Det vises til brev 30. mai 2002 fra komiteen
vedrørende ovenstående. Under henvisning til tidligere
svar på spørsmål fra komiteen, ønskes
svar på ytterligere spørsmål. Disse følger
nedenfor.
1. I svar på spørsmål
nr. 3 i brev til komiteen datert 16.5.2002 sies det at det vil være
spekulativt å vurdere mulige tap av inntekter fordi gjennomføringen
av direktivet kun vil innebære tredjepartsadgang. Kan man
gi en nærmere analyse av hva som kan skje i forhold til
langsiktige gasskontrakter dersom det innføres TPA og det
etableres et spotmarked for gass basert på det nye regimet?
Jeg kan ikke se noen direkte sammenheng mellom innføringav en rett til tredjepartsadgang til
norske rørledninger etter gassmarkedsdirektivets oppstrømsregler,
og etablering av et eventuelt spotmarked for gass. Gassalg fra norsk
sokkel foregår i det vesentlige på basis av langsiktige
kontrakter, og en kan ikke se at disse vil bli nevneverdig berørt
av direktivets gjennomføring i Norge. Leveransene under
disse kontraktene fortsetter i tråd med forutsetningene.
Et eventuelt spotmarked for gass i Europa vil
neppe heller få noen innvirkning på eksisterende,
langsiktige kontrakter om salg av gass fra Norge. Forsåvidt
gjelder nye, langsiktige gassalgskontrakter er det umulig å si noe
om hvor mange slike som vil bli inngått i et marked der
gass også selges på spot. I lys av de beregnede økninger
i gassforbruket i EU de kommende tyve år, vil jeg legge
til grunn at markedet for nye, langsiktige gassalgskontrakter i
fremtiden vil være tilstede også ved siden av
muligheten for spotsalg.
2. Norge eksporterer i
dag omlag 50 Sm3 gass, hvorav en stor del på langsiktige
kontrakter. Hvor sannsynlig anser man fra norsk side at det vil
være å opprettholde langsiktige kontrakter for
salg av gass, dersom markedsprisen for gass reduseres og det etableres
et kortsiktig marked med lavere pris enn de langsiktige kontraktene?
Norge eksporterer i dag om lag 50 mrd. Sm3 gass til det europeiske gassmarkedet.
La meg først understreke at gassmarkedsdirektivet anerkjenner
lange gassalgskontrakter som sådan - både eksisterende
og nye. Skulle eksisterende kjøpere få problemer
med å avta gass under langsiktige take-or-pay kontrakter,
vil kjøper i medhold av direktivets artikkel 25 med Kommisjonens
aksept, rent midlertidig kunne få en viss reduksjon i sine
forpliktelser mht åpning av sine rørledninger.
Norsk gassalg er i dag den enkelte selgers individuelle
ansvar. Det er derfor vanskelig å spekulere på hvordan
gassalget vil bli organisert mellom selgere og kjøpere
i fremtiden. Verken norske myndigheter eller Kommisjonen vil ha
særskilt innflytelse på dette. I et eventuelt
spotmarked med lavere gasspriser legger jeg likevel til grunn at
et slikt marked neppe vil få særlig innvirkning
på eksistensen av de nåværende kontrakter.
En annen sak er at et spotmarked kan påvirke prisnivået
i de langsiktige kontraktene. Uansett vil denne utviklingen ikke
være påvirket av at gassmarkedsdirektivet gis
anvendelse for Norge.
Kommisjonen har i den senere tid også lagt
større vekt på å understreke viktigheten
av langsiktige gassalgskontrakter. Langsiktige kontrakter ses således som
et viktig grunnlag for investeringer i ny infrastruktur. Utvikling
av slik ny infrastruktur er igjen avgjørende for den forsyningssikkerhet
som må ligge til grunn for muligheten til møte
den forventede økning i gassforbruket i tiden fremover.
3. Dersom kjøper
på grunn av en endret markedssituasjon skulle si opp/reforhandle
de langsiktige kontraktene, hvordan ser man fra norsk side på en
slik situasjon, og hva vurderer man som alternativ til dagens langsiktige
kontrakter?
Når det gjelder spørsmålet
om reforhandling av eksisterende langsiktige avtaler, vil det faktum
at gassmarkedsdirektivet gis anvendelse for Norge ikke ha noen betydning.
Det ligger således klausuler om prisrevisjon inne i alle
slike gassalgsavtaler allerede i dag. Eventuelle reforhandlinger
og/eller oppsigelser vil fullt ut være selskapenes
ansvar. Skulle en kjøper gå til det skritt å si
opp en eksisterende langsiktig gassalgskontrakt, vil selgeren selv
måtte vurdere eventuelle reaksjoner i samsvar med det som
ellers gjelder i forretningsforhold (saksanlegg for domstolene,
krav om erstatning m.v.).
I det europeiske gassmarkedet er det fullt ut
selskapene som vil bestemme utviklingen. Hverken norske eller andre
lands myndigheter kan, eller vil i utgangspunktet ønske å ha
noen innvirkning på hvordan kontraktsstrukturen i markedet
vil bli i fremtiden.
4. Hva er departementets
vurdering av spørsmålet om stabilitet for aktørene
på gassmarkedet dersom prisen på gass reduseres
og utsettes for kraftigere kortsiktige endringer?
Kortsiktige endringer i gassprisene vil neppe
gi seg vesentlige utslag for norske gasselgere i første omgang.
Mer permanente prisreduksjoner på gass vil likevel kunne
ha effekter på muligheten for utbygging av nye, norske
olje- og gassressurser. Dette vil isåfall være
en helt ordinær effekt av vanlige markedsmekanismer og
ikke ha noen sammenheng med gassmarkedsdirektivets anvendelse for
Norge. Stabiliteten i gassmarkedet i Europa vil som i andre tilfelle
avhenge av tilbuds- og etterspørselssituasjonen.
5. Departementet gjentar
i flere svar at man uavhengig av Norges posisjon står overfor
et nytt gassregime nedstrøms, men sier samtidig at man
ikke ser noe poeng i å drøfte på nytt
vår helhetlige og strategiske tenkning omkring oppstrøms
gassforvaltning. Hva er årsaken til at statsråden
ikke ser behov for en bred drøfting av egen strategi i
forhold til den nye måten EU organiserer det indre energimarked
på? Burde ikke enhver produsent ha en bred drøfting
av egen strategi i forhold til det indre marked?
Helt siden petroleumsvirksomheten i Norge startet, har
det alltid vært en klar premiss at petroleumspolitikken
til enhver tid skal være helhetlig og bygget på myndighetenes
til enhver tid gjeldende strategiske målsettinger.
I dette ligger samtidig at petroleumspolitikken i tillegg til å være
helhetlig, også må være dynamisk for å kunne
anvendes i forhold til skiftende ønsker og behov. Derfor
vil jeg igjen understreke at alle endringer og tilpasninger i petroleumspolitikken som
hittil har vært foretatt og som vil bli foretatt i fremtiden,
vil være basert på hensynet til at helheten skal
ivaretas.
Den folkerettslige forpliktelse Norge har til å gjennomføre
ny sekundærlovgivning fra EU om det indre marked, etterleves
derfor under aktiv hensyntagen til landets behov og mål
på vedkommende sektor. EUs direktiver angir en retning
som må følges av alle land i EØS-området,
men landene har stor frihet til å bestemme den konkrete
tilpasning innenfor de gitte rammer. Når en fra norsk side
har gjennomført store endringer i gassforvaltningssystemet
i det siste året, har hensynet til helheten vært
styrende for de tiltak som gjennomføres og planlegges.
Norske gassprodusenter står i dag etter
min mening godt rustet til å møte de utfordringer
og muligheter de møter som aktører i EUs indre
gassmarked. Avviklingen av GFU-ordningen for et år siden,
etablering av en nøytral operatør - Gassco - for
gassrørledningene på sokkelen og de nye regler
om adgang til kapasitet i disse som vil bli foreslått av
departementet i nær fremtid, er ledd i arbeidet med å styrke
norske gassprodusenters muligheter til å møte
utfordringene i markedet og de krav de vil bli møtt av
i Europa i tiden fremover. Disse endringene har skjedd og vil skje
i nær dialog med industrien selv og med jevnlige orienteringer
til regjeringen og Stortingets EØS-utvalg. Jeg legger derfor
til grunn at vi i dag, som hittil, er opptatt av å sikre en
fortsatt helhetlig olje- og gasspolitikk basert på bred dialog
med alle interesserte parter.
6. På bakgrunn
av statsrådens svar på spørsmål
5 i brev til komiteen datert 28.5.2002, bes det om en utdyping av
følgende:
a) Gjennom selskapsbasert
salg av gass fra Norge, TPA, samt økt grad av kortsiktige
kontrakter vil norsk gass konkurrere mot norsk gass på det
europeiske markedet, og dermed presse prisen nedover. Dette vil
være en ny situasjon for norsk gassforvaltning. Er statsråden
enig i et slikt utsagn, og i tilfelle hvorfor/hvorfor ikke?
Hvilke konsekvenser bør en slik ny situasjon få for
vår gasstrategi?
b) Hvilke nye strategier
har departementet vurdert i forhold til å oppnå maksimal
ressursutnyttelse for små og marginale felt?
Til a): Jeg vil si meg enig i at man, under
den ordning som nå er etablert der den enkelte rettighetshaver
kan selge sin gass på individuell basis, vil kunne se konkurranse
mellom selgere av norsk gass. Hvorvidt dette vil medføre
prisreduksjoner på gass, er det pr. i dag for tidlig å si
noe om. Etter et år under det nye systemet er det som tidligere
påpekt, intet som peker i retning av noen reduksjon i gassprisene
som kan forklares ut fra premissene i spørsmålet.
Under et system der de norske produsentene kan selge
sin gass på individuell basis, kommer de også nærmere
markedet og kan dra nytte av de økte mulighetene for salg
til flere kjøpere på lang- og kortsiktig basis
som dette gir. Norske produsenter vil også kunne ta del
i flere ledd i gasskjeden, med kommersiell gevinst som resultat
samlet sett. Markedsaktørene vil således, som
hittil, bestemme om det vil være kommersielt grunnlag for
utbygging av nye, norske gassressurser. Er det tilstrekkelig etterspørsel
etter norsk gass i markedet, vil ressursene bli bygget ut og produsert også i
fremtiden. I denne situasjon kan jeg ikke se at norsk gasstrategi
bør endres.
Til b): Som tidligere påpekt, ser vi
ingen tegn til at små og marginale ressurser ikke skulle
bli utbygget som følge av direktivets gjennomføring
i Norge eller som følge av liberaliseringen av det europeiske
gassmarked. Er etterspørselen etter gass slik at utbygging av
reservene anses kommersielt lønnsomt, har departementet
fortsatt de samme muligheter som hittil til å vektlegge
helhetlige ressursforvaltningshensyn i vurderingen av om utbygging
skal skje. Departementet skal således også i fremtiden
godkjenne plan for utbygging og drift av feltet (PUD), plan for
anlegg og drift av nye rørledninger (PAD), og gi tillatelser
for produksjonsnivået fra feltene. En legger fortsatt opp
til en streng samfunnsmessig styring av transportsystemet. Samtidig
vil departementet også i fremtiden ha mulighet til å sikre
slike felt adgang til den nødvendige kapasitet i gasstransportsystemet.
Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det skulle være
behov for å etablere nye strategier i denne forbindelse.
7. Norge har, som statsråden
påpeker hatt en meget nøye styring og helhetstenkning
knyttet til vår gasseksport. Er statsråden av
den oppfatning at styringsmuligheten reduseres eller økes
som følge av EUs liberaliserte marked? Komiteen ber om
begrunnelse for svaret.
Slik norsk sokkel har utviklet seg over tid,
har en sett at behovet for direkte myndighetsstyring av gassalget som
sådan er blitt redusert. Norsk sokkel er således blitt
mer moden, samtidig som strukturendringene i det europeiske gassmarkedet
har gjort det hensiktsmessig å gi norske gassprodusenter
større frihet til å delta i hele verdikjeden og
derved øke verdiskapingen totalt sett. De selskaper som
tildeles utvinningstillatelser på norsk sokkel er høyt
kvalifiserte selskaper med langsiktige perspektiver på sin
virksomhet.
Dette er årsakene til at GFU-ordningen
ble avviklet innenfor EØS fra 1. juni 2001. Som det fremgår
av mitt svar ovenfor, har departementet fortsatt de nødvendige hjemler
i petroleumsloven til å styre utbyggingstakt og produksjonsnivå i ønsket
grad utfra ressursforvaltningshensyn. Jeg kan således ikke
se at gjennomføringen av gassmarkedsdirektivet i Norge,
eller den pågående markedsliberalisering i Europa
vil ha noen særskilt innvirkning på norske myndigheters
mulighetertil å sikreen god forvaltning av olje- og gassressursene
i forhold til det som i dag gjelder.
8. Komiteen ber om å få en
vurdering av innholdet i dialogen mellom EU og Russland når
det gjelder gass og en vurdering av denne prosessens betydning i
forhold til det framtidige europeiske gassmarkedet.
Jeg har ikke direkte kjennskap
til innholdet i denne dialogen utover det som er offentlig tilgjengelig. Basert
på denne, synes det å være et kjernepunkt
i dialogen mellom de to parter for så vidt gjelder gass,
at man vil arbeide for en sikring av den langsiktige gassforsyning
fra Russland til Europa.
Videre detaljerte drøftelser mellom
partene synes derfor å fortsette med spesiell henvisning
til langsiktige gassalgskontrakter. Partene synes å legge
større vekt enn tidligere på å understreke
viktigheten av disse, ikke bare for historiske investeringer, men
at de også vil forbli nødvendige som grunnlag
for investeringer i nye feltutbygginger og infrastruktur i fremtiden.
Før møtet i Moskva 29. mai då presiserte
Kommisjonen spesielt og unilateraltviktigheten
av langsiktige take-or-paykontrakter.
Et annet viktig spørsmål mellom
EU og Russland er arbeidet med en gjensidig aksepterbar løsning
på spørsmålet om destinasjonsklausulene
i russiske kontraktene, som har vært tatt opp av EUs konkurransemyndigheter
i forhold til Russland. Disse klausulene legger restriksjoner på mulighetene
til videresalg av russisk gass innenfor EU-området. Problemstillingen er
aktuell både i forhold til eksisterende og nye gassalgskontrakter.
Basert på ovenstående synes
det å være grunn til å anta at russisk
gass fortsatt vil spille en viktig rolle i forhold til sikring av
europeisk gassforsyning også i fremtiden. For Norge kan
dette bety at forholdene vil ligge til rette for økt forsyningssikkerhet
for gass til Europa. Derved vil det være grunnlag for at
gassforbruket i EU vil øke på bekostning av andre
og mer forurensende energibærere som f.eks. kull. En slik
utvikling vil kunne være fordelaktig både av miljøhensyn
og for Norge som gassprodusent, idet en da vil få et større markedsgrunnlag
som basis for utbygging av nye, norske gassressurser.
9. Hvilke lån,
garantier og evt, annen støtte gir EU i dag til Russland,
land i Nord-Afrika eller rundt Det kaspiske hav når det
gjelder spørsmål om utbygging av indre infrastruktur
for gasseksport?
Dette spørsmålet har jeg ikke
grunnlag for å besvare innenfor de angitte frister. Komiteen
bør eventuelt henvende seg til Kommisjonens ambassade i
Oslo for å få informasjon om disse ordningene.
10. Hvordan ser Norge på spørsmålet
om framtidig skattlegging av gass i EU, og hvordan kan dette påvirke
verdien av norsk gasseksport?
Utgangspunktet er her at det vil stå EU
og EUs medlemsland fritt til å vedta skattlegging av gass
innenfor EU-området. Som påpekt i tidligere svar,
vil et eventuelt forslag i EU om energiskatter i utgangspunktet
ikke berøre Norges forpliktelser under EØS-avtalen.
Et eventuelt direktiv om energiskatter vil således ikke
få direkte anvendelse for Norge, fordi forhold knyttet
til skatter og avgifter ikke omfattes av EØS-avtalen. Norge
vil derfor ikke være forpliktet til å akseptere eventuelle
direktiver om energiskattlegging innlemmet i EØS-avtalen.
Hvorvidt et slikt direktiv likevel vil kunne
få indirekte virkninger for Norge, kan en ikke si noe særskilt om
i dag. Dersom EU skulle vedta slik skattlegging og denne utformes
slik at f.eks. bruk av mindre miljøvennlige energibærere
blir vesentlig billigere i Europa enn bruk av naturgass, vil dette
kunne påvirke gassens konkurranseevne i det europeiske
markedet. Dette vil som nevnt gjelde uaktet om skattereglene gjelder
i Norge eller ikke. Skulle slik skattlegging av gass bli aktuelt,
vil en derfor fra norsk side arbeide aktivt i forhold til EU for å hindre
dette.
11. Komiteen har videre
i brev 31. mai 2002 stilt følgende spørsmål
til Olje- og energiministeren: Komiteen er kjent med at Utenriksdepartementet ønsker behandling
av gassmarkedsdirektivet i vår, og at dette blant annet
begrunnes med at en utsettelse vil kunne komplisere forhandlingene
om fisk. Med utgangspunkt i den forestående sommerferie ønsker
komiteen å vite hvilke konkrete forhandlinger dette gjelder,
og hva er eventuelt fremdriften?
Utenriksministeren har anmodet om at følgende
svar fremmes av Olje- og energiministeren:
Regjeringen er opptatt av å overholde
den pålagte 6 måneders fristen i gjennomføringsarbeidet
med EØS-lovgivning. I EØS-samarbeidet anser både
Norge og EU at det er viktig å få gjennomført
våre respektive forpliktelser rettidig.
Jeg kan opplyse at Utenriksdepartementets syn
og begrunnelse for å behandle gassmarkedsdirektivet i vårsesjonen
er knyttet til ovennevnte forhold alene. Når vi står
overfor en forhandlingssituasjon som vi vet vil kunne bli vanskelig
er det samtidig viktig å unngå å skape
nye belastninger.
Markedsadgang for fisk er en sentral næringspolitisk interesse
og representerer en betydelig utfordring for Norge i forhold til
EUs utvidelse. Når det gjelder fisk og kompensasjonsspørsmålet
kan det i henhold til fremdriften i EUs utvidelsesforhandlinger
forventes at de første forberedende drøftelser
med EU-siden kan finne sted utover høsten 2002.
Stortingets organer vil bli konsultert om vurderingene
air disse spørsmål før sommerferien.