Dokument 8:49 (2001-2002) - forslag om at investeringer i og drift av offentlige infrastruktur i farleier og havner likestilles med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift

Jeg viser til forslaget fra representanten Karl-Anton Swensen om å endre merverdiavgiftsloven slik at investeringer i og drift av offentlige infrastruktur i farleier og havner likestilles med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift.

Representanten Swensen mener

"... Havner og sjøtransport har dårligere konkurranseforhold i forhold til veisektoren i Norge. Sjøtransport er utpekt som et nasjonalt satsingsområde i en rekke offentlige publikasjoner de senere år. Det er nå på tide å ta det første reelle skritt i å legge til rette for en slik utvikling. Dette kan ivaretas ved å likestille investeringen i og drift av offentlig infrastruktur i havner og farleier med tilsvarende fritaksordninger innenfor vegsektoren og jernbanesektoren, jf. forskrift nr. 55 om avgiftsfritak for visse tjenester som gjelder offentlig vei."

Det er riktig at det i merverdiavgiftsloven er sær­regler i forhold til offentlig veg. Disse reglene ble vedtatt i 1972. Reglene innebærer at det ikke skal betales merverdiavgift ved omsetning av tjenester som gjelder planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig veg. Det skal imidlertid betales merverdiavgift av all varelevering i forbindelse med slike prosjekter. Videre gjelder fritaket kun i siste omsetningsledd, og det vil derfor bare være tjenesteyteren som fakturerer arbeidsytelser (tjenester) på offentlig veg direkte til oppdragsgiver. Oppdragsgiver vil her være stat, fylke eller kommune.

Særreglene for offentlig veg ble innført for å motvirke konkurransevridning mellom offentlige etater og private næringsdrivende ved utføring av arbeid på offentlige veier. Dette fordi Statens Vegvesen i betydelig omfang utfører slike oppgaver selv. Dersom en ikke hadde innført regler som fjerner konkurransevridningen på dette området, ville det avgiftsmessig være mer fordelaktig for vegvesenet å utføre arbeidet med egne ansatte som ikke utløser merverdiavgift, fremfor å kjøpe tjenester fra private næringsdrivende med merverdiavgift. Fritaket har derfor i stor grad samme formål som lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende. De samme hensyn gjør seg ikke like sterkt gjeldende i forbindelse med utbygging av offentlige havner. Når det gjelder kompensasjonsordningen og spørsmålet om konkurransevridning mellom kommunal egenproduksjon og kjøp fra andre, viser jeg til at Regjeringen nå har nedsatt et offentlig utvalg under ledelse av professor Jørn Rattsø som skal se nærmere på dette.

Havnevesenet driver virksomhet både innenfor og utenfor merverdiavgiftslovens område. Utleie av maskiner mv. forbundet med fast eiendom, oppbevaring av varer og salg av vann og strøm er eksempler på aktiviteter som er merverdiavgiftspliktige. Etter gjeldende rett er imidlertid oppkreving av havneavgifter ansett som vederlag for tjeneste som i hovedsak faller utenfor merverdiavgiftsområdet. Dette har sin bakgrunn i at de fleste havneavgifter som oppkreves, anses som vederlag for leie av fast eiendom.

Jeg viser også til at et fritak for omsetning av tjenester til havner som tilsvarer fritaket for offentlig vei, vil medføre et provenytap for staten. Basert på investeringstall innhentet for 2000, kan et slikt fritak utgjøre om lag 60 millioner kroner på årsbasis.

Jeg er opptatt av at regelverket for merverdiavgiften skal virke mest mulig nøytralt. Fritak og særordninger i merverdiavgiftssystemet vil skape nye avgrensningsproblemer og konkurransevridninger. Et fritak for offentlige havner vil eksempelvis kunne skape en konkurransefordel i forhold til private havner. Jeg anser ikke at det er grunnlag for å etablere en særordning for investeringer i og drift av farleier og havner og vil derfor fraråde at merverdiavgiftsloven endres på dette punkt.