Norsk skipsfart er ein viktig del av norsk næringsliv og
er med på å direkte og indirekte auke verdiskapinga i
Noreg. Skipsfarten representerer også ei erfaring og ein
kompetanse som er viktig for resten av det maritime Noreg. For at
desse bedriftene også i framtida skal vere med på å skipe
vekst og verdiskaping, er det viktig at skipsfarten og dei maritime
næringane framleis er klart forankra i Noreg. Regjeringa
meiner difor det er naudsynt å halde hovudkontor og eigarskap
i Noreg, samt å satse på vidareutvikling av kompetanse
og innovasjon i skipsfarten og dei maritime næringane.
Gjennom framlegginga av denne meldinga ønskjer Regjeringa å leggje
grunnlaget for stabile og framtidsretta rammevilkår for
skipsfarten og dei maritime næringane i Noreg.
Meldinga gjev ei oversikt over utviklinga i
næringa dei åtte siste åra. Sidan etableringa
av NIS har den norskeigde flåten halde seg relativt stabil
som del av verdsflåten, og rangerar som nummer tre, basert
på tonnasje. Flåten under norsk flagg rangerar
som nummer åtte. Internasjonalt ser ein framleis ein auke
i registreringa av skip under framand flagg. Vel 53 pst. av den norske
tonnasjen var under utanlandsk flagg i 2003. Talet på norske
skip som er registrerte ute er likevel lågt samanlikna
med andre store skipsfartsland. Norske reiarlag har halde fram med å spesialisere
seg innanfor område som kjemikaliefart, biltransport, ro-ro
og gasstank. Offshore serviceskip er den største gruppa
skip i utanriksflåten rekna i verdi.
Den norske flåten har ein gjennomsnittsalder
på i underkant av 14 år. Bak dette er det stor
spreiing, gjennomsnittsalderen på frakteflåten
registrert i NOR er 35 år, mens utanriksflåten
registrert i NOR har ein gjennomsnittsalder på 11,5 år.
Den norskeigde flåten registrert under utanlandsk flagg
har no ein lågare gjennomsnittsalder enn NIS-flåten,
med høvesvis 13,1 mot 14,5 år.
Ein oversikt over den norske kontraktsmassen
viser at om lag 73 pst. av kontraktsmassen er registrert under norsk
flagg. Dette har svak samanheng med endeleg registrering. Det viser
seg at fleire skip ikkje vert registrerte under norsk flagg ved
levering. Offshore serviceskip utgjer størstedelen av kontraktsmassen.
Desse skipa utgjer samtidig størstedelen av kontraktane
under utanlandsk flagg. Om lag 20 pst. av kontraktsmassen er plassert
hjå norske verft.
Skipsfartsnæringa er spreidd langs
heile norskekysten. Ser ein på utanriksflåten,
har Oslo reiarlag om lag 30 pst. av totalen på skip med
over 50 pst. av tonnasjen, deretter følgt av Bergen med
nesten like mange skip, men med om lag 22 pst. av tonnasjen.
Skipsfartsnæringa har tradisjonelt
spela ei sentral rolle i norsk utanrikshandel og i norsk økonomisk utvikling.
Skipsfarten sin del i tradisjonell eksport er meir enn halvert sidan
1970. Likevel utgjer bruttofraktane om lag 45 pst. av den samla
tenesteeksporten, som gjer skipsfarten til Noregs nest største
eksportnæring etter olje og gass, og den største
tenesteeksportnæringa i landet. Når det gjeld
verdiskapinga, har utanriks sjøfart falle frå om
lag 9 pst. i perioden 1965-70 til under 2 pst. i 2002. Dette er
eit resultat av den aukande vekta oljesektoren har, samt nedgangen
i skipsfartssektoren. Verdiskapinga for heile maritime sektor, som
også vert omfatta av leverandørindustri, verft,
meklarar, klasseselskap, forsikring og finansiering er estimert
til å ligge på om lag 9 pst. av BNP. Ser ein på det
samla bruttoproduktet i næringa, viser det seg at utanriks
sjøfart medverka med om lag 27,5 mrd. kroner i 2003.
Skipsfarten innanriks sto for om lag 14 pst.
av den totale verdiskapinga i sjøtransportnæringa
i 2001. Slepebåtar og forsyningsskip utgjer den største
undergruppa i innanriksfarten.
Talet på norske sjøfolk om
bord på norskregistrerte skip har auka sidan 1995, og utgjer
no nesten 18 000 personar. Dei siste åtte åra
har nordmenn auka sin del av den totale mannskapen på skipa.
Nordmenn utgjer 95 pst. av sjøfolka på NOR skip,
men berre 16 pst. av sjøfolka på NIS. I underkant
av halvparten av dei tilsette i NOR siglar i innanriks fart. Lønnskostnadene
i utanriks sjøfart utgjer under 30 pst. av verdiskapinga, mens
for innanriks fart er lønnskostnadene vel 60 pst. av verdiskapinga.
Lønnsnivået er ulikt på forskjellige fartøygrupper.
Skip med oppdrag i offshoremarkedet har gjennomgåande det
høgste lønnsnivået.
Skipsfartsnæringa er truleg den mest
globaliserte næringa i verda. Effektiv sjøtransport
er også viktig for globalisering og vekst i verdsøkonomien.
Som ei global næring er skipsfarten sterkt påverka
av politiske hendingar. Internasjonale og regionale konfliktar gjev store
utslag på ratenivå. Det siste året har
det vore ein sterk oppgang i fraktratar.
Kystflåten har hatt det vanskeleg i
fleire år. Det er etter samsvar med Fraktefartøyenes
Rederiforening minimal flåtefornying.
Kapittel 3 greier ut om det norske maritime
miljøet. Det vert rekna med at sektoren har 75 000 sysselsette, ein
stor del av desse i distrikta. Om lag 200 norske reiarlag har sine
hovudkontor eller strategiske funksjonar i Noreg. Noreg har ein
variert flåtestruktur og breidt maritimt næringsmiljø som
famnar om alt frå komplekse teknologiske system rundt oljeutvinning
til havs, til enklare tørrbulkskip.
Maritim sektor famnar også om fleire
spesialiserte tenesteleverandørar som skipsfinansiering,
mekling, sjøforsikring og klassifisering. Noreg har i tillegg omfattande
juridisk kompetanse i sjørett. Naudsynet etter opplæring
av sjøfolk har vore med på å utvikle private
opplæringstilbod som vert seld internasjonalt.
Norske verft har også lange tradisjonar
i bygging av skip. Konkurransen frå land i Asia med tilgong
på rimelegare arbeidskraft har auka kraftig. Desse landa har
bygd opp kapasiteten sin, og no er det overkapasitet på verdsbasis.
Dette har ført til nedlegging av lite rekningssvarande
verft og konsolidering av mange gjenlevande. Skipsbyggingsindustrien
i Noreg er no prega av nokre få større verft og
ei rekkje mindre reparasjons- og utrustningsverft. Industrien har
vore under konstant nedbemanning sidan 1970-tallet.
Norske utstyrsprodusentar har framleis ein sterk internasjonal
posisjon. Heile 7 pst. av utstyrsleveransane i den internasjonale
skipsbyggingsindustrien kjem frå norske utstyrsleverandørar.
Innovasjon har lenge vore viktig for norske reiarlag. Det same gjeld
for utstyrsleverandørar.
Internasjonalt har skipsbyggingsindustrien vore prega
av ulike konkurransevridande ordningar dei siste 20 åra.
Dei fleste skipsbyggingsnasjonane har subsidiert sine verft, enten
direkte eller indirekte. Norske verft hadde ein rekordstor kontraktsinngang
i 2000. Desse er no ferdigstilte og mange verft var i ein permitteringssituasjon
på slutten av 2003.
I byrjinga av 2003 vedtok Stortinget å innføre
ein avgrensa verftstønadsordning etter mønster
frå EU. Stønaden vert gitt i form av eit byggetilskot
til verfta. Kommisjonen vedtok i 2004 å forlenge ordninga
med ytterlegare eitt år. Regjeringa gjer framlegg om at
også Noreg vidareførar ordninga.
Fleire internasjonale avtalar har innverknad
på norsk støtte til skipsbyggingsindustrien, særleg
gjeld dette EØS-avtala og regelverka under OECD og WTO.
EUs forordning om stønad til skipsbygging gjeld ut 2006. Forordninga
aukar samtidig høva til å gje innovasjonsstøtte
frå 10 til 20 pst. Forhandlingane om skipsbyggingsavtale
er teken opp att i OECD. Det går føre seg ei panelsak
i WTO mellom EU og Korea der Noreg har meldt tredje parts interesser.
Utfallet vil vere førande for kva type stønad
som vil vere i samsvar med WTO-reglane i medlemslanda.
Rammevilkår for skipsfartsnæringa
vert avgjort i stor grad utanfor Noreg. Utviklinga er drøfta
i kapittel 4 i meldinga. Fordi næringa er global og må møte
dei krava som vert fastsette av internasjonale kundar, flaggstatar
og hamnestatar, vert det lagt stor vekt på å arbeide
for internasjonale reglar i internasjonale fora.
EU etter utvidinga vil vere ei stormakt på havet
med om lag 35 pst. av verdsflåten. Av dei vil 2/3
føre flagg frå EU land. Frå 1986 har
EU gradvis utvikla ein heilskapleg skipsfartspolitikk som dekkjer
marknadstilgang, konkurransereglar, tryggleik, miljø, stønadsordningar,
samt nærskipsfart og hamner. Utgangspunktet for utviklinga
av ein felles EU-politikk på dette området har
vore den økonomiske og naudhjelpsmessige vekta skipfarten
har, samt næringa sitt bidrag til verdiskaping og sysselsetjing.
Det auka fokuset skipsfarten har i EU, får samtidig stadig
større vekt for norsk regelverk og rammevilkår.
Internasjonale konkurransedyktige rammevilkår
for reiarlag og sjøfolk, samsvarar med Lisboa-strategien sin
ambisjon og målsetnad om å utvikle EU til verdas mest
konkurransedyktige, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomi.
Innanfor Lisboa-prosessen er det eit generelt mål å redusere
næringsspesifikk stønad. EU har likevel vedteke å vidareføre
stønadsordningar for skipsfart til 2011. Maksimalt kan
stønaden famna om summen av ordinære skattar og
sosiale avgifter knytt til arbeidskraft og ordinære selskapsskattar
til reiarlaga.
Utvidinga av EU har vore ei sentral grunngjeving
for arbeidet med å stimulere overføringa av gods
frå veg til sjø og jernbane av miljø-
og kapasitetsomsyn. Eit utvida EU vil også i større
grad enn tidlegare kunne velje regionale løysingar som
alternativ til internasjonale løysingar. Dette kan samla
sett vere med på å redusere norsk innverknad på dette
området internasjonalt. Det er difor viktig å utnytte
dei utsiktene som ligg i EØS-avtala, inklusiv deltaking
i EMSA, for samarbeid og koordinering med EU. I og med at norsk
innanriksfart allereie er open for skip frå land utanfor
EU, skaper ikkje utvidinga nye utfordringar tevlingsmessig sett.
Fleire europeiske land, inklusiv Noreg, har
spesielle regime for skipsfarten. Nederland, Danmark og Storbritannia
har alle tonnasjeskatt. Sverige har ikkje ein tonnasjeskatteordning,
men har gunstige avskrivingsordningar. I tillegg har Sverige ein
nettolønnsordning for sjøfolk.
Fleire land søkjer å trekke
til seg reiarlag. Singapore, Hong Kong og Canada driv aktiv rekruttering.
Singapore er allereie eit av dei viktigaste skipsfartssentra i verda.
Kapittel 5tar for
seg ei rekkje utfordringar for skipsfarten generelt, både
i og utanfor Noreg.
Utvidinga av EU vil føre til ei sterk
utviding av flåten i EU-registra. Dette vil kunne føre
til ei kvalitetsmessig oppgradering når EU-regelverket
vert innført. Enkelte nye medlemsland er viktige rekrutteringsland
for sjøfolk til skip frå andre land, også norske
skip. På sikt vil dette kunne auke kostnadsnivået,
og desse landa vil kunne verte mindre aktuelle for rekruttering.
EU vil få auka innverknad i internasjonale
skipsfartsfora. Dette vil auke verknaden av at Noreg deltek i koordineringsprosessane
i EU på førehand av internasjonale møte.
Sjøfolk frå dei nye medlemslanda
vil kome inn under EØS-reglane om rettar i trygdesystemet
hjå flaggstaten. NIS-flåten har om lag 2 500 sjøfolk
frå nye medlemsland. Overføring til norsk trygdedekning
og premieinnbetaling vil bringe med seg ein monaleg kostnadsauke
for reiarlaga og sjøfolka. Det er likevel mogleg under
EØS-regelverket å avtale at sjøfolk skal verte
inkluderte av trygdeordningane i heimlandet sitt. Regjeringa arbeider
for å bruke dette alternativet.
Internasjonal skipsfart har, samanlikna med
mange andre tenestesektorar, ein relativ open marknadstilgang. Skipsfarten
er derimot ikkje ein del av WTOs tenesteavtale (GATS) på ein
fullverdig måte. Regjeringa legg difor stor vekt på å medverke
til løysingar for skipsfarten i inneverande tingingsrunde
i WTO. Det er viktig å binde den praksisen som gjeld i
dag, slik at ein har eit regelverk å halde seg til ved
eventuelle brot og ved innføring av proteksjonistiske tiltak.
Det er mangel på kvalifiserte offiserar
på verdsbasis. Gjennomsnittsalderen for offiserar frå OECD-land
er langt høgare enn frå land i Austen. EU har
lagt fram ei eiga kunngjering om rekruttering og utdanning som peikar
på dei konsekvensane mangelen på sjøfolk
med statsborgarskap i EU kan få. Dette har innverknad på trygg
navigasjon, effektiv drift, vedlikehald av skip, ulykker og havforureining.
I tillegg ser ein på nedgangen i talet på sjøfolk
for å vere ein trussel mot den landbaserte industrien.
EU-kommisjonen ser på maritim utdanning som nøkkelen
til å betre både kvalifikasjonar og utsikt til
arbeid.
Sjøtransport er framleis den dominerande
transportforma for eksport frå og import til Noreg. Transport mellom
Noreg og resten av Europa har vorte ein stadig viktigare marknad
for norskregistrerte skip. Av alle utanlandske skipsstansar norske
skip gjorde i 2002, var 63 pst. i europeiske hamner. Undersøkingar
viser elles at kystfarten i Noreg og nærskipsfarten til
Europa, tapar marknadsdelar.
For å møte krava til effektiv
transport innan Europa har EU fleire program for å utvikle
infrastrukturen, inklusiv hamner og indre vassvegar. I 2003 la Kommisjonen
fram ein oppdatert handlingsplan for å fremje nærskipsfarten.
For å følgje opp planen har Noreg oppretta eit
såkalla "Focal Point" og etablert eit senter for nærskipsfart.
FNs sjøfartsorganisasjon IMO og EU
er sentrale i arbeidet med tryggleik til sjøs. IMOs hovudoppgåver er å arbeide
for auka sjøtryggleik og hindre forureining til sjøs.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 har IMO også utarbeidd
reglar som skal hjelpe til å sikre skip mot terror.
Som ein av dei største skipsfartsnasjonane
i verda, er det i norsk interesse å arbeide for at IMO
løyser hovudoppgåvene organisasjonen har på ein
god måte. I IMO vert det utarbeidd globale løysingar,
noko som styrker like vilkår i internasjonale marknader.
I all hovudsak prøver ein å unngå nasjonale
særkrav. Gjennom aktiv deltaking i IMOs organ, kan Noreg
vere med på å leggje premissar for nytt og betre
internasjonalt regelverk. For å oppretthalde stillinga
og innverknaden på området, vert det kravd aktiv
deltaking, ikkje berre IMO, men òg ILO, EU, WTO, OECD og
Paris MoU. I tillegg tek Noreg del i regionale fora som samarbeider
om betra miljøkrav for Nordsjøen og Austersjøen.
EUs rolle i arbeidet med regelverksutvikling,
når det gjeld tryggleik og miljø, gjev utfordringar
for Noreg. EU vedtok på 1990-talet ein strategi for tryggleik
til sjøs. Gjennom EØS-avtala er Noreg forplikta
til å implementere EUs regelverk i norsk rett. Deltaking
i det strategiske arbeidet i EU er difor særs viktig. Det
er vanskeleg å sjå føre seg korleis EU-utvidinga
vil verke inn på høvet Noreg har til å påverke
EU, men det vil krevje auka innsats frå norsk side for å oppretthalde posisjonen.
Som eit ledd i EUs store satsing på skipsfartsområdet er
det oppretta eit europeisk sjøfartsdirektorat, EMSA, European
Maritime Safety Agency. Formålet med opprettinga er å sikre
at Kommisjonen og medlemslanda har tilgjengeleg ekspertise og teknisk-, vitskapeleg
støtte, som er naudsynt for å gjennomføre eit
høgt tryggings- og miljønivå gjennom
eit harmonisert regelverk. Noreg er representert i EMSAs styre ved
Sjøfartsdirektøren, men har ikkje stemmerett.
Eit mål for Regjeringa er å ha
eit enkelt og best mogleg nasjonalt regelverk for tryggleik og miljø til sjøs.
I dette arbeidet er det mange aktørar som arbeider for å oppretthalde
og vidareutvikle eit høgt tryggleiksnivå. Sjøtransport
er i utgangspunktet ein trygg og miljøvennleg
transportform. Skipstrafikk er ei potensiell kjelde til akutte utslepp
av farlege eller forureinande stoffar. Det er viktig å sikre
miljøet, samtidig som det vert lagt til rette for bruk
av sjøtransporten.
Regjeringa har som mål at Noreg skal
vere ein av pådrivarane i det internasjonale arbeidet for
betre miljøstandardar.
Ein vesentleg del av det internasjonale arbeidet
skjer innanfor FNs Sjøfartsorganisasjon IMO og i EU. Tendensen
er at miljøkrava til skip vert stadig fleire. Det vil m.a.
kome nye reglar om handsaming av ballastvatn til skip som følgje
av at Ballastvannkonvensjonen vart vedteken i februar 2004.
Dei siste åra har det vore fleire alvorlege
ulykker med oljetankskip. Ulykka med skipet Prestige utanfor Spania
i 2002 førte til eit initiativ frå EU til IMO
om å akselerera utfasinga av oljetankarar med enkelt skrog. Nye
og strengare nasjonale utfasingsreglar vert venta å trå i
kraft innan 2004.
Oljetransporten langs norskekysten vert venta å auke monaleg
som ein konsekvens av auka oljeutvinning i Russland. Dette vil kunne
utgjere store utfordringar for norske styresmakter. Regjeringa vil
prioritere arbeidet med tiltak når det gjeld skip, slik
at transporten kan gå føre seg på ein
måte som sikrar miljøomsynet.
Det er utarbeidd reglar som skal sikre at økonomiske tap
som følgje av at miljøforureining av oljesøl
vert dekt av eit ansvarssystem. Hovudregelen er at eigaren av skipet
har ansvar. Ansvarskonvensjonen av 1992 gir reiarlaget eit objektivt
erstatningsansvar, dvs. ansvar utan omsyn til eiga skuld. Fondskonvensjonen
av 1992 dekkjer dei tilfella der det ikkje er mogleg å få full erstatning
under Ansvarskonvensjonen. Fondet vert finansiert gjennom ei avgift
frå oljeimportørane i medlemslanda.
Terrorhandlingane mot USA den 11. september
2001 sette også fokus på tryggleiken i skipsfarten.
FNs Sjøfartsorganisasjon IMO vedtok i desember 2002 eit
nytt regelverk om maritim tryggleik mot terror (security) som gjeld
endringar i IMOs konvensjon om tryggleik til sjøs (SOLAS),
samt ein ny kode ISPS (International Ship and Port Facility Security
Code). Tidsfristen for iverksetting av IMO-krava er 1. juli 2004.
Det nye IMO-regelverket fører med seg
at det vil verte innført nye krav som gjeld skip i internasjonal fart
(alle passasjerskip, og lasteskip over 500 bruttotonn), samt hamneanlegg
som står til teneste for desse skipa. Krava går
eksempelvis ut på at skip, reiarlag og hamneanlegg skal
ha ein tryggingsansvarleg, og at det skal utarbeidast tryggingsplanar.
Det vil verte kravd at skip skal ha utstyr som AIS (automatisk identifikasjonssystem)
terroralarm og at skipet skal ha ei loggbok med opplysningar om
flagg, registrert eigar, klasseselskap osv.
Parallelt med tiltaka i IMO, har EU og USA fremja eigne
tiltak for skipsfarten og i hamnene for å sikre seg mot
terrorhandlingar.
Krisehandteringa i Noreg har vore under omlegging sidan
midten av 1990-talet. I Noreg er NORTRASHIP som statsreiarlag bygd
ned og erstatta av ein meir fleksibel naudhjelpsorganisasjon. Krisehandteringa
byggjer i stor grad på samarbeid mellom styresmaktene og reiarnæringa.
Nortraship-leiinga er både eit rådgjevande og
operativt organ. Andre sider ved krisehandteringa er knytt til risikovurderingar,
moglege terrorhandlingar og piratverksemder i visse farvatn.
Regjeringa vil innan vårsesjonen 2004
fremje ein odelstingsproposisjon med forslag om nye reglar i sjølova
om undersøking av sjøulykker. Ein fast havarikommisjon
vil styrkje arbeidet med undersøkinga av sjøulykker,
og det førebyggjande sjøtryggingsarbeidet.
Ikapittel 6 vert
rammevilkåra i Noreg handsama. NIS-registeret, etablert
i 1987, var vellukka, noko som den sterke tilstrøyminga
av norske skip til registeret etter opprettinga, vitna om. Regelverket
for NIS har vorte tilpassa fleire gonger sidan etableringa. Samtidig har
det skjedd store endringar i skipsfartspolitikken i mange land i
Europa. Dei fleste landa har no kombinert bemanningsfleksibilitet
med ulike stønadsordningar for nasjonale sjøfolk
innanfor rammene av EUs statsstønadsreglar.
NIS-skip kan ikkje delta i norsk innanriksfart.
Utelukkinga gjev NIS-registrerte skip dårlegare konkurransevilkår
enn utanlandsregistrerte skip som for ein stor del har tilgang til
norsk innanriksfart.
Det vert sett krav til ei viss norsk tilknyting
for registrering av skip i NOR og i NIS. Eigarstrukturane innan
skipsfarten er ofte kompliserte. Auka internasjonal fokus på terror,
forsikringssvindel, miljøskadar og kvitvasking av pengar
har ført til ein debatt, både i FN og OECD, om
det bør vere større openskap kring dei reelle
eigarane til skipa. Dette arbeidet vert prioritert.
Sjøfolk på skip, som er registrerte
i NOR, har norske arbeids- og lønnsvilkår. Lønnsnivået
i Noreg er like fullt høgt i forhold til europeisk nivå.
Norsk registrerte skip hadde ein marknadsdel på 72 pst.
i 2003 i norsk innanriksfart. Delar av norsk innanriksfart har ikkje tidlegare
vore eksponert for utanlandsk konkurranse. Som følgje av
forpliktingar i samsvar med EØS-avtala, vil det no verte
brukt tilbod for ferje-, hurtigbåt- og hurtigruteverksemd
som er avhengige av løyve. Desse skipa vil på dei
vesentlegaste områda verte underlagt dei same vilkåra,
om det vert nytta norsk eller utanlandsk flagg.
Konkurranseevna for fraktfartøyflåten
har vore svak i mange år. Utanlandske fartøy har
høve til å ta del i norsk innanriksfart. Det vert
difor utarbeidd avgjersler i utlendingsregelverket som formaliserar
vilkåra for tilgongen for utanlandsk mannskap på utanlandske skip
i norsk innanriksfart. Samtidig vert det teken sikte på å etablere
ei meir målretta innretning av refusjonsordninga for å byggje
opp under maritim kompetanse.
Noreg er verdsleiande innan offshore med den
mest moderne flåten av offshore servicefartøy.
Marknaden vert dominert av norske aktørar, men det finst
også ei rekkje utanlandske reiarlag som har skip i petroleumsverksemda
på sokkelen. Samtidig har norske reiarlag med skip i petroleumsverksemd
stadig større verksemd på utanlandske soklar.
Høgt norsk lønnsnivå utgjer ei utfordring.
Det er eit mål å sikre at
sjøfolk i den norske flåten er kvalifiserte for
tenesta. Krava til utdanning er fastsett gjennom STCW-konvensjonen,
og vert følgt opp av Sjøfartsdirektoratet. Både
tekniske fagskolar og høgskolar gjev utdanning som dekkjer
krava til teori. Sjøforsvaret utdannar i første
rekkje befal, men gjev også tilbod om lærlingplassar
på skipet. Den nye lova om fagutdanning har opna opp for
eit meir fleksibelt utdanningssystem. Nye læreplanar er
under utarbeiding og vert venta sette i verk frå skoleåret
2004/05. Høve til å opparbeide fartstid
er i denne samanhengen viktig.
Det er ei rekkje næringar med trong
etter maritim kompetanse med sertifikat. Det er likevel ei utfordring å finne
praksisplassar for kadettar og det vert ikkje uteksaminert nok kandidatar
i samband med måltala, eller i samband med trongen etter
maritim kompetanse i samfunnet. Styresmaktene samarbeider med næringa om å finne
fram til ordningar som hjelper til med å betre rekrutteringa
utan å svekke krava til tryggleik og kunnskap. Det vert òg
arbeidd med å finne fram til ein utdanningsstruktur som
er tilpassa teknologien og fartsområdet for hurtigbåtar.
I laupet av dei ti åra Noreg har hatt
stønadsordningar for sjøfolk, har det skjedd ei
rekkje endringar i ordninga. Dette har ført til at dei
vert oppfatta som lite påreknelege. Målet til
Regjeringa er å leggje til rette for langsiktig planlegging
og såleis også påreknelege refusjonsordningar,
samtidig som systemet vert gjort enkelt å administrere
og bruke. Gjennom siste åra har det skjedd ei auke i løyvinga
til stønadsordningane til sjøfolk, og i 2004 er
det løyvd 1 020 mill. kroner, fordelt mellom den ordinære
refusjonsordninga, nettolønnsordning til ferjereiarlag
i NOR i utanriksfart og til offshorefartøy i NOR. I nettolønnsordningane
vert det kravd at skip i ordninga må ha i gjennomsnitt
to opplæringsstillingar om bord, og at reiarlag deltek
i kompetansehevings- og rekrutteringstiltak under avtala mellom
organisasjonane, samt er med på å skape ei positiv
næringsutvikling.
Skipsfart opererer i særs globaliserte
marknader for produksjonsfaktorar som er ein følgje av
høve til registrering av skip under framand flagg og få avgrensingar på den
internasjonale marknadstilgongen. Saman med lågskattjurisdiksjonar
har dette sett ein internasjonal standard for rammevilkåra
og kostnadsnivået i næringa. Skattekostnaden er
ein vesentleg faktor som vil vere sentral for lokaliseringa av hovudkontor. Denne
røyndomen skaper monalege utfordringar for å oppretthalde
og vidareutvikle norsk skipsfartsnæring som tradisjonelt
har vore basert på private familieeigde bedrifter og norske
sjøfolk. Norske styresmakter har gjennom opprettinga av
NIS, refusjons- og nettolønnsordning for sjøfolk
og tonnasjeskatt for reiarane, vore med på å tilpasse
rammevilkåra i Noreg til situasjonen internasjonalt. Tonnasjeskatten
er meir lempeleg i europeiske naboland, og den særnorske formueskatten
er med på å gje private eigarar med skatteplikt
til Noreg ei ulempe i konkurransen om investeringsprosjekta samt
oppkjøps- og restruktureringsprosessar.
Skattlegginga av reiarlaga har vore endra fleire gonger.
Før skattereformen i 1992 hadde reiarlaga gjennom m.a.
avskrivingsreglane høve, til i stor grad å utsetje
skattlegginga. Desse høva forsvann i samband med reformen.
Ei ny særskilt reiarlagskattlegging vart vedteken av Stortinget
og innført i 1996, med den grunngjevinga at norske reiarlag
skulle ha konkurransedyktige rammevilkår. Situasjonen i
Europa, samt bruk av lågskattland, vart den gongen tillagt
vekt. Endringar sidan 1996 har stramma inn ordninga. Talet på skip
og tonnasjen under tonnasjeskatteordning har vist nedgang dei seinare åra.
Skaugeutvalet har gjort framlegg om at den særskilte skattlegginga
av reiarlagverksemda skal vidareførast, trass i at ho bryt
med nøytralitetsprinsippet. Det vert vist til at dersom
andre land gjer slutt på sine særskilte skatteordningar,
vil det vere uheldig dersom dette fører til utflytting
av norske reiarlag. Regjeringa har difor funne grunnlag for å vidareføre
den særskilte skattlegginga av reiarlagverksemda.
Bedriftene i den maritime klynga, samt forskingsmiljøa
knytt til maritim næringsverksemd og maritim teknologi,
utgjer ein viktig kunnskapsbase i det norske samfunnet. FoU-miljøet
er aktivt med i nyskapinga av maritim sektor, noko som skjer i nær
samband med næringa. Det har i ei årrekkje vore
gjennomført ei rekkje brukarstyrte forskingsprogram i regi
av Norges forskningsråd. Dei maritime næringane
har teke eit initiativ til å etablere sin eigen næringsstyrte
FoU-arena og organisasjon i Seaway2010.
Sjøtransporten i Noreg er pålagt
fleire avgifter og gebyr. Desse er dels knytt til registrering og årsgebyr for
tenester utførte av offentlege etatar. Heile transportpolitikken
til Regjeringa er handsama i St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal
Transportplan. Regjeringa ønskjer å leggje til
rette for at meir av godstransporten kan gå på kjøl
og skinner.
Sjøfartsdirektoratet er sentral i det
norske sjøsikringsarbeidet. Det overordna målet
til direktoratet er å oppnå høg tryggleik
for liv, helse, fartøy og miljø. Sjøfartsdirektoratet
er i dag organisert som ein tilsynsetat med hovudfokus på tilsyn
med tryggleiken om bord i skip og på flyttbare innretningar.
Verksemda har dei seinare åra omhandla overordna kontroll,
der store deler av kontrolloppgåvene med skip er delegerte til
godkjente klasseselskap, som for eksempel Det norske Veritas. Sjøfartsdirektoratet
er no i Oslo, men vert flytta til Haugesund frå 2006.
Sjødyktighetsloven av 1903 er sentral
for arbeidsområdet til direktoratet. Lova vert rekna for å vere unaudsynleg
detaljert, og hindrar ei moderne tilsynsform. Det er sett ned eit
lovutval for revisjon av lova. Utvalet skal gje si innstilling seinast
30. juni 2005.
Det er viktig å arbeide for at NIS-registeret
skal framstå som eit konkurransedyktig register. Det har vore
av stor verdi for næringa at NIS har vore eit register
med mange skip, eigd og drive frå Noreg. Storleiken og
omdømmet på registeret har gitt Noreg stor innverknad
på IMO, ILO og EU. Målsetjinga til Regjeringa
er at det framleis skal vere attraktivt å registrere skip
i Noreg. Ei arbeidsgruppe med representantar frå brukarar
og styresmaktene vil gjennomgå regelverk og administrasjon,
med sikte på å leggje betre til rette for at NIS-registeret
skal vere eit konkurransedyktig og attraktivt kvalitetsregister
for norske og utanlandske reiarlag.
Kapittel 7 tar for seg politikken Regjeringa
skal føre framover. Norsk skipsfart er ein viktig del av
norsk næringsliv og er med på, både direkte
og indirekte, til verdiskapinga i Noreg. Næringa har ei
erfaring og ein kompetanse som er viktig for resten av det maritime Noreg.
For at desse bedriftene også i framtida skal vere med på å skape
vekst og verdiar, er det viktig at norsk skipsfart framleis er klart
forankra i Noreg. Regjeringa meiner difor det er viktig å leggje
til rette rammevilkåra som gjer at reiarlaga framleis ønskjer å halde hovudkontor
og eigarskap i Noreg, samt å satse på vidareutvikling
av kompetanse og innovasjon i skipsfarten og dei maritime næringane.
Den sterke internasjonale posisjonen Noreg har
som stort skipsfartsland, gjev høve til innverknad på tilhøva utanfor
Noreg, og til å sikre interessene våre langs etter norskekysten.
Det gjev også plikter og ansvar når det gjeld
miljø og tryggleik til sjøs. NIS-registeret har
vist ein viss nedgang i talet på skip og tonnasje.
I åra framover vil evna dei maritime
næringane har til å utvikle kunnskap og kompetanse
vere avgjerande for den internasjonale konkurranseevna til næringane.
I alle europeiske skipsfartsland er det ei aukande
otte for framtidig tilgang på kvalifiserte offiserar om
bord. For å lukkast i ein internasjonal konkurranse, er
det difor viktig å vidareutvikle kompetansen i det maritime Noreg.
Dette krev maritime utdanningsinstitusjonar som utdannar høgt
kvalifiserte sjøfolk, langsiktige rammevilkår
for å halde fram med å ha kompetansen, saman med
andre rammevilkår som gjer at norske reiarlag ønskjer å vere
etablerte i og drive frå Noreg.
Regjeringa er oppteken av å sikre norsk
privat eigarskap og stimulerer til nyskaping og investeringar i Noreg.
Regjeringa legg vekt på at eigarskap gjev innverknad over
viktige strategiske avgjersler som lokalisering, samt forsking og
utvikling, og at det difor er viktig å stimulere til auka
privat eigarskap i Noreg. Det er særleg retta fokus mot
konsekvensen av den særnorske formueskatten, og at dette
er ei hemsko for norsk eigarskap. I Skattemeldinga gjer difor Regjeringa
framlegg om at formueskatten vert halvert innan 2006 og 2007, og
etterpå vert trappa vidare ned med sikte på avvikling.
Den økonomiske politikken til Regjeringa
har vore med på å leggje til rette for ei betra
norsk konkurranseevne, gjennom eit sterkt redusert rentenivå og
ei betring av tilhøvet mellom kronekurs og euro. Ein dempa
lønnsvekst er med på å sikre konkurransedyktig og
kompetent arbeidskraft til norske maritime bedrifter. Dette er av
særleg interesse for at internasjonalt orienterte næringar,
som skipsfart, framleis vil vere lokaliserte og utvikle seg med
base i Noreg.
Skattenivået for reiarlaga er viktig
for avgjersler om lokalisering og utvikling av verksemda i Noreg.
I Noreg vart det i 1996 innført eit særleg tonnasjeskattregime,
som på enkelte punkta vart stramma inn gjennom budsjetthandsaminga
for statsbudsjettet år 2000. Dette er noko av bakgrunnen
for at skattenivået for reiarlag i dag ligg over nivået
i andre skipsfartsland i Europa. Hovudtyngda av skatt knyt seg ikkje
lenger til skattesatsane for tonnasje, men til skatt på tilordna
finansinntekter i selskapa.
Mange land i EU har sidan 1996 innført
gunstige skatteordningar for reiarlag. Eit felles trekk ved desse ordningane
er m.a. at det er ei lempelegare skattlegging på finansinntekter,
og ei lågare tonnasjeskattavgift enn i Noreg.
Regjeringa ser trongen etter ei større
grad av harmonisering mot EU-nivå, jf. ordningane i m.a.
Danmark og Nederland. Dette omfattar også ei vurdering
av dei endringane som vart gjort i reiarlagskattlegginga i 2000,
medrekna reglane for handsaming av valutavinningar og finansaktiva.
Regjeringa vil kome attende til konkrete framlegg til endringar
og tilpassingar i reiarlagskatteordninga i statsbudsjettet for 2005.
Som følgje av konkurranse og kostnadstilhøve
i internasjonal skipsfart, er om lag 3/4 av arbeidskrafta om
bord i den NIS-registrerte utanriksflåten frå lågkostland.
Ei slik utvikling har vore med på å oppretthalde ein
omfangsrik norsk tonnasje i lys av aukande konkurranse. Norsk innanriksfart
er i dag allereie underlagt open internasjonal konkurranse, og gjennom
eit utvida EØS-område vil konkurransen frå lågkostland
kunne auke.
Historisk var det konkurransesitasjonen for
NOR-flåten, samt naudsyn etter tilgang på praktisk
maritim kompetanse for å oppretthalde og vidareutvikle
dei maritime næringane i Noreg som var bakgrunnen for innføringa
av refusjonsordningane for sjøfolk frå 1993. Sidan
den gongen er det gjort fleire endringar. Refusjons- og nettolønnsordningane
i dag gjeld ei rekkje ulike satsar, differensierte mellom stillingskategoriar, fartøygrupper
og flagg. Samla står ikkje ordningane i dag fram som eit
uttrykk for ei klar prioritering, men heller som ein sum enkeltordningar.
Regjeringa vil gjennom meldinga leggje til rette
for eit stabilt system for stønad til sjøfolk,
som prioriterer maritim kompetanse. Regjeringa gjer på denne
bakgrunnen framlegg om ei omlegging av stønadsordningane
til ein kompetansemodell for sjøfolk, som fører
til ei nettolønnsordning for sertifikatpliktige stillingar
i NOR og sertifikatpliktig refusjonsrettkomne stillingar i NIS.
Som eit supplement til denne ordninga vert det gjort framlegg om
at ei nettolønnsordning også skal gjelde andre
sjøfolk i offshoreflåten i NOR. I tråd
med målet om å prioritere stønad til
den maritime kompetansen, vil det seie at særskilte stønadsordningar
ikkje vil gjelde passasjermedarbeidarane på ferjer i utanriksfart.
Endringa vil skje i samband med statsbudsjettet for 2006. Gjennom
ei omlegging slik den som er drøfta ovanfor, vil det samla
stønadsnivået vere om lag som i dag, men konsentrert
gjennom å etablere ei nettolønnsordning for dei
mest kompetansekrevjande stillingane om bord.
Praksisplassar til sjøs har vore eit
problem for kandidatar som skal utløyse sertifikat. I 2003
er det oppretta eit kompetansefond som vil vere med på å hjelpe
til å stimulere opplæring og rekruttering. Regjeringa
vil gjennom ei evaluering sjå om målsettinga om
praksisplassar osb. vert nådd, så snart fondet
har fått verke ein periode.
Prinsipp for ansvars- og arbeidsdeling mellom teknisk
fagskole og dei statlege høgskolane innanfor maritim utdanning
vart utgreidd i 2001. Utgreiinga viste at kapasiteten i dei maritime
utdanningane samla sett er for stor, at talet på studentar
som gjennomfører utdanninga er svært lågt,
samt at tilgangen til praksisplassar er problematisk. Samtidig vart
det peika på at det i dag ikkje vert utdanna nok kandidatar
til å dekkje trongen etter maritim kompetanse i samfunnet.
Regjeringa meiner det er naudsynt å vurdere
dimensjoneringa av maritim utdanning i Noreg. For å sikre dei
maritime utdanningsinstitusjonane i Noreg eit fagmiljø av
høg internasjonal standard og økonomisk berekraft,
er det naudsynt med eit visst minimum av heiltidsstudentar ved den
enkelte læringsstaden. På denne bakgrunnen meiner
Regjeringa at talet på lærestader bør
reduserast frå dagens nivå.
Auka internasjonalisering av offshoreflåten
gjennom opning for NIS: NIS-registerte skip kan i dag ikkje ta del
i norsk innanriksfart. Frå etableringa av NIS i 1987 og
fram til i dag, har det likevel vore ei omlegging av skipsfartspolitikken
i mange land i Europa.
EU har, som ledd i etableringa av den indre marknaden
vedteke regelverk som gjev formalisert og open marknadstilgang for
alle land sine skip i utanriksfart og for EU-skip i innanriksfart.
EØS-avtala sikrar at norske skip har tilgang til EUs indre
marknad med eitt unnatak. Unnataket er at NIS-skip ikkje har tilgang
til innanriksfarten i andre EU-land, med mindre dette er sikra gjennom
bilateral avtale, eller som følgje av nasjonal politikk.
Det vert eit paradoks at NIS-registrerte skip, i motsetnad til alle
andre skip registrerte i EØS-land, ikkje har tilgang til
innanriksfart, korkje i Noreg eller i EØS-området
elles, trass i at kostnadsnivået for drifta av NIS-skip
no er på et gjennomsnittleg EØS-nivå.
Norske offshorereiarlag har ein sterk marknadsposisjon,
både i Noreg og internasjonalt, og veksten synest å kome
særleg utanfor norsk sokkel. Det er eit mål å sikre norsk
offshorenæring betre konkurransevilkår, på ein slik
måte at også norsk kompetanse kan vere med på ei auka
internasjonalisering av næringa. Regjeringa finn på denne
bakgrunnen grunnlag for å føreslå ei
avgrensa justering av fartsområdeavgrensingane for NIS-skip. Regjeringa
vil gjere framlegg om ei forskriftsendring som fører til
at NIS-skip vert gjevne tilgang til å ta oppdrag i norsk
petroleumsverksemd.
Ved denne justeringa av fartsområdeavgrensinga, kombinert
med omlegging av norske stønadsordningar, vert denne delen
av næringa sikra tilstrekkeleg fleksibilitet i høve
til utanlandske konkurrentar. Verksemda kan dermed både
vidareutviklast i Noreg og i utlandet. Samtidig vil dette skape
grunnlag for framleis sysselsetjing av norske sjøfolk i
denne verksemda.
NIS-registrerte skip har i dag ikkje tilgang
til ferjetrafikk mellom Noreg og andre land, samt mellom nordiske
hamner. Samtidig har t.d. DIS-registrerte skip tilgang til å trafikkere
slike strekningar. I samband med omlegginga til ein kompetansemodell
for sjøfolk, vil det vere naturleg å vurdere å gje
tilgang for NIS-skip til denne trafikken. Regjeringa vil difor komme
attende til dette ved omlegginga av ordninga.
NIS er eit kvalitetsregister. Regjeringa legg
stor vekt på å halde oppe denne standarden. Sjøfartsdirektoratet har
ei nøkkelrolle i denne samanhengen, både som garantist
for tryggleik og som serviceorgan overfor næringa. Ei arbeidsgruppe
med representantar for næringa og styresmaktene vil verte
oppretta for å ta for seg ein gjennomgang av regelverket
og administrative system og rutinar. Målet med dette arbeidet
vil vere tiltak for å auke servicenivået og kartleggje
og fjerne unødige avvik mellom norsk og internasjonalt regelverk.
Vidare vil gebyra for skip i NIS og NOR verte
gjennomgått med sikte på auka kostnadsorientering.
Forsking og utvikling av nye konsept og produkt
er avgjerande for evnen dei maritime næringane har til å hevde
seg i åra framover. Regjeringa ser på utdanning og
forsking som eit viktig grunnlag for vidare oppbygging av kompetanse
i dei maritime næringane i Noreg.
For å nå det overordna målet,
er det naudsynt med innsats i heile innovasjonsprosessen frå idé til marknad.
For å møte desse utfordringane vil Regjeringa
auke innsatsen, både innan grunnleggjande forsking, anvendt
forsking og utvikling av produkt og tenester, gjennom eit eige innovasjonsprogram.
I eit slikt program, der verdiskaping er sentralt,
er det naudsynt at dei involverte aktørane går
saman på ein forpliktande måte i konsortium, og
organiserer arbeidet i store integrerte prosjekt. Dei norske maritime
næringane, forskingsmiljøa og institusjonane,
utgjer eit sterkt og omfattande næringsmiljø i
Noreg. Dette gjev næringa spesielt gode føresetnader
for å kunne utføre denne oppgåva.