Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet
av Gunnar Skaug, Carl I. Hagen, Einar Steensnæs, Jan Petersen,
Kristin Halvorsen og Lars Sponheim, innebærer alternative
forslag til endringer i Grunnlovens bestemmelser om valg.
Forslagene er "vedtatt for fremsettelse" og
inneholder ingen premisser, bortsett fra en bemerkning om at forslagene
forutsettes vurdert nærmere når forslag til ny
valglov foreligger i neste valgperiode.
Valglovutvalgets NOU 2001:3 "Velgere, valgordning,
valgte", ble avgitt 30. januar 2001. Utvalget har utredet viktige
spørsmål vedrørende valgordningen og tatt
stilling til en del av de fremsatte grunnlovsforslagene. I Ot.prp.
nr. 45 (2001-2002) har Kommunal- og regionaldepartementet bemerket
at utvalgets forslag til endringer i valgordningen korresponderer
med de grunnlovsforslag som er fremsatt.
I § 50 første ledd, som omhandler
hvem som er stemmeberettiget, foreslås tilføyd
ordene "ved Storthingsvalg". Tilføyelsen er en presisering
og vil ikke ha noen betydning for innholdet i bestemmelsen.
Det følger av Grunnloven § 50
tredje ledd at bestemmelser om regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede
personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig
sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved
lov. Forslaget går ut på å oppheve § 50 tredje
ledd.
Grunnloven § 53 regulerer tap av stemmerett.
Ifølge punkt d tapes stemmerett ved å overbevises
om å ha kjøpt stemmer, solgt sin egen stemme eller
stemt i flere enn en valgforsamling. Bestemmelsen innebærer
at valgstyret har rett og plikt til å utelukke en som tas
i alvorlige valgmisligheter fra valget uten å avvente utfallet
av ens straffesak. Grunnlovsforslaget går ut på å oppheve
punkt d.
Forslagsstillerne foreslår en ny § 57
til erstatning for nåværende §§ 57
og 58. Disse bestemmelsene fastsetter det totale antall stortingsrepresentanter,
hvor mange av dem som skal velges som distriktsrepresentanter og utjevningsrepresentanter,
og hvordan distriktsrepresentantene skal fordeles på valgdistriktene.
Felles for de 16 alternative forslagene er at
antall stortingsrepresentanter økes fra 165 til 169. Det
skal være 150 distriktsmandater (mot 157 i dag) og 19 utjevningsmandater
(mot 8 i dag). Videre skal hvert valgdistrikt ha ett utjevningsmandat.
Felles for forslagene er også at Grunnloven ikke lenger
skal bestemme hvor mange distriktsmandater som skal velges fra hvert valgdistrikt
(fylke).
Alternativ 1 i forslag D skiller seg fra alternativ
2 m.fl. ved at fordelingen av mandatene mellom valgdistriktene bare
skal skje på grunnlag av folketallet, jf. femte ledd.
Alternativene 2 til 6 opererer med ulike arealfaktorer. I
alternativ 2 er hver kvadratkilometer gitt en verdi på 1,8
poeng. Alternativene 3 til 6 skiller seg fra alternativ 2 bare ved
at arealkomponenten i stedet for 1,8 er henholdsvis 1,6, 1,4, 1,2
og 1,0.
Etter samtlige alternativer skal nærmere
bestemmelser om blant annet stortingsmandatenes fordeling på valgdistriktene
fastsettes ved lov. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) er det i valgloven § 11-3
foreslått regler om hvordan mandatene skal fordeles på valgdistriktene,
forutsatt at forslag D alternativ 2 blir vedtatt.
I alternativ 7 er reglene om metode for hvordan
mandatene skal fordeles mellom valgdistriktene tatt ut av Grunnloven.
Reglene om dette skal etter forslaget isteden fastsettes ved lov,
men det blir stilt helt spesielle vilkår for at en slik
lov skal bli gyldig: Loven må vedtas av Odelstinget med
to tredjedels flertall, og i Lagtinget må et forslag til
anmerkning ikke få mer enn en tredjedel av stemmene osv.
Også i alternativ 8 er reglene om metode
for fordeling av mandatene mellom valgdistriktene tatt ut av Grunnloven.
Dette innebærer at bestemmelsene skal fastsettes ved vanlig
lov.
Etter alternativene 9 til 16 skal det i annet
ledd i alternativene 1 til 8 bare bestemmes at riket inndeles i
valgdistrikter, uten å si noe om antallet.
Grunnloven § 59 første og
annet ledd bestemmer at enhver kommune utgjør et særskilt
valgsogn, at valgtingene holdes særskilt for hvert valgsogn
og at det på valgtingene stemmes direkte på stortingsrepresentanter for
hele valgdistriktet. Forslaget går ut på å flytte
disse bestemmelsene til Grunnloven § 58. Det foreslås
at begrepet "valgsogn" tas ut. Bak forslag E ligger en forutsetning
om at et av alternativene både under forslag D og F blir
vedtatt.
Bestemmelsen regulerer valget av distriktsrepresentanter.
Etter forslaget gjentar første ledd
i Grunnloven § 59 nåværende tredje ledd
om at distriktsmandatene skal fordeles mellom partiene etter St.
Laguës modifiserte metode, dvs. med delingstallene 1,4-3-5-7
osv. I alternativ 1 er annet ledd innholdsmessig i samsvar med de to
første punktum i nåværende fjerde ledd.
Tredje punktum i nåværende fjerde ledd er utelatt,
trolig fordi dette er forutsatt regulert ved lov.
Alternativ 2 skiller seg fra alternativ 1 når
det gjelder annet ledd, ved at det bare har med første
punktum i alternativ 1, mens det som står i annet punktum
trolig er forutsatt regulert ved vanlig lov.
Både alternativene 1 og 2 opprettholder
bestemmelsen i nåværende sjette ledd om at intet
parti kan tildeles noe utjevningsmandat uten at det har fått
minst 4 pst. av det samlede stemmetall for hele riket.
Alternativene 3 og 4 foreslår å sette
sperregrensen for utjevningsmandatene til 3 pst.
Flere av alternativene foreslår en
ny "sperregrense" for distriktsmandatene.
Alternativene 5 og 6 foreslår minst
3 pst. av det samlede stemmetall for hele riket. Alternativene 7
og 8 foreslår minst 4 pst. av det samlede stemmetall for
hele riket mens alternativene 13 og 14 foreslår at partiet
må ha fått minst 4 pst. av stemmene i hele riket,
bortsett fra at et parti likevel kan få mandat i valgdistrikt
hvor det har fått minst 12 pst. av stemmene.
Alternativene 17 og 18 foreslår at
partiet må ha fått minst 4 pst. av stemmene i
hele riket, bortsett fra at et parti likevel kan få mandat
i valgdistrikt hvor det har fått minst 10 pst. av stemmene.
Alternativene 21 og 22 foreslår at
partiet må ha fått minst 4 pst. av stemmene i
hele riket, bortsett fra at et parti likevel kan få mandat
i valgdistrikt hvor det har fått minst 8 pst. av stemmene.
Samtlige av disse alternativene går
inn for å opprettholde sperregrensen for utjevningsmandatene
på 4 pst.
Flere alternativer kombinerer en ny sperregrense
for distriktsmandatene med endring av sperregrensen for utjevningsmandatene.
Alternativ 9 og 10 går inn for 3 pst. sperre på landsbasis
for både distriktsmandatene og utjevningsmandatene. Alternativene
11 og 12 går inn for 4 pst. sperre for distriktsmandatene
og 3 pst. sperre for utjevningsmandatene. Alternativene 15 og 16
kombinerer en sperre på 4 pst. for distriktsmandatene -
bortsett fra at partiet likevel kan få mandat i valgdistrikt
hvor det har fått minst 12 pst. av stemmene - med en sperre
for utjevningsmandater på 3 pst. Alternativene 19 og 20
kombinerer en sperre på 4 pst. for distriktsmandatene -
bortsett fra at partiet likevel kan få mandat i valgdistrikt
hvor det har fått minst 10 pst. av stemmene - med en sperre
for utjevningsmandater på 3 pst. Alternativene 23 og 24
kombinerer en sperre på 4 pst. for distriktsmandatene -
bortsett fra at partiet likevel kan få mandat i valgdistrikt
hvor det har fått minst 8 pst. av stemmene - med en sperre
for utjevningsmandater på 3 pst.
Bestemmelsene om hvordan utjevningsmandatene skal
fordeles mellom valgdistriktene er i alle alternativer foreslått
tatt ut av Grunnloven (nåværende siste ledd i § 59).
I sjette ledd i alternativ 1-25 er slike bestemmelser foreslått
gitt ved vanlig lov.
Alternativene 26-49 skiller seg fra de foregående
ved at reglene om fordeling av utjevningsmandatene mellom valgdistriktene
skal gis ved en lovbehandling hvor det skal gjelde spesielle krav
til kvalifisert flertall som vilkår for gyldigheten av
loven, tilsvarende som i forslag D alternativ 7.
Grunnloven § 61 bestemmer at ingen
kan velges til representant uten at en i 10 år har oppholdt
seg i riket og er stemmeberettiget. I grunnlovsforslag G er vilkåret
om 10 års botid i riket tatt ut. Dette forslaget støttes i
Ot.prp. nr. 45 (2001-2002).
Stemmerett blir etter dette Grunnlovens eneste
vilkår for valgbarhet. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) er
det som en videreføring av den tidligere valgloven foreslått
tatt inn i valgloven § 2-1 første ledd bokstav
c at det også er et vilkår for stemmerett ved
stortingsvalg at man "er, eller har noen gang vært, folkeregistrert
som bosatt i Norge" (med unntak for ansatte i diplomatiet eller
konsulatvesen og deres husstand).
Grunnloven § 62 første ledd
regulerer hvilke grupper som er utelukket fra å kunne velges
til stortingsrepresentanter.
Annet ledd bestemmer at regjeringens medlemmer ikke
kan møte på Stortinget så lenge de har
sete i regjeringen og at statssekretærene ikke kan møte
på Stortinget så lenge de bekler sine embeter.
Etter forslag H er det fremsatt fire alternative
forslag om endringer i § 62:
Alternativ 1 går ut på at
blant de ansatte i departementene skal bare embetsmennene være
utelukket fra valg (med unntak av statssekretærene). Det
foreslås i tillegg at Høyesteretts medlemmer skal
utelukkes. Heller ikke politiske rådgivere i departementene
skal kunne møte på Stortinget så lenge
de innehar sine stillinger. Tjenestemennene i departementene skal
ikke lenger være utelukket fra valg og heller ikke hoffets betjenter
og pensjonister.
Alternativ 2 skiller seg fra alternativ 1 ved
at heller ikke andre tjenestemenn i departementene enn politiske
rådgivere kan møte på Stortinget så lenge
de innehar sine stillinger.
Alternativ 3 skiller seg fra de foregående
ved at det ikke sier noe om politiske rådgivere, men bare
bestemmer at tjenestemenn i departementene ikke kan møte
på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.
Ettersom politiske rådgivere må regnes som tjenestemenn,
innebærer dette bare en forskjell i ordlyden og ikke i
innholdet.
Etter alternativ 4 er alle tjenestemenn ansatt
i departementene med unntak av statssekretærene og de politiske
rådgiverne, utelukket fra valg. Fordi statssekretærene
er inkludert blant tjenestemennene, må begrepet "tjenestemenn"
forstås annerledes i dette alternativet enn i de foregående
alternativene, men på samme måte som i gjeldende § 62.
Felles for de fire alternativene er følgende
endringer i forhold til gjeldende § 62: Politiske rådgivere
i departementene blir valgbare til Stortinget, men de kan ikke møte
så lenge de innehar sine stillinger. Hoffets betjenter
og dets pensjonister blir valgbare. Høyesteretts-dommere
blir ikke valgbare.
Grunnloven § 63 bestemmer i første
ledd at enhver som velges til representant, er pliktig til å motta
valget, med mindre vedkommende omfattes av ett av unntakene a til
d. Forslaget går ut på å oppheve § 63
første ledd bokstav c, som bestemmer at den som har fylt
60 år senest i det år valget holdes, ikke er pliktig
til å motta valget. Den tidligere valgloven bestemte at
fylte 60 år innen utløpet av valgåret
også ga rett til å kreve seg fritatt for å stå på en
liste ved stortingsvalg.
Forslag J gjelder folkeavstemninger. Det angår
ikke valgordningen ved stortingsvalg, og skiller seg således fra
de andre forslagene i forslag nr. 7.
Forslag J alternativ 1 går ut på at
Stortinget kan bestemme (med vanlig flertall) at en sak som krever avgjørelse
etter § 93 skal forelegges de stemmeberettigede i en folkeavstemning.
Saker som krever avgjørelse etter § 93 er saker
hvor Stortinget skal samtykke i at en internasjonal sammenslutning
som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig
begrenset område skal kunne utøve beføyelser
som etter Grunnloven ellers tilligger statens myndigheter. Stortinget
skal etter forslaget bestemme hvorvidt det skal være folkeavstemning
i slike tilfeller. Resultatet av avstemningen vil være
bindende for Stortinget dersom minst 50 pst. av de stemmeberettigede
har avgitt stemme.
Alternativ 2 skiller seg fra alternativ 1 når
det gjelder hva slags saker Stortinget kan beslutte folkeavstemning
om. Kriteriet skal være "en Sag, der vurderes at være
af særdeles stor Vigtighed".
Alternativene 3 og 4 skiller seg fra alternativene
1 og 2 ved at det kreves minst 70 pst. deltakelse i folkeavstemningen
for at den skal være bindende for Stortinget, mens alternativene
5 og 6 skiller seg fra alternativene 1 og 2 ved at det kreves to
tredjedels flertall i Stortinget for vedtak om folkeavstemning.
Avstemningen blir bindende ved minst 50 pst. deltakelse. Etter alternativene
7 og 8 kreves både to tredjedels flertall i Stortinget
for vedtak om folkeavstemning og minst 70 pst. deltakelse i folkeavstemningen
for at den blir bindende.