WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte
- gul støtte, blå støtte
og grønn støtte. Det er knyttet reduksjonsforpliktelser
kun til bruken av gul støtte. Dersom summen av blå og
gul støtte i løpet av avtaleperioden overstiger
nivået som var bestemt i 1992 kan avtalepartene i WTO under
visse forutsetninger iverksette ulike mottiltak. Gul støtte
er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste
referansepriser, i tillegg til prisstøtte over budsjett
fratrukket særavgifter. WTO-landbruksavtalen har konkrete
bindinger knyttet til bruken av gul støtte. Tillatt nivå for gul
støtte er redusert med 20 pst. i gjennomføringsperioden
(1995-2000). For Norge innebærer reduksjonskravet en reduksjon
fra 14,3 mrd. kroner til 11,4 mrd. kroner fra og med år
2000. For 2000 var det notifiserte nivået i gul boks 10,3
mrd. kroner. Blå støtte er støtteordninger
under produksjonsbegrensende programmer basert på faste
arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. I
2000 var notifisert blå støtte på 7,7
mrd. kroner, og notifisert grønn støtte på 5,0
mrd. kroner.
På WTOs fjerde ministerkonferanse i
Doha i november 2001 ble det enighet om å sette i gang
en ny bred forhandlingsrunde. Det forhandles om tjenester, landbruk,
handelsrelaterte sider ved immaterielle eiendomsrettigheter (TRIPS),
markedsadgang for industrivarer, regelverket (bl.a. for antidumping),
handel og miljø, samt oppfølging av utviklingslandenes
krav knyttet til eksisterende avtaleverk. Forhandlingene skal etter
planen sluttføres senest 1. januar 2005. I ministervedtaket
legges det opp til en stram tidsplan, og det forutsettes at medlemslandene
har kommet fram til enighet om konkrete reduksjonsforpliktelser
og nødvendige endringer i gjeldende regelverk, innen 31. mars
2003. På basis av dette skal medlemslandene innen neste
ministerkonferanse i Mexico legge fram utkast til nasjonale bindingslister
innenfor de tre forhandlingsområdene eksportsubsidier,
markedsadgang og internstøtte. Spesiell og differensiert
behandling av utviklingsland skal være integrert i alle
deler av forhandlingene. Ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt hensyn
til i forhandlingene som fastsatt i landbruksavtalen.
I St.meld. nr. 2 (2000-2001), Revidert nasjonalbudsjett,
gjengis vedtaket om å innføre toll- og kvotefri markedsadgang
for minst utviklede land (MUL). Sikkerhetsmekanismen for toll- og
kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra MUL er en
del av den norske GSP-ordningen, og skal bidra til at intensjonene
i den norske markedsordningen for korn blir ivaretatt. Regjeringen
vil iverksette en sikkerhetsmekanisme for korn, mel og kraftfôr
fra 1. juli 2002, der Landbruksdepartementet utpekes som ansvarlig
myndighet.
Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av
EØS-avtalen, har utviklingen av EUs landbrukspolitikk stor betydning
for norsk landbruk og næringsmiddelindustri, og betydning
for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale
prosesser som WTO-forhandlingene. EU gjennomgår nå effektene
av reformen av sin landbrukspolitikk og vurderer endringer for enkelte
markedsordninger. Utbruddene av kugalskap og munn- og klovsyke i
EU har ført til en debatt om behovet for mer gjennomgripende
endringer med økt vekt på økologisk landbruk
og mer dyrevennlige driftsformer.
Det legges opp til å avvikle industribeskyttelse
i tollsatsene innen 1. juli 2004. Forhandlinger om dette vil ventelig
starte sommeren 2002.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil understreka
at det er viktig å leggja til rette for auka handel med
u-land. Dette må kunne gjennomførast utan skadeverknader for
norsk landbruk eller vanskeleggjere landbruket i å nå sine
samfunnsmessige og landbrukspolitiske mål. Fleirtalet støttar
difor vedtaket om å innføre MUL- ordning med tryggingsmekanisme
for korn, mjøl og kraftfor frå 1. juli 2002.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil peike på at importvernet heller ikkje
er eit forhandlingstema, men har merka seg kravet til jordbruksorganisasjonane om
at tryggleiksmekanismen for tollfri import av korn frå MUL-landa
må leggjast til administrativt nivå, og at ei
slik praktisering er ein føresetnad for å få koplinga mellom
importvernet og marknadsreguleringa til å fungere i marknadsordninga
for korn. Utforminga av marknadsordningane under avtala må skje
innanfor dei rammene importvernet set. Samstundes heng importregimet
saman med funksjonaliteten til prismarknadsordninga på avtala
og prinsippet om jordbruket sitt økonomiske ansvar for
overproduksjon. Dette fleirtalet er difor samd i
at det vert etablert eit sy-stem for rask handtering av tryggleiksmekanismen
når marknadsbalansen er i fare.
Dette fleirtalet viser til at
den norske Regjeringa legg til grunn at det framleis er behov for
ein eigen landbruksavtale i WTO, som gjev medlemslanda tilstrekkeleg
handlingsrom til å føre ein aktiv landbrukspolitikk
og som gjev grunnlag for eit desentralisert landbruk med variert
bruksstruktur i tråd med behova våre. Det må være
mogleg å oppretthalde ein landbrukssektor under vanskelege
klimatiske tilhøve og ivareta såkalla ikkje-handelsmessige
hensyn - slik som distriktsomsyn, matvaretryggleik, vern av kulturlandskap
og omsynet til det biologiske mangfaldet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at tollpreferanser overfor utviklingslandene ikke bare skal gi muligheter
for de eksporterende land, men også resultere i lavere
priser på matvarer for norske forbrukere.
Disse medlemmer viser til egen
merknad om korn- og kraftfôrpolitikken i Innst. S. nr.
167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke viktigheten av at norske myndigheter har en offensiv
holdning i forhold til å sikre norsk landbruk gode rammevilkår
for norsk matproduksjon til innenlandsk forbruk i den pågående WTO-runden.
Det vil si å sikre det norske grensevernet, sikre retten
til å føre en offensiv støttepolitikk overfor
det norske jordbruket, spesielt med tanke på ikke-handelsmessige
hensyn.
Disse medlemmer understreker
at et solid importvern for jordbruksvarer som gir preferanse for norsk
produksjon er, og fortsatt skal være, en bærebjelke
for landbrukspolitikken i Norge. Disse medlemmer har
merket seg den strategien som er lagt opp i forbindelse med de kommende
forhandlingene i WTO.