7.1 Sammendrag

Regjeringen ser følgende utfordringer knyttet til helsetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne:

• – Barnehabiliteringstjenesten fungerer ikke godt nok i forhold til de oppgaver denne tjenesten forventes å ivareta.

• – Tilbudet fra spesialisthelsetjenesten, herunder voksenhabiliteringstjenesten, er mangelfullt i forhold til de behovene som utviklingshemmede ofte har.

• – Utviklingshemmede som selv ikke er i stand til å etterspørre helsetjenester, får dekket sine behov for helsetjenester i mindre grad enn andre.

• – Samarbeidet mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten om utviklingshemmede med alvorlige adferdsforstyrrelser og/eller psykiske lidelser er mangelfullt, og det synes å være mang­lende kompetanse på dette feltet både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Regjeringen har følgende mål i forhold til helsetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne herunder utviklingshemmede:

• – Personer med nedsatt funksjonsevne skal få relevant og helhetlig helsetjenestetilbud når de trenger det.

• – Habiliteringstilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom skal bli bedre.

• – Kompetansen hos helse- og sosialpersonell når det gjelder å tolke signaler på helseplager hos personer som selv ikke kan presentere sine behov for helsetjenester, skal styrkes.

• – Kompetansen hos helse- og sosialpersonell om utviklingshemmede med alvorlige adferdsavvik og/eller psykiske lidelser skal styrkes.

Tiltak på området helsetjenester oppsummeres slik:

• – Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppgave å evaluere forskriften om habilitering og rehabilitering for å vurdere hvilken betydning forskriften har hatt for prioritering og utvikling av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet.

• – Helsedepartementet vil legge fram en strategiplan for styrking av barnehabiliteringstjenesten med fokus på intensive treningstilbud og forskning og fagutvikling på feltet.

• – Helsedepartementet tar i samarbeid med Undervisnings- og forskningsdepartementet sikte på å etablere et modellforsøk basert på samarbeid mellom aktuelle spesialpedagogiske kompetansesentre og barnehabiliteringstjenester. Formålet med et modellforsøk vil være å komme fram til samarbeidsformer og egnede rutiner for å få et helhetlig og koordinert tilbud til barn og unge under 18 år med sammensatte lærevansker og nedsatt funksjonsevne.

• – Helsedepartementet tar sikte på å utarbeide en foreldreveileder som skal presentere de ulike tjenestetilbudene til barn og unge under 18 år med sammensatte lærevansker og nedsatt funksjonsevne.

• – Helsedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet tar sikte på å utarbeide et felles rundskriv om samarbeid mellom tjenester til barn og unge under 18 år med funksjonsnedsettelser.

• – Helsedepartementet vil videreføre opprettingen av brukerutvalg i alle regionale helseforetak til også å omfatte de enkelte helseforetakene.

• – Helsedepartementet vil iverksette en gjennomgang av voksenhabiliteringstjenesten som skal klargjøre hvordan tjenesten fungerer i dag, både med hensyn til brukergrupper, innhold, kompetanse, kapasitet og samarbeid med andre deler av spesialisthelsetjenesten og øvrig hjelpeapparat.

• – Helsedepartementet vil vurdere tiltak som kan bidra til å sikre nødvendig kompetanse hos personell i den kommunale helse- og sosialtjenesten som yter tjenester til utviklingshemmede som selv ikke er i stand til å etterspørre legetjenester ved behov.

• – Fastlegeordningen skal evalueres bl.a. med tanke på hvordan tilbudet fungerer for personer med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer.

Regjeringen mener de største utfordringene knyttet til pleie- og omsorgstjenestene til personer med nedsatt funksjonsevne er å bedre rekrutteringen og heve kompetansen hos personellet. En annen viktig utfordring for Regjeringen er å få til en bedre samordning av de ulike deltjenestene som ytes brukere med store bistandsbehov på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Regjeringens mål for velferdspolitikken er at mennesker med omfattende bistandsbehov så langt som mulig skal få bistand til å bo selvstendig og være et aktivt medlem av familie og samfunn gjennom hele livet.

Regjeringens politikk har som mål at alle så langt som mulig

• – skal få tjenester som er tilpasset individuelle behov og valg

• – skal medvirke i utforming av tjenestene

• – skal få et helhetlig tjenestetilbud

• – skal kunne holde seg orientert om sine rettigheter

• – skal kunne utøve sine rettigheter gjennom god saksbehandling og effektive klagemuligheter.

Regjeringen ønsker spesielt å fokusere på brukeropplevd kvalitet, valgfrihet og individuell tilrettelegging av tjenestetilbudet.

Regjeringen ønsker at brukerne så langt det er hensiktsmessig, skal ha lik tilgang til tjenester uavhengig av boform, og at de tiltak som settes inn vurderes ut fra brukernes behov og ikke hvor vedkommende bor.

Det vises til stortingsmelding om kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene som behandler Regjeringens overordnede mål for pleie- og omsorgstjenestene og beskriver de strategier og tiltak som Regjeringen vil sette i verk for å bedre kvaliteten.

Regjeringens mål er å legge forholdene til rette for at alle som ønsker det, skal kunne bo i egen bolig og motta nødvendige tjenester der.

Regjeringen vil legge til rette for at kommuner kan utveksle erfaringer når det gjelder tilrettelegging av boligtilbudene for personer med omfattende bistandsbehov.

Regjeringen vil også samarbeide med Kommunenes Sentralforbund om utvikling av de kommunale pleie- og omsorgstjenestene inkludert tjenester til personer med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Dette skal skje gjennom bedre saksbehandling, bedre organisering og ledelse, bedre opplæring av ansatte og styrking av arbeidet med fagetikk, holdninger og yrkesut­øvelsen. Det framholdes at kommunenettverkene for fornyelse og effektivisering, informasjonsspredning via ny teknologi og framvisning av "beste praksis" kan være viktige arenaer og virkemidler i arbeidet med kvalitetsutvikling av de kommunale tjenestene.

Regjeringen vil stimulere til en utvikling der tjenestene til personer med nedsatt funksjonsevne og deres familier i større grad preges av brukermedvirkning og personlig assistanse også for brukere som ikke selv kan ivareta arbeidslederrollen.

Tiltak knyttet til tilpasning av tjenestene oppsummeres slik:

• – Kommunal- og regionaldepartementet vil ta initiativ til at det foretas en undersøkelse av boligforholdene for utviklingshemmede, deres erfaringer med ulike boligløsninger og preferanser.

• – Sosialdepartementet vil ta initiativ til en kartlegging av situasjonen når det gjelder tilbud om barnebolig.

• – Sosial- og helsedirektoratet vil bidra til en systematisk utveksling av gode eksempler mellom kommuner knyttet til nye måter å organisere tilbudet til yngre personer med nedsatt funksjonsevne på.

• – Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppgave å iverksette en 2-års satsing på konferanser, seminarer og informasjonstiltak rettet mot pleie- og omsorgsledere og kommunale saksbehandlere spesielt knyttet til tilrettelegging av tilbudet til familier med barn med nedsatt funksjonsevne.

• – Sosialdepartementet vil på bakgrunn av kartleggingen av hvor mange yngre personer med nedsatt funksjonsevne som bor på aldersinstitusjon, invitere brukerorganisasjonene til en drøfting av hvilke tiltak som bør settes i verk for å oppfylle målet om utflytting for alle som ønsker det innen 2005.

• – Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppgave å ut­vikle et opplæringsprogram som retter seg mot saksbehandlere i kommunene som har mye kontakt med familier med barn med nedsatt funksjonsevne.

• – Det skal innføres en ny toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere.

Kompetansehevende tiltak oppsummeres slik:

• – Sosialdepartementet vil etablere et nasjonalt kompetansemiljø med nasjonale fagutviklings- og formidlingsoppgaver på området utviklingshemning.

• – Det skal utvikles et opplæringsprogram knyttet til aldring og utviklingshemning for ansatte i vertskommunene.

• – Satsingen på IKT-basert undervisning og veiledningstilbud vil bli styrket og vil kunne utvides til andre fagområder.

• – Det er utarbeidet en ny veileder for saksbehandling etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, og veilederen skal følges opp med opplæring og veiledning fra regional stat.

Tiltak for bedre regelverk og rettssikkerhet oppsummeres slik:

• – Sosialdepartementet har foreslått ny felles kvalitetsforskrift for sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

• – Det er nedsatt et lovutvalg som skal se på en harmonisering av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

• – Det er etablert felles tilsyn mellom tjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.

• – Det innføres en hjemmel for kommunene til å kreve politiattest for dem som skal yte tjenester til mindreårige etter sosialtjenesteloven.

Pasientombudsordningen drøftes, og det påpekes at det i dag er pasientombud knyttet til spesialisthelsetjenesten, mens kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven ikke har noe tilsvarende.

Det foretas en oppsummering av erfaringer med ordningen og det framholdes at evalueringsrapportene fra prosjektene om eldre- og omsorgsombud, brukerkontor i Oslo, prosjektet om styrket brukerveiledning og brukersenteret i Løten viser at det oppfattes å være behov for en instans utenfor tjenesteapparatet hvor brukerne kan få informasjon, veiledning, hjelp til å klage og bistand i møtet med tjenesteapparatet. Det er imidlertid ingen entydige konklusjoner fra prosjektene med hensyn til hvordan en slik instans skal organiseres. Det blir pekt på at en instans må kunne nå en stor del av befolkningen, at man trenger et organ som er lovpålagt, og at organet bør ha et bredt mandat på tvers av administrative enheter og forvaltningsnivåer.

Spørsmålet om å utvide ordningen drøftes, og det framholdes at en utvidet pasientombudsordning vil kunne ivareta brukernes behov, interesser og rettssikkerhet overfor helse- og sosialtjenesten., og at pasientombudet kan fungere som megler mellom sosial- og helsetjenesten og pasienten og bistå brukerne i møte med tjenesten bl.a. gjennom utforming av klager. Det uttales at en utvidelse av dagens pasientombudsordning til også å gjelde kommunehelsetjenesten og tjenestedelen av sosialtjenesten sannsynligvis vil være det beste virkemidlet for å ivareta de behovene ulike forsøksordninger har søkt å dekke. En eventuell utvidelse av pasientombudsordningen vil kreve lovendring, og Regjeringen vil utrede praktiske forhold knyttet til endringene, bl.a. økonomiske og administrative konsekvenser.

Regjeringen har følgende mål for hjelpemiddelområdet:

• – Brukeren skal få rett løsning til rett tid.

• – Brukeren skal bli møtt av fagfolk med tilfredsstillende kompetanse, og få det samme tilbudet uavhengig av bosted.

• – Kommunen skal ha hovedansvaret for og være den viktigste samordnende aktør i hjelpemiddelformidlingen. Kommunene skal få bistand fra hjelpemiddelsentralene på områder der de ikke har tilstrekkelig kompetanse.

Tiltak på hjelpemiddelområdet oppsummeres slik:

• – Trygdeetaten skal styrke den faglige kompetansen ved hjelpemiddelsentralen gjennom fagsamlinger og etablering av nye nasjonale faggrupper.

• – Trygdeetaten er i gang med etablering av prosjektet "Oppgaveløsning og aktiv brukermedvirkning på hjelpemiddelområdet".

• – Trygdeetaten vil igangsette modellforsøk for å finne en hensiktsmessig håndtering av saker der brukeren ønsker å ta større ansvar for utredning og formidling av hjelpemidlene.

• – Trygdeetaten har satt i gang ulike tiltak for å få raskere formidling av barnehjelpemidler, bl.a. kompetansehevende tiltak og utvidelse av veileder.

• – Sosialdepartementet vil utvide ordningen med hvilende hjemmevakt utenom den ordinære åpningstiden til å gjelde hele landet der det vil føre til urimelige konsekvenser for brukeren å vente til neste virkedag for å få reparert hjelpemiddelet.

• – Taket på tolketimer er fjernet, og aldersgrensen for en del hjelpemidler er hevet fra 18 til 26 år. Blinde og svaksynte har fått fjernet taket på antall timer de har rett til lese- og sekretærhjelp i arbeidslivet.

Når det gjelder fritid og ferie, vil Regjeringen legge til rette for opplevelse og deltakelse for den enkelte. Det er Regjeringens mål at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha reelle muligheter til å delta i kulturlivet i bred forstand på lik linje med andre.

Tiltak på området ferie og fritid oppsummeres slik:

• – Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppgave å legge til rette for spredning av erfaringer fra kommuner som har gode erfaringer med nye måter å organisere fritidstilbudet til personer med nedsatt funksjonsevne på. De skal også legge tilrette for erfaringsutveksling mellom kommuner knyttet til tiltak for å bedre rekruttering og heve kompetansen hos støttekontakter og avlastere.

• – Det er satt av 5 mill. kroner i 2003 for å styrke dåpsopplæringen der tiltak for barn og unge med særlig behov er prioritert.

• – Det iverksettes en kartlegging for å se nærmere på modeller som gjør det mulig for personer med store bistandsbehov å dra på ferie til en overkommelig kostnad.

Regjeringens mål er at innvandrere med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i samfunnet og få et likeverdig tjenestetilbud på lik linje med andre innbyggere med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen mener det er behov for å bygge opp lokal og nasjonal kompetanse omkring innvandrere med nedsatt funksjonsevne og utvikle kurstilbud for tospråklige og tokulturelle ressurspersoner med tanke på å etablere en ressursbank på kommunalt/regionalt nivå. Regjeringen er av den oppfatning at kompetansen omkring helse og omsorg blant personer med innvandrerbakgrunn bør samles på ett sted, og det vises til at den etablerte kompetanseenheten ved Ullevål sykehus vil bygge opp kompetanse omkring innvandrere med nedsatt funksjonsevne og deres særskilte behov.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen stiller seg bak dei hovudutfordringane og måla knytt til helsetenester for funksjonshemma som Regjeringa skisserer. Det er store utfordringar og uløyste oppgåver. Komiteen har merka seg at Helsedepartementet har lagt fram ein strategiplan for styrking av barnehabiliteringstenesta med fokus på m.a. intensive treningstilbod og vil også med dette stimulere til forsking og fagutvikling på feltet. Helsedepartementet går òg saman med Undervisnings- og forskingsdepartementet om eit modellforsøk basert på samarbeid mellom aktuelle spesialpedagogiske kompetansesenter og barnehabiliteringstenester. Komiteen ser på dette som ein god måte for å kome fram til samarbeidsformer og rutinar for å få eit heilskapleg og koordinert tilbod til barn og unge under 18 år med lærevanskar og nedsett funksjonsevne.

Komiteen ser at det er naudsynt å gå gjennom helsetenestetilbodet for menneske med utviklingshemming, herunder også forholdet til samarbeidande instansar. Særleg vil komiteen understreke at samarbeidstilhøva må betrast når det gjeld menneske med både utviklingshemming og åtferdsforstyrringar og/eller psykiske lidingar. Brukarmedverknad er også viktig på dette området, og komiteen stiller seg bak at departementet no vil vidareføre brukarutval i alle regionale helseføretaka til også å omfatte dei enkelte helseføretaka.

For mange personar med nedsett funksjonsevne er tilgang på tilstrekkelege og kvalitativt gode pleie- og omsorgstenester ein grunnleggande føresetnad for å kunne leve og bu sjølvstendig og ha eit aktivt, trygt og meiningsfullt tilvære i samkvem med andre. Komiteen er difor nøgd med at det har kome ei eiga stortingsmelding om kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren. St.meld. nr. 40 (2002-2003) må sjåast i samanheng med denne meldinga.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at St.meld. nr. 40 (2002-2003) i for liten grad belyser de særlige utfordringer utformingen av pleie- og omsorgstjenester for funksjonshemmede innebærer. I motsetning til eldre som har behov for slike tjenester en begrenset periode, vil mange funksjonshemmede trenge tjenester gjennom hele livet. Flertallet savner drøftinger av hvordan tjenestetilbudet til yngre mennesker som lever med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer skal ivaretas innenfor det kommunale tjenestetilbud.

Komiteen sine medlemmer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til at St.meld. nr. 40 (2002-2003) omtalar dei sentrale helse- og sosialtenestene som rører ved personar med nedsett funksjonsevne. Meldinga drøftar svakheiter ved dagens tenester og foreslår ulike tiltak for å betre tenestene. Mens St.meld. nr. 45 (2002-2003) Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene (Kvalitetsmeldinga) skisserer tiltak som er uavhengig av brukargrupper, fokuserer denne stortingsmeldinga spesielt på tenester retta mot yngre personar med nedsett funksjonsevne og deira familiar.

Komiteen vil understreke at det er eit kommunalt ansvar å leggje til rette for gode prosedyrar mellom brukar, pårørande og tenesteapparatet i dei tilfella det er aktuelt å endre bu- og tenestetilbodet. Særleg gjeld det i situasjonar der personen med funksjonshemming som er i ferd med å bli vaksen, skal flytte frå heimen og inn i tilrettelagt bustad.

Komiteen har merka seg at NOU 2001:22 seier at det norske rettigheits- og formidlingssystemet for hjelpemiddel er godt, spesielt dersom det vert samanlikna med andre europeiske land. Komiteen er positiv til at Regjeringa vil auke kompetansen i hjelpemiddelformidlinga og samstundes gje auka brukarmedverknad. Dette saman med utarbeidinga av ein individuell plan som kan erstatte enkeltsøknadar om hjelpemiddel, vil gje ei betydeleg betre hjelpemiddelformidling samstundes som det vil vere tidsbesparande for den ein­skilde brukar.

Komiteen er positiv til at Regjeringa vil ha ein heilskapleg gjennomgang av regelverket for bistand til familiar med barn med nedsett funksjonsevne. Det er særleg viktig at saksbehandlarane i kommunane vert sett i stand til å gje god informasjon og rettleiing om tenester og rettar og ha god kvalitet på saksbehandlinga. Dette heng òg saman med at det òg er naudsynt å rekruttere og ta vare på personalet i tillegg til å auke kompetansen innanfor pleie- og omsorgssektoren. Komiteen vil særleg nemne behovet for kompetanseheving hos personell som arbeider med personar med utviklingshemming.

Komiteen meiner det er viktig at den kommunale helse- og sosialsektoren vert sett under eitt. Komiteen er derfor nøgd med at Sosialdepartementet har innført ei ny felles forskrift for tenesteyting etter kommunehelsetenestelova og sosialtenestelova. På den måten vert regelverket harmonisert og tenestetilbodet meir heilskapleg. Komiteen ser fram til at lovutvalet som skal utrede og foreslå betre harmonisering, skal avgje innstilling våren 2004.

Komiteen er nøgd med at det vert krav om politiattest for dei som skal yte tenester til mindreårige etter lov om sosiale tenester. Komiteen er likevel opptatt av at dette berre er eit av tiltaka for å førebyggje seksuelle overgrep overfor barn med funksjonshemming.

Komiteen er blitt gjort kjent med at det ofte er vanskeleg å oppdage om menneske med funksjonshemming har vorte utsett for seksuelle overgrep, og at rettstryggleiken i slike situasjonar ofte er utsett. Det er særleg kvinner og barn som kan kome i ein slik alvorleg situasjon. Komiteen vil derfor understreke at det er viktig at rettstryggleiken til den enkelte vert sikra, men også at kjønnsperspektivet vert teke med i arbeidet vidare med å bryte ned funksjonshemmande barrierar.

Brukerstyrt personlig assistanse

Komiteen understrekar at erfaringane med brukarstyrt personleg assistanse (BPA) tilseier at brukarstyring og brukarmedverknad bør kunne nyttast i langt større utstrekning i ulike tenester.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil peke på at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse er et egnet tilbud for mange funksjonshemmede, og at brukeren bør stå fritt til å kunne velge dette framfor et annet kommunalt tjenestetilbud.

Disse medlemmer viser til at ordninga med brukerstyrt personlig assistanse er ei ordning som gir mange en mulighet til å ta styringa over sitt eget liv og sin egen hverdag, og som også åpner nye muligheter til deltakelse i utdanning, arbeid, fritids- og kulturaktiviteter og andre samfunnsområder. Det er positivt at kommunene nå har fått en plikt til å ha en slik tjeneste, men svakheten ved ordninga er at brukerne ikke har rettskrav på å få tildelt BPA. Det er den enkelte kommune som helt ut bestemmer både tjenesteform og omfang. I mange kommuner der økonomien er stram, vil derfor tilgangen til denne tjenesten være svært begrensa.

Disse medlemmer mener derfor at denne ordningen trenger en betydelig styrking. Det gjelder både den enkeltes krav på å få tjenesten tildelt, omfanget av tjenesten til den enkelte bruker, og ikke minst finansieringen av tjenesten. Når det gjelder finansiering, vil disse medlemmer vise til den svenske modellen der kommunene og staten deler på kostnadene. I Sverige finansierer kommunen de 20 første timene, mens staten betaler de øvrige timene utover dette nivået. En slik modell burde etter disse medlemmers oppfatning kunne danne utgangspunktet for en finansieringsmåte av BPA som vil gjøre ordningen mindre avhengig av den enkelte kommunes økonomi.

Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til at det i 2004 er løyvd 48,95 mill. kroner i stimuleringstilskot til kommunar som ynskjer å etablere ordninga BPA for bestemte brukarar. Tilskotet skal hovudsakleg dekke utgifter til opplæring, utlysings- og tilsettingsprosedyrar og til oppfølging. Midlane blir fordelt etter søknad frå kommunane. Desse medlemene vurderer at denne ordninga stimulerer kommunane til å nytte BPA i større grad. Desse medlemene viser til at erfaringar med BPA tilseier at brukarstyring og brukarmedverknad bør kunne nyttast i langt større utstrekning i ulike tenester som vert tilbydd personar med nedsett funksjonsevne. Desse medlemene vil også vise til at departementet har understreka at lovverket opnar for ein større kommunal valfridom enn det som er praksis i kommunane i dag. Desse medlemene er meir urolege over at enkelte oppfattar BPA ikkje berre som ei ordning kommunane er pålagt å ha, men også som ei innskrenking av dei tenestene ein kommune kan tilby. BPA legg likevel ingen negative bindingar på kommunane sitt høve til å organisere tenestene. Desse medlemene peikar òg på at rekruttering av assistentar er det som vert opplevd som den mest problematiske sida ved BPA.

Komiteens flertall, medlemmene fra ­Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at BPA også kan benyttes av psykisk ut­viklingshemmede, men at dette gjøres i liten grad. Flertallet vil be om at det arbeides for at ordningen gjøres mer kjent blant psykisk utviklingshemmede og deres pårørende.

Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til at Regjeringa vil stimulere til ei utvikling der tenestene til personar med nedsett funksjonsevne og deira familiar i større grad vert prega av brukarmedverknad og personleg assi­stanse, òg for brukarar som ikkje sjølv kan ivareta arbeidsleiarrolla. Desse medlemene understrekar at dette òg gjeld menneske med psykisk utviklingshemming.

Desse medlemene viser òg til den nye toppfinansieringsordninga for særleg ressurskrevjande brukarar som trådde i kraft 1. januar 2004. Løyvinga til dette har auka frå 650 mill. kroner til 1,2 mrd. kroner, og ordninga inneber at staten dekker 80 prosent av kommunen sine utgifter over 700 000 kroner. Desse medlemene meiner at det er viktig at brukarar som krev stor ressursinnsats frå det kommunale tenesteapparatet, får eit best mogleg tilbod uavhengig av kommunen sin økonomiske situasjon. Desse medlemene meiner at denne ordninga legg til rette for det, og at denne ordninga gjev kommunane større grad av økonomisk fridom til å velje ulike former for organisering av praktisk bistand.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er meget godt fornøyd med at en har fått på plass en ordning med brukerstyrt personlig assistanse, men disse medlemmer er av den oppfatning at dette er en ordning som bør utvides slik at stadig flere får gjort seg nytte av dette tilbudet. Det er en kjensgjerning at for eksempel det tilbudet som gis den enkelte i form av hjemmetjenester etc., er lite fleksibelt og at det ikke på en god nok måte gir mottakeren av tjenesten den fleksibilitet som er nødvendig. I den forbindelse viser disse medlemmer til høringsuttalelsen fra Norges Handikapforbund der det påpekes følgende:

"Tradisjonelle hjemmetjenester er lite fleksible og fratar den enkelte muligheten til å bestemme over egen hverdag og ha et sosialt liv utenfor hjemmet. En brukerstyrt tjeneste tar den enkelte på alvor og gir den enkelte mulighet til å ta det hele og fulle ansvar for sitt eget liv."

Disse medlemmer er enig i denne betraktningen og mener derfor at det viktig at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse blir utvidet slik at stadig flere får gjort seg nytte av denne. Slik det fungerer i dag, er det helt og holdent den enkelte kommune som bestemmer nivået og hvor mange som får dette tilbudet, da ordningen er nedfelt i sosialtjenesteloven som en av flere sosiale tjenester som kommunen plikter å ha, men den er ikke gitt som en individuell rett for den funksjonshemmede. Disse medlemmer ønsker at brukerstyrt assistanse skal gis som en rettighet til den enkelte ut ifra et individuelt behov, betalt av staten. Slik ordningen fungerer i dag, er det bostedsadressen som er utslagsgivende for om hvorvidt en får et godt tilbud eller ikke med bakgrunn i kommunens økonomi og prioriteringer.

Disse medlemmer ønsker at det blir utarbeidet en handlingsplan for brukerstyrt personlig assistanse der en både tar for seg problemstillingen om en rettighetsfesting for den enkelte bruker, eventuell statlig finansiering, hva tjenesten skal omfatte, og hva som er et fornuftig nivå på tjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringa fremme en sak for Stortinget om ordninga med brukerstyrt personlig assi­stanse der rettighetsfesting for brukerne, tjenestenes omfang og innhold samt ulike modeller for statlig medfinansiering utredes. Saka legges frem for Stortinget i inneværende stortingsperiode."

Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at å lovfeste retten til BPA reiser både prinsipielle og praktiske problem. Etter sosialtenestelova er retten til bistand knytt til hjelpebehovet og ikkje knytt til kva type tiltak behovet skal avhjelpast med. Ei lovfesting av rett til BPA som tiltak gjev ei teneste i sosialtenestelova ei særstilling framfor dei andre tenestene. Desse medlemene er kjent med at dette vil gje store vridingseffektar og bryte med dagens prinsipp om at kommunen velgjer hjelpeform. Ved ei eventuell lovfesting av rett til BPA må vilkåra verte presisert. Det vil vere vanskeleg å utforme eintydige og tilstrekkeleg presise kriterium.

Desse medlemene meiner at utgangspunktet for tildeling av tenester bør vere den enkelte brukar sine behov og føresetnader, ikkje korleis tenesta vert finansiert. Ei statleg finansiering (heil eller delvis) kan føre til uheldige vridingseffektar i samansettinga av tenestetilbodet til den enkelte brukar.

Desse medlemene viser til at ordninga for ressurskrevjande brukarar i dag gjev kommunane kostnadsdekning for utgifter til brukarar med stort behov for tenester. Mange brukarar av BPA vil kome inn under denne ordninga. Det betyr at allereie i dag har kommunane gode incentiv til å styrke tilbodet til brukargruppa, utan at det er knytt opp mot eit konkret verkemiddel. På den måten unngår ein uønska vridingar både mellom ulike tenestetilbod og ulike brukargrupper.

Bolig

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser bolig som et grunnleggende velferdsgode. Bolig er sammen med arbeid, utdanning, helse og omsorg, hjørnesteiner i velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener at gode boliger i gode bomiljøer er en nødvendig forutsetning for et godt liv for den enkelte. Boligpolitikken er et av de viktigste redskaper vi har får å nå mål om menneskelig frihet, likeverd og rettferdig fordeling.

Disse medlemmer mener det er viktig at hovedmålet for norsk boligpolitikk fortsatt skal være at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. For å nå dette målet mener disse medlemmer at virkemidlene i boligpolitikken må styrkes og rettes inn slik at boliger kan tilrettelegges for alle. Disse medlemmer vil særlig framheve tilskudd til boligkvalitet som et betydningsfullt virkemiddel. Disse medlemmer mener tilskuddsordningen for bokvalitet er viktig for å nå målet om gode boliger og godt bomiljø for alle. Disse medlemmer synes derfor det var uheldig at Regjeringen fremmet forslag om å kutte 64 prosent, eller nærmere 40 mill. kroner til økning av boligkvaliteten og bedring av bomiljøene, i budsjettet for 2004.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser for øvrig til Arbeiderpartiets merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringa legger stor vekt på universell utforming som et overordna grep for å bedre tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer mener at universell utforming er en viktig strategi, ikke minst når det gjelder tilrettelegging og tilgjengelighet til boliger.

Disse medlemmer finner det derfor svært uheldig at Regjeringa i Boligmeldinga, St.meld. nr. 23 (2003-2004) foreslår å avskaffe tilskudd til bl.a. universell utforming, byfornyelse og heis. Dette vil, slik disse medlemmer ser det, bidra til å vanskeliggjøre gjennomføring av universell utforming som en sentral strategi på boligsektoren.

Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til at Regjeringa i St.meld. nr. 23 (2003-2004) Boligmeldinga har foreslått at universelt utforma bustadar skal prioriterast innanfor Husbanken sitt nye grunnlån. Dette vil auke talet på universelt utforma bustadar. Desse medlemene viser også til at Regjeringa foreslår å innlemme tilskot til bustadkvalitet i det nye tilskotet for kompetanse og kommunikasjon. Eit av føremåla med det nye tilskotet er å framheve kompetanse om bustadkvalitet, herunder mellom anna planlegging for tilgjenge.

Desse medlemene vil elles vise til at jo tidligare ein kjem inn i planleggingsfasa av eit prosjekt, dess lågare blir kostnadane ved å leggje til rette for tilgjenge. Desse medlemene støttar Regjeringa si omlegging av støtteordningane og meiner at dette forslaget vil gje auka effekt av dei direkte økonomiske verkemidla.

Desse medlemene vil også vise til at Regjeringa i mandatet til Bygningslovutvalet har sett fokus på om lovverket på ein god nok måte ivaretar krava om tilgjenge for menneske med nedsett funksjonsevne. Desse medlemene synes det er positivt at Regjeringa har tatt dette initiativet, og avventar utvalet si innstilling.

Fritid og ferie

Komiteen meiner at ordninga med ledsakarbevis er eit viktig verkemiddel for at personar med nedsett funksjonsevne skal kunne delta på kulturelle arrangement. Komiteen er derfor positiv til at Kultur- og kyrkjedepartementet for å gje løyvingar til kulturformidling mot billettsal set krav til kulturformidlarar om at ledsakarar skal ha gratis billett.

Barnehager

Komiteen er klar over at barn med nedsett funksjonsevne lett kan verte isolerte frå samvær med andre. Samvær og sosial trening i barnehage vert difor spesielt viktig for desse barna. Barn med nedsett funksjonsevne har prioritet ved opptak i barnehage dersom barna kan ha nytte av forholdet. Komiteen er nøgd med at personar med nedsett funksjonsevne sjeldan får avslag på plass i barnehage. Komiteen ynskjer å understreke behovet for betre tilgjenge for barn med nedsett funksjonsevne i barnehagen samt reelt val av barnehageplass for foreldra. Vidare understrekar komiteen at det må vere eit godt samarbeid mellom barnehage og skule gjennom fleire år for å førebu skulestarten for barn med nedsett funksjonsevne.

Kommunane sine verkemiddel og tilbod på barnehageområdet for å tilrettelegge for barn med nedsett funksjonsevne meiner komiteen er av avgjerande tyding. Komiteen er nøgd med at Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ til ei undersøking for å få kunnskap om det kvalitative tilbodet som desse barna får i barnehage. Komiteen er også kjend med at medisinering av barn og unge med nedsett funksjonsevne og kronisk sjuke i barnehage har vore eit tema. Komiteen vil peike på at det er viktig å sikre at legemiddelhandteringa vert ivareteke på ein forsvarleg og hensiktsmessig måte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sos­ialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 250 (2002-2003) om barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet. I merknadene fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen heter det:

"Komiteen har med tilfredshet merket seg at Regjeringen har lagt budsjettmessig til rette for videreføring av tilskuddet til tiltak for funksjonshemmede i barnehage i 2003. Komiteen forutsetter at nivået på dette tilskuddet videreføres som i dag, og har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til forslag til ny modell for fordelingen av tilskuddet i forbindelse med budsjettproposisjonen for 2004. Barn med spesielle behov må få tilskudd tilsvarende funksjonshemmede barn, når det er anbefalt av PPT og/eller barnevernet. Når full barnehagedekning og fullfinansiering av barnehagesektoren er oppnådd skal tilskuddet evalueres og eventuelt justeres."

Flertallet viser også til budsjettbehandlingen for 2004 hvor familie-, kultur- og administrasjonskomiteen understreker at denne evalueringen skal finne sted. Flertallet mener at det viktig at det gis et individuelt tilbud som dekker den enkeltes behov. Graden av funksjonshemming må ligge til grunn for denne vurderingen. Flertallet mener det derfor i den forestående evalueringen må tas hensyn til dette, og at tilskuddet i framtiden fastsettes ut fra de behov som foreligger.

Innvandrere

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at manglende språkkunnskaper og problemer med å få jobb er de største problemene den etniske minoritetsbefolkningen har i dag.

Flertallet ser det som ønskelig at innvandrere og flyktninger bevisst involveres i det omfattende nettverket av brukerrepresentanter som i dag deltar i blant annet brukerråd og sykehusutvalg. Dette er et område som forutsetter dialog og samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner og organisasjoner av funksjonshemmede.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at innvandrere med funksjonshemning er en minoritet blant minoriteter. Disse medlemmer mener at det offentlige bør stimulere til at flere faggrupper innen samfunnsfagene driver forsk­ning om funksjonshemmede generelt, og om funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn spesielt.

Disse medlemmer mener dessuten at det må avsettes ressurser til nettverksarbeid blant familier med familiemedlemmer som har funksjonsnedsettelser. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å styrke tolketjenesten. Barn og søsken til funksjonshemmede blir ofte brukt som tolk. Dette er problematisk fordi barn blir satt i en rolle de ikke er modne for.