Det internasjonale valutafondet (International
Monetary Fund, forkorta IMF) har 184 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet.
Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten
i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.
IMF si verksemd er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
overvaking av økonomien i medlemslanda, lån ved
betalingsbalanseproblem og i krisesituasjonar og teknisk assistanse.
Saman med Verdsbanken spelar IMF ei viktig rolle i arbeidet for å lette
gjeldsbetalingane for fattige land og setje dei i stand til betre å motarbeide
fattigdom. Styresmaktene i land som ber om hjelp frå IMF,
skal utarbeide ein eigen strategi for kampen mot fattigdom, i eit
nært samarbeid med det sivile samfunnet. IMF yter assistanse,
lån og eventuelt gåvemidlar.
For generell omtale av organiseringa av og oppgåvene
til IMF, sjå kap. 9 i St.meld. nr. 6 (2001-2002) Kredittmeldinga
2000.
Det er i meldinga gjort nærare greie
for oppgåvene til IMF på verksemda frå dei
fattige landa og tilgang og bruk av finansielle ressursar. Under
pkt. 8.5 i meldinga er det gjort ei evakuering av verksemda til
IMF og under pkt. 8.6 er det gjort greie for særskilde
forhold som gjeld Noreg.
Fleirtalet i komiteen,
alle med unntak av medlemene frå Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, tek det som står i meldinga
om verksemda til Det internasjonal valutaforndet (IMF) til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet ser positivt på at
Det internasjonale pengefondets virksomhet får bred omtale
i Kredittmeldingen. Disse medlemmer er også fornøyd
med at Norges opptreden, gjennom den nordisk-baltiske valgkrets,
i IMFs styre i forbindelse med en del viktige saker, denne gangen
er referert i meldingen. Institusjonen spiller en sentral rolle
i de politiske og økonomiske omdanningsprosesser som nå foregår
i verden, og besitter betydelig makt. Disse medlemmer er
på mange områder svært kritiske til hvordan
denne makten blir brukt.
Disse medlemmer peker på at
IMF de siste årene har blitt møtt med skarp kritikk
fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og vært gjenstand
for omfattende protester, blant annet i form av en rekke store demonstrasjoner
i tilknytning til ulike møter og konferanser i pengefondets
regi. Sosiale bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske
grep som ikke fremmer utvikling, men i stedet øker fattige
lands avhengighet av de rike landene og av store private selskaper.
Men IMF har også blitt kritisert fra helt andre hold. Den
fagøkonomiske kritikken av pengefondets politiske prioriteringer
har tiltatt i styrke etter Asia-krisen i 1997-98, og den økonomiske
kollapsen i Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt,
mer enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av
pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende
ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer
stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen
forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk
som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver
for. Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi i 2001
og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere anledninger
gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken. Det gjorde
også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske kongressen
satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at IMF ofte
gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene
som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer
ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er
overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF også i år
er lite omtalt i Kredittmeldingen.
Disse medlemmer viser til at
representanter for IMF ved flere anledninger har uttalt at tempoet
i strukturtilpasningspolitikken skal skrus ned. Disse medlemmer vil
imidlertid hevde at det er nødvendig med en langt mer grunnleggende
snuoperasjon, hvor det stilles spørsmålstegn ved
selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse
medlemmer viser til at selv om strukturtilpasningsordningen
er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse
er en erklært målsetting, er de økonomiske
hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken
i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse
har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering,
eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse
av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse
medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte
PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres
av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne måten
stilles krav om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme
foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse
medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse
får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor
Verdensbanken og IMF. Disse medlemmer registrerer at
vår valgkrets ikke synes å ha opptrådt
i tråd med slike målsettinger når PRGF
har vært til styrebehandling i IMF.
Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål
for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke
at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon
at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse
medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene
til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling
i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til
rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser
til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt
deler av u-landsgjelden er illegitim, for eksempel fordi den ble
tatt opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart
urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til
at det norske gjeldstribunalet høsten 2002 bedømte
deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim
gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse
medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt
gjeldsslette, og at det må foretas en vurdering av hvorvidt
deler av u-landsgjelden til Norge kan kalles illegitim.
Disse medlemmer viser til at
Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse
med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser
positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at rapportene inneholder
råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk
IMF anbefaler. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært
mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer
som IMFs eksperter ønsker seg. Disse medlemmer mener dette
er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene
pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre
denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet
ville vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer mener
Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjeldstyngede
land i å forsøke andre økonomiske strategier
enn de som til nå har blitt anbefalt av pengefondet.
Disse medlemmer understreker
at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF.
Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske
tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,1
pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike
kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse,
har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører
til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går
på tvers av de rikeste landenes interesser. Disse
medlemmer er derfor glad for at Norge støtter en økning
i antallet basisstemmer i styret, og oppfordrer til at denne saken prioriteres. Disse
medlemmer registrerer likeledes med skuffelse at vår
valgkrets har gått imot å gi u-landene sterkere
representasjon i IMFs styre.
Disse medlemmer mener mer åpenhet,
debatt og kontroll med Norges opptreden i IMF er nødvendig. Disse
medlemmer ser det som problematisk at det i dag i hovedsak
er Norges Bank som representerer Norge i IMF-sammenheng, og som
er ansvarlig for å utforme instruks overfor den felles
nordisk-baltiske styrerepresentanten. Dette bidrar til å skyve
IMF-relaterte spørsmål lavere på den
politiske dagsorden, og til uklare ansvarsforhold. Disse
medlemmer mener Regjeringen bør ha et tydeligere
ansvar for Norges opptreden og stemmegivning. Disse medlemmer foreslår
derfor at hovedansvaret for Norges opptreden i IMF skal overføres
fra Norges Bank til Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 19 (2002-2003) Globaliseringsmeldingen. Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil i den forbindelse fremme forslag
om en slik flytting av ansvar.