11.1 Innledning

Hensikten med kapitlet er å foreta en vurdering av en del av de ressurser som kan settes inn ved krig eller alvorlige hendelser i fred. Avgrensingen av beredskapsressursene i kapitlet er av to grunner ikke komplett. For det første er det vanskelig å foreta en eksakt avgrensing mellom hva som er beredskapsressurser og hvilke ressurser som brukes for å styrke organisasjoner på generell basis, for eksempel ved bruk av overtid eller innleide mannskaper i en krisesituasjon. For det annet finnes det betydelige forsterkingsressurser som ikke omtales i dette kapitlet. Dette gjelder for eksempel personell som blir beordret ved kriser og krig, for eksempel i medhold av lov om helsemessig og sosial beredskap.

11.2 Redningstjenesten

Med redningstjeneste forstås den offentlig organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak. Tjenesten er integrert, dvs. at den omfatter alle typer redningsaksjoner (sjø-, land- og flyredning). Organisasjonsplan for redningstjenesten er fastsatt ved kgl. res. av 4. juli 1980, og gir utfyllende bestemmelser om hvordan redningstjenesten i Norge er organisert.

Justisdepartementet har det overordnede administrative samordningsansvar for land-, sjø- og flyredningstjenesten.

Redningstjenesten er operativt organisert med to hovedredningssentraler (HRS) og 28 lokale redningssentraler (LRS), som tilsvarer antallet politidistrikter, herunder Sysselmannen på Svalbard, samt 16 flyredningssentraler.

Den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten tilligger de to hovedredningssentralene i Stavanger og Bodø.

HRS består av en kollektiv ledelse med representanter for aktuelle offentlige etater, utpekt av de respektive departementer. Sjøforsvaret, Luftforsvaret, politiet, Telenor, helsevesenet og lufttrafikktjenesten er representert i redningsledelsen, og politimesteren i henholdsvis Stavanger og Bodø er tillagt oppgaven som formann i redningsledelsen. Ved hovedredningssentralene er det fast ansatt sivilt personell som, etter fullmakt fra redningsledelsen, ivaretar den daglige ledelse og koordinering av søks- og redningsaksjoner. Ved større aksjoner innkalles redningsledelsen.

Alle offentlige etater med ressurser egnet for redningsformål plikter å delta i redningstjenesten, og de utgifter som påløper til personell, materiell, planlegging, øvelser mv. dekkes av den enkelte etat over eget budsjett. Dette samvirkeprinsippet, så vel faktisk som økonomisk, bygger på en tilråding i St.meld. nr. 86 (1961-1962), jf. Innst. S. nr. 170 (1962-1963). Praksis er at offentlige virksomheter, både forvaltningsorganer og fristilte virksomheter, ikke bare dekker egne utgifter i forbindelse med en redningsaksjon, men også stiller ulike rådgivningsfunksjoner og redningsrelevante data mv. kostnadsfritt til disposisjon overfor hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler. Dette prinsippet har i de senere år medført en del utfordringer da flere offentlige etater er omgjort til A/S (Telenor med videre). Regjeringen ønsker ikke endringer i forhold til dagens ordning, og viderefører derfor samvirkeprinsippet.

Redningsberedskapsutvalget foreslår å legge ansvaret for hovedredningssentralene til Politidirektoratet. Dette begrunnes bl.a. med at Politidirektoratet således vil ha det overordnete ansvar for at politidistriktene iv­aretar sine samlete oppgaver i redningstjenesten på en tilfredsstillende måte. Hovedredningssentralens rolle og oppgaver vis-à-vis lokal redningssentraler tilsier etter utvalgets oppfatning at HRS legges under Politidirektoratet.

De aller fleste høringsinstanser berører ikke spørsmålet vedrørende hovedredningssentralenes forankring, men Fylkesmennene, Hovedredningssentralens personalforening og Kystradioen mener at HRS fortsatt bør ligge direkte under Justisdepartementet, mens blant annet Politidirektoratet og Politiorganisasjonene mener at HRS bør organiseres under Politidirektoratet.

Regjeringen har vurdert spørsmålet om hovedredningssentralenes administrative forankring. Det har vært lagt avgjørende vekt på at Hovedredningssentralene fungerer godt i dag. Den direkte tilknytning til departementet understreker HRS spesielle funksjoner i redningstjenesten, med fokus på samordning og samvirke.

Dagens organisering av redningstjenesten vil derfor bli videreført. Det administrative ansvaret for samordning av norsk redningstjeneste vil fortsatt bli ivaretatt direkte av Justisdepartementet. Det samme gjelder administrasjon av hovedredningssentralene. For å bidra til at politimesterens ansvar for de administrative oppgavene ved hovedredningssentralene ivaretas på en best mulig måte, vil det derfor bli vurdert å styrke ledelsen av henholdsvis Rogaland og Salten politi­distrikter.

Etter noe tid vil det bli foretatt en ny vurdering av organiseringen av hovedredningssentralene.

Et flertall i redningsberedskapsutvalget foreslår å utvide dagens redningstjenestebegrep, og foreslår følgende formulering :

"Det er også redningstjeneste når en slik organisert og koordinert innsats iverksettes i en akuttfase for å avverge eller begrense skade på materielle verdier eller alvorlig skade på miljø som følge av en ulykkessituasjon, så lenge situasjonen er slik at objekteier, kommune eller fagmyndighet ikke kan løse oppgaven."

Å endre de eksisterende prinsipper kan imidlertid skape uklare grenser for redningstjenestens oppgaver, dvs. ansvaret for å berge menneskers liv og helse. Prinsippet om at alle aktører som bidrar i redningstjenesten selv skal dekke egne kostnader kan også virke mindre legitimt dersom ikke liv og helse står på spill. Regjeringen mener derfor at dagens redningstjenestebegrep ikke bør endres. Det er derimot nødvendig å vurdere om dagens grensesnitt i forholdet mellom hoved­redningssentralene og Forsvarets kystberedskap og aksjonsledelse (KYBAL) er optimalt, og det vil tatt initiativ til en slik gjennomgang. I dag foreligger det avtaler mellom henholdsvis Statens forurensningstilsyn og Kystvakten og mellom Sjøfartsdirektoratet og Kystvakten som regulerer Forsvarets bidrag med hensyn til re­ssurser og aksjonsledelse i forbindelse med miljøkatastrofer.

11.3 Helhetlig nødmeldetjeneste og nødkommunikasjon

Norge har i dag tre nødnumre, henholdsvis 110 ved brann, 112 til politi og 113 for ambulanse/medisinsk- nødhjelp. De tre nødetatene har pr. i dag til sammen ca. 150 nødmeldesentraler for mottak av anrop over nødnumrene.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet har igangsatt en vurdering av dagens nødmeldetjeneste.

11.4 Nasjonalt ressursregister for redning og beredskap

Effektiv innsats i rednings- og beredskapssituasjoner fordrer tilgang til og oversikt over oppdatert informasjon om de ressursene og institusjonene som skal delta eller på annen måte bidra i det operative arbeidet. Dette aktualiserer spørsmålet om det er behov for en nasjonal standard for beskrivelse av hvilke kapasiteter de ulike ressurser og institusjoner besitter.

På oppdrag fra Justisdepartementet ble det i år 2000 i samarbeid med nødetatene, hovedredningssentralene og de frivillige redningsorganisasjonenes sammenslutning FORF, iverksatt et forprosjekt med temaet nasjonalt ressursregister for redning og beredskap. Konklusjonen var at arbeidet med å realisere et nasjonalt ressursregister bør videreføres. Deler av registeret er operativt i dag, herunder oversikten over frivillige redningsressurser. Justisdepartementet arbeider med oppfølgingen av prosjektet, som vil være et viktig bidrag til å bedre totaloversikten og dermed koordineringen av landets totale rednings- og beredskapsressurser i forbindelse med større ulykker og katastrofer.

11.5 Sivilforsvaret

Sivilforsvarets organisasjon og virksomhet er landsdekkende og er regulert i lov 17. juli 1953 nr. 9 om Sivilforsvaret. Sivilforsvarets oppgave er å planlegge og iverksette tiltak av ikke militær art, som tar sikte på å forebygge skade på sivilfolket ved krigshandlinger eller råde bot på slik skade og som ikke ved særskilt bestemmelse er lagt til annen myndighet. Sivilforsvaret skal også, etter nærmere retningslinjer, hjelpe til med å forebygge og råde bot på skader som ikke skyldes krigshandlinger.

Sivilforsvaret baserer seg på tjenestepliktig personell som enten har avtjent førstegangstjeneste i Forsvaret eller avtjent siviltjeneste. I tillegg har Sivilforsvaret gjennom Sivilforsvarsloven hjemmelsgrunnlag for å pålegge kvinner tjenesteplikt og rekrutterer derfor også kvinner til tjenesteplikt i Sivilforsvaret.

Sivilforsvaret består i dag av totalt 56 823 personer inklusiv reserver, som fordeler seg på fredsinnsatsgrupper (FIG), innsatsgrupper (IG), støttegrupper (STG), radiacmåletjeneste, luftvarslingstjeneste, egenbeskyttelse (EB) og stab. En tredjedel av denne styrken gis i dag opplæring og øvelse. Den resterende to-tredjedelen vil utgjøre en krigsreserve (KR), som aktiviseres i en beredskaps-/krigssituasjon. Personellet i krigsreserven gis ikke opplæring og øvelser.

Sivilforsvarsorganisasjonen består av tre nivåer med myndighet lagt slik:

• – Direktoratet for sivilt beredskap.

• – Fylkesmennene.

• – Politimestre som kretssjefer for 40 sivilforsvarskretser med fast personell.

Sivilforsvaret skal videreføres og videreutvikles med utgangspunkt i dagens oppgaveportefølje. Sivilforsvaret er en viktig del av landets beredskap mot krig og omfattende kriser. Samfunnet kan bli utsatt for så store ødeleggelser at nødetatenes ressurser ikke på langt nær strekker til. Erfaringer fra omfattende hendelser i fredstid tilsier at det bør finnes særlige forsterkningsressurser som kan bistå ved redningsaksjoner og ved annen katastrofeinnsats. En organisasjon som kan utgjøre en forsterkning ved et bredt spekter av hendelser vil gi større slagkraft og innebære en god ressursutnyttelse for samfunnet som helhet. Det vil bli arbeidet for at Sivilforsvaret utvikler sin kompetanse med sikte på å kunne være en reell ressurs også ved kompliserte teknologiske ulykker og branner, herunder at det utvik­ler spesialkompetanse i forhold til enkelte alvorlige scenarier som for eksempel terroranslag med masse­ødeleggelsesmidler. Hovedtrekkene i organiseringen av Sivilforsvarets personelloppsetting i kategorier med ulik utdanning og operativ status vil bli videreført. Antallet rulleførte vernepliktige vil imidlertid bli vurdert med tanke på reduksjon.

En videreføring av Sivilforsvaret forutsetter en grunnleggende organisatorisk gjennomgang. Sivilforsvaret har i dag for komplekse og uklare administrative ansvarslinjer, for eksempel ved at både politimester og fylkesmann har et ansvar i tillegg til det ansvar som ligger på direktoratsnivå. En omorganisering vil gi rasjonaliseringsgevinster, i tråd med Regjeringens moderniseringsprogram for offentlig virksomhet.

Redningsbereredskapsutvalgets flertall, NOU 2001:31 Når ulykken er ute, foreslo å legge Sivilforsvaret til politiet, mens et mindretall foreslo å legge det til fylkesmannen. Et tredje mindretall foreslo en løsning med vekt på kommunene.

Regjeringen har vurdert alle alternative forslag i Redningsberedskapsutvalget og er kommet frem til at Sivilforsvarets oppgaver best ivaretas ved å legge Sivilforsvaret under det nye direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet med Justisdepartementet som overordnet myndighet. Dette direktoratet vurderes som best egnet til å ivareta oppgavene for å forebygge og være forberedt til omfattende krisesituasjoner, det vil si både forvaltningsoppgavene knyttet til varsling, tilfluktsrom og beskyttelsesplanlegging generelt og oppgavene knyttet til innsatsstyrker, særlig opplæring og øvelser. Det vises her for øvrig til kapittel 8. Direktoratet vil i tillegg få et fagansvar i forhold til de kommunale brann- og redningsetatene og slik vil man få en enklere myndighetslinje fra sentralt til lokalt nivå og slik at brannvesenets og Sivilforsvarets ressurser bedre kan sees i sammenheng.

Som et ledd i Regjeringens arbeid med modernisering og effektivisering av forvaltningen vil dagens sivilforsvarskretser reduseres fra 40 til 18 og organiseres fylkesvis. Det er en særskilt målsetting å oppnå best mulig synergier mellom Sivilforsvaret og øvrige nød- og beredskapsetater. I forbindelse med etableringen av Sivilforsvaret som egen regional etat med direkte styringslinje til direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet opphører dagens ordning med politimesteren som kretssjef for Sivilforsvaret. Daglig leder ved kretsen vil være ansvarlig og skal avgjøre om Sivilforsvaret kan yte hjelp og på hvilken måte. Ved uklarhet avgjøres dette på direktoratsnivå.

På fylkesnivået innebærer den valgte organisasjonsmodell at direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap får to styringslinjer: Et direkte styringsansvar for Sivilforsvaret og et fagansvar i forhold til fylkesmennenes beredskapsarbeid. Det er en utfordring å samordne dette arbeidet slik at det fremstår som helhetlig. Det skal utvikles samarbeidsrutiner mellom fylkesmannen og Sivilforsvaret, med sikte på gjensidig utnyttelse av kompetanse og ressurser innenfor forebygging, beredskap og krisehåndtering. Det ansees ikke hensiktsmessig at fylkesmannen innehar et tilsynsansvar for sivilforsvarsetaten da etaten nå får en klar styringslinje til direktoratet. Den beredskapsfaglige kontakten mellom Sivilforsvaret og kommunene skal foregå via fylkesmannen.

Sivilforsvaret skal også i fremtiden kunne varsle befolkningen i tilfelle fare for krigshandlinger og ved kriser i fred. Dette forutsetter investeringer. Investeringenes størrelse vil variere med hvilket konsept som velges. Forslag til oppgradering av Sivilforsvarets varslingsanlegg vil bli fremmet i forbindelse med de årlige budsjettproposisjoner.

Tilfluktsrom skal fortsatt være en del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne under krig. Dekningen av tilfluktsrom er god. Det finnes i dag ca. 2,7 millioner tilfluktsromsplasser spredt ut over landet. I dag er det derfor ikke behov for å gjenoppta byggingen.

Sivilforsvaret har siden 1950-årene hatt planer for krigsutflytting og evakuering av befolkningen i større befolkningskonsentrasjoner og rundt militære installasjoner. I dag omfatter planene 36 byer og tettsteder med til sammen omtrent en halv million mennesker. Sivilforsvaret har ansvaret for selve flyttingen av befolkningen. Mottak av den utflyttede befolkningen er et kommunalt ansvar.

Lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret gir bestemmelser om egenbeskyttelsestiltak i bedrifter, - industrivern. Denne egenbeskyttelsen er risikobaserte tiltak for beskyttelse av person, eiendom og drift gjennom forebygging, beredskap, håndtering av nødsituasjoner og forberedte tiltak for å normalisere situasjonen. Næringslivets sikkerhetsorganisasjon under Nærings­livets hovedorganisasjon er gitt oppgaven med å organisere og føre tilsyn med egenbeskyttelsen ved bestemte bedrifter. Næringslivets sikkerhetsorganisasjon er også tilsynsmyndighet etter blant annet internkontrollforskriften av 12. juni 1996 og storulykkeforskriften av 8. oktober 1999, i tillegg til å utføre en del oppgaver som etterspørres av næringslivet. Dette gjør at Næringslivets sikkerhetsorganisasjon dels regnes som et organ under Næringslivets hovedorganisasjon og dels som en av myndighetene på Helse-, miljø- og sikkerhetsområdet.

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon utfører sine myndighetspålagte oppgaver på en meget god og effektiv måte. Næringslivets sikkerhetsorganisasjons oppgaver og ansvar er nært forbundet med Justisdepartementets ansvar på samfunnssikkerhetsområdet. Sivilfor-svarslovens bestemmelser som retter seg mot industrivernets og Næringslivets sikkerhetsorganisasjons virksomhet vil bli vurdert for å sikre en best mulig ivaretakelse og koordinering av de oppgaver som er pålagt. Det vil også bli arbeidet for at krav om egenbeskyttelse for virksomheter sees i størst mulig sammenheng med andre pålegg og krav til næringslivet på sikkerhets- og beredskapsområdet.

11.6 Brannvesenet

Brannvesen og feiervesen er kommunale oppgaver. Det finnes ca. 420 brannvesen ved forskjellige kommuner over hele landet. De siste årene har det vært et prioritert mål at man søker interkommunale løsninger.

Å opprettholde en døgnkontinuerlig beredskap er meget kostnadskrevende for kommunene. Det er derfor viktig å tilpasse beredskapen til den foreliggende risiko og å samle og utnytte ressursene best mulig. Forskriften som regulerer dimensjonering og utrusting av brannvesenene er utformet slik at befolkningen skal være sikret en minimumsberedskap, og kommunene er pålagt å gjennomføre risikoanalyser.

Gjennom etableringen av et direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet vil det bli satset på en nærmere integrering av utdanningen for personell i henholdsvis de kommunale brann- og redningsvesen og Sivilforsvaret. Det vil også kunne være betydelige synergier i forholdet mellom brannvesenets forebyggende oppgaver og øvrige kommunale beredskapsoppgaver. I tillegg er det et mål å styrke samordningen og samarbeidet med øvrige redningsetater i tillegg til at det skal legges bedre til rette for at brannvesenet kan forsterkes med statlige ressurser ved større hendelser, jf. kap. 8.

11.7 Sivile vernepliktige

Spørsmålet om sivile vernepliktiges rolle i forhold til sivil beredskap ble senest tatt opp i St.meld. nr. 22 (1995-1996) "Om sivil tjenesteplikt", i kapitlet om innholdet i tjenesten. Departementet fremhevet behovet for å fastsette et overordnet mål for tjenesten og mente at den burde være samfunnsnyttig og herunder vernerelevant i forhold til den alminnelige verneplikten. De sivile vernepliktige skulle ansees som en ressurs for totalforsvaret og, som en følge av dette, søkes krigs­disponert til sivile oppgaver. For å ivareta dette foreslo man blant annet å konsentrere arbeidsoppgavene om få utvalgte hovedsektorer; helse- og sosialsektoren, natur- og miljøsektoren og krigs- og kriseberedskap i inn- og utland.

I Innst. S. nr. 177 (1995-1996) sluttet Stortinget seg i stor grad til departementets syn og fastslo at prinsippet om allmenn verneplikt må innebære at også sivile vernepliktige som hovedregel skal plikte å delta i landsvern i videste forstand i krigs- og krisesituasjoner. Siviltjenesten skulle ta utgangspunkt i forebyggende fredsarbeid og behovet for forberedelse til krig og krise. Det arbeidet mannskapene utfører i fredstid skulle innebære en forberedelse til den funksjonen de var tiltenkt i en krigs- eller krisesituasjon. Flertallet støttet departementets inndeling i hovedsektorer og ville i tillegg at "fredsarbeid" skal være en egen sektor. Stortinget vedtok etter votering at departementet skal legge følgende målformulering til grunn for innholdet i tjenesten:

"Siviltjenesten er en del av den alminnelige verneplikten. Den skal være vernerelevant i forhold til fredsskapende arbeid og i forhold til å forberede mannskapene på en mulig beredskapssituasjon. Det bør legges vekt på konfliktforebyggende, fredsbevarende og samfunnsnyttig arbeid i tjenesten."

Departementet legger til grunn at det i dag ikke er behov for sivile vernepliktige som en fast ekstra mannskapsstyrke i den sivile beredskap, i tillegg til de etablerte organisasjonene, blant annet Forsvaret og Sivilforsvaret. En slik organisasjon ville også kreve en egen administrasjon og organisering og bli svært kostnadskrevende. Det er heller ikke praktisk å la siviltjenesten være et opplæringssted for etterfølgende overføring til ulike beredskapsorganisasjoner. Departementet anser det derfor ikke som den mest hensiktsmessige løsningen i dag å utvikle innholdet i siviltjenesten i samsvar med intensjonene i St.meld. nr. 22 (1995-1996) og Innst. nr. 177 (1995-1996).

Selv om den sivile førstegangstjenesten ikke har et direkte beredskapsformål bør mannskapene, som vernepliktige, fortsatt kunne anvendes i sivil beredskap. Departementet mener dette mest hensiktsmessig bør foregå som i dag, ved at de stilles til disposisjon for Sivilforsvaret etter fullført samfunnsnyttig siviltjeneste. Dermed er det Sivilforsvarets eget behov for mannskaper som styrer bruken av sivile vernepliktige i sivil beredskap. Det må også være opp til dem å gi eventuell opplæring, avhengig av hvilken funksjon mannskapene er tiltenkt i en beredskapssituasjon. Avhengig av Sivilforsvarets behov kan også enkelte sivile vernepliktige, som i dag, avtjene førstegangstjenesten i Sivilforsvaret.

Departementet foreslår derfor å legge følgende omformulerte hovedmål til grunn for innholdet i siviltjenesten:

"Siviltjenesten er en del av den alminnelige verneplikten. Den skal være samfunnsnyttig, og vernerelevant i forhold til fredsskapende og konfliktforebyggende arbeid."

11.8 Politiets beredskap

Med spesiell politiberedskap menes den beredskap som er eller blir etablert for å møte spesielle oppgaver under terror- og sabotasjeaksjoner, krig, redningstjeneste eller andre ekstraordinære situasjoner.

Politireserven består i dag av 5450 vernepliktige som har avtjent militær førstegangstjeneste, og som er overført til politireserven for den resterende plikttjenestetiden. Politireservens hovedoppgaver er å bistå med vakttjeneste/objektvakthold, massetjeneste, trafikktjeneste og patruljetjeneste. For å kunne utføre disse oppgavene må mannskapet gjennomføre et grunnkurs på ca. 125 timer.

Politireserven har de senere år i liten grad gjennomført grunn- og etterutdanning. I tillegg har politireserven behov for materiellanskaffelser i form av uniformer, verneutstyr og våpen mv. På denne bakgrunn tas det i inneværende år, og i årene fremover, sikte på å øke opplæringsaktiviteten i politireserven og investere i nytt materiell. Blant annet vil det i 2002 bli gjennomført en ukes etterutdanningskurs for 600 politireservister fra Oslo, og et 3-ukers grunnkurs for 600 politireservister fra Agder, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Oslo planlegges iverksatt i 2003.

Den fremtidige politireserven vil bli mindre, men bedre rustet i forhold til fremtidige ufordringer. Det vil derfor bli foretatt en vurdering av hvilket antall politireservister det vil være behov for i fremtiden. Formålet er å sikre en fremtidig operativ, godt utdannet og utstyrt politireserve.

11.9 Heimevernets bidrag til redningstjenesten

HV-styrkene er en viktig ressurs i redningstjenesten. I henhold til heimevernloven har Heimevernet som en sentral oppgave å begrense eller avverge naturkatastrofer og andre alvorlige ulykker som måtte oppstå i fredstid. HV kan stille store styrker på kort varsel og vil fortsatt ha en mobiliseringsstyrke. Reduksjonene i forsvarstrukturen og omfattende nedleggelser av garnisoner og leire innebærer at det vil bli færre tilgjengelige militære ressurser til bruk i redningssammenheng. HV-styrkene har derfor fått økt betydning i redningssammenheng.

11.10 En tredje kategori verneplikt

Ved forsvarskomiteens behandling av St.prp. nr. 45 (2000-2001) om endringer i Forsvaret, ba komiteens flertall regjeringen vurdere om det bør opprettes en tredje kategori vernepliktige, såkalt samfunnstjeneste, se Innst. S. nr. 342 (2000-2001) punkt 4.

Komiteen viste dels til alminnelige rettferdshensyn og dels til mulige behov knyttet til samfunnets sårbarhet, dagens sivilforsvar og sivile humanitære oppgaver ellers.

Regjeringen deler Redningsredskapsutvalgets oppfatning om at det ikke bør opprettes nye, separate organisasjoner i redningsberedskapen og mener for øvrig at det hverken er behov for å styrke Sivilforsvaret ved tilførsel av flere vernepliktige eller å opprette stående forsterkningsstyrker bemannet med vernepliktige.

Det som da eventuelt gjenstår er utskrivning til mer alminnelig arbeid i helse- og sosialsektoren og annet samfunnsnyttig arbeid. Det kan reises spørsmål om en mer alminnelig bruk av utskrevne mannskaper i arbeidslivet vil være i samsvar med våre internasjonale forpliktelser. Det vises til den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 artikkel 4, FN-konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 8 som forbyr tvangsarbeid, og til ILO-konvensjon nr. 29 av 28. juni 1930 om forbud mot tvangsarbeid. I tillegg vil en slik ordning etter alt å dømme medføre høye kostnader. Basert på kostnadsnivået i siviltjenesten (militærnekterene) er driftskostnader et sted mellom 1,3 og 2 mrd. kroner pr. år meget vel tenkbart. I tillegg kommer investeringer. Skal kvinner omfattes, er det mulig at driftskostnadene vil ligge opp mot eller over 5 mrd. kroner pr. år.

11.11 Arbeidskraft

Under krise og krig skal Aetat på alle nivå gjennomføre regulering av arbeidsmarkedet med sikte på å dekke samfunnsprioriterte virksomheter og næringer med den arbeidskraft som til enhver tid er påkrevet. Om nødvendig kan Aetat gjennomføre tvungen formidling ved omdisponering og utskriving av arbeidskraft. Under kriser i fred skal Aetat på anmodning fra oppdragsgivere bistå med sivil arbeidskraft ved bruk av registrerte arbeidsledige og frivillige som melder seg til Aetat.

11.12 Frivillige organisasjoner og andre private sammenslutninger

Frivillige organisasjoner og private sammenslutninger har spilt og vil spille en viktig rolle i rednings- og beredskapssammenheng.

Det tas ikke sikte på omfattende endringer i samarbeidsmønsteret med frivillige organisasjoner og private sammenslutninger på rednings- og beredskapsområdet. Det vil bli satset på en fortsatt tilrettelegging og utvikling av samarbeidet mellom offentlige og private ressurser og særlig utvikle samarbeidet mellom Sivilforsvaret og de frivillige organisasjonene.

11.13 Ansvaret for egen trygghet

Beredskap er ikke utelukkende et spørsmål om hvilke ressurser det offentlige skal stille til rådighet for å verne samfunnet. Den enkelte borger har også et ansvar for sin egen trygghet.

Det vil verken være hensiktsmessig eller ønskelig å gi pålegg eller retningslinjer for hvilke tiltak den enkelte bør iverksette for å ivareta egen sikkerhet. Det vil heller ikke være hensiktsmessig å gi råd om hvilke typer hendelser den enkelte bør kunne være beredt på å møte. Det vil fortsatt bli arbeidet for at befolkningen får informasjon om hvilke forholdsregler som kan være fornuftige å iverksette for å ivareta egen trygghet i tilfelle kriser. Dette vil blant annet bli gjort gjennom utvikling og distribusjon av informasjonsmateriell.