Jeg viser til forslaget fra representanten Karl-Anton Swensen
om å endre merverdiavgiftsloven slik at investeringer i
og drift av offentlige infrastruktur i farleier og havner likestilles
med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift.
Representanten Swensen mener
"... Havner og sjøtransport har dårligere
konkurranseforhold i forhold til veisektoren i Norge. Sjøtransport er
utpekt som et nasjonalt satsingsområde i en rekke offentlige
publikasjoner de senere år. Det er nå på tide å ta
det første reelle skritt i å legge til rette for
en slik utvikling. Dette kan ivaretas ved å likestille
investeringen i og drift av offentlig infrastruktur i havner og
farleier med tilsvarende fritaksordninger innenfor vegsektoren og
jernbanesektoren, jf. forskrift nr. 55 om avgiftsfritak for visse
tjenester som gjelder offentlig vei."
Det er riktig at det i merverdiavgiftsloven
er særregler i forhold til offentlig veg. Disse
reglene ble vedtatt i 1972. Reglene innebærer at det ikke
skal betales merverdiavgift ved omsetning av tjenester som gjelder planlegging,
prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig veg.
Det skal imidlertid betales merverdiavgift av all varelevering i
forbindelse med slike prosjekter. Videre gjelder fritaket kun i
siste omsetningsledd, og det vil derfor bare være tjenesteyteren
som fakturerer arbeidsytelser (tjenester) på offentlig
veg direkte til oppdragsgiver. Oppdragsgiver vil her være
stat, fylke eller kommune.
Særreglene for offentlig veg ble innført
for å motvirke konkurransevridning mellom offentlige etater
og private næringsdrivende ved utføring av arbeid
på offentlige veier. Dette fordi Statens Vegvesen i betydelig
omfang utfører slike oppgaver selv. Dersom en ikke hadde
innført regler som fjerner konkurransevridningen på dette
området, ville det avgiftsmessig være mer fordelaktig
for vegvesenet å utføre arbeidet med egne ansatte
som ikke utløser merverdiavgift, fremfor å kjøpe
tjenester fra private næringsdrivende med merverdiavgift.
Fritaket har derfor i stor grad samme formål som lov 17.
februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner
og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte
næringsdrivende. De samme hensyn gjør seg ikke
like sterkt gjeldende i forbindelse med utbygging av offentlige
havner. Når det gjelder kompensasjonsordningen og spørsmålet
om konkurransevridning mellom kommunal egenproduksjon og kjøp
fra andre, viser jeg til at Regjeringen nå har nedsatt
et offentlig utvalg under ledelse av professor Jørn Rattsø som
skal se nærmere på dette.
Havnevesenet driver virksomhet både
innenfor og utenfor merverdiavgiftslovens område. Utleie
av maskiner mv. forbundet med fast eiendom, oppbevaring av varer
og salg av vann og strøm er eksempler på aktiviteter
som er merverdiavgiftspliktige. Etter gjeldende rett er imidlertid
oppkreving av havneavgifter ansett som vederlag for tjeneste som
i hovedsak faller utenfor merverdiavgiftsområdet. Dette
har sin bakgrunn i at de fleste havneavgifter som oppkreves, anses
som vederlag for leie av fast eiendom.
Jeg viser også til at et fritak for
omsetning av tjenester til havner som tilsvarer fritaket for offentlig
vei, vil medføre et provenytap for staten. Basert på investeringstall
innhentet for 2000, kan et slikt fritak utgjøre om lag
60 millioner kroner på årsbasis.
Jeg er opptatt av at regelverket for merverdiavgiften skal
virke mest mulig nøytralt. Fritak og særordninger i
merverdiavgiftssystemet vil skape nye avgrensningsproblemer og konkurransevridninger.
Et fritak for offentlige havner vil eksempelvis kunne skape en konkurransefordel
i forhold til private havner. Jeg anser ikke at det er grunnlag
for å etablere en særordning for investeringer
i og drift av farleier og havner og vil derfor fraråde
at merverdiavgiftsloven endres på dette punkt.