Stortingsrepresentantene May Hansen og Inga Marte Thorkildsen har den 16. juni 2004 fremmet følgende forslag:

• "1. Stortinget ber Regjeringen opprette "Barnas Hus", et senter for en ny avhørsmodell av barn, basert på de prinsippene som er nevnt i Dokument nr. 8:86 (2003-2004), og fremme forslag for Stortinget innen våren 2005.

• 2. Stortinget ber Regjeringen evaluere den nye av-hørsmodellen innen tre år etter oppstart av "Barnas Hus", og fremme justeringer av tiltak etter vurderinger av mål og virkemidler."

I begrunnelsen for forslaget vises det til at barn som vitner har en usikker posisjon i det rettslige system. Forslagsstillerne ønsker å få utarbeidet en plan for nye standarder ved avhør av barn i en rettslig sammenheng. Ideen bygger på en modifisert versjon av " Childrens Advocacy Center (CAC)", som også " Barnas hus " på Island er et eksempel på. Forslagsstillerne vil at Norge skal implementere en slik modell for å sikre barns rettssikkerhet maksimalt ved en sårbar avhørssituasjon.

På den ene siden kan barn rapportere og fortelle nokså korrekt om hendelser de har erfart fra, i hvert fall 4-års alderen, gitt at de voksne bruker avhørsmetoder og stiller spørsmål som er tilpasset små barn.

På den andre siden finnes det en redsel for å høre barn som vitner, og for å legge vekt på hva barn formidler. Noe av grunnen til dette dreier seg om at det er vanskelig å samtale med barn på en slik måte at barnet uttrykker seg i det hele tatt, og at det som barnet formidler, kan legges til grunn i en rettssak. Både eksperter (sakkyndige), politietterforskere og legfolk har for liten kompetanse i hvordan de skal utføre slike avhør. I 1998 fikk vi et supplement til straffeprosessloven som åpnet for at særlig skikkede personer skulle kunne gjennomføre en type (leke-) observasjon av barnet, som var til avhør. Det ser imidlertid ikke ut som om dette supplementet har vært så vellykket som det var tenkt, og svært få domstoler har benyttet seg av denne metodikken. Det kan skyldes at metodene er noe omstridt og kan føre til at barnet sporer ut, eller blander sammen fantasi og virkelighet på en måte som er mindre egnet i rettslige sammenhenger. Det kan også skyldes at det har vært svært vanskelig å få tak på sakkyndige. Dessuten har det vist seg at organiseringen av tjenesten har vært vanskelig å få til innen 14-dagers fristens utløp.

Ved å sette barnet i sentrum i en organisatorisk modell, kan man skape en høyere effektivitet, langsiktig kompetansevekst og mer presis måloppnåelse enn det dagens ordning innebærer.