I dokumentet fremmes følgende forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag til ordning for foreldelse av avslag
om opphold for barnefamilier som har bodd lenge i asylmottak, med
mulighet til å søke på nytt.
2. Stortinget ber Regjeringen gi de barnefamiliene som
pr. i dag har vært i norske mottak i tre år eller lenger
mulighet til å omfattes av en slik ordning, og å få sakene
sine grundig behandlet på nytt med en sterk presumpsjon
om at oppholdstillatelse innvilges."
Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI)
sitter for tiden ca. 5 000 barn i norske asylmottak. Det viser seg
at mange barn og deres familier blir sittende i mange år
på asylmottak, også etter at de har fått
endelig avslag på sine søknader. Årsakene
til at noen barn blir sittende i mange år i mottak, er
at norske myndigheter ikke greier å effektuere sine vedtak
om at familiene skal sendes ut av landet, enten fordi familiene
er definert som "ikke returnerbare" eller fordi foreldrene av ulike
grunner ikke frivillig ønsker å reise fra Norge.
Uavhengig av grunn, har norske myndigheter et ansvar for å sikre barn
de rettigheter som er nedfelt i norsk lov, blant annet gjennom implementeringen
av FNs konvensjon for barns rettigheter.
Både Danmark og Sverige har regler
om foreldelse av vedtak og mulighet for å søke
på nytt.
Forslagsstillerne mener at regelverket bør
endres for å gi lengeboende i asylmottak muligheten til å få sakene
sine vurdert på nytt, med utgangspunkt i at sterke menneskelige
hensyn i mange tilfeller vil tilsi at barn og deres familier bør
innvilges opphold på humanitært grunnlag dersom
de har oppholdt seg som asylsøkere i Norge i over tre år.
Dette vil også gjelde andre som av forskjellige grunner
ikke lar seg returnere til hjemlandet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at det er bred politisk
enighet om at flyktningmottakene skal være midlertidige
botilbud, ikke minst i saker der barn er involvert. Det er derfor
nødvendig med generelle tiltak som kan redusere saksbehandlingstiden for
asylsøkere, at bosetting skjer så raskt
som mulig etter at oppholdstillatelse er gitt, at tilbakevending skjer
omgående etter avslag og at utlendingsforvaltningen prioriterer
asylsøknader som omhandler barn.
Komiteen har merket seg at flere
barn og deres familier har blitt sittende mange år i asylmottak
eller på annen måte oppholdt seg i Norge, også etter
at de har fått endelig avslag på sine søknader. Komiteen viser til
at det kan være flere og sammensatte årsaker til
at slike situasjoner oppstår. Uavhengig av årsaker
har norske myndigheter, også overfor disse barna, ansvar for å sikre
barn de rettigheter som er nedfelt i norsk lov, blant annet gjennom
implementeringen av FNs konvensjon for barns rettigheter. Komiteen vil
understreke at barnevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak
gjelder for alle som oppholder seg i Norge, og at det er viktig
at barnevernet gir barn i mottak den beskyttelse som følger
av loven.
Komiteen har forståelse
for at det å leve med en slik uavklart situasjon over lang
tid kan ramme barn og unge sterkt, noe som også er synliggjort
av en del av de barna som for tiden sitter i norske asylmottak. Komiteen viser
til UDIs rapport av 10. april 2003 om lengeværende i mottak,
der denne problemstillingen blant annet beskrives. Komiteen deler
forslagsstillernes syn om at de barnefamilier som pr. i dag har
blitt værende i mottak i lang tid må få muligheten til å få sakene
sine vurdert på nytt. Komiteen viser i den
forbindelse til kommunal- og regionalministerens brev av 20. april
2004 til Redd Barna der det heter:
"Etter gjeldende forvaltningsrettslige prinsipper
i Norge er det fullt mulig å be om en fornyet vurdering av
en avslagssak når nye momenter som kan ha betydning for
resultatet foreligger. Utlendingsmyndighetene behandler årlig
et stort antall slike omgjøringsanmodninger. For å sikre
at også de momentene som gjelder barnas situasjon blir
gjenstand for en fornyet vurdering, vil jeg i samråd med
UDI og UNE legge til rette for en prioritering av behandlingen av
eventuelle omgjøringsanmodninger som innen utgangen av
mai 2004 blir fremmet av et barn eller en familie som er blitt værende
i Norge i to år eller mer etter at endelig negativt vedtak
er fattet."
Komiteen viser videre til kommunal-
og regionalministerens brev til komiteen av 28. april 2004 der det
redegjøres for at utlendingslovens § 38 er til hinder
for at statsråden kan instruere UDI eller UNE om lovtolkningen,
skjønnsutøvelsen eller utfallet i enkeltsaker,
med mindre disse berører rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn. Dette på bakgrunn av at Stortinget i 2001 vedtok
en endring i utlendingsloven. Statsråden har imidlertid
benyttet sin rett til å instruere UDI og UNE om prioritering
av grupper av saker. Det fremgår av brevet at etatene er
instruert til å prioritere behandlingen av omgjøringsanmodninger
som fremmes av barn eller barnefamilier som har blitt værende
i to år eller mer etter at endelig avslag på deres asylsøknader
er gitt. Det fremgår også av brevet at omgjøringsanmodningene
må fremmes i løpet av mai 2004.
Komiteen vil påpeke
at denne fristen må forlenges noe etter Stortingets vedtak
i denne sak, og ber departementet fastsette fristen til 1. juli
2004.
Komiteen er positiv til at dette
skal omfatte barn og barnefamilier som bor både i og utenfor
mottak, og vil således gjelde asylsøkerbarn som
bor i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon, personer som har fått midlertidig
arbeidstillatelse og forsørger seg selv utenfor mottak
eller som av andre grunner bor utenfor asylmottak.
Komiteen er svært tilfreds
med at kommunal- og regionalministeren vil instruere UDI og UNE
om å prioritere saksbehandlingen og omgjøringsanmodninger for
barn og barnefamilier. Komiteen mener at å prioritere
de familier som har blitt værende i Norge i to år eller
mer etter endelig avslag på søknad om asyl ikke vil
være tilstrekkelig for å løse situasjonen
for de barna som har sittet lenge i mottak, da flere av de omtalte barna
har fått endelig avslag for mindre enn to år siden. Komiteen finner
det rimelig at det som et minimumskrav skal omfatte alle som har
fått første avslag på søknad
før 1. juli 2003.
Komiteen legger til grunn at
alle familier med barn som i dag har bodd i Norge i mer enn tre år
vil være omfattet av ordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, legger videre til
grunn at de familiene og barna dette gjelder får være
i Norge til sakene deres er ferdigbehandlet.
Komiteen presiserer
at denne fremgangsmåten er avgrenset til å gjelde
disse enkeltsakene. Komiteen vil derfor støtte
forslagsstillerne i at muligheten for fornyet saksbehandling fra
UDI og UNE må omfatte barn og barnefamilier som pr. i dag
har vært i Norge i tre år eller lenger. Tidspunkt
for endelig avslag på søknaden må være
underordnet. Komiteen vil understreke at en ny behandling
må bygge på en generøs vurdering med
utgangspunkt i barnas konkrete situasjon, menneskelige hensyn og
FNs barnekonvensjon art. 3 der det slås fast at "barnets
beste skal være et grunnleggende hensyn". Av hensyn til
legitimitet og tillit til utlendingsforvaltningen ser komiteen det som
viktig at sakene vurderes av ny saksbehandler. Dette vil også være
i tråd med god etisk forvaltningsskikk. Av hensyn til barna
er komiteen opptatt av at saksbehandlingen skjer
raskt og at barna det gjelder høres i saken.
Komiteen er enig i at det i framtiden
er viktig å skape mer forutsigbare forhold i de saker hvor
de barn det angår har vært her så lenge
at de defineres som "lengeværende". I slike saker må det
sørges for at humanitære og menneskerettslige
hensyn og det enkelte menneskets faktiske livssituasjon vektlegges av
utlendingsforvaltningen. Komiteen finner det riktig å understreke
viktigheten av at utlendingsforvaltningen fortsatt vurderer forholdet
til FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon
og andre konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Barnekonvensjonen
forplikter utvilsomt Norge til å legge vekt på hensynet
til barnets beste i saksbehandlingen.
Komiteen har forståelse
for argumentene og innholdet i forslag 1 i dokumentet om rett til
fornyet saksbehandling etter en bestemt tid for barnefamilier, dersom
retur til hjemlandet ikke er gjennomført. På den andre
siden ser komiteen at dette vil kunne medføre økt
tilstrømming av barnefamilier uten beskyttelsesbehov, og
at flere familier blir værende etter endelig avslag. Komiteen vurderer
det dit hen at barna i verste fall vil kunne utsettes for et utilbørlig
press og lang oppholdstid i mottak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener likevel det er behov for ordninger
som gir mulighet for å skjære gjennom i saker
der barn er involvert, eller der saken av en eller annen grunn ikke
lar seg løse. En måte å løse
dette på er gjennom å lage en foreldelsesordning i
tråd med det fremsatte forslaget, en annen er gjennom å fastsette
i forskrift at det som sterke menneskelige hensyn skal regnes at
barn har hatt lang oppholdstid i Norge, og at barnas situasjon skal
vurderes uavhengig av foreldrene.
Komiteen har merket
seg at kommunal- og regionalministeren mener at en generell ordning
om foreldelse av avslag om opphold for personer som har bodd lenge
i asylmottak, og hvor det gis mulighet til å søke
på nytt, kan medvirke til uthuling av asylinstituttet. Komiteen vil
fremholde betydningen av systematisk arbeid for å sikre
en saksbehandlingsprosess som forhindrer at barn får unødig
lange opphold i mottak. Herunder gjelder også at det sørges
for rask effektuering av vedtak. Komiteen ber Regjeringen
utrede denne problemstillingen nærmere og komme tilbake
til Stortinget med en redegjørelse i egnet sak.
Komiteen foreslår at
dokumentet vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at årsakene til at vi i dag har et større
antall barn og barnefamilier sittende i mottak er fordi norske myndigheter
ikke greier å effektuere utvisningsvedtak, fordi de avviste
asylsøkerne er definert som "ikke returnerbare" eller fordi
foreldrene av ulike grunner ikke frivillig ønsker å reise
ut av Norge. Disse medlemmer presiserer at søknadene
er behandlet i forhold til flyktningkonvensjonen, og at ingen er
reelle asylsøkere og at de derfor er å anse som grunnløse
asylsøkere.
Disse medlemmer mener det er
den sittende og tidligere regjeringer, som har ansvar for den situasjonen
som har oppstått i norske asylmottak. Disse medlemmer viser
til at regjeringen Bondevik I i særlig grad fokuserte på å endre
norsk asylpolitikk i mer liberal retning, og at konsekvensen åpenbarte
seg kort tid etter da tilstrømmingen av grunnløse
asylsøkere økte dramatisk. Disse medlemmer viser
til den nære sammenhengen det er mellom de signaler landet
sender om sin asylpolitikk, og tilstrømmingen av grunnløse
asylsøkere.
Disse medlemmer viser til at
da Danmark reformerte sin asylpolitikk så resulterte det
i en umiddelbar nedgang i antall ubegrunnede asylsøknader.
I løpet av drøye 6 måneder sank antallet
med 50 pst., samtidig som antallet reelle asylsøkere tallmessig
forble uforandret. Disse medlemmer konstaterer at den
danske innvandringspolitikken er sammenfallende med Fremskrittspartiets.
Dette innebærer at dersom Fremskrittspartiets innvandringspolitikk
hadde blitt fulgt, så hadde vi ikke hatt de utfordringene
vi i dag står overfor.
Disse medlemmer er opptatt av å verne
om barn og deres rett til en trygg oppvekst. Disse medlemmer viser
til at barn er uforskyldt den situasjonen de har kommet i gjennom å være
ofre for sine foreldres valg, som har fått det feilaktige
inntrykket av at alle asylsøkere gis opphold i Norge. Samtidig
så har landet et klart ansvar for å sikre barn
de rettigheter som er nedfelt i norsk lov, blant annet gjennom implementeringen
av konvensjonen om barns rettigheter.
Disse medlemmer er kritiske til å innføre
en absolutt tidsgrense som forslagsstillerne tar til orde for. I
visshet om at det er uaktuelt å skille barn og foreldre vil
en slik tidsfrist kunne virke motiverende for enkelte asylsøkerfamilier
til å bli boende lenge i mottak. Disse medlemmer er
også redd for at en slik absolutt tidsfrist vil kunne føre
til at foreldre forlater barna sine i asylmottaket for deretter,
etter at barna er gitt opphold i Norge, søker om familiegjenforening.
På denne måten vil barn i ytterligere grad bli
"brukt" i et ledd for å få opphold i Norge. Disse
medlemmer mener ikke at en slik utvikling ville være
til barnas beste.
Disse medlemmer viser også til
de svært uheldige konsekvensene den tidligere 15-månedersregelen hadde.
Disse medlemmer er allikevel
opptatt av at det blir funnet en løsning for alle de barn
og barnefamilier som har sittet lenge i norske asylmottak, og ber
Regjeringen komme tilbake med en egen sak til Stortinget om dette.
Komiteen viser til
dokumentet og til det som står foran, og ber Stortinget
gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:50 (2003-2004) - forslag fra
stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Audun Bjørlo
Lysbakken, Magnhild Meltveit Kleppa og Rune J. Skjælaaen
om tiltak for barn som har sittet lenge i mottak - vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 27. mai 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Anita Apelthun Sæle
ordfører |