Det er etter forslagsstillernes syn tre fremtredende svakheter ved norsk utenrikstje­neste. For det første mangler den en klart definert uten­rikspolitikk på vitale områder. For det andre er det klare mangler ved Utenriksdepartementet som orga­nisasjon. For det tredje skal det ha funnet sted en forvit­ring av utenrikspolitisk fagkompetanse innen flere viktige saksfelt. Dette er utvik­lingstrekk forslagstillerne mener i stor grad har funnet sted parallelt i løpet av 1990-tallet, og som virker delvis forsterkende på hverandre. De utenrikspolitiske utfordringene forventes å bli store i årene som kommer, både i forhold til EU, NATO, USA og Russland. Dette gjelder utviklingen i sikker­hets- og allianseforhold, i handels- og industripolitis­ke relasjoner samt på flere andre områder hvor vikti­ge valg må tas. Som en følge av ovennevnte, fremstår imidlertid Norge som dårlig rustet for å møte disse utfordringene.

De store europeiske landene har tradisjonelt hatt klart definerte utenrikspolitiske interesser. Disse har til tider vært ekspansive, men nesten uten unntak etter forslagstillernes oppfatning re­alpolitisk fundert med en utenrikstjeneste primært innrettet på å ivareta nasjonale interesser mest mulig effektivt under skiftende historiske forhold. Etter Berlin-murens fall ble mange europeiske lands utenrikstjenester omorganisert, i tråd med det endrede sikkerhetsbildet og bortfallet av Sovjetregimet som den dimensjonerende faktor for de sikkerhets- og handelspolitiske samt øvrige relasjoner mellom state­ne i Europa og i store deler av verden for øvrig. I lø­pet av 1990-tallet har samtidig EU vokst både i dyb­den, med etableringen av det indre marked, og i bred­den med opptaket av flere nye medlemsland. Mange av de nye mindre medlemslandene fremstår i dag med en etter forslagstillernes oppfatning klart definert utenrikspolitisk agenda og med små, men likevel effektive, velskolerte og proaktive utenrikstjenester. I 1993/94 gjengir forslagstillerne at våre nordiske naboer på ny vurderte utenrikspolitikken og moderniserte sine utenrikstjenester. Dansk UD ble modernisert. Sverige gravla det forslagsstillerne omtaler som det store etterkrigsprosjektet som den 3. verdens fremste talsmann i internasjonale fora, og moderniserte sitt UD i tråd med de nye behov. I Norge fant etter forslagsstillernes oppfatning nærmest det motsatte sted.

Forslagsstillerne etterlyser klare mål og prioriteringer på fle­re områder i utenrikspolitikken. Det er reist spørsmål ved at deler av norsk utenrikspolitikk gjennom fremveksten av freds-, bistands- og menneskerettig­hetsdiplomatiet i stor grad finner sted utenfor og på siden av UD og utenfor parlamentarisk kontroll. Flomkatastrofen rettet søkelyset mot systemsvakhe­ter ved UDs organisasjon.

Behovet for et endret fokus og en "ny" og realpo­litisk basert utenrikspolitikk samt en modernisering av utenrikstjenesten, synes etter forslagsstillernes oppfatning åpenbart. De foreslår derfor at det snarest mulig bør nedsettes et bredt sammensatt utvalg med sikte på å gå gjennom de problemstillingene som er reist, på en mer omfattende og systematiske måte. Utval­gets rapport bør danne underlag for en grunnleggen­de debatt i Stortinget om disse spørsmål, med sikte på å avklare og tydeliggjøre de utenrikspolitiske mål og prioriteringer etter den kalde krigen.

Et slikt utvalg bør være bredt og uhildet sammen­satt. Der bør inkludere representanter for de utenrikspolitiske fag- og forskningsmiljøer, næringslivet og næringslivets organisasjoner, sentrale virksomheter og næ­ringsorganisasjoner med betydelig eksport- eller in­dustrielle interesser internasjonalt, arbeidstakersiden inklusive fagforeningene i UD, Forsvaret og de sik­kerhetspolitiske utredningsmiljøer.