Under 2. verdenskrig ble mange skoler i Finnmark
og Nord-Troms okkupert av tyskerne, med den følge at undervisningen
opphørte helt i store deler av krigen. På grunn
av at tyskerne brente ned mange skoler da de trakk seg tilbake i
1944, var skolesituasjonen vanskelig i Finnmark også i
etterkrigstiden. Følgene av den manglende skolegangen i
kombinasjon med datidens fornorskingspolitikk, var at mange samiske
og kvenske barn ikke lærte å lese og skrive, og
har levd som analfabeter hele livet.
Foreningen for Tapt skolegang under siste verdenskrig
(TSSV) og Foreningen for utdanningsskadelidte under den annen verdenskrig
(USKAV) søkte i 1990 kollektivt om billighetserstatning
fordi de mistet skolegang på grunn av 2. verdenskrig. Billighetserstatningsutvalget
fant ikke å kunne tilrå at det ble bevilget billighetserstatning.
Den omstendighet at man sto overfor en gruppe, gjorde det vanskelig å anbefale
innvilgning av søknadene. Utvalget så allikevel
ikke bort fra at enkelte av søkerne kunne være
berettiget til erstatning ut fra sin situasjon som følge
av manglende skolegang under krigen.
I 1996 og utover i 1997 kom i alt ca. 300 individuelle søknader
om billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
vurderte søknadene på individuelt grunnlag, og
konkluderte med ikke å tilrå erstatning. Begrunnelsene
var at etter fast praksis dannet verken krigen eller fornorskingspolitikken grunnlag
for erstatning. Billighetserstatningsutvalget avslo alle søknadene
i samsvar med tilrådingene.
Samefolkets fond på 75 mill. kroner
ble opprettet av Stortinget i 2000. Stortingsflertallet sluttet
seg til forslaget om at avkastningen fra fondet ikke skal brukes
til individuelle erstatninger. Vedtektene for Samefolkets fond er
ennå ikke endelig fastsatt.
De samene og kvenene som både mistet
skolegang og som heller ikke fikk opplæring på sitt
eget morsmål som en følge av fornorskingspolitikken,
har ikke lært seg å lese og skrive på sitt
eget morsmål, i tillegg til at mange av dem heller ikke
kan lese og skrive på norsk. Denne gruppen må derfor
anses for å være en gruppe som har kommet særlig
uheldig ut.
Regjeringen vil foreslå at de samene
og kvenene som er kommet særlig uheldig ut som en følge
av en kombinasjon av tapt skolegang i forbindelse med krigen og
fornorskingspolitikken, gis kompensasjon ved at billighetserstatningsordningen
tilpasses slik at krav fra de som er rammet av disse forholdene
vil kunne imøtekommes.
Søknadene om billighetserstatninger
har blitt avslått under henvisning til at etter fast praksis
gir ikke tap av skolegang som følge av krigen grunnlag
for billighetserstatninger. Regjeringen mener det er hensiktsmessig at
billighetserstatningsordningen praktiseres på en fleksibel
måte, slik at det i unntakstilfeller også bør kunne
gis erstatninger til personer som har kommet særlig uheldig
ut på grunn av forhold som helt eller delvis har sin bakgrunn
i okkupasjonen.
Søknadene om billighetserstatninger
er også blitt avslått på bakgrunn av
at fornorskingspolitikken ikke gir grunnlag for billighetserstatninger.
I denne saken er fornorskingspolitikken en medvirkende årsak
til at samene og kvenene kom særskilt uheldig ut som en følge
av manglende skolegang, og bør derfor ikke være en
hindring for mulighetene til å få billighetserstatninger.
Regjeringen anbefaler at følgende kumulative
kriterier legges til grunn:
1. Skolegangen må være
tapt under krigsårene eller rett etterpå som en
direkte følge av krigen.
2. Ordningen bør avgrenses til
personer som hadde samisk eller kvensk/finsk som morsmål,
og som heller ikke behersket norsk tilfredsstillende.
3. Regjeringen foreslår at avgrensninger
også foretas på bakgrunn av hvor mange års
skolegang som er tapt, og foreslår at billighetserstatninger
tilkjennes personer som har tapt 1,5 års skolegang eller
mer.
Regjeringen anbefaler imidlertid ikke at det
gjøres begrensninger på bakgrunn av at det har
foreligget tilbud om etterskolering, som ikke er blitt benyttet.
Regjeringen foreslår at personer som
tidligere har søkt om billighetserstatninger på bakgrunn
av tapt skolegang og fornorsking, ikke skal behøve å søke
på nytt. Tidligere søknader bør kunne
fremmes på nytt etter bekreftelse fra søkerne
gjennom foreningene USKAV og Foreningen tapt skolegang.
Det vil kunne oppstå spørsmål
om hvordan det skal kunne dokumenteres hvilke norskkunnskaper søkerne hadde
i 1940-årene. Det vil kunne tas utgangspunkt i egenerklæringer,
men disse bør i den grad det er mulig underbygges med kunnskaper
om språklige forhold i de aktuelle områdene.
Søkere som oppfyller ovennevnte krav
anslås å være ca. 800 personer. Billighetserstatninger
for manglende skolegang ligger som regel mellom 50 000 og 100 000 kroner.
Dersom det samme beløpet tilkjennes samene og kvenene som
fyller de ovennevnte kriteriene, vil en maksimal utnyttelse av ordningen
kunne beløpe seg til ca. 48 mill. kroner. I tillegg kommer
kostnader ved en merbelastning på sekretariatet for Billighetserstatningsutvalget,
som kan anslås til maksimalt ca. 400 000 kroner.
Komiteen erkjenner at fornorskningspolitikken, som
for alvor ble innledet på 1860-tallet og varte til langt
etter andre verdenskrig, var et overgrep mot den samiske befolkningen.
Mange kvener led også under målsettingen om total
assimilasjon. Komiteen finner grunn til særlig å beklage
den belastningen som fornorskingspolitikken påførte
barn i skolepliktig alder. Følelsen av å ikke
strekke til og av å ikke være en likeverdig borger
i Norge, ble nedfelt i mange skolebarn. Komiteen er
kjent med at konsekvensene av fornorskningspolitikken har fulgt
flere samer og kvener gjennom hele livet, og beklager dette sterkt.
Komiteen viser til de respektive
partiers merknader i Innst. S. nr. 220 (1999-2000) om et eget fond
som en kollektiv erstatning for de skader og den urett fornorskningspolitikken
har påført det samiske folk. Stortinget besluttet
under behandlingen av denne innstillingen å bevilge 75
mill. kroner til et slikt fond. Avkastningen av fondet skal gå til
ulike tiltak som vil styrke samisk språk og kultur.
Komiteen viser til at flere samer
og kvener mistet skolegang under og like etter andre verdenskrig. Mange
fikk dessuten ikke opplæring på sitt eget morsmål
som en følge av fornorskningspolitikken, og har ikke lært å skrive
og/eller lese på eget morsmål. Kombinasjonen
av mangelfull skolegang og fornorskningspolitikken, førte
til at flere heller ikke kan lese og skrive på norsk.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at billighetserstatningsordningen bør tilpasses slik
at den omfatter en kompensasjon til dem som er kommet særlig
uheldig ut både som en følge av tapt skolegang
under og like etter krigen og som en følge av fornorskningspolitikken. Komiteen støtter
vilkårene for en slik kompensasjon slik de fremkommer av
stortingsmeldingen.
Komiteen vil bemerke at kompensasjon
etter billighetserstatningsordningen sjelden kan kompensere for
den overlast som samer og kvener har lidt som en følge
av fornorskningspolitikken og mangelfull skolegang. Kompensasjonen
som ytes, er ment som et håndslag til dem som har kommet
særlig uheldig ut og skal forstås som en beklagelse
til den enkelte.
Det er viktig for komiteen å presisere
at justissekretariatene, som saksforberedende instans, må tilby
de som søker kompensasjon for tapt skolegang mv. etter dette
regelverket, bistand til innhenting av dokumentasjon. Dette fordi
flere av søkerne vil finne det særlig utfordrende å innhente
nødvendig dokumentasjon fra for eksempel arkivet til skoledirektøren
i Finnmark.