Fylkesmannsembetene oppnådde i 1999
i begrenset grad de målene som var satt for embetenes saksbehandlingstid
for behandlingen av klagesaker etter plan- og bygningsloven. For
de åtte undersøkte embetene samlet, var det kun
36 pst. av sakene som ble behandlet innenfor målet på tre
måneder. For 45 pst. av sakene var behandlingstiden på mer
enn seks måneder. Det var imidlertid store forskjeller
mellom embetene.
Gjennomgangen av klagesakene og intervjuer med representanter
fra embetene viser at lang behandlingstid i hovedsak skyldes at
sakene har lang liggetid. Det vil si at det tar lang tid fra saken
blir registrert inn ved embetet til saksbehandlingen starter. Liggetiden
må derfor reduseres dersom saksbehandlingstiden for klagesakene
skal bli kortere.
Beregninger Riksrevisjonen har gjort, viser
at fylkesmannsembetene har ulik produktivitet for arbeidet med klagesakene.
Dette kan blant annet forklares med ulikheter i organiseringen av
klagesaksbehandlingen, at sakene er behandlet ulikt fra kommunene,
bemanningssituasjonen i embetene eller at sakene behandles ulikt
av embetene i forhold til kvalitetssikring og utredning.
Fylkesmennene informerte i begrenset omfang
kommunene om plan- og bygningsloven i 1999. Fagdepartementene har
påpekt at informasjonsvirksomheten overfor kommunene bør
opprettholdes som en integrert del av arbeidet i forbindelse med
klagesaksbehandlingen.
Fylkesmannsembetene oppnådde i 1999
i begrenset grad de målene som var satt for embetenes saksbehandlingstid
for behandlingen av klagesaker etter lov om sosiale tjenester. For
de åtte embetene samlet var det kun 54 pst. av sakene som
ble behandlet innen målet om tre måneder. Undersøkelsen
viser videre at det var store forskjeller mellom embetene.
Det ser ikke ut til å være
noen klar sammenheng mellom organiseringen av arbeidet med klagesakene
i embetene og produktiviteten eller saksbehandlingstiden for dette
saksfeltet. Forskjellene kan blant annet skyldes at sakene er behandlet
ulikt fra kommunene, at sakene er ulike i kompleksitet, at noen
av embetene bruker mer ressurser på å kvalitetssikre
sakene, eller at enkelte embeter på grunn av høy
turnover ikke holder en stabil produksjon.
Undersøkelsen viser at fylkesmannsembetene
i 1999 utførte en omfattende informasjonsvirksomhet overfor kommunene
i forhold til lov om sosiale tjenester. Det er likevel grunn til å stille
spørsmål ved om informasjonsvirksomheten er godt
nok rettet mot den enkelte kommunes utfordringer, eller om dette
er et tilstrekkelig virkemiddel, sett i forhold til den høye
andelen saker som oppheves og omgjøres i flere av embetene.
Flere fylkesmannsembeter har påpekt
behovet for at Arbeids- og administrasjonsdepartementet styrker
sin rolle i koordineringen av fagdepartementene, blant annet for å følge
opp at det er bedre samsvar mellom oppgaver og ressurser. Departementet
er i samarbeid med de andre fagdepartementene i gang med en omfattende
gjennomgang av styringsdokumentene og rutinene for embetsstyringen.