søker 44 år.
Vår vurdering var at disse søkerne samlet sett
var for gamle i forhold til retningslinjenes bestemmelse om at det vanligvis
ikke bør gis godkjenning til søkere over 45 år.
Avslaget ble begrunnet med at en ved vurdering av om forhåndssamtykke
kan gis, må se dette i forhold til barnets hele oppvekstsituasjon
og dermed legge til grunn et tidsperspektiv på 15 - 20 år.
I denne konkrete saken vil mannlig søker ha nådd
pensjonsalder på det tidspunkt barnet vil komme i puberteten,
hvor spørsmål om identitet, harde utprøvinger
og forsøk på løsrivelse kan innebære
store utfordringer for både barn og voksne i hverdagen.
Under klagebehandlingen ble det etter en helhetlig vurdering likevel
gitt godkjenning fra Barne- og familiedepartementets side. Denne,
og noen lignende saker, har gradvis ført til en mindre
streng praktisering av selve aldersbestemmelsene i retningslinjene
(i den grad en kan se på søkernes alder isolert under
den skjønnsmessige vurderingen). Når en ser bort
fra enslige søkere, er det derfor ikke lenger kun unntaksvis
det gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år.
På den annen side hører det fortsatt til sjeldenhetene at
førstegangssøkere er godt over 50 år
på søknadstidspunktet.
Når det gjelder helsemessige forhold,
sies det i retningslinjene at søkerne må ha
god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det
etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene
skal utgjøre en omsorgsenhet, og det må vurderes
hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for
søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig
omsorg og trygghet over lang tid.
Selv om retningslinjene her har en klarere ordbruk enn
i de såkalte "bør-bestemmelsene", er det kanskje først
og fremst når det gjelder helsemessige forhold det stilles
krav til god skjønnsutøvelse under behandlingen av
søknadene.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor innehar
ikke medisinsk kompetanse, men er, når det foreligger spesielle
helseopplysninger i en sak, avhengig av å innhente medisinskfaglige
uttalelser fra søkernes behandlende lege og/eller
fra legen i Faglig utvalg for adopsjonssaker. Det vi noen ganger
ser, er at opplysninger om helsemessige forhold ikke er tilstrekkelig grundig
behandlet/utredet i forbindelse med opptak av sosialrapport
i søkernes hjemstedskommune. Eksempelvis forekommer det
at en søker har eller har hatt en alvorlig sykdom, uten
at de konsekvenser dette kan ha for søkers evne og mulighet
til å gi et barn god omsorg over tid, er særskilt
drøftet i sosialrapporten. Andre ganger kan en av søkerne
være helt eller delvis uføretrygdet, uten at dette
er særskilt drøftet eller problematisert.
Ved uførhet har Statens ungdoms- og
adopsjonskontor innført en rutine der vi ber om søkers
fullmakt til å få uføresaken i utlån
fra det aktuelle trygdekontoret, slik at vi får innsyn
i selve trygdegrunnlaget og dermed også en bedre mulighet
til å vurdere om arbeidsuførheten også kan
ha innvirkning på søkers omsorgsevne for et adoptivbarn
på kort og/eller lang sikt. I slike saker ser
vi forholdsvis ofte at søkers helsetilstand beskrives som
god i sosialrapporten, men sterkt nedsatt eller svekket i uføresaken.
Ved den skjønnsmessige vurderingen
av slike i utgangspunktet motstridende opplysninger, tillegges opplysningene
i trygdesaken jevnt over større vekt enn de øvrige
helseopplysningene. Noen ganger har det imidlertid gått
såpass lang tid siden uføretrygden ble innvilget
at det er nødvendig å innhente mer oppdaterte medisinske
opplysninger, enten fra søkers behandlende lege eller fra
spesialist. I tillegg tillegges det råd legen i Faglig
utvalg gir i disse sakene svært stor vekt. Legen i Faglig
utvalg vil som regel ha drøftet de aktuelle helseopplysningene
med søkers behandlende lege eller med en spesialist på feltet.
Det understrekes at eventuell uførhet,
kronisk/langvarig alvorlig sykdom eller eventuell funksjonshemming
på ingen måte automatisk er ensbetydende med at
det gis avslag på søknad om forhåndssamtykke. Eksempelvis
har Statens ungdoms- og adopsjonskontor innvilget søknader
fra personer som sitter i rullestol, fra døve, fra en blind
søker og fra personer som tidligere har hatt kreft eller
lider av andre forholdsvis alvorlige sykdommer. I en del tilfeller
kreves imidlertid en forholdsvis lang symptomfri periode, ved enkelte
krefttilfeller så lenge som 5 år.
Når det gjelder psykisk helse, sies
det i retningslinjene at det skal vises tilbakeholdenhet med å gi
godkjenning til søkere som er avhengig av daglige medisiner
mot psykiske lidelser for å kunne fungere normalt. Gitt
denne formuleringen, sier det seg selv at en her må legge
seg på en forholdsvis streng skjønnsmessig vurdering
av søkers egnethet og mulighet til å være
en trygg og god omsorgsperson for et adoptivbarn over tid. Det finnes
imidlertid også enkelte eksempler på at søkere
med en mild eller lettere form for psykisk lidelse eller problem,
etter en helhetlig vurdering av alle opplysningene i saken, har
fått forhåndssamtykke. Godkjenningen i slike tilfeller
vil være basert på en nøye vurdering
av hvilken betydning den psykiske lidelsen eventuelt har for vedkommendes
evne og mulighet til å gi barnet god omsorg og å takle
vanskelige eller akutte situasjoner. Slike saker vil gjerne også være
forelagt Faglig utvalg for vurdering før det fattes vedtak
i saken.
Retningslinjene stiller krav til at søkerne
må ha en sikker økonomi, slik at barnet får
vokse opp under trygge forhold.
I praksis er det ytterst sjeldent at familienes
samlede økonomiske situasjon er av en slik karakter at
dette gir grunnlag for avslag. De få gangene dette har
forekommet, gjelder dette familier med store gjeldsforpliktelser -
gjerne kombinert med forholdsvis lav inntekt. Dersom søkerne
har problemer med å betjene sin gjeld, gir dette indikasjon
på at en adopsjon vil kunne bli et for stort økonomisk
løft for familien dette gjelder. Dette må ses
i lys av at bare adopsjonen av et barn fra utlandet samlet sett
vil kunne innebære utgifter på anslagsvis 80 000
til 120 000 kroner, avhengig av bl a dollarkurs og lengden på oppholdet
i utlandet i forbindelse med at barnet adopteres/hentes.
I tillegg kommer de merutgiftene familiene får i det daglige,
som følge av familieforøkelsen.
Frem til Stortinget åpnet for at homofile
som lever i partnerskap kan få adoptere hverandres barn
(stebarnsadopsjoner), har det vært et ufravikelig krav
i adopsjonsloven at de som adopterer sammen skal være gift.
Dette kravet gjelder fortsatt i forhold til søknad om adopsjon
av et for søkerne ukjent barn fra utlandet.
I retningslinjene fremgår det at ekteskapet
i utgangspunktet bør ha vart
i to år. Et samboerskap forut for ekteskapet skal imidlertid
tillegges vekt, forutsatt at søkerne kan dokumentere ved
attest fra folkeregisteret eller annen offentlig myndighet at ekteskapet
og samboerskapet til sammen har vart i to år. Hensikten
med denne bestemmelsen er at myndighetene, med så stor sikkerhet
som mulig, skal kunne gå god for at søkerne lever
i et stabilt og varig ekteskap. Dette er viktig både sett
fra det ukjente barnets ståsted og for myndighetene i adoptivbarnets
opprinnelsesland.
Det store flertallet søkere oppfyller
det kravet som stilles til ekteskapets/samboerskapets varighet.
I noen tilfeller ser en imidlertid at dette kravet ikke er oppfylt fullt
ut. Ettersom det her ikke er snakk om en absolutt bestemmelse i
retningslinjene, vil utfallet i et slikt tilfelle bli avhengig av
en helhetlig skjønnsmessig vurdering av hvor stor vekt
dette skal tillegges sett i forhold til sakens øvrige opplysninger.
I denne forbindelse finner vi grunn til å nevne
at erfaringen så langt når det gjelder kommunenes
vurdering og tilråding på dette punktet, slik
dette kan leses i sosialrapportene, er at ekteskapets/samboerskapets
varighet ikke tillegges særlig stor betydning fra kommunenes
side. Blant annet har vi sett flere eksempler på at kommunene
har gitt positiv tilråding selv i saker hvor søkerne
ennå ikke har giftet seg.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor har, etter
at de nye retningslinjene kom, ved to anledninger gitt forhåndssamtykke
i saker hvor kravet til ekteskapets/samboerskapets varighet
ikke er oppfylt. I begge tilfellene dreide det seg om søkere
som hadde kjent hverandre godt helt fra ungdomstiden, og som nå var
godt voksne. Også søkernes familier, som kom fra
det samme nærmiljøet, var godt kjent med hverandre.
Slik vi har vurdert det, gir dette en helt annen og langt tryggere
og mer stabil ramme rundt søkernes forhold enn om det hadde
vært slik at søkerne nylig var blitt kjent med
hverandre og hadde giftet seg etter kort tid.
Første gang Statens ungdoms- og adopsjonskontor fant
det riktig å gjøre unntak fra retningslinjenes bestemmelser
om ekteskapets/samboerskapets varighet, hadde for øvrig
Barne- og familiedepartementet etter en samlet vurdering fattet
et lignende vedtak i en klagesak. Etter vår vurdering vil
slike avgjørelser lett skape en viss form for presedens
i saker av lignende karakter.
I tråd med den endring som har skjedd
i samfunnet med hensyn til ulike familiemønstre, gav de
nye retningslinjene for første gang en viss åpning
for at enslige søkere rent unntaksvis kan gis forhåndssamtykke til
adopsjon av et barn fra utlandet. Et viktig utgangspunkt for den
nye bestemmelsen var det faktum at adopsjonsloven ikke inneholdt
bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere.
Som det står beskrevet i retningslinjene,
har det imidlertid tradisjonelt vært ført en restriktiv
praksis ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet å ha to
foreldre. Den nye bestemmelsen i retningslinjene gav imidlertid åpning
for at det unntaksvis kan gis godkjenning til enslige søkere
som har spesielle ressurser i forhold til barn.
Ved innføringen av de nye retningslinjene
ble en del saker der både Statens ungdoms- og adopsjonskontor (og
det tidligere Statens adopsjonskontor) og Barne- og familiedepartementet
hadde gitt endelig avslag, behandlet på nytt av departementet.
Et flertall av disse sakene ble innvilget som følge av
den åpning de nye retningslinjene gav for å godkjenne
enslige søkere. Statens ungdoms- og adopsjonskontor så på disse avgjørelsene
som retningsgivende for hvor strengt det nye regelverket skulle
forstås.
I løpet av det første 1-1H året
etter at de nye retningslinjene kom, var det samlet sett forholdsvis
få enslige personer som søkte om forhåndssamtykke
til adopsjon av et barn fra utlandet, og tilsvarende få personer
som fikk innvilget søknaden. Det vi har erfart i løpet
av de siste 12-15 månedene, er imidlertid at ensliges mulighet
til å kunne få adoptere er blitt langt mer kjent. Antallet
enslige personer som søker nå er derfor langt høyere
enn det en så den første tiden etter at de nye
retningslinjene kom.
I tråd med de føringer som
lå i de første avgjørelsene fra departementet
når det gjaldt godkjenning av enslige søkere,
la Statens ungdoms- og adopsjonskontor seg på en forholdsvis
streng skjønnsmessig vurdering av hva som ligger i begrepet
"søkere som har spesielle ressurser i forhold til barn".
Nå, knappe tre år etter at de nye retningslinjene
ble gjort gjeldende, praktiseres dette mindre strengt. På samme
måte som omtalt tidligere når det gjelder søkernes
alder, er det igjen slik at avgjørelser i klageinstansen
har fått betydning for behandlingen av søknader
fra enslige søkere rent generelt.
I henhold til de føringer som ligger
i departementets avgjørelser i aktuelle saker, er det så langt
ikke gitt generell godkjenning til enslige søkere over
45 år, da dette ville være å gjøre
dobbelt unntak fra retningslinjenes bestemmelser. I en konkret sak,
der det var snakk om adopsjon av barn nr to, ble det likevel gitt
godkjenning, da retningslinjene inneholder særskilte bestemmelser
om at det skal være åpning for dette.
Med virkning fra 1. desember 1999 har Statens
ungdoms- og adopsjonskontor også hatt ansvar for å gi adopsjonsbevilling
i alle innenlandske saker. Tidligere hørte dette inn under
fylkesmannsembetene.
Innenlandssakene kan stort sett deles inn i
følgende tre kategorier:
Når det gjelder de to førstnevnte
kategoriene, vil dette aldri dreie seg om et for søkerne
ukjent barn, men om et barn der det i utgangspunktet har blitt en
sterk tilknytning mellom barnet og den eller de voksne som søker
om adopsjonsbevilling. Også i disse sakene må adopsjonslovens
krav om at adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan
antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet, være oppfylt.
For øvrig anses det ikke som særlig relevant å gi
en utdypende redegjørelse for den skjønnsmessige
vurderingen av disse forholdene i denne omgang. Vi kan imidlertid
komme tilbake til dette dersom en slik redegjørelse likevel
anses som aktuell.
Når det gjelder den siste kategorien,
de norske samtykkeadopsjonssakene, er det i det aktuelle regelverket ikke
lagt opp til at familiene skal forhåndsgodkjennes. Søknadene
om adopsjon av et barn født i Norge blir isteden lagt inn
i et eget register, hvor de i henhold til regelverket kan ligge
i inntil ett år. Det er Faglig utvalg for adopsjonssaker
som har ansvaret for å finne den til enhver tid best egnede
familie til det enkelte barn som det skal stiftes ny familie for
gjennom adopsjon. Det er viktig å merke seg at Faglig utvalgs
avgjørelser i disse sakene ikke kan påklages.
I prinsippet vil Statens ungdoms- og adopsjonskontor kunne overprøve
en avgjørelse fra Faglig utvalgs side når familien
som har fått tildelt barnet søker om adopsjonsbevilling
etter å ha overtatt omsorgsansvaret for barnet. I praksis
er det imidlertid vanskelig å tenke seg at dette vil kunne
skje.
Ved utvelgelse av familie til det enkelte barn
skal Faglig utvalg basere seg på de retningslinjer som
gjelder for godkjenning av adoptivhjem i utenlandssakene. De aktuelle
vurderingskriteriene blir dermed de samme, og utredningsprosessen
i kommunene blir også tilnærmet lik, med unntak
av en beskrivelse av hvordan søkerne stiller seg til å adoptere
et barn fra utlandet - som selvsagt ikke er nødvendig å komme
inn på i disse sakene.
Det har vært uttalt, både
i media og fra Stortingets talerstol, at det å få forhåndssamtykke
til å adoptere et barn fra utlandet er like vanskelig som
"å tre en kamel gjennom et nåløye". Dette
er langt fra den faktiske situasjonen. Vår egen statistikk
viser at så mange som 95 prosent av de søknadene
vi mottar som gjelder forhåndssamtykke, blir innvilget.
Den avslagsprosenten vi opererer med i Norge, er derfor antakelig
blant de laveste sett i forhold til land det kan være naturlig å sammenligne
seg med.
Når dette er sagt, opplever Statens
ungdoms- og adopsjonskontor likevel stor tvil i enkelte saker. Ved slike
tilfeller har vi konsekvent valgt å la tvilen komme det
ukjente barnet til gode, ved ikke å innvilge søknadene.
I andre saker, hvor det kanskje er mindre tvil om søkernes
omsorgsevne, men hvor en eventuell innvilgelse likevel går
noe på tvers av retningslinjenes bestemmelser, gis det
i alminnelighet avslag fra vårt kontor (jf eksemplene som
er nevnt foran). Det forekommer at denne typen saker får
et annet utfall under klagebehandlingen. Ved slike anledninger blir
departementets avgjørelse nøye gjennomgått
og vurdert, nettopp fordi slike avgjørelser lett vil være
av betydning for skjønnsutøvelsen i sammenlignbare
saker.
Det er kommunene som har ansvar for å utrede
alle som søker om forhåndssamtykke til adopsjon
av et barn fra utlandet. Kommunene har det samme ansvaret i forhold
til familier som ønsker å adoptere et barn som er
født i Norge (de norske samtykkeadopsjonene). Kommunene
står fritt til å organisere arbeidet. Vanligvis
legges ansvaret for utredningsarbeidet til barneverntjenesten eller
sosialkontoret. Noen kommuner velger imidlertid andre løsninger.
Enkelte ganger ser vi at den eller de som har utredet søkerne
ikke er ansatt i kommunen, men personer som arbeider på oppdrag
fra f eks barneverntjenesten eller andre.
Det er 435 kommuner i Norge. Innbyggertallet
varierer fra under 1000 til over en halv million. Selv om alle vet
det, kan det likevel være på sin plass å minne om
at vi alltid snakker om store forskjeller mellom by og land og store
forskjeller fra landsdel til landsdel når det gjelder kommune-Norge.
Dette gir helt spesielle utfordringer, også når
det gjelder kommunenes forutsetninger for og muligheter til å utarbeide
gode sosialrapporter om søkerne det her gjelder.
De store kommunene er inndelt i distrikter eller bydeler,
slik at det er flere barneverntjenester eller sosialkontor i disse.
Til sammen er det derfor langt flere utredende instanser i kommunene
enn antallet kommuner. Statens ungdoms- og adopsjonskontor regner
således med at vi har ca 560 samarbeidspartnere i kommunene.
Dette er et stort antall, gitt at Norge er et forholdsvis lite land.
I de mange små kommunene her i landet
kan det gå flere år mellom hver gang det er aktuelt å utrede
adopsjonssøkere og nedfelle dette i en sosialrapport. Dette gjør
det meget vanskelig for disse kommunene å bygge opp relevant
kompetanse på ulike spørsmål og problemstillinger
knyttet til adopsjon. Mange steder er det dessuten høy
turnover i barneverntjenesten. Også dette gjør
det vanskelig for kommunene å bygge opp nødvendig
kompetanse på adopsjonsfeltet.
Ofte er det slik at den som var i ferd med å få innsikt i
adopsjonsforhold, og som dermed hadde noe kompetanse på dette
feltet, har gått over i ny stilling før kommunen
på nytt skal utrede en adopsjonssak. Det er med andre ord
et kontinuerlig og meget stort opplæringsbehov i de fleste
kommunene når det gjelder adopsjon. Slik dette arbeidet
er organisert her i Norge (jf beskrivelsen ovenfor), kan en vanskelig
se at dette behovet vil avta i særlig grad, selv om Statens
ungdoms- og adopsjonskontor skulle gis ressurser til å drive
et kontinuerlig opplæringstilbud.
Ett av problemene er at dette med adopsjon (som eget
fagfelt) ikke inngår i grunnutdanningen verken for sosionomer
eller barnevernspedagoger, og heller ikke for andre faggrupper.
De fleste som arbeider i kommunesektoren har derfor forholdsvis
grunne kunnskaper om adopsjonsfeltet. Dette medfører at mange
sosialrapporter har vesentlige mangler, og ofte fremstår
som overflatiske. I de mest graverende tilfellene vil Statens ungdoms-
og adopsjonskontor skrive til kommunen og be om en nærmere
spesifisert tilleggsrapport. Andre ganger nøyer vi oss
med å innhente tilleggsopplysninger pr telefon. Sett i
forhold til utlandets behov for å få fullverdige
sosialrapporter når søknaden oversendes til adoptivbarnets
opprinnelsesland, er imidlertid sistnevnte løsning ikke
særlig tilfredsstillende. På den annen side har
ikke Statens ungdoms- og adopsjonskontor ressurser/kapasitet
til å forfølge hver enkelt aktuelle problemstilling
til bunns. Hvorvidt vi går til det skritt å be
om en skriftlig tilleggsrapport, må derfor vurderes fra
sak til sak, avhengig av hvor store mangler den opprinnelige rapporten
synes å ha.
Selv om det som regel benektes, forekommer det
at kommunene lar søkerne selv (eller nære bekjente
av søkerne) skrive vesentlige deler av sosialrapporten. Slike
rapporter mangler selvsagt både legitimitet og troverdighet,
og blir, såfremt det oppdages i tide, ikke godtatt. Det
er imidlertid ikke alltid dette er direkte påviselig, og
dermed hender det at selvskrevne rapporter i neste omgang følger
søknaden til utlandet.
Dersom det først etter eventuelt forhåndssamtykke
er gitt kommer for en dag at rapporten ikke er utarbeidet av personer
som i kraft av sin stilling har ansvar for dette, er dette for det
første i strid med de forpliktelsene Norge har i forhold
til adoptivbarnets opprinnelsesland, og for det andre meget pinlig
både for de involverte norske myndigheter og for adopsjonsforeningene,
som har ansvaret for formidlingen av et adoptivbarn etter at forhåndssamtykket
er gitt. Det at enkelte kommuner, for å spare tid og ressurser,
lar søkerne skrive rapportene selv, er på mange
måter et uttrykk for at de samme kommunene ikke tar den
lovfestede oppgaven det er å skrive sosialrapporter, tilstrekkelig
alvorlig.
I en del tilfeller ser vi at kommunene har gjennomført
utredningen av søkerne uten å ha innhentet nødvendige
underlagsdokumenter i forkant. De mest aktuelle underlagsdokumentene
er søkernes egenerklæring om helse, selve legeattesten
og de uttømmende politiattestene. I tillegg kan opplysninger
om søkernes økonomi være av betydning.
Når det i de aktuelle dokumentene fremgår opplysninger
som er relevant i forhold til om det kan gis forhåndssamtykke
eller ikke, skal dette være tatt opp med søkerne
i løpet av utredningsprosessen og beskrives i sosialrapporten.
Dette er en del kommuner lite flinke til. I ett av de mest alarmerende
eksemplene vi har sett, var en av søkerne tiltalt og bøtelagt
for blotting uten at dette var vektlagt eller problematisert i sosialrapporten.
Kommunen hadde dessuten gitt positiv tilråding i saken.
Det inntrykket vi mange ganger sitter igjen
med, er at en del kommuner ikke er flinke nok til å gjennomføre
utredningsprosessen også sett fra det ukjente barnets perspektiv.
Også dette har som konsekvens at rapportene blir overflatiske
og lite problematiserende, selv i tilfeller hvor det skulle være åpenbart
at det er behov for å gå mer dyptpløyende
til verks.
I en del tilfeller, hvor opplysningene i saken
ganske klart skulle indikere at det bør gis avslag, men
kommunen likevel har avsluttet sosialrapporten ved å gi
positiv tilråding, blir det fra vår side rutinemessig
tatt kontakt med kommunene for å ta nærmere rede
på hvorfor kommunen har kommet til en slik konklusjon.
I flere saker uttaler kommunene da gjerne at de er helt enig i at
familiene bør få avslag. Samtidig blir det gitt
uttrykk for at det er vanskelig å konfrontere søkerne
med den bekymring kommunen opplever, og på samme måte vanskelig å gi
en negativ tilråding når de vet hvor sterkt søkerne ønsker
seg et barn. En del saksbehandlere i kommunene opplever at deres
ståsted er for nært søkerne, slik at
det av denne grunn kan oppleves som vanskelig å gi negativ
tilråding. Noen gir imidlertid overfor vårt kontor
uttrykk for at de nær sagt hadde regnet med at saken ville
bli stoppet hos oss, og at de derfor ikke synes det er så farlig
om de selv har gitt positiv tilråding. Bakgrunnen er selvsagt
at de ikke ønsker å såre familien det
gjelder. Også slike forhold viser noen av problemene knyttet
til at de som utreder familienes egnethet som adoptivforeldre, i
en del kommuner befinner seg så nært personene
det gjelder. På den annen side er det ikke lett å tenke
seg alternative måter å organisere dette på,
med mindre en skulle overføre dette ansvaret til en fylkeskommunal
instans. I mange landsdeler ville imidlertid en slik organisering være
problematisk, gitt de lange avstandene og reisene det da vil bli
snakk om.
I tillegg til det ansvaret kommunene har om å utarbeide
selve sosialrapporten, skal søkerne legge frem egenerklæring
om sin helse og helseattest utstedt av lege. I denne sammenhengen
er det verdt å merke seg at det så godt som aldri
forekommer at søkernes lege uttaler at det foreligger helsemessige
forhold som er til hinder for adopsjon, selv ikke i tilfeller hvor
den samme legen har avgitt helt andre og langt mer alvorlige beskrivelser
av søkers funksjonsevne og prognose i forbindelse med søknad
om uføretrygd. Som et eksempel kan nevnes at i ett tilfelle,
hvor kvinnelig søker hadde gått til behandling
hos psykiater gjennom en årrekke, avga psykiateren en uttalelse
som gikk ut på at kvinnelig søkers psykiske helse
etter alt å dømme ville stabilisere seg og bli
bedre hvis hun fikk lov til å adoptere. Etter å ha
blitt kontaktet av vårt kontor og spurt om vedkommende
virkelig mente at et ukjent adoptivbarn skulle brukes som et terapeutisk
virkemiddel overfor kvinnelig søker, trakk psykiateren
uttalelsen tilbake samtidig som han beklaget den. Eksempelet er
nevnt for å illustrere at selv spesialister innen helsetjenesten,
med lang erfaring og høy faglig troverdighet, i adopsjonssammenheng
ofte avgir uttalelser til fordel for søkerne uten å ha
tenkt gjennom hva en slik uttalelse kan innebære for barnet
det gjelder.
Når det er opplyst om uførhet,
alvorlig sykdom, langvarig behandling hos lege eller psykolog, kroniske lidelser
eller funksjonshemminger, er det på denne bakgrunn fast
rutine ved vårt kontor at de aktuelle problemstillingene
forelegges legen i Faglig utvalg, eller eventuelt legges frem for
hele utvalget til vurdering. Legen i Faglig utvalg, som selv er
spesialist i allmennmedisin, vil i en del tilfeller ta kontakt med
aktuelle sykehus eller spesialistmiljøer for å drøfte
hvorvidt den tilstand som er beskrevet likevel kan være
til hinder for at søkerne bør adoptere et barn.
I andre tilfeller, når vi f eks har hatt søkers
uføresak i utlån, fremstår dette ikke
alltid som nødvendig.
Beskrivelsen ovenfor er gitt for å gi
et bilde av enkelte av de problemene Statens ungdoms- og adopsjonskontor
står overfor når en søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av et barn fra utlandet skal gjennomgås og
vurderes ved vårt kontor. Som frem-stillingen indikerer,
er det ofte nødvendig å se kritisk på de
opplysningene som fremkommer i den dokumentasjon som følger
søknaden. Dette gjelder imidlertid ikke
alle sosialrapporter, og heller ikke alle kommuner. Statens
ungdoms- og adopsjonskontor mottar selvsagt også en rekke
både gode og fyllestgjørende rapporter, som både
gir et nyansert bilde av søkerne og deres forhold og samtidig
et godt beslutningsgrunnlag for det vedtak som skal fattes. Dette
gjelder rapporter fra både store og små kommuner.
Fellesnevnere for de gode rapportene er dels at de er utarbeidet
av fagpersoner med god kunnskap om adopsjon, og dels at kommunenes
saksbehandlere har gått grundig inn i relevante problemstillinger
og spørsmål.
De litt større kommunene og/eller
bydelene eller sosialdistriktene, som gjerne har flere søkere
til utredning hvert enkelt år, bygger selvsagt over tid
opp den nødvendige kompetanse og innsikt i adopsjonsforhold, slik
at sosialrapportene av denne grunn blir av en helt annen kvalitet.
Det er imidlertid ikke alltid at de store kommunene fremsender bedre
rapporter enn de små. Også i de store kommunene
er det eksempler på at det tas for lett på oppgaven
eller at søkerne har fått i oppdrag å skrive
store deler av rapportene selv.
Ofte har kommunene langt bredere kompetanse
og innsikt enn det de selv er klar over eller eventuelt tar i bruk.
Et nyttig kontrollspørsmål i vår dialog
med kommunenes saksbehandlere kan f eks være om de ville vurdere
familien det gjelder som aktuelle i en barnevernsak, hvis det var
snakk om plassering av et fosterbarn. En slik innfallsvinkel får
mange saksbehandlere til å bli langt mer nyansert i sin
vurdering av søkerne. Det er med andre ord viktig å få kommunenes
saksbehandlere til å ta inn over seg at alle søknader
om forhåndssamtykke til syvende og sist gjelder et konkret barn,
selv om barnet er ukjent for alle parter her i Norge på utredningstidspunktet.
Ett viktig poeng når det gjelder dette
at mange sosialrapporter blir for overfladiske, er at slike rapporter ikke
bare kan føre til at enkelte familier som ikke bør få godkjenning,
likevel blir godkjent. Overfladiske rapporter yter heller ikke godt
egnede familier rettferdighet, og kan svekke disse familienes sjanse
til å få tildelt et barn når søknaden
oversendes til rette myndighet i adoptivbarnets opprinnelsesland.
I vår dialog med aktuelle myndigheter i barnas opprinnelsesland
blir det ofte gitt uttrykk for at de norske sosialrapportene gir
et for lite nyansert bilde av hvem søkerne er som personer.
Dette skaper usikkerhet, og kan føre til at landene er
tilbakeholdne med å tildele barn til søkerne.
Enkelte land, eksempelvis Filippinene og Peru, har innført
som fast rutine at de krever en tilleggsrapport om søkerne, utarbeidet
av psykolog eller psykiater, i tillegg til de offisielle norske
dokumentene i saken. Landene er selvsagt i sin fulle rett til å kreve
den dokumentasjon og de opplysninger de måtte ønske
i en slik sammenheng. På den annen side fremstår
det som problematisk at dette skyldes disse landenes manglende tillit
til det offisielle norske dokumentet, nemlig sosialrapporten.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor har som
mål å kunne tilby fylkesvise opplæringskonferanser
over to dager for saksbehandlerne i kommunene, for å heve kunnskapsnivået
og den generelle innsikten i adopsjonsspørsmål
blant våre viktigste samarbeidspartnere. De siste årene
har det vært avholdt slike konferanser i fylker som Sogn
og Fjordane, Hordaland, Buskerud, Oppland, Telemark og Troms. På grunn
av stort arbeidspress i seksjonen er det dessverre sterkt begrenset
hvor ofte vi kan tilby slike konferanser. I tillegg er vi avhengig
av at det er en viss interesse for konferansene lokalt, slik at
det er nok påmeldinger til at konferansene kan avholdes.
Konferansene er blitt avholdt i samarbeid med fylkesmannsembetene.
Erfaringene med konferansene er meget gode. De har både
ført til en kvalitetsheving i sosialrapportene, men også senket terskelen
for saksbehandlerne i kommunene når det gjelder å ta
kontakt med vårt kontor om konkrete saker og spørsmål.
I løpet av 1999 og 2000 behandlet SUAK
hele 1 811 søknader om forhåndssamtykke til adopsjon.
Det ble gitt avslag i 107 av sakene (i underkant av 6 prosent). Ifølge
vår statistikk behandlet departementet 56 klagesaker i
løpet av de samme to årene. Vårt avslag
ble opprettholdt i 37 saker, mens 19 saker ble omgjort. Etter vår
vurdering indikerer disse tallene at det i det store og det hele
er stor enighet mellom førsteinstans og klageinstansen
i et stort flertall av sakene. Det ligger i sakens natur at klageinstansen
kan komme til et annet resultat enn førsteinstansen, men
som tallene viser, dreier dette seg i realiteten om et lite antall
saker (ca 1 av 3 klagesaker, men kun 1 av ca 100 saker hvis en ser samlet
på de tallene som fremkommer). Statens ungdoms- og adopsjonskontor
har selv opplevd tvil i flere av disse sakene, og finner det ikke
unaturlig at en del saker blir avgjort til søkernes fordel
under klagebehandlingen. Vi er også svært opptatt
av at klagebehandlingen skal være reell og grundig, slik
at alle søkerne får ivaretatt sine rettigheter
som søkere på en god måte.