Regjeringa legg i meldinga fram ein gjennomgang av friluftspolitikken - med undertittelen "Ein veg til høgare livskvalitet". Det vises til den førre meldinga om friluftsliv, jf. St.meld. nr. 40 (1986-1987) og Innst. S. nr. 235 (1987-1988). Her vart friluftsliv definert som "opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse". Målsetjinga med friluftslivspolitikken var å fremje det enkle friluftslivet - for alle, i dagleglivet og i harmoni med naturen.
Regjeringa har som strategisk mål at alle skal ha høve til å drive friluftsliv som helsefremjande, trivselsskapande og miljøvennleg aktivitet i nærmiljøet og i naturen elles. Regjeringa leggjer i denne samanheng følgjande nasjonale resultatmål til grunn i det vidare arbeidet:
-
– Friluftsliv basert på allemannsretten skal haldast i hevd i alle lag av befolkninga.
-
– Barn og unge skal få høve til å utvikle dugleik i friluftsliv.
-
– Område av verdi for friluftslivet skal sikrast slik at det fremjar miljøvennleg ferdsel, opphald og hausting, og at naturgrunnlaget blir teke vare på.
-
– Ved bustader, skular og barnehagar skal det vere god tilgang til trygg ferdsel, leik og annan aktivitet i ein variert og samanhengande grøntstruktur med gode samband til omkringliggjande naturområde.
I eit samfunn som nyttar store ressursar på reparerande helsetiltak, er det ei utfordring å utforske og utnytte det potensialet som friluftsliv og naturkontakt tilbyr på ein betre måte enn i dag. Regjeringa meiner at ein i større grad enn det ein har gjort til no, må ta i bruk friluftsliv som verkemiddel i det helsefremjande og førebyggjande arbeidet.
Gjeldande friluftslivspolitikk legg til grunn at friluftsliv er "opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse". Målsetjinga er å fremje det enkle friluftslivet - for alle, i dagleglivet og i harmoni med naturen. Friluftslivspolitikken legg hovudvekta på ein kjerne av ikkje konkurranseprega, ikkje motoriserte fritidsaktivitetar som går føre seg på allment tilgjengelege, naturprega område. Regjeringa vil i hovudsak halde fast ved denne målsetjinga og vektlegginga i friluftslivspolitikken.
Departementet visar i meldinga til at å sikre
og utvikle gode høve for friluftsliv i nærmiljøet
vil seie å leggje vekt på dei areala som er lettast
tilgjengelege for alle grupper i befolkninga. Dette gjeld m.a. grøntstrukturen,
bymarka, delar av kulturlandskapet og delar av strandsona. Desse
areala har særleg stor verdi for høva til å drive
friluftsliv for barn og eldre og for dei som er inaktive og lite
motiverte. Ei satsing på å sikre og utvikle
attraktive areal i nærmiljøet er naudsynt for å følgje
opp målsetjinga om friluftsliv for alle.
Regjeringa meiner det er viktig at kommunane
får tilstrekkeleg oversikt over grøntstrukturen
i kommunen, at dei unngår nedbygging og elles gjennomfører tiltak
som vil gjere grøntstrukturen tilgjengeleg og attraktiv
for friluftsliv og miljøvennleg transport.
Forvaltninga av markaområda byr på mange
store utfordringar på grunn av utbyggingspresset, miljøverdiane,
dei økonomiske interessene og dei mange brukarinteressene.
Ei viktig prioritering her er å leggje til rette for at
friluftsliv er eit sentralt element i all planlegging, og å sikre
at all verksemd i desse områda tek omsyn til friluftsliv
og dei verdiane det byggjer på. Departementet viser til
at plan- og bygningslova er det viktigaste verkemidlet for å handtere
desse utfordringane. Omsynet til friluftslivet i markaområda
må derfor vurderast i samband med revisjon av plan- og
bygningslova, og lova bør endrast slik at det blir betre
høve til å ta omsyn til friluftslivsinteressene
i markaområde. I planlovutvalet si første delutgreiing
ligg det framlegg og føringar som vil kunne betre høvet
til å ta omsyn til friluftsinteressene i markaområda.
Regjeringa vil styrkje arbeidet med motivasjon
og stimulering til friluftsliv for barn og barnefamiliar, med særleg
vekt på dei som i dag ikkje i det heile teke eller berre
i lita grad tek del i friluftsliv og fysisk aktivitet. Dei viktigaste
tiltaka er:
– å styrkje
barn og unge sine høve til å utvikle seg fysisk,
mentalt og sosialt gjennom å leike i, ferdast i og oppleve
natur,
– å vidareføre
og forsterke satsinga på informasjons-, aktivitets- og
opplæringstilbod i friluftsliv der barn og familiar er
målgruppe,
– å styrkje arbeidet
med motivasjon og stimulering til friluftsliv ved å auke
tilskota til aktivitetstiltak i regi av friluftslivsorganisasjonane,
– å gjennomføre
kompetanseoppbygging i kommunane der ein generelt set fokus på verdien
av friluftsliv og spesielt på verdien for barn si helse
og utvikling,
– å gjennomføre
ei nasjonal satsing på uteaktivitet i barnehagar, skular
og skulefritidsordningar,
– gjere sportsfiske etter innlandsfisk
lettare tilgjengeleg og rimelegare ved å fjerne fiskaravgifta,
og
– utvide høve til gratis
fiske for barn og unge slik at det gjeld t.o.m. 17 år.
Allemannsretten gir m.a. rett til fri ferdsel
til fots og på ski i utmark. Regjeringa vil halde ved lag
og styrkje allemannsretten som eit fundament for friluftslivet i Noreg.
Dei viktigaste delane av allemannsretten er
lovfest i friluftslova. Med nokre få unntak har friluftslova
i dag ikkje heimel for styring av arealdisponeringa, som i hovudsak
styrast gjennom bruk av plan- og bygningslova.
Kommunane har dei største og fleste
arbeidsoppgåvene for å sikre allemannsretten.
Fylkeskommunen si rolle som overordna planstyresmakt er viktig for å få til ei
heilskapleg forvaltning.
Det visast i meldinga til at hindring av ferdsel
og opphald for allmenta er eit aukande problem. Eit særtrekk
som stadig har blitt forsterka dei seinare åra er ein skjerpa
konflikt i utmarksområde som ligg opp mot innmarksomgrepet
- "tomt" - i friluftslova. Dette er best synleg i område
der kampen om areala er stor. Ulovleg privatisering må sjåast
i samanheng med høg marknadspris på opparbeidde
og eksklusive uteområde.
Høve til ferdsel i strandsona langs
sjøen er viktig for friluftsliv. Departementet visar til
at det blir registrert eit aukande tal tilfelle som blir vurderte
etter friluftslova sin § 13 om sjikanøse
stengsel, fordi det ikkje synest å vere anna føremål
med privatiseringa enn å hindre lovleg ferdsel i utmark.
Regjeringa foreslår ein ny regel i
friluftslova om at der avstanden frå hytte eller hus er
minst 25 meter til middels høgvasstand, kan allmenta ferdast
omsynsfullt forbi nærmast sjøkanten, også der
tomta sitt innmarksareal strekkjer seg heilt ned til sjøen.
Det blir presisert at denne utvida retten skal gjelde ferdsel, ikkje
opphald.
Regjeringa vil m.a.:
– gjennomgå friluftslova
for å klargjere og styrkje allemannsretten, m.a. foreslå ein
ny regel om ferdsel i strandsona,
– medverke til at ulovlege stengsel
ikkje hindrar folk i å nytte allemannsretten, og
– at aktivitet som kan vere til
ulempe for naturen, for grunneigarar eller andre brukarar av slike
område, skal regulerast gjennom aktiv bruk av friluftslova.
Strandsona er eit område av nasjonal
interesse, og har i lang tid hatt eit spesielt vern mot vidare nedbygging,
først gjennom strandplanlova og seinare gjennom regelen
om 100-metersbeltet i plan- og bygningslova. Departementet viser
til at alle vurderingar om arealbruksendring i strandsona skal skje
ved kommunalt planarbeid, og berre unntaksvis ved dispensasjonar. Problemet
er at praksis ofte er for liberal i forhold til intensjonen med
byggjeforbodet i 100-metersbeltet, og at det generelt blir gitt
altfor mange dispensasjonar i strandsona.
Ved Miljøverndepartementet sitt brev
av 11. november 1999 vart det som ledd i den forsterka strandsonesatsinga
oppmoda til strengare dispensasjonspraksis i strandsona. Samtidig
vart det etablert eit nytt rapporteringssystem for dispensasjonspraksis
i 100-metersbeltet langs sjøen. Departementet viser til
at av den første rapporten etter det nye systemet går
det fram at det blir gitt mange dispensasjonar i 100-metersbeltet,
og at om lag 75 pst. av søknadene på landsbasis
blir innvilga.
Hovudproblemet er likevel ikkje berre dispensasjonspraksisen,
men òg den planlagte utbygginga i strandsona. Manglande
styring av utviklinga i strandsona fører til at attraktive
område blir nedbygde og blir utilgjengelege for allmenta.
Planlovutvalet tek opp strandvern i si første
delutgreiing NOU 2001:7. Utvalet meiner noko av årsaka
til utviklinga ligg i at den generelle dispensasjonsføresegna
er uklart formulert og foreslår ei ny som skal gjelde særskilt
for dispensasjon frå vedtekne planar og frå byggjeforbodet
i 100-metersbeltet. Framlegget vil klargjere og avgrense høvet
til å gi dispensasjon og opne for at mynde til å gi
dispensasjon bestemte stader eventuelt kan leggjast til fylkesmannen.
Det vises i meldinga til den fokus på strandsona
som allereie er sett gjennom statleg satsing, som omfattar mellom
anna skjerping av dispensasjonspraksis, utviding av rikspolitiske
retningslinjer for Oslofjorden til Agder, arealdokumentasjon, tilbod
om juridisk hjelp til kommunane, vidareføring og styrking
av arbeidet med sikring av friluftsområde, inklusive skjergardsparkar, utvikling
av kystleier og -stigar, utvikling av handbøker for kommunane
og etablering av nettverk for kommunar og fylkesmenn.
Regjeringa ønskjer å vidareføre
denne satsinga for å kunne snu utviklinga og skape varige
resultat. Planlovutvalet sitt forslag til endring av dispensasjonsvedtekta i
plan- og bygningslova vil bli følgt opp.
I tillegg til å hindre nedbygging,
arealbeslag og sikre tilgjenge for allmenta, vil det å oppretthalde
drift og skjøtsel av mange gamle kulturlandskap og kulturmarker
(til dømes kystlynghei og strandenger) vere viktig for å halde
oppe landskaps- og naturverdiar som er viktige kvalitetar for friluftslivet.
Kommunane har ikkje plikt til å planleggje
i sjøområda, men avgjer sjølve graden
av planlegging ut frå det behov dei har for å få avklart
arealbruken. Regjeringa oppmoder derfor kommunane til å utarbeide gode
kystsoneplanar.
Regjeringa vil styrkje Statens naturoppsyn si
rolle i kystsona og samordne utviklinga av m.a. informasjon og oppsyn
i desse områda.
Regjeringa vil sikre og vidareutvikle potensialet
for friluftsliv i strandsona, med særleg vekt på kyststrekninga
frå svenskegrensa til og med Hordaland og i og ved byar
og tettstader.
Dei viktigaste tiltaka som framhevast i meldinga
er:
– å vidareføre
strandsonesatsinga med særleg vekt på informasjon,
juridisk hjelp til kommunane og arealdokumentasjon, m.a. av ulovlege
stengsel,
– avgrense alle former for ytterlegare
bygging i strandsona, under dette fremje forslag om endringar i
plan- og bygningslova,
– at eksisterande tilkomst til
strandsona ikkje blir vesentleg dårlegare ved utbyggingstiltak,
og
– setje av midlar til å utarbeide
og gjennomføre ein strategi for å sikre allmenn
tilgang til viktige område langs kysten frå svenskegrensa
til og med Hordaland og i enkelte område lenger nord.
Miljøverndepartementet visar i meldinga
til at folk gjerne vil ha fred og ro når dei driv friluftsliv.
Vidare er det grunn til å tru at verdien av ro og stille
aukar monaleg i det moderne samfunnet der kvardagen for mange er
sterkt prega av støy, stress og mas.
Departementet viser til at løyve til å nytte
motoriserte hjelpemiddel kan gjere naturopplevingar tilgjengelege
for personar som elles ikkje vil vere i stand til å ta
seg fram i naturen. Samstundes skapar motorisert ferdsel støy
og kjem derfor i konflikt med dei viktigaste kvalitetane ved friluftslivet
som er fred og ro.
Utfordringane knytt til bruk av motorkøyretøy,
motorfartøy langs kysten og bruk av helikopter og småfly
er eit komplekst problem som det er avgjerande at ein finn gode
løysingar på både av omsyn til naturvern
og friluftsliv.
Når bruk av motorkøyretøy
i utmark likevel i følgje meldinga må karakteriserast
som ein stor miljøtrussel, er dette eit resultat av den
samla verknaden av barmarkskøyring og snøscooterkøyring
til fritidsbruk. Situasjonen i dag er at meir og mindre lovleg køyring går
føre seg over store område og at bruk av motorkøyretøy
har utvikla seg til eit problem på fleire område.
Departementet viser til at meir enn 20 års
erfaring med motorferdsellova og 13 år med den nasjonale
forskrifta, viser at ein både må endre det eksisterande regelverket
og samtidig innføre nye grep i motorferdselpolitikken.
I ein slik prosess vil ein halde fast ved prinsippet om at motorferdsel
i utmark i utgangspunktet ikkje er tillate.
Det er sett i gang eit forsøksprosjekt
med planstyrt motorferdselforvaltning i åtte kommunar,
som gjennom planprosessar skal klarleggje areal der m.a. miljøhensyn
knytte til biologisk mangfald og friluftslivet sine krav til fred
og ro, tilseier at det ikkje skal vere motorferdsel. Det skal òg
klarleggjast areal der det ut frå lokale interesser og
vurderingar kan tillatast motorferdsel i løyper. Det er
i denne samanhengen viktig å avgrense køyring
på barmark så mykje som mogeleg.
Regjeringa vil m.a.:
– vidareføre
arbeidet med ei prøveordning for motorisert ferdsel i utmark,
– på grunnlag av prøveordninga
gjere ei samla vurdering og foreslå naudsynte endringar
i regelverket for motorisert ferdsel i ei kommande RM, og
– i samband med prøveordninga
for bruk av motorkøyretøy i utmark og
seinare i samband med innføring av endra regelverk, styrkje
Statens naturoppsyn (SNO) og anna oppsyn, under dette politiet sitt motorferdseloppsyn
med sikte på å få redusert omfanget av
ulovleg motorisert ferdsel.
For svært mange representerer hytta
eit utgangspunkt for friluftsliv. Samstundes representerer dei inngrep
i naturen og dei legg beslag på areal.
Det blir framleis planlagt storstilt hyttebygging
i mange fjellområde. Det er kommunane som har ansvaret
for arealplanlegginga, og dei må i den overordna kommuneplanlegging
vurdere behovet for nye hytteområde. Hyttebygging bør òg
vere eit viktig tema i fylkesplanlegginga.
Departementet viser til at utfordringane knytt
til utviklinga kring hytter, hyttestandard og hyttestorleik, areal-
og energibruk gjer at det trengst ein miljøtilpassa hyttepolitikk
som er langt meir nyansert enn den som vart formulert i førre
stortingsmelding om friluftsliv. Ein slik politikk bør
utviklast gjennom ein brei debatt og i samarbeid med lokale styresmakter.
Miljøverndepartementet har allereie sett i gang eit arbeid
med sikte på å betre kunnskapsgrunnlaget om hytter,
mellom anna knytt til arealbruk og energibruk. Det er behov for å gi
kommunane betre verktøy for å sikre meir miljøeffektiv
energibruk. Spørsmålet om moglege endringar i plan-
og bygningslova med sikte på det, vil bli teke opp i neste
utgreiing frå Planlovutvalet.
Regjeringa vil m.a.:
– syte for
at utbygging av private hytter og turistanlegg i fjellet og langs
kysten går føre seg på ein miljøtilpassa
måte, og ikkje kjem i konflikt med friluftslivet sine interesser,
og
– gjennom auka kunnskapsgrunnlag
og samarbeid med lokale styresmakter utvikle ein miljøtilpassa hyttepolitikk.
Departementet viser til at dei statlege oppgåvene
i dag i det alt vesentlege blir utførte av Miljøverndepartementet
og Direktoratet for naturforvaltning, mens fylkesmennene, fylkeskommunane
og kommunane utgjer forgreininga av det offentlege arbeidet. Ved
sida av dette kan paraplyorganisasjonane Friluftslivets fellesorganisasjon
(FRIFO) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) mønstre
eit mangfald av råd, lag og foreiningar med brei kompetanse
og store frivillige ressursar.
Det visast til at dei einskilde sektorane har
ei generell utfordring i å setje friluftslivet sin verdi
for helse, livskvalitet og ei berekraftig utvikling på dagsordenen
i samband med utarbeiding av sektorvise miljøhandlingsplanar.
Kommunane utgjer alt i dag det viktigaste nivået
i arbeidet med friluftslivet. Dei har ansvaret for arealplanlegginga
som er avgjerande for om det finst attraktive areal for friluftsliv
i nærmiljøet. Kommunane har ansvar for tilrettelegging
av område, opparbeiding og merking av turstiar, informasjon
som turkart osb.
Regjeringa vil m.a.:
– i større
grad enn no leggje til rette for at kommunane kan løyse
viktige oppgåver for friluftslivet, og
– leggje fleire av dei heimlane
friluftslova gir for å fremje og regulere friluftslivet
til kommunane.
Departementet visar til at dei frivillige organisasjonane
er sentrale i arbeidet med å stimulere til og organisere
aktivitet.
Regjeringa vil:
– styrkje
organisasjonane sine høve til å aktivisere flest
mogleg til friluftsliv, og
– støtte organisasjonane
sine høve til å medverke i arealplanlegginga.
Når det gjelder økonomi vil
Regjeringa m.a.:
– styrkje
friluftslivet sine økonomiske rammer med særleg
vekt på dei frivillige organisasjonane, stimulerings- og
aktivitetstiltak for barn og unge og sikring og forvaltning av nye
område - især langs kysten,
– nytte spelemiddeloverskotet
på anleggs- og aktivitetstiltak for friluftsliv i tråd
med idrettspolitikken sin nye visjon og målsetjingar,
– sjå nærare
på om spelemidlane i auka grad kan nyttast til tilrettelegging
langs kystleia, og
– oppmuntre til samarbeid mellom
friluftslivs- og naturvernorganisasjonane og andre med felles interesser
på kommunenivå etter mønster av dei fylkesvise
fora for natur og friluftsliv.