2.1 Sammendrag

For å bidra til det norske velferdssamfunnet er det viktig at næringsvirksomhet eies og drives på en måte som over tid best bidrar til den samlede verdiskaping i landet. Det er i den forbindelse ikke noe mål i seg selv at staten eier næringsvirksomhet.

Flere studier peker på at erfaringene med statlig eide bedrifter er blandede. Noen studier trekker frem konflikter mellom fordelingspolitikk og bedriftsøkonomi som kan oppstå når staten driver næringsvirksomhet. Regjeringen ønsker større klarhet rundt og avstand mellom statens eierrolle på den ene side og statens ulike myndighetsroller på den annen side. Verken forsk­ning eller erfaring gir klare svar på hvilke type eiere som er best egnet til å sikre langsiktig lønnsomhet og konkurransedyktighet. Det synes imidlertid som at et bredt mangfold, kombinasjoner av eiere og eiertyper skaper et godt miljø for høy verdiskaping, og at aktiv eierstyring påvirker lønnsomheten positivt. God eierstyring forutsetter en kombinasjon av kapital og kompetanse. Eiere som eier direkte framfor indirekte, synes å bidra mer til effektiv eierstyring og økt lønnsomhet. At privat direkte eierskap gir større lønnsomhet enn institusjonelt eierskap, er et av de mest robuste resultater i internasjonal og norsk forskning om eierstyring. Kravene til omstilling og restrukturering i selskaper medfører at viktige forutsetninger for en god eier også er evne til å ta beslutninger raskt nok. Private eiere vil ha bedre forutsetninger enn staten for å møte disse kravene og for å opptre som en god eier.

Regjeringen mener at det bare er grunnlag for staten å eie næringsvirksomhet, dersom dette er et virkemiddel for å oppnå spesifikke mål, eller som en fornuftig plassering av statens sparing. Forholdene bør derfor legges til rette for at privat eierskap styrkes, og at statens omfattende eierskap i Norge reduseres. Det må også være attraktivt for utenlandske investorer å investere i Norge. I vurderingen av hvordan og i hvilket omfang det statlige eierskapet bør reduseres, må det tas nødvendig hensyn til selskapenes forretningsmessige utvikling og til ivaretakelsen av statens verdier.

De fleste norske bedrifter er ikke børsnoterte. Slike bedrifter i Norge har i hovedsak et innenlandsk eierskap, og representerer alt fra små familieeide bedrifter til store unoterte private (og offentlig eide) bedrifter.

Totalverdiene det offentlige eier i næringslivet i Norge er anslått til 842 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Dette tilsvarer en eierandel på vel 42 pst. av verdiene i næringslivet. Det offentliges høye eierandel ved Oslo Børs, sammenlignet med de fleste andre land, skyldes i stor grad statens høye eierandel i et fåtall store selskaper. Den samlede markedsverdien av disse var på 341,6 mrd. kroner, der statens andel utgjør 224,9 mrd. kroner.

Børsnotering av store statlige bedrifter kan være et egnet virkemiddel for å få en markedsprising av verdiene før evt. ytterligere reduksjoner i statlige eierandeler gjennomføres. Samtidig blir selskapene sterkere, og mer direkte eksponert for markedets krav til konkurransedyktighet. Regjeringen vil på generell basis vurdere børsnotering av ytterligere statsbedrifter som et egnet instrument i eierutøvelsen også fremover.

Nærings- og handelsdepartementet forvalter alle statens direkteeide aksjer på Oslo Børs, bortsett fra aksjene i Statoil ASA, og analyserer og følger opp de selskaper departementet har eierandeler i. Gjennomsnittlig årlig avkastning i perioden 1997-2001 for de fem børsnoterte selskapene staten er medeier i, og som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet, var samlet sett på linje med totalmarkedet. Norske selskaper er imidlertid generelt lavere verdsatt enn sammenliknbare og konkurrerende selskaper internasjonalt.

Gjennom de ulike fasene i en bedrifts utvikling, vil behovene for kapitaltilgang og eierkompetanse endres. For å sikre en god næringsutvikling er det derfor nødvendig med et mangfold av eiertyper og eiermiljø. Analyser viser betydningen av et eierskap som kan bidra til nødvendig om- og restrukturering. Private equity og venture-investeringer i Norge er på under 0,2 pst. av BNP. Dette er beskjedent sammenlignet med gjennomsnittet i Europa. Et særtrekk ved det norske private equity-markedet er at institusjonelle investorer utgjør en liten andel. I Europa sto institusjonelle investorer for 58,8 pst. av kommittert private equity, mens andelen i Norge var om lag 23 pst. I Sverige utgjorde i år 2000 kommittert kapital fra pensjonsfond ca. 1 mrd. euro, mens denne type kapital i all hovedsak var fraværende for Norges del. For å sikre vekst og verdiskaping i norsk næringsliv er det viktig at kapitalmarkedet fungerer også på restruktureringsområdet.

Det synes å være rom for økte private equity-investeringer i Norge. En oppbygging av gode, private eiermiljøer i kombinasjon med redusert statlig direkte eierskap, vil bidra positivt. Det er et mål på lengre sikt at den private kapitalen, både gjennom direkte eie og gjennom institusjonelle forvaltere, skal være den klart dominerende på eiersiden i Norge.

2.2 Komiteens merknader

Eierskapets betydning for verdiskapingen

Teori og erfaring om eierskap som drivkraft i næringsutviklingen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at studier av industriell konkurranseevne viser at eierskap kan være en viktig konkurransefaktor i næringslivet. Flertallet slutter seg til meldingens påpeking av at eierskap er av stor betydning for verdiskapingen fordi ulike eiere vil ha ulik kompetanse, styringsevne og målsetninger.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til tidligere merknader om Regjeringens manglende evne til å dokumentere sammenhenger mellom ulike former for eierskap på den ene siden og utvikling og lønnsomhet på den andre. Mens Regjeringen på ideologisk grunnlag mener at økt konkurranse og privat eierskap i seg selv øker bedriftenes evne til utvikling, viser dette flertallet til at internasjonale studier i økende grad viser at lokal kompetanse, nyskapningsevne, innovasjon og teknologisk samarbeid og endring er de viktigste indre forholdene som fornyer og forsterker bedrifter og økonomien. Dette flertallet mener på denne bakgrunn at nødvendigheten av privat drift og eierskap er av mindre betydning for et selskaps utvikling, så lenge perspektivet om kompetanseutvikling og innovasjon i samfunnet og bedriften er bevart. Det er i større grad kompetanseoppbygging, innovasjon og spredning av teknologiske nyvinninger som gjør at land med høyere innslag av offentlig sektor ikke har hatt lavere økonomisk vekst enn land med større privat innslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har videre merket seg at meldingen framhever at ett av de mest robuste resultater i internasjonal og norsk forskning om eierstyring er at privat direkte eierskap gir større lønnsomhet enn institusjonelt eierskap.

Disse medlemmer viser til at i utredninger om industriell konkurranseevne og eierskap klassifiseres gjerne risikokapital og eierskap langs to dimensjoner: kortsiktig versus langsiktig eierskap og passivt versus aktivt eierskap.

Dette gir igjen en eierskapstypologi med i hovedsak seks kategorier:

• – porteføljeforvaltere

• – kapitalplasserere

• – finansielle restrukturerere

• – bedriftsutviklere

• – langsiktige industrielle eiere

• – offentlige eiere

De to første typologiene representeres først og fremst av institusjonelle investorer, den tredje representerer ofte meget kortsiktige eiere, mens de to nest siste representeres av mer industrielle eiere. Det er viktig å understreke at det er behov for bredde i eierskap, men den store utfordringen i Norge i dag er at vi har for få langsiktige industrielle eiere.

Disse medlemmer viser til at et sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere norsk næringsliv. Private eiere som deltar aktivt i bedriftenes daglige liv og investerer egne midler i næringsprosjekter, har sterkere incentiver til å ivareta investeringene på en aktiv og god måte enn offentlige myndigheter. Disse medlemmer mener at skal vi utvikle et sterkere privat eierskap må det legges til rette for det ved endringer i skattesystemet. Disse medlemmer ser med bekymring på at formuesskatten fører til at private norske bedriftseiere diskrimineres i forhold til utenlandske og offentlige eiere. Resultatet er at det private, norske eierskapet fortrenges.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser i denne forbindelse til den regjeringsoppnevnte skattekommisjonen. Samarbeidsregjeringen vil snu utviklingen og sikre norske, private eiere konkurransedyktige skattebetingelser. Som et første skritt foreslo Regjeringen å avvikle dobbeltbeskatning på utbytte fra 1. januar 2002. Familiebedrifter er også en viktig del av det aktive, private eierskapet i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener kostnadene knyttet til generasjonsskifter i familiebedrifter må reduseres, og at formuesskatten bør trappes ned. Disse medlemmer viser til at norske direkte investeringer i utlandet ikke er mye lavere enn utenlandske direkte investeringer i Norge. Det viser at det ikke er betydelig mangel på privat kapital i Norge, dvs. at det ikke er et problem at mange lønnsomme prosjekter ikke lar seg finansiere ved sparing i privat sektor. Problemet kan heller defineres som å være at mange ulønnsomme prosjekter ble finansiert i en tid da investorene var for lite kritiske til prosjektene de investerte i. Disse medlemmer mener likevel at det norske kapitalmarkedet har mangler. Det er særlig koblingen av ledig kapital med gründere og med små og mellomstore bedrifter som kan se ut til ikke å fungere. I denne sammenhengen er det en hovedutfordring å styrke kapitaltilgangen til norske bedrifter og nyskapingsprosjekter. Økt tilgang på risikovillig kapital og et bedre fungerende egenkapitalmarked er avgjørende for at norsk næringsliv skal være i stand til å utnytte nye ideer og næringsmuligheter. Samarbeidsregjeringen vil legge forholdene til rette for økt privat sparing som et viktig virkemiddel for nyetableringer og større privat eierskap i næringslivet. Et egnet tiltak kan være å overføre ansvaret for deler av pensjonssparingen fra Folketrygden til private pensjonsfond.

Eierskap i Norge

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til meldingens oversikt over aksjonærstrukturen på Oslo Børs. Flertallet har særlig merket seg at det institusjonelle eierskapet har vokst på bekostning av det personlige eierskapet. Sammenlignet med andre lands børser eier privatpersoner svært lite ved Oslo Børs. Staten eier i dag ca. 40 pst. av verdiene ved Oslo Børs.

Flertallet vil derfor særlig understreke behovet for å finne fram til en eierskapspolitikk som styrker tilgangen på kapital og kompetanse og skaper et konstruktivt samspill mellom disse produksjonsfaktorene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nyskaping og restrukturering kan bidra til å synliggjøre nåværende verdier og potensial for verdiskaping. Aktive private eiere har dokumentert evne til å håndtere slike prosesser.

Utenlandske eiere

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg meldingens gjennomgang av de ulike utredningene om utenlandske eiere. Flertallet har i denne sammenheng merket seg at det i meldingen er vist til en svensk undersøkelse fra 1999 som peker på at en viktig side ved utenlandske investeringer kan være overføring av teknologi og kunnskap, og at effektene kan være indirekte ved at utenlandske investeringer medfører sterkere innenlandsk konkurranse. Flertallet vil understreke at selv om det er viktig å sikre nasjonalt eierskap, så er det vesentlig at rammebetingelsene også oppmuntrer til utenlandske investeringer. Sammenlignet med de øvrige nordiske landene har vi sakket kraftig akterut i Norge de senere år.

Flertallet vil understreke at eierens nasjonalitet vil kunne ha betydning for bl.a. lokalisering av nøkkelfunksjoner som ledelse og forsknings- og utviklingsaktiviteter. Fysisk nærhet vil også kunne ha betydning for informasjonstilgangen forut for strategiske beslutninger.

For en nærmere vurdering av bl.a. spørsmålet om lokalisering av hovedkontor viser flertallet til sine merknader under pkt. 5.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at det utenlandske eierskapet i Norge har økt de siste årene, uten at verken norsk forskning eller innovasjonsevne har økt i særlig grad. Det er derfor etter disse medlemmers syn behov for å i større grad knytte et krav om forskning og kompetanseutvikling til det stadig økende utenlandske eierskapet i Norge, f.eks gjennom konsesjonsavtaler. Disse medlemmer vil i den anledning vise til Dokument nr. 8:103 (2001-2002), Innst. S. nr. 222 (2001-2002) om innføring av Teknologiavtalene.

Det offentlige som eier

Komiteen vil peke på at det offentlige i overskuelig framtid vil være en stor eier i norsk næringsliv. Derfor er det også viktig at statens eierskap blir mest mulig profesjonelt forvaltet. Komiteen viser i denne sammenheng til sine merknader under pkt. 6.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i instillingen om regjeringens manglende evne til å påvise negative sammenhenger mellom statlig eierskap og økonomisk utvikling i Norge, og mener uansett at om det statlige eierskapet i Norge er dårlig så tilligger det Regjeringen å sørge for at eierskapet bedres.

Kapital og eierskap i ulike faser av en bedrifts liv

Komiteen slutter seg til departementets påpeking av at oppstartsfasen for en bedrift kjennetegnes av at den må ha tilstrekkelig tilgang på finansiell kapasitet, nettverk og kompetanse i flere ledd. I denne sammenheng vil det være avgjørende at det finnes aktive, kompetente eiere.

Komiteen vil peke på at behovet for kapital og eierskap i ulike faser av en bedrifts liv også må få konsekvenser for næringspolitikken, samt rollefordelingen mellom staten og private i de ulike faser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets påpeking av at gjennom de ulike fasene i en bedrifts utvikling, vil behovene for kapitaltilgang og eierkompetanse endres. En god næringsutvikling krever derfor et mangfold av eiere, eiertyper og eiermiljøer.

Flertallet vil peke på at restruktureringsfasen, med økt endringstakt i næringslivet, er en stadig større utfordring. Flertallet vil understreke betydningen av at aksjonærene tar aktivt del i strukturutviklingen når dette er fornuftig eller nødvendig. Flertallet slutter seg til departementets syn om at det er viktig at kapitalmarkedet fungerer også på dette området. Flertallet vil peke på at en restrukturering av bedrifter bidrar til en mer korrekt verdifastsettelse, og kan dermed også motvirke fiendtlige oppkjøp.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil også framholde betydningen av økt tilgang på såkornkapital og gode møteplasser mellom de ulike aktørene, for eksempel i form av inkubatorselskaper, når det gjelder oppstartsfasen for bedrifter. Dette flertallet viser til sine merknader under pkt. 3.2 vedrørende det offentliges medvirkning mht. såkornkapital og inkubatorselskaper.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at eierne spiller en viktig rolle som tilretteleggere og pådrivere for bedriften i ulike utvik­lingsfaser. Den raske omstillingstakten i inter-nasjonalt næringsliv gjør at den relative betydningen av å lykkes med kontinuerlig restrukturering i norsk næringsliv øker.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil i hovedsak vise til Regjeringens Effektutvalg, som for tiden gjennomgår virkemiddelapparatet. Disse medlemmene vil i hovedsak avvente utvalgets konklusjoner før det trekkes noen bombastiske konklusjoner om hva som virker og ikke virker, og hva som mangler og ikke mangler, i norsk nærings- og innovasjonspolitikk.