2.1 Sammendrag

2.1.1 Bedre samordning av statlig politikk

Regjeringen ønsker en bedre koordinering av statlig politikk, og vil etablere en ny ordning for bedre samordning av statlig politikk i storbyregionene.

Kommunal- og regionaldepartementet får et nytt ansvar overfor storbyene når det gjelder avklaring av økonomiske rammebetingelser som hindrer planlegging eller gjennomføring av byutviklingsprosjekter. Konflikter som gjelder areal- og lokaliseringsspørsmål skal fortsatt løses gjennom plansystemet. Prosessen i slike saker vil bli at fylkesmannen administrerer megling regionalt, og vurderer og anbefaler om saken skal forelegges Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet forelegger saken for berørte departementer, og samarbeider med Arbeids- og administrasjonsdepartementet og berørte sektordepartementer i saker som berører statlig eiendomsforvaltning.

Regjeringen vil måtte foreta videre utredninger og konkretiseringer av en slik ordning, og vil komme tilbake med en nærmere presisering.

Bedre dialog og samarbeid med byene er viktig fordi mange av storbyenes utfordringer ikke kan løses innenfor en sektor alene, men krever samarbeid mellom ulike offentlige sektorer og private aktører.

Regjeringen mener Samarbeidsforum for storbyutvikling fortsatt er et egnet forum for diskusjon om rammebetingelser og prinsipper for byutvikling.

Miljøverndepartementet leder og har sekretariatsfunksjonen for dette forumet. Regjeringen vil vurdere hvordan dette forumet for byutviklingsspørsmål og andre ordninger for dialog mellom storbyene og staten skal videreutvikles.

2.1.2 Storbyene skal få større ansvar og handlingsrom

Regjeringen ønsker å gi storbyene større ansvar gjennom økt rammefinansiering, redusert detaljstyring og kommunal oppgavedifferensiering.

Regjeringen har allerede foreslått reformer når det gjelder rus, jf. Ot.prp. nr. 54 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (Rusreform II og rett til individuell plan), og endringer som følge av arbeidet med Nasjonal Transportplan for 2006-2015. Dette vil styrke samordningen av statlig politikk, og på en del områder gi storbyene mer ansvar.

Viktige prosesser er:

• – Forsøk med kommunal oppgavedifferensiering.

• – Utrede endringer i inntektssystemet.

• – Kommunal- og regionaldepartementet legger opp til at det skal settes ned et utvalg i 2004 som skal foreta en total gjennomgang av inntektssystemet. For utvalget vil det være aktuelt å vurdere om dagens kostnadsnøkkel på en god nok måte fanger opp variasjoner i utgiftsbehov kommunene imellom.

• – Rusreform II. Kommunene vil overta ansvaret for de av rusbehandlingsinstitusjonene som ikke yter spesialiserte tjenester.

• – I arbeidet med Nasjonal transportplan 2006-2015 gjennomføres en planprosess med medvirkning fra berørte myndigheter, brukergrupper og interesseorganisasjoner.

• – Forsøk med endret ansvarsdeling for transportsektoren i byområder.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at staten har ulike roller i forhold til storbyene, dels som ansvarlig for å trekke opp nasjonal politikk og fordele nasjonale ressurser, dels som forvaltningsmyndighet, dels som eiendomseier og dels som arbeidsgiver og aktør. Komiteen viser til at storbyene derfor i utgangspunktet må forholde seg til ulike statlige interesser representert ved ulike statlige organer, fagetater og selskaper. Dette innebærer også at staten i sine ulike roller kan representere motstridende interesser. Dette kompliserer storbyenes arbeid.

Komiteen vil peke på at staten som nasjonal myndighet skal ivareta de samlede nasjonale hensyn og skal fordele sine ressurser mellom ulike regioner med ulike behov og utfordringer. Hensynet til utvikling av storbyene er et viktig hensyn som blant annet må avveies mot ressursinnsatsen for å nå ulike sektorpolitiske mål og mot målet om en balansert regional utvikling mellom storbyene, andre regionale sentra og mellom senter og distrikt. Tilsvarende vil komiteen peke på at statlige sektormyndigheter har i oppgave å ivareta nasjonale interesser som kan gå på tvers av lokale ønsker. Komiteen vil bemerke at i avveiing av slike ulike interesser er det ikke gitt at lokale ønsker og prioriteringer skal vinne fram i forhold til overordnede nasjonale mål og prioriteringer. Like fullt vil komiteen framheve at det er viktig å ha nær og god dialog mellom staten og storbyen hvor en kan ta hensyn til de ulike vurderingene og søke å komme fram til størst mulig grad av enighet.

Komiteen understreker viktigheten av at statlige organer tidligst mulig redegjør for hva som er nasjonale og regionale interesser i en sak eller i et planarbeid.

Komiteen viser til at staten i tillegg til å være forvaltningsmyndighet også har en rolle som stor eiendomsforvalter, arbeidsgiver og aktør i storbyene. Komiteen legger til grunn at statlige etater og selskaper som forvalter eiendom eller som ønsker å oppføre nybygg, skal bidra til koordinering og samordning av ulike interesser knyttet til byutvikling. Komiteen mener at det må være løpende kontakt med lokale myndigheter, og at informasjon og dialog må skje så tidlig som mulig både ved spørsmål om nybygg, eiendomsutvikling og avhending.

Komiteen understreker betydningen av at staten evner å samordne ulike statlige interesser både mellom statlige sektormyndigheter og mellom statens interesser som myndighet og aktør. Komiteen mener at samordningen av statlig politikk overfor storbyene må styrkes. Fylkesmannen må som den fremste statlige regionale myndighet ha et særskilt ansvar for slik samordning.

Komiteen tar til etterretning at Regjeringen vil tillegge Kommunal- og regionaldepartementet ansvar for samordning av statlig politikk overfor storbyregionene, og at departementet gis ansvar for å finne løsninger på konflikter som er knyttet til økonomiske rammebetingelser for planlegging og gjennomføring av byutvik­lingsprosjekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, finner imidlertid ordningen meget uklar. Flertallet viser i den forbindelse til statsrådens brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe 23. januar 2004 hvor det står:

"Ordningen som er foreslått i storbymeldingen skal ikke erstatte plansystemet, men skal derimot sikre at vedtatte planer kan gjennomføres. Ordningen skal gjelde samordning av økonomiske rammebetingelser for planlegging og utvikling. Storbyene har erfaringer med at berørte statlige økonomiske interesser, endringer og omprioriteringer i statlige budsjetter, eller andre statlige føringer, hindrer eller gjør planlegging og gjennomføring av utviklingsprosjekter i byene vanskelig. Dette skjer på tross av omfattende prosesser og beslutninger innenfor plansystemets rammer. Storbyene oppfatter dette som et betydelig problem.

Gjennom en ny samordningsfunksjon vil Kommunal- og regionaldeparementet få ansvar for å tilrettelegge en prosess som gir avklaring i slike konflikter. KRD skal få ansvar for samordning når det foreligger godkjente utbyggingsplaner, men hvor mangelfull medvirkning fra enkelte statlige aktører hindrer gjennomføring. Eksistensen av slike konflikter viser også behovet for at staten blir bedre til å synliggjøre de økonomiske rammebetingelsene, nasjonale og regionale interesser i planområdet og kommunenes reelle handlingsrom tidlig i prosesser. Departementets utredning (i samarbeid med berørte departementer) vil omfatte alle nødvendige aspekter ved den samordning storbyene ser behov for."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om å utvikle en modell for helhetlig statlig styring overfor storbyene.

Disse medlemmer viser til at ordningen som er foreslått i storbymeldingen ikke skal erstatte plansystemet, men sikre at vedtatte planer kan gjennomføres. Ordningen skal gjelde samordning av økonomiske rammebetingelser for planlegging og utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at samordningsordningen slik den er beskrevet i proposisjonen, virker byråkratiserende og bærer preg av å være et skalkeskjul. Disse medlemmer viser til at det nettopp er mangelen på lokal råderett over blant annet plan- og arealsaker og Regjeringens iver etter å kontrollere storbyene, som faktisk gir behov for samordning. Disse medlemmer er særlig skeptisk til at ordningen kun skal være supplerende i forhold til eksisterende maktstruktur. Det betyr at vedtak fortsatt skal fattes av byråkrater, over hodene på lokalpolitikere.

Disse medlemmer mener at det er til ordningens ytterligere disfavør at den kun skal behandle saker der alle lokale tilpasninger er utprøvd, altså mer som en sisteinstans der alle muligheter for å overholde statens krav er gjort. Disse medlemmer mener dette blir en institusjonell forankring av hva som må være statens antatte rett til å styre uten et helhetlig og samordnet perspektiv. Videre at mangelen på slik helhetlig og samordnet styring ikke skal utløse krav om ny forbedret styring, men kun sekundære bøtende ordninger. Disse medlemmer er svært kritisk til en slik utvikling.

Disse medlemmer viser til at ordningen ikke representerer hva en intuitivt legger til beskrivelsen samordningsordning, og at ordningen i sin organisering minner mer om et konfliktråd. Disse medlemmer mener at dette også er en mer passende beskrivelse av forholdet mellom sentralmakt og lokalmakt i forvaltningsnivåene.

Disse medlemmer viser til at dersom Regjeringen virkelig ønsket å oppnå de mål de setter for denne ordningen, kunne de ha økt innsatsen for å gjøre departementet til en serviceorganisasjon overfor kommunene. En organisasjon som jobbet for å finne grunner til å si ja til kommuner som drev med byutvikling og lokal tilpasning av statlige krav, fremfor å oppkonstruere ordninger som skal bøte på mangelen av statlig service.

Disse medlemmer mener at dersom problemet med skiftende statlig politikk kan spores tilbake til politiske organer, er dette utfordringer som ligger til politiske myndigheter å løse innenfor det politiske systemet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en modell for å omlegge Kommunal- og regionaldepartementets arbeidsmetoder slik at departementet får en økt rolle som serviceorganisasjon for kommunene."

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietviser til vedtak i Stortinget om fylkeskommunen si oppgåve som regional utviklingsaktør. Desse medlemene viser vidare til vellukka erfaringar med fylkesdelsplanlegging initiert av fylkeskommunen, til dømes fylkesdelsplan for Nord-Jæren.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa syte for at fylkeskommunen si rolle som planstyresmakt vert styrkt."

Komiteen vil peke på at statlige etater synes å vurdere sine regionale inndelinger og lokaliseringer uten en helhetlig gjennomtenkning av de samlede virkningene av de enkelte etatenes beslutninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, forutsetter at Regjeringen legger opp til en samordning av dette, og på egnet måte redegjør overfor Stortinget for de prinsipper som den vil legge til grunn.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti forutsetter at Regjeringen legger til rette for en helhetlig, hensiktsmessig og brukertilpasset statlig regional forvaltning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at den statlige lokaliseringspolitikken må brukes aktivt. Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg vedtok reviderte retningslinjer for lokalisering av statlig virksomhet. Retningslinjene skulle bidra til å sikre en regional fordeling av statlige arbeidsplasser og publikumsrettede tjenester. Når staten oppretter nye virksomheter, vil disse medlemmer generelt legge til grunn at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra dette prinsippet må etter disse medlemmers syn begrunnes særskilt. Disse medlemmer legger i tråd med dette til grunn at det ved alle vurderinger av statlig tjenesteproduksjon og statlige arbeidsplasser skal søkes etter lokaliseringsalternativer i mindre byer og regionsentre som har tilstrekkelig stort arbeidsmarked til at virksomheten kan fungere, og hvor virksomheten kan bidra til å bygge opp eller forsterke eksisterende fagmiljøer.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til NOU 2004:2 "Effekter og effektivitet", der det mellom anna heiter:

"Fra 1980 til 1990 var sysselsettingsutviklingen relativt balansert, men på 1990-tallet var det en sentralisering til Oslo-området. Antallet årsverk gikk da ned i småbyer og distriktsregioner, men det økte med 7 prosent i landsdelssentra og 15 prosent i Osloregionen. Hovedstadsregionen hadde i 2000 45 prosent av årsverkene i statlig kjernevirksomhet. Sentraliseringen kan forklares av teknologiske endringer, omorganiseringer og deregulering."

Desse medlemene viser vidare til at Effektutvalet peikar på behovet for ei betre geografisk fordeling av statleg engasjement, både regionane imellom og innan regionane, mellom anna som ein strategi for å dempa presset på hovudstadsregionen. Auka satsing på tradisjonell distriktspolitikk, infrastrukturutbygging og overføring av makt frå staten til regionane kan vere element i ein slik strategi.

Desse medlemene fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram ein plan for ei samordna og balansert regional fordeling av statleg engasjement, herunder vurdering av utflytting av statleg verksemd frå hovudstadsregionen."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 2004:2 Effekter og effektivitet kommer til å ligge til grunn for videre arbeid i Distriktskommisjonen. Den vil også være et grunnlagsdokument for Regjeringens arbeid med ny regionalpolitisk melding som fremlegges våren 2005.

Komiteen mener det er viktig at den enkelte kommune løpende vurderer hvordan ulike oppgaver kan løses på en best mulig måte slik at en får et best mulig samlet tjenestetilbud ut av de ressurser som settes inn. Kommunene må derfor hele tiden være opptatt av å fornye og forbedre de kommunale tjenestene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at det er et overordnet mål å sikre alle innbyggere et likeverdig velferdstilbud. For å oppnå dette må de grunnleggende velferdstjenestene organiseres gjennom fellesskapet og finansieres gjennom skatte- og avgiftssystemet.

Flertallet mener det er grunn til å advare mot en utvikling der alle, uansett behov, får utbetalt likt grunnbeløp som de kan bruke til barnepass, helse, skole osv. En slik politikk er ikke utjevning, men gir større forskjeller.

Flertallet viser til at flere kommunale tjenester gir stort rom for valg for brukerne. I grunnskolen er det eksempelvis lovfestet frihet til å gå på andre skoler i kommunen enn nærskolen. Samtidig er det en rett til å gå på nærskolen. Friheten avgrenses derfor av om det er plasser ledig etter at de som bor i nærmiljøet er sikret plass. Dette gir etter komiteens syn en frihet kombinert med en fornuftig rettighet som avgrenser friheten.

Komiteen viser til at vi i Norge har valgt å organisere velferdstilbudet slik at vesentlige deler tilbys gjennom kommunene. Dette skyldes at kommunene både er det nivå som er nærmest brukerne, og som derfor har best kunnskap om de lokale behov, og at innbyggerne gjennom kommunens folkevalgte organer selv kan påvirke utformingen av de kommunale tilbudene, og derigjennom selv velge hvordan de skal utformes.

Kommunenes mulighet til å tilby tjenester av tilstrekkelig omfang og av god kvalitet er svært viktig både for den enkeltes velferd og for å sikre en rettferdig fordeling i samfunnet. Dette understreker betydningen av at kommunene har et økonomisk handlingsrom som gir mulighet til å gi innbyggerne et godt tilbud. Et slikt handlingsrom er også nødvendig for reelt å kunne foreta lokale valg om utformingen av tilbudet. Samtidig understreker det betydningen av at de ressursene som kommunen råder over, må utnyttes på en slik måte at en kan gi befolkningen et best mulig tilbud innenfor de ressursene som er til disposisjon. Dette gjør det nødvendig med en kontinuerlig omstilling og fornyelse av den kommunale virksomheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er viktig å forsvare og forsterke de offentlige velferdsordningene. Derfor må vi evne å forandre og forbedre der det trengs. Står vi fast på gamle løsninger som ikke fungerer bra nok og ikke gir noen god utnyttelse av ressursene, svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene.

Flertallet vil understreke viktigheten av at det offentlige har ansvaret for at alle får likeverdige velferdstilbud. Ryggraden i vår felles velferd er tjenester som utføres av offentlig ansatte. Her må tyngdepunktet fortsatt ligge. Flertallet er imot privatisering av grunnleggende velferdstjenester fordi det innebærer at det offentlige fraskriver seg ansvaret for at alle får et likt tilbud. Det er avgjørende at kommunene ikke organiserer seg bort fra styring og kontroll over velferden.

Kommunene er imidlertid forskjellige både i areal, befolkningsstruktur og infrastruktur. Derfor må kommunene selv få bestemme hvordan dette ansvaret skal ivaretas. Offentlige tjenester må utgjøre tyngdepunktet i tilbudet på viktige velferdsområder, ellers vil private etter hvert kunne få et overtak på det offentlige, og bestemme pris og utforming av tjenestene.

Flertallet mener at det viktigste verktøyet for å utføre en tjeneste best mulig og kostnadseffektivt, ikke er konkurranseutsetting og privatisering, men satsing på egne ansatte gjennom motivasjon, skolering, tillit og rammebetingelser. På den måten kan de ansatte selv være med på å styrke de offentlige velferdstilbudene. Med dette som grunnlag, må en sterk offentlig sektor fortsatt kunne gjøre bruk av frivillige og private tjenester som et tillegg.

Flertallet viser for øvrig til samarbeidet med frivillige, humanitære og private aktører på en rekke områder. Slik vil disse partier også i framtida arbeide for gode velferdstilbud og effektiv ressursutnyttelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at det er opp til den enkelte kommune å bestemme hvordan oppgavene skal løses. Disse medlemmer vil ta avstand fra de forsøk på sentraldirigering som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger opp til. Disse medlemmer vil videre understreke det lokale selvstyrets rett til selv å velge, men vil påpeke at lokale myndigheter også har et ansvar for å bruke ressursene på en god måte.

Disse medlemmer støtter helhjertet opp om et samarbeid med frivillige aktører. Dette vil gi et mer mangfoldig Norge med ansvarliggjøring av det enkelte mennesket.

Komiteen har merket seg at Regjeringen legger opp til å prøve ut en differensiering av oppgavene som er tillagt ulike kommuner. Komiteen mener at dette er et spørsmål som må drøftes på bredere basis i tilknytning til spørsmålet om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Komiteen ser at større kommuner ofte har bredere ressurser og kompetanse til å løse tyngre oppgaver enn mindre kommuner. Samtidig vil differensiering av oppgavene - blant annet ved at de største byene tillegges andre funksjoner enn mindre - også virke inn på hvilke funksjoner som ligger i de ulike fylkeskommunene, ved at fylkeskommuner som rommer de største byene da har mer begrensede funksjoner enn andre fylkeskommuner.

Komiteen mener ut fra dette at det er behov for et bredere grunnlag for å vurdere spørsmålet om kommunal oppgavedifferensiering. Komiteen mener imidlertid at det kan være nyttig å høste erfaring gjennom forsøk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter ikke de igangsatte forsøk med kommunal drift innen videregående opplæring. Dersom dette opplæringstilbudet skal få den faglige bredde som er nødvendig, må den favne om et større geografisk område. Kommunenivået blir i denne sammenhengen for snevert.

Flertallet er bekymret for at kommunal drift av den videregående opplæringen særlig vil ramme det yrkesfaglige tilbudet, noe som er uakseptabelt for de utdanningssøkende og for næringslivet som har behov for kvalifisert arbeidskraft.

Komiteen viser for øvrig til de ulike fraksjonenes merknader i Innst. S. nr. 268 (2001-2002).

Komiteen viser til merknader fra de respektive partifraksjoner i sosialkomiteens innstillinger om rusreformene I og II, SATS og fattigdomsmeldingen, og i samferdselskomiteens innstilling om kollektivtransportmeldingen.

Komiteen har for øvrig ikke merknader til de forsøk som omtales i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser at kommunene, avhengig av størrelse, vil være i ulik stand til å utføre oppgaver. Store kommuner eller kommuner i interkommunalt samarbeid vil ha bedre forutsetninger til å ta på seg flere oppgaver enn det små kommuner har. Disse medlemmer mener oppgaver bør løses nærmest mulig brukerne. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens arbeid for å desentralisere økt ansvar og myndighet til kommunesektoren, slik at kommunene selv kan utforme tjenestetilbudet i forhold til lokale utfordringer.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forsøk med kommunal oppgavedifferensiering. Dette vil etter disse medlemmerssyn bidra til erfaring om hvordan en kan videreutvikle oppgavefordelingen og til å vurdere kommunenes videre ansvar med tanke på å bedre tjenestetilbudet for innbyggerne.

Disse medlemmer mener at de forsøkene Regjeringen har iverksatt og som beskrives i storbymeldingen, er spennende og vil bidra til å kunne bedre tjenestetilbudet for innbyggerne. Storbyene har en rekke utfordringer, men også kompetanse og muligheter til å løse dem. Økt myndighetsansvar på enkeltområder til byene vil derfor kunne bidra til å utvikle tjenestetilbudet overfor innbyggerne, særlig de svakest stilte. Disse medlemmer vil derfor også se positivt på eventuelt ytterligere forsøk knyttet til oppgavedifferensiering.

Komiteen vil peke på at statlige myndigheter må se til at storbyene har handlingsrom til å kunne utføre sine oppgaver, og for å kunne gjennomføre de mål de selv har trukket opp for utviklingen i regionen. Komiteen mener at tilstrekkelige økonomiske ressurser er helt avgjørende for at storbykommunene, så vel som andre kommuner, skal kunne løse sine oppgaver.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener videre at økt bruk av rammefinansiering framfor øremerkede statlige bevilgninger, kan bidra til å gi storbykommunene og andre kommuner større frihet til å prioritere mellom midler til ulike formål, men at dette forutsetter samsvar mellom oppgaver og midler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at kommunenes økonomiske handlingsrom må økes. Flertallet viser for storbyenes del til at flere av storbykommunene har et betydelig oppsamlet underskudd. Kommunesektorens underskudd har økt sterkt de siste årene. Flertallet har derfor fremmet forslag om betydelige økninger i de økonomiske rammene for kommunesektoren utover Regjeringens forslag for 2004. Flertallet viser til sine respektive partifraksjoners merknader og forslag i finanskomiteens innstilling om stats- og nasjonalbudsjettet for 2004, Budsjett-innst. S. nr. I (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 foreslo den kraftigste veksten i kommuneøkonomien på flere år, og da særlig de frie inntektene.

Disse medlemmer vil understreke at kommunenes handlingsrom ikke bare handler om det økonomiske handlingsrommet. Like viktig er handlingsrommet til selv å disponere de pengene man faktisk har til rådighet. Disse medlemmer viser til kommuneproposisjonen for 2004 hvor Regjeringen la frem en samlet plan for å redusere detaljstyringen gjennom øremerking av midler. Disse medlemmer vil minne om at opposisjonspartiene gikk imot mange av forslagene i planen. I motsetning til opposisjonen vektlegger disse medlemmer å følge opp i praktisk politikk troen på kommunens egenverdi som lokalt og demokratisk valgt fellesorgan. Til tross for at mange partier kan mene kommunens handlingsfrihet er svært viktig, kommer det dessverre stadig ønsker fra de ulike opposisjonspartiene om sentrale standarder, statlige stykkprisordninger og øremerking av midler.

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre lokal handlefrihet og at dette gjøres best gjennom rammefinansiering og redusert statlig detaljstyring. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag til redusert øremerking av midler, enklere og færre regler overfor kommunesektoren, helhetlig tilsyn samt forslaget om nøytralt momssystem, slik at det lokale handlingsrommet øker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslo å øke kommunenes frie inntekter med til sammen 3,5 mrd. kroner i 2004, sammenlignet med Regjeringens framlegg. Disse medlemmer mener det er bra at forliket med regjeringspartiene førte til en betydelig styrking av kommuneøkonomien på 2,2 mrd. kroner, men at det ikke er nok tatt i betraktning den svært anstrengte økonomiske situasjonen det er i mange av landets kommuner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke viktigheten av at kommunenes økonomi i størst mulig grad samsvarer med de oppgaver de skal utføre. Flertallet konstaterer at regjeringen Bondevik II fører en politikk som ikke tar høyde for dette. Dette har ført til at det politiske handlingsrommet i kommunene har blitt betydelig redusert, og at det har blitt et sprik mellom de ressurser kommunene har til rådighet og de oppgaver de skal utføre. Det akkumulerte underskuddet i kommunesektoren er nå på om lag 12 mrd. kroner. Nesten 25 pst. av kommunene er satt på den såkalte ROBEK-listen og er dermed under sterk statlig styring. Flertallet mener dette med all tydelighet viser behovet for en helt annen satsing på kommunene som tjenesteprodusenter enn det Regjeringen står for.

Flertallet er enig i at det ikke bare er økonomi som bidrar til å øke det lokale handlingsrommet, og vil understreke at det er en utstrakt vilje og evne i landets kommuner til å drive omstillingsarbeid for å få mer ut av ressursene. Samtidig er det et ubestridelig faktum at underskuddet i kommunesektoren er historisk høyt og at dette har ført til en betydelig svekkelse av det lokalpolitiske handlingsrommet. Med dette som bakgrunn mener flertallet det er underlig at Regjeringen ikke gjør mer for å få kommuneøkonomien i balanse, og at den ensidig peker på omstilling og konkurranseutsetting som tiltak for å bedre kommunenes handlingsrom.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:123 (2002-2003) hvor det åpenbart mangelfulle med dagens rammefinansierings anskueliggjøres. Disse medlemmer mener det er viktig at alle innbyggere uansett bosted sikres et solid og trygt velferdstilbud.

Disse medlemmer understreker at kommuners frihet innenfor rammetilskuddet gjør at viktige og grunnleggende velferdstilbud kan lide under politikeres manglende evne til å prioritere. Disse medlemmer er motstandere av at grunnleggende velferdstjenester skal være i konkurranse om de samme midlene som goder til eksempelvis politikere. Disse medlemmer viser til at et statlig finansielt ansvar for grunnleggende velferdsoppgaver i et stykkprissystem ville sikret alle innbyggere solide og trygge velferds­goder uansett bosted.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) kommuneøkonomien for 2003 skrev disse medlemmer om prinsipper for øremerking og rammefinansiering. Disse medlemmer viser videre til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) Kommuneproposisjonen for 2004, der disse medlemmer påpeker at det er Regjeringens opplegg for kommunenes økonomi og ikke øremerking, som er den største trussel mot lokaldemokratiet og friheten for kommunene. Disse medlemmer vil gi kommunene reell frihet og sikre finansiering av de oppgavene kommunene har.

Disse medlemmer viser til sine respektive partiers budsjettopplegg for 2004, der det fremgår at Sosialistisk Venstreparti foreslo 4,6 mrd. kroner og Senterpartiet 4 mrd. kroner mer i frie inntekter enn Regjeringens opplegg.

Disse medlemmer vil påpeke at det er i de største byene vi finner de største forskjellene mellom rik og fattig. Der er uutløste økonomiske ressurser som kan omfordeles lokalt.

Disse medlemmer vil vise til at andre nordiske land har ulike ordninger med friere kommunalt skattøre enn Norge har. Disse medlemmer vil vise til at friere kommunalt skattøre kan egne seg godt for forsøk i noen kommuner. Disse medlemmer ønsker å gi kommunen mulighet til å ta inn mer skatt etter evne og viser til merknader og forslag i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) om kommuneøkonomien for 2004 og Innst. S. nr. 37 (2003-2004).

Komiteen har merket seg at de endringer som er under gjennomføring i det kommunale inntektssystemet medfører at storbyene vil få økte inntekter framover.

Komiteen viser til at storbykommunene har enkelte utfordringer som andre kommuner ikke har i samme grad.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2004 foreslo nye kostnadsnøkler for rus og psykiatri. Som følge av betydelige svakheter i Regjeringens forslag, foreslo flertallet i Innst. S. nr. 259 (2002-2003):

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i statsbudsjettet for 2004 om ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester."

Flertallet konstaterer at Regjeringen til tross for dette har fremmet forslag i tilknytning til statsbudsjettet for 2004 om å legge de samme kriteriene til grunn som ble foreslått i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2004.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget ved behandling av Innst. S. nr. 80 (2003-2004) vedtok objektive kriterier for kommunenes utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri. Disse medlemmer viser dessuten til at departementet er bedt om å gjennomgå konsekvensene for kommuner som kommer særlig dårlig ut av endringen, og at departementet er bedt om å kompensere slike kommuner for ekstraordinære utgifter gjennom skjønnsmidler, i den grad øvrige endringer og tiltak ikke veier opp for tap. Disse medlemmer ser det også som viktig at Stortinget har bedt departementet om å be det nedsatte inntektssystemutvalget gjøre en egen vurdering av om og hvordan objektive kriterier kan fange opp særskilt store utgifter forbundet med rus og psykiatri uavhengig av kommunens størrelse.

Disse medlemmer vil for øvrig peke på at alle storbyene, med unntak av Kristiansand som går omtrent i null, vil tjene penger på denne endringen. De store byene har en større andel av personer med rus og psykiatriproblemer enn det befolkningstallet skulle tilsi. Dette skyldes blant annet at mange tiltrekkes av storbyens anonymitet og miljøer. Disse medlemmer vil vise til at Oslo alene har over halvparten av rusmisbrukerne i Norge. Det er derfor rimelig at inntektssystemet gjenspeiler disse utfordringene som storbyene har.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at Regjeringen i meldingen uttaler at en relativ forbedring av storbyenes situasjon krever reduserte regionalpolitiske overføringer. Flertallet er ikke enig i dette. Med økte rammer for kommunesektorens økonomi ville det være mulig med en relativ styrking av storbyenes økonomi uten at det måtte føre til reduksjoner i de økonomiske rammene for mindre kommuner. Også av den grunn mener flertallet at det er nødvendig med en vesentlig styrking av kommunesektorens økonomi.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens politikk som legger opp til en balansert vekst i alle landsdeler. Storbyene er en viktig del av disse regionene, og i mange tilfeller motoren i den regionale utviklingen, og storbypolitikken må være en viktig del av regionalpolitikken. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen har lagt opp til en høyere vekst i kommunenes frie inntekter enn hva som har vært tilfellet tidligere år, slik at kommunesektoren har kommet styrket ut, samt at Regjeringen foreslår å redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren.