I St.prp. nr. 1 (2003-2004) foreslår
en å utvide ISF fra 2004 til i større grad å omfatte
desentralisert spesialisthelsetjeneste utført ved institusjoner
som ikke er godkjent som sykehus, blant annet sykestuer og distriktsmedisinske
sentre. Det forutsettes at behandlingen skjer i regi av spesialisthelsetjenesten.
Departementet foreslår at ordningen gjøres landsdekkende
fra 2004, og at den i tillegg til dialyse suppleres med tilsvarende
ordning for cellegiftbehandling. Basert på erfaringer vil
det senere bli vurdert å utvide ordningen til å omfatte
hjerteutredning og eventuelle andre behandlingsformer.
Opplæring av pasienter og pårørende
er likestilt med pasientbehandling i lov om spesialisthelsetjeneste,
og departementet ser behov for å bedre finansieringsordningene
på dette området.
I dag gis poliklinisk refusjon for tverrfaglige opplæringsprogram
for astmatikere, diabetikere og pasienter med nyresvikt. Departementet ønsker å gjøre de
polikliniske takstene til opplæringsprogram uavhengig av
diagnose fra 2004.
Det understrekes at effektive forebyggingstiltak
kan redusere behovet for sykehusbehandling og dermed bidra til kortere
ventelister og ventetider.
Departementet påpeker at med unntak
av takst for pasientopplæring har helseforetakene i dag
få økonomiske insentiver til forebyggende arbeid,
mens behandling stimuleres av ISF og poliklinikktilskuddet. Departementet
mener at forslaget om å øke basisbevilgningen
svarende til en reduksjon av ISF-satsen fra 60 til 40 prosent vil
kunne motvirke denne effekten og stimulere forebyggingsinnsatsen.
Departementet vil videre stille krav i styringsdokumentet
for 2004 til at RHF skal tilby opplærings- og egenmestringsprogrammer
for utvalgte pasientgrupper, følge opp registre innen sykdoms-
og risikoovervåkning og veilede og samarbeide med primærhelsetjenesten.
Det er et mål å utvikle indikatorer for å kartlegge
og påvirke forebyggingsinnsatsen i spesialisthelsetjenesten.
Departementet ser behov for tiltak som kan fremme bedre
dialog og tettere samhandling mellom nivåene i helsetjenesten,
og mener det er nødvendig å vurdere nåværende
struktur og organisering i dagens helsetjeneste sett i lys av behovet
for bedre samhandling og integrasjon mellom ulike aktører
og nivåer i første- og annenlinjetjenesten.
Regjeringen vil høsten 2003 sette ned
et utvalg som skal vurdere samhandlingen mellom den kommunale helsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten og vurdere endringer i rammebetingelsene
for å bedre samhandlingen.
Når det gjelder fødestuer,
går departementet inn for et avtalebasert samarbeid mellom
RHF og kommunene der RHF gis overordnet fag- og driftsansvar og
gjør avtale med aktuelle kommuner om deling av kostnader og
ansvar for personell.
Dette innebærer at alle fødestuer
blir en organisatorisk del av fødselstilbudet som RHF har
ansvar for, og inngår i utredninger og planer for utvikling
av regionale ordninger. Som en konsekvens av dette foreslås
at lederne for fødestuene er ansatt i helseforetakene. Avtalene
forutsettes å regulere finansiering av driften i henhold
til fordelingen av oppgaver innen primærhelsetjeneste og
spesialisthelsetjeneste. Avtalene kan også omfatte fordeling
av stillingshjemler og arbeidsgiveransvar mellom tjenestenivåene.
Komiteen mener i likhet
med departementene at det er riktig å utvide ISF-systemet
slik at det kan spore til desentraliserte spesialisthelsetjenester
som kan utføres utenfor godkjente sykehus. Dette kan være
god ressursutnyttelse både for pasientene og for helsevesenet,
og det kan være god pasientbehandling. Komiteen understreker
at det selvsagt må legges udiskutable kvalitetsvurderinger
til grunn.
Komiteen er kjent med at det
har vært forsøksordning mellom hudavdeling ved
et sykehus og to samarbeidende kommuner om utvikling av lokal lysbehandling.
Store pasientgrupper har godt utbytte av lysbehandling. Effektiviteten
av denne behandlingen er stor, men avhenger av at det er kort avstand
mellom behandlingstilbud og bruker. Dette krever selvsagt samhandling
mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på dette
området så vel som på andre områder. Komiteen ber
departementet vurdere hvordan disse hensyn kan ivaretas, og ber
helseforetakene få til gode opplegg for pasientene i et
samarbeid med kommunehelsetjenesten.
Komiteen er enig i forslaget
i meldingen om at ISF utvides til også å omfatte
desentralisert spesialisthelsetjeneste som for eksempel dialyse
og cellegiftbehandling.
Komiteen understreker at pasientopplæring
er en av de lovpålagte oppgavene som spesialisthelsetjenesten
har. Dette må tas på enda større alvor
enn det som til dels har vært tilfellet hittil. Dette har
betydning for riktig behandling, rehabilitering, kostnadsbesparelse
både for helsevesen og pasientene og ikke minst som en
viktig side ved vellykket forebygging.
Komiteen er derfor godt tilfreds
med at departementet foreslår å innføre
poliklinikktakster til opplæringsprogram uavhengig av diagnose. Komiteen understreker
i denne sammenheng at brukerkompetansen må tas på alvor.
Komiteen er enig i at taksten
for pasientopplæring utvides til å gjelde uavhengig
av diagnose når pasientene er henvist av lege.
Komiteen merker seg at departementet
framholder det forebyggende arbeidet som viktig både for å redusere
behandlingsbehov og redusere ventetid og ventelister. Dette er definitivt
riktig, men de økonomiske insitamentene i spesialisthelsetjenesten
har manglet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at mindre
ISF-andel kan stimulere foretakene til å se mer helhetlig
på pasienten, men flertallet mener at dette
ikke er tilstrekkelig. Det må åpenbart settes
kraftigere søkelys på dette. Spesialisthelsetjenesten
må være villig til et reelt samarbeid med kommunehelsetjenesten
bl.a. på risikoovervåkning slik departementet
foreslår.
Flertallet viser til at det i
St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge uttrykkes
at det skal satses mer på forebyggende medisin, også i
regi av spesialisthelsetjenesten. Samtidig omtaler meldingen at det
er et problem med manglende økonomiske incentiver for å oppnå slik
forebygging.
I dag brukes svært lite av midlene
i spesialisthelsetjenesten til forebygging. I St.meld. nr. 16 (2002-2003)
er arbeidsmedisinske avdelinger angitt som "... eksempel på forebygging
i regi av spesialisthelsetjenesten".
De seks regionale arbeids- og miljømedisinske
sykehusavdelingene bidrar etter flertallets syn vesentlig til
forebygging i regi av spesialisthelsetjenesten, særlig på områder
som ikke er spesielt individrettet. Disse avdelingene bidrar til
forebygging innen arbeidslivet på områder som
inneklima, forurensning/helse, risikohåndtering
og -informasjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at helseforetakene
i sin omstrukturering vil kunne komme til å bygge ned forebyggende
aktiviteter,(herunder arbeids- og miljørettet medisin)
dersom disse aktivitetene ikke sikres et finansieringssystem som
dekker de løpende utgiftene. Disse medlemmer vil
derfor understreke behovet for å utvikle finansieringssystemer
rettet inn mot det forebyggende helsearbeidet innenfor spesialisthelsetjenesten
som bidrar til en utvikling av dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utforme
finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten slik at det forebyggende
helsearbeidet i regi av spesialisthelsetjenesten kan styrkes og
videreutvikles, og slik at også miljørettede tiltak
som ikke er direkte individbaserte, blir finansiert gjennom tilskuddene
til helseforetakene."
Disse medlemmer mener at helsefremmende arbeid
og forebygging må opprioriteres og foregå i tett samhandling
mellom de ansvarlige aktører. Det gjelder både
helseforetakene og de folkevalgte nivåene; regionalt nivå – fylkeskommunene
som fylkesplanansvarlige, og primærhelsetjenesten ved kommunene,
og at det må settes kraftigere søkelys på spesialisthelsetjenestens
ansvar her. Disse medlemmer vil understreke at en
ved å fremme helse og forebygging vil bidra til at den
enkeltes livskvalitet høynes, samtidig som en reduserer
behovet for behandling, rehabilitering og trygdeutgifter.
Komiteen er enig med
departementet i at det nå settes i gang et planmessig arbeid
for å vurdere samhandling mellom kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. Komiteen ser
at det i forbindelse med diskusjonen om strukturer i spesialisthelsetjenestene
er behov for raskt å komme med forslag til tiltak og betingelser
som kan underbygge ei ønsket utvikling.
Komiteen er positiv til at det
er nedsatt et utvalg som skal vurdere rammebetingelsene for å bedre
samhandlingen mellom den kommunale helsetjeneste og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil dog bemerke at spørsmålet
om å slå primærhelsetjenesten sammen
med spesialisthelsetjenesten til én enhet bør
utredes.
Komiteen viser til
at Stortinget i forskjellige sammenhenger har uttalt seg om fødestuenes
plass i helsevesenet, om driftsansvar og finansiering. Bakgrunnen
er bl.a. at fødestuene har vært en viktig del
av et desentralisert fødetilbud. Ulike modeller har også vært praktisert
og utviklet.
Komiteen ser det som viktig at
flest mulige forhold blir avklart og vedtatt slik at ansvar blir bestemt. Komiteen sier
seg enig i at en nå legger grunnlaget for et avtalebasert
forhold mellom RHF og kommunene, noe som skal innebære
at alle fødestuer blir en organisatorisk del av fødselstilbudet
som RHF har ansvar for.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
er òg enig i at avtalene klargjør at lederne ved
fødestuene tilsettes i helseforetakene, og at finansieringen
reguleres i driftsavtaler i henhold til driftsopplegg der fordelingen
av stillingshjemler mellom de to nivåene er klargjort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener
at de regionale helseforetakene bør ha det faglige og det
finansieringsmessige ansvaret for fødestuene, og disse
medlemmervil avvise at kommunene
pålegges å delta i finansieringen av offentlige
fødestuer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten
skal kunne samarbeide om fagpersonell ved fødestuene. Dette
kan ha betydning for å få tilstrekkelig med fagpersonell
for begge nivåer, bl.a. er det viktig for å sikre jordmordekningen
også i kommunene. Men det må være slik
at spesialisthelsetjenesten har både det faglige og økonomiske
ansvaret for all virksomhet som skjer ved fødestuene.
Når det gjelder ansvaret
for syketransporten, viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiettil at Fremskrittspartiet har gått
imot en overføring av syketransporten fra Rikstrygdeverket til
de regionale foretakene.