Behandlingen av klagesaker etter plan- og bygningsloven

Fylkesmannsembetene oppnådde i 1999 i begrenset grad de målene som var satt for embetenes saksbehandlingstid for behandlingen av klagesaker etter plan- og bygningsloven. For de åtte undersøkte embetene samlet, var det kun 36 pst. av sakene som ble behandlet innenfor målet på tre måneder. For 45 pst. av sakene var behandlingstiden på mer enn seks måneder. Det var imidlertid store forskjeller mellom embetene.

Gjennomgangen av klagesakene og intervjuer med representanter fra embetene viser at lang behandlingstid i hovedsak skyldes at sakene har lang liggetid. Det vil si at det tar lang tid fra saken blir registrert inn ved embetet til saksbehandlingen starter. Liggetiden må derfor reduseres dersom saksbehandlingstiden for klagesakene skal bli kortere.

Beregninger Riksrevisjonen har gjort, viser at fylkesmannsembetene har ulik produktivitet for arbeidet med klagesakene. Dette kan blant annet forklares med ulikheter i organiseringen av klagesaksbehandlingen, at sakene er behandlet ulikt fra kommunene, bemanningssituasjonen i embetene eller at sakene behandles ulikt av embetene i forhold til kvalitetssikring og utredning.

Fylkesmennene informerte i begrenset omfang kommunene om plan- og bygningsloven i 1999. Fagdepartementene har påpekt at informasjonsvirksomheten overfor kommunene bør opprettholdes som en integrert del av arbeidet i forbindelse med klagesaksbehandlingen.

Behandlingen av klagesaker etter lov om sosiale tjenester

Fylkesmannsembetene oppnådde i 1999 i begrenset grad de målene som var satt for embetenes saksbehandlingstid for behandlingen av klagesaker etter lov om sosiale tjenester. For de åtte embetene samlet var det kun 54 pst. av sakene som ble behandlet innen målet om tre måneder. Undersøkelsen viser videre at det var store forskjeller mellom embetene.

Det ser ikke ut til å være noen klar sammenheng mellom organiseringen av arbeidet med klagesakene i embetene og produktiviteten eller saksbehandlingstiden for dette saksfeltet. Forskjellene kan blant annet skyldes at sakene er behandlet ulikt fra kommunene, at sakene er ulike i kompleksitet, at noen av embetene bruker mer ressurser på å kvalitetssikre sakene, eller at enkelte embeter på grunn av høy turnover ikke holder en stabil produksjon.

Undersøkelsen viser at fylkesmannsembetene i 1999 utførte en omfattende informasjonsvirksomhet overfor kommunene i forhold til lov om sosiale tjenester. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om informasjonsvirksomheten er godt nok rettet mot den enkelte kommunes utfordringer, eller om dette er et tilstrekkelig virkemiddel, sett i forhold til den høye andelen saker som oppheves og omgjøres i flere av embetene.

Etatsstyringen av fylkesmannsembetene

Flere fylkesmannsembeter har påpekt behovet for at Arbeids- og administrasjonsdepartementet styrker sin rolle i koordineringen av fagdepartementene, blant annet for å følge opp at det er bedre samsvar mellom oppgaver og ressurser. Departementet er i samarbeid med de andre fagdepartementene i gang med en omfattende gjennomgang av styringsdokumentene og rutinene for embetsstyringen.