De seneste årene har det vært
en sterk vekst i sykehusenes brutto driftsutgifter, og denne veksten
skyldes i all hovedsak økte lønnsutgifter, jf.
St.prp. nr. 1 (2002-2003). I 2002 gikk 71,4 pst. av sykehusenes
totale brutto driftsutgifter til å dekke lønnskostnadene.
I St.prp. nr. 47 (1999-2000) Om sykehusøkonomi
og budsjett 2000 vises det til at det er til dels store forskjeller
i kostnader mellom sykehus av samme type. Mange forhold kan forklare
kostnadsforskjellene, blant annet ulikheter i hvordan arbeidet organiseres,
og i hvordan de fysiske og menneskelige ressursene benyttes. I Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1999-2000) uttaler sosialkomiteen at det er helt nødvendig å kontinuerlig
rette stor oppmerksomhet mot en optimal utnyttelse av de samlede ressursene
i sykehusene. Sosialkomiteen peker også på at
det ligger et potensial til forbedringer i at de minst effektive
sykehusene lærer av de mest effektive.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å belyse hvordan operasjonskapasiteten
utnyttes ved norske sykehus. Dette er gjort ved å se på personellressursene
og tilgjengeligheten og bruken av operasjonsstuene. Undersøkelsen
har tatt for seg hvordan operasjonsstuene benyttes, og hvordan kirurgenes
arbeidstid fordeler seg på de ulike oppgavene de utfører.
Det er også undersøkt om ressursene tilknyttet
operasjonsvirksomheten er organisert på en tilstrekkelig
effektiv og hensiktsmessig måte.
Det ble i gjennomsnitt utført ca. to
operasjoner per operasjonsstue i løpet av den ordinære
arbeidsdagen ved sykehusene i 2002. Undersøkelsen viser
at det er en betydelig variasjon i antall operasjoner per dag mellom
likeartede sykehus, spesielt gjelder dette de store og de små sykehusene.
Operasjonsstuene ved sykehusene stod i gjennomsnitt
ubenyttet i 72 av årets 250 arbeidsdager i 2002. Det innebærer
en kapasitetsutnyttelse på i overkant av 70 pst. av de
tilgjengelige arbeidsdagene ved sykehusene i undersøkelsen.
Det var også til dels betydelig variasjon i antall dager
stuene stod ubenyttet i de tre sykehustypene. Undersøkelsen
indikerer dermed at manglende operasjonsstuekapasitet generelt ikke
synes å representere en hindring for operasjonsvirksomheten ved
sykehusene. Forskjellene sykehusene imellom viser i tillegg at de
i ulik grad evner å utnytte den tilgjengelige kapasiteten.
Undersøkelsen viser videre at hoveddelen
av alle operasjonene (84 pst.) foregår i tidsrommet mellom klokka
08 og 16, og at øyeblikkelig hjelpoperasjoner kun i svært
liten grad ble utført i den ordinære arbeidstiden
på hverdager. Dette viser at akutte operasjoner i liten
grad synes å forstyrre det planlagte operasjonsprogrammet
ved sykehusene.
Det framgår av undersøkelsen
at flest operasjoner startes opp i timen mellom klokka 09 og 10.
En tidlig oppstart av operasjonsprogrammet vil kunne gi økt fleksibilitet
utover dagen. Dette er spesielt viktig siden kirurgene avslutter
hoveddelen av dagens siste operasjoner før klokka 15 ved
alle sykehusene i undersøkelsen. Dersom flere operasjoner
hadde blitt startet opp før klokka 09, ville det antakelig
vært mulig å behandle flere pasienter og dermed
redusere ventelistene ytterligere ved sykehusene i 2002.
God ressursutnyttelse innebærer at
helsepersonellet bruker mer av sin arbeidstid til direkte pasientrettet virksomhet,
i tråd med det de er utdannet til. Det framgår
av undersøkelsen at kirurgene gjennomsnittlig bruker nærmere
80 pst. av sin ordinære ukentlige arbeidstid til oppgaver
som er pasientrelaterte, det vil si både direkte pasientrelaterte
oppgaver som for eksempel operasjoner, og indirekte pasientrelaterte
oppgaver som for eksempel pasientrelatert møtevirksomhet
og arbeid med journaler. Kirurgene bruker gjennomsnittlig 56 pst.
av den ukentlige ordinære arbeidstiden på de direkte
pasientrelaterte oppgavene.
Det er imidlertid variasjon mellom sykehusene
i alle de tre størrelseskategoriene i hvor mye tid kirurgene gjennomsnittlig
bruker på de direkte pasientrelaterte oppgavene. Forskjellene
mellom likeartede sykehus indikerer at det er et potensial for alternativ
bruk av kirurgenes arbeidstid ved enkelte sykehus.
I Innst. S. nr. 237 (1996-1997) uttaler sosialkomiteen
at en utfordring for spesialisthelsetjenesten er en langt bedre
utnytting av fagkompetansen sykehusene rår over. Komiteen
mener dette i stor grad knytter seg til organisering og ledelse
både mellom sykehus og ikke minst internt i sykehusene.
Undersøkelsen viser at alle de fire personellgruppene oppgir
at de ønsker å bruke mer tid på forskning
og/eller faglig oppdatering og utvikling. Undersøkelsen
viser også at over halvparten av operasjonspersonellet
synes at deres yrkesgruppe utfører oppgaver som heller
bør utføres av andre.
For alle sykehusene sett under ett gir nærmere
to tredeler av kirurgene uttrykk for at de har oppgaver som de mener
andre heller burde utføre. Det er særlig oppgaver
som er relatert til drift og administrasjon, kirurgene ønsker å delegere,
og dette er oppgaver som de mener sekretærer heller bør
utføre. Tidsregistreringen viser at de i gjennomsnitt bruker
1,5 timer av den ordinære ukentlige arbeidstiden på rene
administrative oppgaver. Kirurgene har imidlertid også en
del administrative oppgaver som er indirekte pasientrelaterte.
Blant operasjonssykepleierne oppgir over halvparten at
de utfører oppgaver som de mener andre heller burde utføre.
Det framgår videre av undersøkelsen at det gjennomsnittlig
er flest operasjonssykepleiere per kirurg ved de små og
mellomstore sykehusene, og færrest operasjonssykepleiere
per kirurg ved de store sykehusene. Noe av forskjellen mellom de
mindre og de store sykehusene skyldes nok at de store sykehusene har
flere kirurger fordi de har et bredere behandlingstilbud, og flere
forsknings- og undervisningsoppgaver enn de mindre sykehusene.
Det framgår dessuten av undersøkelsen
at kirurger i alle de tre sykehustypene, og anestesileger ved små og mellomstore
sykehus, oppgir at for få operasjonssykepleiere er den
vesentligste hindringen for god utnyttelse av operasjonskapasiteten.
Det er lagt til grunn i undersøkelsen
at det ved utformingen av interne organisasjonsstrukturer i sykehus bør
vektlegges at den kliniske virksomheten har kontroll over nødvendige
virkemidler for å oppfylle funksjonen i forhold til en
bestemt pasientkategori eller oppgave. Organiseringen og planleggingen
av operasjonsvirksomheten har vel så stor betydning som
operasjonskapasiteten i seg selv, dersom en ønsker å unngå at
operasjonsstuene skal utgjøre en flaskehals. Undersøkelsen
viser at ved sykehus hvor det er avsatt egne stuer og eget personell
til den dagkirurgiske virksomheten, har dette en positiv effekt
på all operasjonsvirksomhet ved sykehuset. Ved sykehus
hvor den dagkirurgiske aktiviteten ikke er skjermet, ble det oppgitt
at denne ofte blir skadelidende når den tas innimellom
de større og tyngre operasjonene.
Undersøkelsen viser også at
operasjonspersonellet i ulik grad er involvert i planleggingen av
operasjonsvirksomheten ved de seks sykehusene i intervjuundersøkelsen.
Etablering av rutiner som sikrer involvering av representanter for
alle grupper av operasjonspersonell og bruk av erfaringstall i planleggingen,
kan være viktige faktorer for å bedre planleggingen
av operasjonsvirksomheten ved enkelte sykehus.
For at utnyttelsen av operasjonskapasiteten
skal være god, er det også en forutsetning at
det i så liten grad som mulig er forhold utenfor selve
operasjonsvirksomheten som hindrer en effektiv pasientgjennomstrømning.
Antallet sengeplasser ved postoperativ/intensiv avdeling
oppgis i undersøkelsen som en vesentlig hindring for operasjonsvirksomheten,
og da spesielt ved mellomstore og store sykehus. Stadig flere pasienter har
behov for en arbeidsintensiv og kostnadskrevende overvåkning
på postoperativ/intensiv avdeling. Dette fører
til økt press på disse sengepostene samtidig som det
også er kostbart å tilpasse tilbudet til den økte
etterspørselen. Om det derimot ikke er mulig å plassere pasienter
under tilfredsstillende overvåkning etter fullført
operasjon, vil det føre til strykninger og utsetting av
operasjoner.
Helse- og omsorgsdepartementet har ingen merknader
til Riksrevisjonens rapport om utnyttelse av operasjonskapasitet
ved sykehus. Departementet uttaler at beskrivelsen gjelder forholdene
i 2002, som var det første året i sykehusreformen,
og peker på at det siden sykehusreformen har vært
et betydelig fokus på bedret intern organisering, logistikk, økonomistyring
og rapportering. Departementet uttaler videre at Riksrevisjonens
undersøkelse vil være et viktig grunnlag for det arbeidet
de regionale helseforetakene nå setter i verk for å videreutvikle
spesialisthelsetjenesten og bedre kvaliteten på tjenestene.
Riksrevisjonens undersøkelse har vist
at det er betydelige forskjeller mellom likeartede sykehus i produktiviteten
i operasjonsvirksomheten. Etter Riksrevisjonens vurdering er det
grunnlag for å stille spørsmål ved om
organiseringen av operasjonsvirksomheten er tilstrekkelig målrettet
i forhold til utnyttelsen av den tilgjengelige fysiske kapasiteten.
Selv om denne delen av undersøkelsen er basert på data
fra 2002 og det har skjedd en utvikling i behandlingsaktiviteten
de siste årene som tilsier at produktiviteten generelt
har økt, finner Riksrevisjonen det rimelig å anta
at det fortsatt er forskjeller mellom sykehus i organiseringen og
planleggingen av operasjonsvirksomheten som tilsier at flere sykehus
har potensial til å øke produktiviteten.
Undersøkelsen viser at det er flest
operasjonssykepleiere per kirurg ved de små sykehusene.
Helsepersonellet opplever at den største utfordringen for
utnyttelsen av operasjonskapasiteten er mangel på operasjonssykepleiere,
og dette synes å være et problem spesielt ved
de små, men også ved de mellomstore sykehusene.
Når i tillegg nærmere to tredjedeler av operasjonssykepleierne
ved de små og mellomstore sykehusene oppgir at de utfører
oppgaver som de mener andre heller burde utføre, gir det
etter Riksrevisjonens vurdering grunn til å reise spørsmål
om bruken av operasjonssykepleiere er hensiktsmessig ut fra den utdanning
og kompetanse disse innehar. Ved de store sykehusene er det imidlertid
kapasiteten på postoperativ/intensivavdelingen
som er den største hindringen for utnyttelsen av operasjonskapasiteten.
I tillegg synes det å være visse svakheter i planleggingen
av operasjonsvirksomheten ved enkelte sykehus. Dette er forhold
som det etter Riksrevisjonens vurdering er viktige å se
nærmere på for å kunne bedre utnyttelsen
av de tilgjengelige ressursene i operasjonsvirksomheten ved sykehusene.
Riksrevisjonen vurderer kirurgenes tidsbruk
som målrettet. Det er imidlertid betydelige forskjeller
mellom likeartede sykehus i hvor mye tid kirurgene bruker på disse
oppgavene. Undersøkelsen gir derfor etter Riksrevisjonens
vurdering grunnlag for å stille spørsmål
ved om det er tilstrekkelig fokus på hvordan nøkkelpersonellets
tid benyttes i operasjonsvirksomheten ved flere av sykehusene.
"Helse- og omsorgsdepartementet viser til Riksrevisjonens
brev av 08.11.04 om ovenstående vedlagt utkast til dokument
til Stortinget.
Det har siden sykehusreformen vært
betydelig fokus på bedret intern organisering, logistikk, økonomistyring
og rapportering. Riksrevisjonens rapport vil utgjøre en
del av grunnlaget for arbeidet med å videreutvikle spesialisthelsetjenestene
og bedre kvaliteten på tjenestene."
Riksrevisjonen har merket seg at Helse- og omsorgsdepartementet
uttaler at undersøkelsen vil utgjøre en del av
grunnlaget for å videreutvikle spesialisthelsetjenesten
og bedre kvaliteten på tjenestene. Det har også vært
et delmål med undersøkelsen at den skal kunne være
nyttig i de enkelte helseforetakenes arbeid med å bedre
de interne prosessene, ved at de minst effektive sykehusene kan
lære av de mest effektive.
Undersøkelsen viser etter Riksrevisjonens
vurdering at det er et potensial for å øke produktiviteten
innenfor operasjonsvirksomheten i sykehusene. Det framheves spesielt
at kapasiteten ved operasjonsstuene, og helsepersonellet tilknyttet
disse, kan utnyttes bedre i mange sykehus.