Totalforsvarskonseptets grunnprinsipp har siden 1946
vært at samfunnets samlede ressurser, om nødvendig
også private ressurser, skal kunne settes inn for å understøtte
forsvaret av Norge. Formålet har vært å verne
om Norges territorium, selvstendighet og nasjonale verdier og verne
om sivilbefolkningen. Det endrede trussel- og risikobildet har ført
til store endringer i Forsvarets struktur og i samarbeidet i sivil
sektor. Forsvaret er lagt om for å kunne håndtere
et bredt spekter av potensielle utfordringer på kort varsel,
både hjemme og ute.
Totalforsvarskonseptet må tilpasses
dagens utfordringer. Et helhetlig og moderne konsept for totalforsvar
vil bestå av gjensidig støtte og samarbeid mellom
Forsvaret og det sivile samfunn om både forebygging, beredskapsplanlegging
og operative forhold. Forsvaret vil bidra med tilgjengelige kapasiteter,
kompetanse og ressurser så fremt dette er forenlig med
Forsvarets primæroppgaver.
Totalforsvarssamarbeidet omfatter krig og sikkerhetspolitiske
kriser slik som tidligere. Som nevnt i kapittel 3.1 legges det til
grunn at slike kriser også omfatter gråsoner og
inkluderer kriminalitet som utfordrer sentrale nasjonale interesser,
f.eks. alvorlige og omfattende terrorhandlinger. Forsvaret skal
i tillegg som en av sine oppgaver bidra til samfunnets sikkerhet
også i situasjoner som ikke berører rikets sikkerhet,
i forbindelse med andre alvorlige hendelser hvor det vil kunne være behov
for å støtte det sivile samfunn.
I tråd med komiteenes merknader i Innst.
S. nr. 232 (2001-2002) og Innst. S. nr. 9 (2002-2003) legger Regjeringen
vekt på sivilt-militært samarbeid og den militære
støtte til det sivile samfunn. Samarbeidsordningene mellom
Forsvaret og det sivile samfunn er i utvikling. Instruks for totalforsvarsnemndene,
som skal bidra til hensiktsmessige nasjonale og regionale arenaer
for sivilt-militært samarbeid, er under revisjon.
Terrorhandlinger forebygges, etterforskes og bekjempes
av politiet, jf. kapittel 5.1. Bruk av Forsvarets ressurser i fred
vil måtte bero på et identifisert sivilt behov
og hente sin legitimitet i de oppdrag som gis av sivile myndigheter.
I den videre moderniseringen av Forsvaret legges det til rette for
at Forsvarets ressurser i større grad kan tas effektivt
i bruk for å støtte politiets og sivile myndigheters
håndtering av slike hendelser. Bistand til politiet fra
Heimevernet vil særlig være aktuelt der det iverksettes
omfattende objektsikring og der beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg
over lengre tidsperiode.
En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret
skal yte bistand ved terrorhandlinger er at politiets personell og
materielle ressurser ikke strekker til. Politiets ressurser er nærmere
omtalt i kapittel 5.2. Ved omfattende terror- og sabotasjesituasjoner
som kan sidestilles med militære angrep, vil Forsvaret
måtte håndtere situasjonen, jf. kapittel 5.1.4.
Forsvaret yter støtte til det sivile
samfunn i fredstid når dette er forenlig med forsvarspolitiske
mål og øvrige oppgaver for Forsvaret. Alle forsvarsgrener stiller
redningsressurser til rådighet for redningstjenesten, og
det er Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) som beslutter om ressurser
kan gjøres tilgjengelige i redningsoperasjoner.
Heimevernets lokale forankring og tilstedeværelse gjør
disse styrkene spesielt egnet til å bistå det
sivile samfunn i forbindelse med redningsoppdrag, jf. lov 17. juli
1953 nr. 28 om Heimevernet. Heimevernet har et utstrakt samarbeid
med sivile myndigheter og institusjoner. I kraft av samarbeidet
i Landsrådet for heimevernet, distriktsrådene
og fylkesberedskapsrådene fungerer Heimevernet som et viktig
bindeledd mellom Forsvaret og det sivile samfunn.
Redningshelikoptertjenesten er et eksempel på sivilt-militært
sambruk. Helikoptrene har som hovedoppgave å drive redningstjeneste,
men kan også i visse situasjoner tas i bruk av Forsvaret.
Helikoptrene opereres av Luftforsvarets 330 skvadron og Justisdepartementet kjøper
fra 1. januar 2004 tjenesten fra Forsvarsdepartementet. I tillegg
har Forsvaret helikopterkapasitet som kan brukes som assistanse
til det sivile dersom det er behov.
Norge disponerer store naturressurser innenfor
vårt store sjøterritorium som er av strategisk
interesse for andre land. Forsvaret har viktige oppgaver knyttet
til beskyttelse og forvaltning av disse ressursene, bl.a. gjennom
overvåkning, myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse
og kriseberedskap. Forsvarets myndighetsutøvelse forutsetter
nær og kontinuerlig kontakt og samarbeid med sivile myndigheter
og organisasjoner. Kystvaktens tjenestemenn er etter kystvaktloven
tildelt begrenset politimyndighet for kontroll med overholdelsen
av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller de lovene
som kystvaktloven viser til. Dette omfatter bl.a. områder
som fiskerioppsyn, fangstoppsyn, tolloppsyn og miljøoppsyn.
På områder hvor Kystvakten ikke har begrenset
politimyndighet, kan Kystvakten yte bistand til politiet, f.eks.
i forbindelse med forebyggelse og bekjempelse av forbrytelser og
ulovlige aksjoner mot personer, fartøyer eller faste innretninger.
Forsvaret bidrar med bergingsberedskap for skip
i havsnød nær av kysten i Finnmark eller Troms,
yter bistand til primæransvarlig etat og ivaretar om nødvendig
aksjonsledelsen til sivile instanser overtar. For å ivareta
dette har Forsvaret etablert en organisasjon for kystberedskap og
aksjonsledelse (KYBAL) i forbindelse med akutte situasjoner til
sjøs, eksempelvis fare for oljeforurensning, utslipp, havari,
skipskollisjoner, drivende gjenstander, strålingsfare fra
fartøyer og andre fare- og ulykkessituasjoner til sjøs.
Ved beredskap mot masseødeleggelsesmidler
vil Forsvaret nasjonalt først og fremst kunne bidra med kompetanse
og rådgivning for sivile fagmyndigheter.
Samarbeidet mellom Forsvarsdepartementet og
Justisdepartementet om etatsstyringen av Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) er et annet eksempel på sivilt-militært
samarbeid innenfor et nytt totalforsvarskonsept. Forsvaret liksom
samfunnet for øvrig, er avhengig av at vitale samfunnsfunksjoner
fungerer og NSM er et viktig verktøy som bidrar med kompetanse
og tilsynsvirksomhet innenfor forebyggende sikkerhet, spesielt informasjonssikkerhet.
Selv om militær støtte til
det sivile samfunn vektlegges i dagens sikkerhetspolitiske situasjon,
vil Forsvaret fortsatt ha behov for sivil støtte når
det gjelder varer og tjenester. Støtten har tidligere bl.a.
bestått i logistikkplanlegging for leveranser til Forsvaret,
produksjonsplaner og lagerhold. Det meste av denne støtten
er i dag endret i tråd med endringene i Forsvaret.
Forsvaret legger i den pågående
transformasjonsprosess mer vekt på å ha kapasiteter
med bl.a. fleksibilitet, reaksjonsevne og tettere alliansetilpasning. Dette
krever at Forsvaret i sine operasjoner har med seg de støtteressurser
som de trenger for å være operative og er dermed
mindre avhengig av det sivile samfunn i den operative fasen. Analyser
har imidlertid vist at det fortsatt er behov for sivilt-militært
samarbeid innen enkelte logistikkområder, og sivil støtte
til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kommer til
anvendelse vil også inngå i et modernisert totalforsvarskonsept.
Det er viktig at sivile og militære
myndigheter som er forutsatt å samhandle i en krisesituasjon
utarbeider felles planverk eller tilpasser planverkene til hverandre.
Dette gjelder alle forvaltningsnivåer og organisasjoner.
Frem mot 2008 vil de nasjonale overordnede beredskapsplanverk tilpasses
NATOs krisehåndteringssystem, som er ferdig utarbeidet
og som snarlig vil bli formelt godkjent. Strukturen i det reviderte
beredskaps-system på sivil side vil bli tilpasset NATOs krisehåndteringssystem.
Ulike typer planverk øves jevnlig,
og det er viktig at både administrative og operative øvelser
legger vekt på sivilt-militært samarbeid innen
samfunnssikkerhet. Det gjennomføres øvelser på lokalt
og regionalt nivå med sivil og militær deltakelse,
der hensikten er å øve hvordan Forsvaret konkret
kan støtte det sivile samfunn under ulike aktuelle scenarier.
Fylkesmennene vil få et særlig ansvar for å ta
initiativ til og bidra til å planlegge slike øvelser,
med deltakelse fra både sivile og militære instanser
i planlegging og gjennomføring.
Forsvaret tar sikte på å redusere
antallet reservebefal. Regjeringen har i St.prp. nr. 42 (2003-2004)
Den videre modernisering i Forsvaret i perioden 2005-2008 foreslått
at sivil forvaltning og beredskapsorganer kan benytte reservebefal
i sine ruller. Spesielt nevnt er politireserven og Sivilforsvaret.
Vernepliktsverket (VPV) i samarbeid med Politidirektoratet og Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, vil forvalte dette og annet
personell.
Den reduserte utnyttelse av vernepliktsmassen innebærer
at det i dag er rikelig tilgang på personell til Sivilforsvaret
de fleste steder i landet. Sivilforsvarets styrkestruktur vil bli
gjennomgått som et ledd i arbeidet med ny lov om Sivilforsvaret.
Personellbehovet vil trolig ikke bli større i fremtiden.
Det kan stilles spørsmål ved
om dagens ordning med maksimal 19 måneders tjenesteplikt
i forsvarsgren, Heimevern og politireserve, der en og samme person kan
pålegges tjeneste i Forsvaret og deretter f.eks. i Sivilforsvaret,
er hensiktsmessig. Eksempelvis kan det i dagens situasjon synes
mer naturlig at Sivilforsvaret rekrutterer personellet blant dem
Forsvaret ikke bruker. Det tas sikte på å utrede
nærmere om en felles sesjon for personell til Forsvaret,
Sivilforsvaret og eventuelle andre beredskapsmyndigheter kan gi
gevinster i form av rasjonell administrasjon og sikring av at det
rekrutterte personellet innehar nødvendige egenskaper.
I Norge er retten til å nekte militærtjeneste
nedfelt i lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av
overbevisningsgrunner (militærnekterloven) § 1.
I henhold til militærnekterloven § 11 er den sivile
førstegangstjeneste av samme varighet som militær
førstegangstjeneste, med et tillegg som fastsettes av Kongen i
statsråd. Det legges vekt på at den sivile verneplikt bør
være noe lengre enn den militære verneplikt som en
garanti for mannskapenes overbevisning.
Hovedformålet og den bærende
begrunnelse for siviltjenesten er at tjenesten skal være
en erstatningstjeneste som skal støtte opp under rekrutteringen
til vårt vernepliktsbaserte forsvar. Sekundært
skal den arbeidskraftsressurs de sivile vernepliktige utgjør brukes
til best mulig nytte for samfunnet. Justisdepartementet har bl.a.
satt de sivile vernepliktige inn i voldsforebyggende arbeid (VOKT)
blant unge. Dette arbeidet vil bli videre prioritert.
Dersom militærtjenesten differensieres
ytterligere, eksempelvis i form av kortere tjenestetid for større grupper,
vil dette kunne gjøre det vanskeligere å sette sivile
vernepliktige mannskaper inn i tilfredsstillende tjenesteoppdrag.
Et vernepliktig militært mannskap kan i dag søke
om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner
etter gjennomført sesjon. Erfaringene viser at over halvparten
av mannskapene som innvilges fritak av overbevisningsgrunner får
dette i perioden mellom sesjon og innkalling fra Forsvaret. Forsvarets behov
for mannskaper anslås til 9 500 mann årlig. Dette
kan medføre at mannskaper som uansett ikke ville blitt
kalt inn til militærtjeneste innkalles til siviltjeneste.
Kapasiteten i siviltjenesteforvaltningen kan dermed bli unødvendig
stor, ettersom siviltjeneste skal representere en erstatningstjeneste.
Justisdepartementet vil vurdere en ordning hvor
innkalling til siviltjeneste avventer innkalling til militærtjeneste.
Skulle et mannskap som er ønsket av Forsvaret, kreve seg
fritatt fra det militære, overføres mannskapet
til siviltjenesteforvaltningen for gjennomføring av sivil
verneplikt som erstatningstjeneste.