Olje- og energidepartementet fremmer i meldingen Regjeringens helhetlige strategi for bruk av gass.
Regjeringen ser det som viktig å legge til rette for:
-
– at naturgass i større grad tas i bruk til innenlands verdiskapning
-
– at det etableres rammebetingelser som gjør det mulig å realisere gasskraftverk med CO2-håndtering
-
– økt satsing på hydrogen
-
– styrket innsats for sterkere grad av kraftoverføring fra land til petroleumsvirksomheten.
Det er i meldingen gitt en gjennomgang av blant annet egenskapene ved naturgass og utviklingen i Europa knyttet til bruk av ulike energibærere. En vesentlig andel av gassen fra norsk sokkel føres i dag til ilandføringsstedene Kårstø og Kollsnes, hvor gassen blir videre behandlet i prosessanlegg. Her skilles de tyngre eller våte komponentene ut slik at man får en tørrgass, som tilsvarer salgsproduktet naturgass.
Mange land i Europa fører i dag en aktiv politikk for å fremme bruk av naturgass. Direkte tilskudd og subsidier har vært vanlig, og mange land benytter i denne sammenheng avgiftspolitikken aktivt.
Det meste av gassen som produseres på norsk
sokkel, eksporteres til kontinentet og Storbritannia, kun små volumer
brukes innenlands. På grunn av vanskelig topografi, lav
befolkningstetthet og spredt industri har det ikke vært
lønnsomt å foreta en større utbygging
av omfattende transportsystemer for naturgass innenlands.
Naturgass benyttes i dag til en rekke formål
i tilknytning til de eksisterende ilandføringsstedene,
og det er økende interesse i Norge for ytterligere bruk
av naturgass. Både ved dagens ilandføringssteder
og i tilknytning til mulige fremtidige ilandføringssteder
har ulike aktører mange planer om ulike typer gassanvendelse.
Kårstø var det første
stedet hvor naturgass ble ilandført i Norge. Fra 1985 har
rikgass fra blant annet feltene Statfjord, Snorre, Gullfaks og Veslefrikk
samt kondensat fra Sleipner blitt behandlet i prosessanlegget på Kårstø.
Senere har også gass fra Åsgard, Norne, Heidrun
og Draugen i Norskehavet blitt ilandført på Kårstø gjennom
rørledningen Åsgard Transport.
Fra Kårstø-anlegget eksporteres
tørrgass til kontinentet i rørledninger, og i
2001 ble det eksportert ca. 13 mrd. Sm3 tørrgass
fra Kårstø. Fra oktober 2000 har etan blitt solgt
som et separat produkt fra Kårstø, og etananlegget
har i dag en produksjonskapasitet på 620 000 tonn etan årlig.
Etan fra Kårstø fraktes med skip til petrokjemisk
industri i Bamble og Stenungsund.
Naturkraft AS har fått konsesjon for
bygging av et gasskraftverk på Kårstø.
I henhold til den gitte konsesjonen er det lagt opp til en produksjon
på ca. 3 TWh per år. Forventet gassforbruk er
om lag 500 mill. Sm3. Det er usikkert
når endelig investeringsbeslutning vil bli fattet.
Gasnor ASA har på Snurrevarden på Kårstø koblet seg
på Statpipe II-ledningen og distribuerer naturgass til
kunder på Karmøy og i Haugesund. All bruk av tungolje
i området som dekkes av gassnettet er erstattet med naturgass,
og de totale leveransene er ca. 40 mill. Sm3 (ca.
400 GWh). Gasnor startet i 2002 byggingen av et småskala
LNG-anlegg på Karmøy, og det viktigste markedet
for LNG vil være som drivstoff til ferger, supplybåter,
hurtigbåter og til kystflåten. Det er også en rekke
andre planer om økt utnyttelse av naturgass på Haugalandet.
Tjeldbergodden ble etablert som gassregion gjennom ilandføringen
av gass fra Heidrun-feltet. Metanolfabrikken representerer den første
bruken av naturgass i industriell produksjon i Norge og er den viktigste
avtakeren av gass i Norge. Årlig brukes det om lag 670 mill.
Sm3 gass i metanolfabrikken, som gir en
produksjon på 830 000 tonn metanol. Anlegget er verdens
5. største, og Europas største metanolfabrikk.
Om lag 15 pst. av Europas forbruk av metanol produseres her.
LNG-anlegget på Tjeldbergodden er det
første og foreløpig det eneste i Norge. Årlig
produseres rundt 12 000 tonn LNG på Tjeldbergodden. I tillegg
er det etablert en luftgassfabrikk (Skandinavias største)
på Tjeldbergodden. Produksjon av bioproteiner basert på naturgass,
samt et industriområde beregnet på småskala
gassbasert industri/næringsvirksomhet, er også etablert
her.
Gassanlegget på Kollsnes ble satt i
drift i 1996, som en integrert del av utbyggingen av Trollfeltet.
CNG-anlegget muliggjør leveranser til Bergensregionen,
og det er igangsatt flere gassrelaterte prosjekter i næringsparken
Naturgass Vest, blant annet bygging av et LNG-anlegg på Kollsnes.
Gassen benyttes først og fremst til kjøretøy
og fyrsentraler, og det er satt i gang prosjekt med gassdrevne busser
i Bergen.
Naturgass Vest har inngått intensjonsavtaler
om leveranser av LNG til ferger, supplyskip og industri på Vestlandet,
og LNG planlegges distribuert fra Kollsnes Næringspark
med skip. Utslippene av NOx på de
nye skipene vil bli kuttet med 85 pst. i forhold til supplyskip
med konvensjonell dieseldrift. Naturgass Vest ser for seg at omsatt
gassvolum kan øke fra om lag 8 mill. Sm3 i
dag til rundt 60 - 70 mill. Sm3 etter
2005.
På Kollsnes blir gassen fra Troll tørket
og eksportert til terminaler i Emden, Zeebrugge og Dunkerque gjennom
rørledningssystemene i Nordsjøen. Kollsnes har kapasitet
til å prosessere 100 mill. Sm3 gass
per dag, og det eksporteres om lag 25 mrd. Sm3 gass
i året fra Troll. Fra 2004 vil Kollsnes også prosessere
gassen fra Kvitebjørnfeltet. Kapasiteten blir da 125 mill.
Sm3 per dag. Kollsnes er dermed et av
de største gassbehandlingsanleggene i verden. Etableringen
av anlegget innebærer at naturgass også er blitt
tilgjengelig for bruksformål i området.
Gass fra Snøhvit-feltet i Barentshavet
skal ilandføres på Melkøya ved Hammerfest,
som er under bygging. Gassen skal kjøles ned til LNG og
vil bli transportert videre til kundene. Ifølge utbyggingsplanene
vil feltet starte produksjon i 2006. Fra LNG-anlegget på Melkøya
skal store volumer LNG skipes ut til kjøpere i Spania og
USA.
Det er i tillegg betydelig aktivitet knyttet
til utbygging av infrastruktur for gass rundt om i landet, og i flere
områder vurderes en LNG-løsning parallelt som et
alternativ.
– I Bergensområdet
bygges lavtrykks distribusjonsnett for gass.
– I Stavangerområdet
er det besluttet å legge en gassrørledning fra
Kårstø til Nord-Jæren.
– I Trondheimsområdet
arbeides med planer for et gassfyrt kraftvarmeverk på Skogn.
Planer om en gassrørledning fra Tjeldbergodden til Skogn
ble utsatt i 2002.
– I Grenland benyttes i dag store
volumer våtgass i prosessindustrien, og det arbeides for å få tilført større
våtgassvolumer samt tørrgass til Grenlandsområdet.
Det er i meldingen tatt inn en presentasjon
av:
– naturgass
og miljø
– naturgass i transportsektoren
– gass og industri
– gass i stasjonær energiforsyning
– juridiske rammer for gassrør
– økonomiske rammer for
direkte bruk av naturgass.
Regjeringen har som mål å etablere
rammebetingelser som gjør det mulig å realisere
gasskraftverk med CO2-håndtering.
Det vises til en rekke årsaker til at det er viktig at
det i Norge arbeides med å realisere gasskraftverk med
CO2-håndtering:
– De vil
gi vesentlig lavere utslipp av klimagasser enn konvensjonelle gasskraftverk.
– Det synes å være
geologiske muligheter for lagring av CO2 i reservoarer på kontinentalsokkelen,
og på sikt også muligheter for salg av CO2 til trykkstøtte offshore.
– Å utvikle gasskraft
med CO2-håndtering, kan gi norsk
elektrisitetsproduksjon et teknologisk forsprang.
– Etablering av slik virksomhet
og infrastruktur for CO2 vil kunne gi synergieffekter og danne grunnlag
for annen gassbasert virksomhet.
Et viktig mål for Regjeringens strategi
vil være å bidra til mer kostnadseffektive løsninger
for gasskraftverk med CO2-håndtering.
Det finnes i dag teknologier som gjør det mulig å skille
ut CO2 i forbindelse med produksjon av
gasskraft, men dette gir store merkostnader sammenlignet med konvensjonelle
gasskraftverk.
Det vises i meldingen til Gassteknologiutvalgets
innstilling NOU 2002:7 Gassteknologi, miljø og verdiskapning,
som anbefalte at det legges en langsiktig strategi til grunn for
utvikling og realisering av kommersielle gasskraftverk med CO2-håndtering.
Regjeringen ønsker en raskere framdrift
for realiseringen av gasskraftverk med CO2-håndtering
enn det Gassteknologiutvalget la til grunn. Regjeringen ser satsingen
på gasskraft med CO2-håndtering
som et hovedelement i en tilrettelegging for miljøvennlig
bruk av gass i Norge. Regjeringen vil basere en strategi for realisering
av gasskraftverk med CO2-håndtering
på følgende elementer:
a) Statlig
tilskudd til teknologi- og produktutvikling.
b) Investeringsstøtte til gasskraftverk
med CO2-håndtering.
c) Etablering av et statlig innovasjonsselskap.
d) Utredning av statlig deltakelse i utvikling
og drift av infrastruktur for CO2. Tilrettelegging
for å bruke CO2 til trykkstøtte.
Regjeringen vil legge til rette for en ordning
med sikte på å gi investeringsstøtte
til fullskala gasskraftverk med CO2-håndtering
fra 2006. En forutsetning for dette må være at
et prosjekt som støttes ville vært bedriftsøkonomisk
lønnsomt uten CO2-håndtering.
Regjeringen vil opprette et statlig innovasjonsselskap
som skal ivareta statens forvaltningsoppgaver knyttet til satsingen
på miljøvennlig gasskraftteknologi. Selskapet
vil bli sikret fullmakter som gjør at det kan inngå forpliktende
avtaler om støtte til aktuelle prosjekter innen avtalte
rammer. Innovasjonsselskapet, som forutsettes å bli en
liten organisasjon, foreslås lokalisert til Grenland -
fra 1. jan. 2005.
Det vises i meldingen til at Oljedirektoratet
har igangsatt studier i tre felt for å avdekke potensialet
for økt oljeutvinning ved bruk av CO2 til
trykkstøtte. Regjeringen vil gi arbeidet med å fullføre
kartleggingen av potensialet for økt oljeutvinning samt
mulighetene for deponering, høy prioritet. Regjeringen
vil utrede statlig engasjement i utvikling og drift av infrastruktur
for CO2 og tilrettelegging for deponering
og økt oljeutvinning gjennom bruk av CO2 til
trykkstøtte.
Den norske satsingen på gasskraftverk
med CO2-håndtering må ses
i sammenheng med det internasjonale arbeidet som pågår,
som for eksempel gjennom CCP-prosjektet (CO2 Capture
Project). Dette representerer det første felles program
hvor de store selskapene med insentiver til å redusere
CO2-utslippene knyttet til egen virksomhet,
samler seg om et felles program.
Det er i meldingen presentert foreløpige
resultater fra CCP-prosjektet.
I Norge representerer naturgassen i årene
framover en naturlig kilde for storskala hydrogenproduksjon, og innenlandsk
foredling av naturgass til hydrogen vil kunne gi et verdifullt bidrag
til norsk verdiskapning. Dette forutsetter imidlertid at det blir
mer lønnsomt å produsere hydrogen for eksport
fremfor å eksportere naturgassen direkte.
Regjeringen vil øke satsingen på hydrogen
og legge til rette for etablering av et større nasjonalt
hydrogenprogram, som skal bidra til kompetansebygging for en videre
utvikling av hydrogenteknologier i Norge. Deltakelse i internasjonal
forskning og utvikling vil være særlig viktig
på dette området.
Regjeringen mener det er viktig med en mer effektiv og
miljøvennlig energiforsyning til petroleumsvirksomheten
på kontinentalsokkelen, og en sterkere grad av kraftoverføring
fra land vil være sentralt. Dette må ses i sammenheng
med realiseringen av gasskraftverk med CO2-håndtering,
som vil ivareta både sikkerheten i kraftforsyningen og
bidra til at miljøeffektene kan bli større enn
ved alternativ kraftproduksjon i det nordiske og europeiske kraftmarkedet.
Regjeringen ser positivt på at aktørene
på kontinentalsokkelen arbeider aktivt med konkrete prosjekter
for overføring av kraft fra land. Regjeringen viser til
at hovedregelen for finansiering av slike prosjekter fortsatt må være
at forbruksradialer først og fremst bekostes av den aktuelle
forbruker.
Et pliktig grønt sertifikatmarked er
et virkemiddel som skal stimulere til økt bruk av utvalgte
typer fornybar energi (grønn energi). Produsenter av grønn
energi blir tildelt sertifikater for den mengde grønn energi
de leverer inn i markedet. Tilstrekkelig etterspørsel etter sertifikater
skapes ved å pålegge forbrukere å kjøpe sertifikater
tilsvarende en viss andel av sin energibruk. Salg av sertifikatene
gir produsentene en ekstra inntekt i tillegg til inntekten de får
gjennom det ordinære energisalget. Internasjonalt er grønne
sertifikatmarkeder i hovedsak avgrenset til utvalgte typer fornybar
elektrisitet.
Etter departementets vurdering vil et sertifikatmarked
for elektrisitet neppe kunne fungere etter hensikten dersom det
legges opp til kun et nasjonalt sertifikatmarked i Norge. Departementet
frykter blant annet at det i et slikt marked vil bli store prissvingninger
og liten forutsigbarhet for aktørene. Lange overgangsordninger
vil trolig være nødvendig, dette vil redusere
de gode effektivitetsegenskapene til sertifikatmarkedet.
Departementet har fått utredet mulighetene
for å lage et felles sertifikatmarked for varme og el.
Det legges vekt på at et sertifikatsystem som også omfatter
varme, ikke vil være forenlig med et fremtidig internasjonalt sertifikatmarked
for fornybar el. i Europa. Departementet anser derfor et separat
nasjonalt sertifikatmarked for grønn varme som uaktuelt.
Departementet legger vekt på at de
viktigste effektivitetsgevinstene først vil bli realisert
når det er etablert en bredere internasjonal handel med
grønne sertifikater. En omlegging av virkemiddelbruken
nå, med etablering av et nasjonalt pliktig sertifikatmarked,
ville ha betydd tre omfattende endringer i rammebetingelsene i løpet
av få år. Først etableringen av Enova
SF, deretter et nasjonalt marked, og til slutt en større
tilpasning til et mulig internasjonalt marked.
Departementet har vurdert muligheten for å etablere et
system med grønn sertifikathandel tilpasset nordiske forhold.
Det legges imidlertid til grunn at det er samarbeidet gjennom medlemskapet
i EU som vil være avgjørende for utviklingen i
Danmark, Finland og Sverige. Departementet har vurdert EUs direktiv
2001/77/EF om fremme av elektrisitet basert på fornybare
energikilder i det indre elektrisitetsmarked i en slik sammenheng.
Det kreves avklaringer med EU-kommisjonen før Regjeringen
kan ta endelig stilling til direktivet og dermed også spørsmålet
om deltagelse i et eventuelt internasjonalt sertifikatmarked.
Departementet er positiv til etableringen av
et internasjonalt sertifikatmarked for fornybar el. og mener at Norge
bør delta i et slikt marked. Et internasjonalt sertifikatmarked
vil føre til like rammer for fornybar elproduksjon i et
konkurranseutsatt kraftmarked. Departementet vil derfor arbeide
videre for å etablere et sertifikatsystem som kan tilpasses
et pliktig internasjonalt sertifikatmarked.