Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Tone Merete Sønsterud, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Riksrevisjonens undersøkelse av omorganiseringer som forvaltningspolitisk virkemiddel. Undersøkelsen er konsentrert om hvordan omorganiseringer er planlagt og gjennomført, i hvilken grad de bidrar til bedre ressursutnyttelse, styring, samordning og brukerorientering.

Årlig gjennomføres det et betydelig antall omorganiseringer i offentlig sektor.

Komiteen har merket seg at det er betydelige variasjoner når det gjelder planlegging, klargjøring av mål og beregning av utgifter i forbindelse med omorganiseringene.

Komiteen finner grunn til å uttrykke bekymring når det avdekkes at halvparten av omorganiseringene i undersøkelsen er gjennomført uten at det er definert klare mål.

Komiteen konstaterer videre at det bare i fem tilfeller ble foretatt beregninger av hva omorganiseringer ville medføre av utgifter i forkant av vedtak. Når Riksrevisjonen avdekker at kostnadsberegninger i åtte tilfeller først ble foretatt etter at vedtak om omorganisering var fattet, viser dette mangler ved planleggingen som det er nødvendig å gripe fatt i.

Komiteen finner det kritikkverdig at store omorganiseringer er satt ut i livet uten at viktige spørsmål som kostnadene ved endringer samt vurdering av alternative modeller for organisering av den nye virksomheten, har vært en del av beslutningsgrunnlaget.

Komiteen har merket seg at forskjellene mellom etatene når det gjelder måloppnåelse og resultater, er store. I åtte etater økte den totale bemanningen i forbindelse med omorganisering, mens antall ansatte ble redusert i fire tilfeller.

Ett av målene for omorganiseringene var å overføre ansatte fra administrasjon til tjenesteyting. Riksrevisjonens undersøkelse viser at den administrative bemanningen etter omorganiseringene økte i fire tilfeller, ett tilfelle er ukjent, mens andelen administrativt ansatte ble redusert i sju tilfeller.

Komiteen finner det ikke hensiktsmessig å gå inn på vurderingene av hver enkelt av de berørte etater, men konstaterer at omorganiseringene i noen grad synes å ha bidratt til en vridning i ressursbruken fra administrative til faglige oppgaver.

Komiteen har imidlertid notert seg at det ikke fremgår av rapporten om det skjedde endringer i arbeidsoppgaver for de omorganiserte etater som kan ha påvirket bemanningsbehovet. Komiteen finner det derfor vanskelig å trekke noen bastant konklusjon av undersøkelsen på dette punkt.

Komiteen har videre merket seg at organisasjoner med høy administrasjonsdel før omorganiseringen, bruker mer eller like mye ressurser etter omorganiseringen.

Komiteen viser til Riksrevisjonens påpeking av at virksomheter og personell med forskjellig kultur er slått sammen og at kulturforskjellene ikke er blitt tilstrekkelig vektlagt.

Komiteen vil understreke betydningen av å bygge opp nye miljøer og sikre samarbeid på tvers av gamle strukturer. Likeledes er det viktig å dra veksler på den enkelte ansattes erfaringer og å legge forholdene til rette for å heve den enkeltes kompetanse.

I forhold til måloppnåelse knyttet til bedre styring og samordning legger komiteen merke til at overordnede myndigheter har fått færre etater å forholde seg til, slik at styringen av de underliggende virksomhetene har blitt forenklet. Når det gjelder målet om bedre styring innenfor virksomhetene, gir undersøkelsen et noe mer varierende bilde.

Komiteen registrerer at de ulike etatene i varie­rende grad har iverksatt tiltak for brukerorientering.

Komiteen har notert seg Riksrevisjonens beskrivelse av det daværende AAD’s (MOD) rolle som overordnet ansvarlig for å sikre erfaringsutveksling og kunnskapsformidling mellom departementene, og konstaterer at Riksrevisjonen mener at departementet i begrenset grad ga systematisk og formell veiledning til hjelp i fagdepartementenes utredningsarbeid i den undersøkte perioden 1997-2002.

Komiteen betviler ikke Riksrevisjonens inntrykk, men stiller spørsmål ved hvorledes departementets rolle ble definert i denne perioden. Ifølge rapporten var departementets ansvar formulert slik at departementet kan gi veiledning i konkrete prosesser knyttet til utredning og gjennomføring av omorganiseringer etter forespørsel fra fagdepartementer. Hvorvidt de øvrige departementer benyttet seg av denne muligheten, ville følgelig avhenge av hvilken ekspertise det enkelte departement selv mente å sitte inne med og hvilke bidrag man oppfattet at AAD kunne tilby.

Det å tillegge ett av departementene et slikt oppfølgingsansvar, kan ha sine fordeler, men komiteen viser til at det er opp til den enkelte regjering å velge hvorledes den ønsker å organisere forvaltningens virksomhet.

Komiteen viser til at Moderniseringsdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen opplyser at departementet siden 2003 har systematisk jobbet med og satt inn større ressurser for å bedre etterlevelsen av utredningsinstruksen. Komiteen merker seg at det i 2005 har blitt utarbeidet en ny veileder for utredningsprosesser. Komiteen merker seg videre at departementet viser at det er satt i gang et arbeid for å forbedre beslutningsgrunnlaget ved omorganiseringer av statlig virksomhet. Dette mener departementet vil gi grunnlag for bedre styring, oppfølgning og evaluering av igangsatte omorganiseringer. Komiteen avventer resultatene av iverksatte tiltak.

Komiteen har videre forståelse for Helse- og omsorgsdepartementets påpeking av at brukerundersøkelsen rettet mot fylkesmennene/fylkeslegene med fordel kunne vært utvidet til å gjelde flere brukergrupper. Nyordningen for fylkeslegene var sterkt omstridt, både internt i departementet og blant fylkeslegene. Komiteen ser derfor at det kan stilles spørsmål ved om at svarene fra denne gruppen vil være representative for den totale brukergruppen.

Oppsummert viser undersøkelsen at de forskjellige omorganiseringer i varierende grad har bidratt til å realisere de forvaltningspolitiske målene om en mer effektiv ressursutnyttelse, bedre styring og samordning og sterkere brukerorientering.

Komiteen vil understreke viktigheten av at forvaltningen har tilstrekkelig kunnskap om sammenhengen mellom mål og midler når omorganiseringsprosjekter skal iverksettes og anser i den sammenheng Riksrevisjonens rapport som et viktig bidrag til å sette søkelys på disse viktige problemstillingene. God planlegging, samarbeid mellom ledelse og ansatte og fokus på målene under hele gjennomføringsprosessen, er viktige forutsetninger for å nå målene om en effektiv og brukervennlig offentlig forvaltning.

Komiteen konstaterer at Riksrevisjonens undersøkelse viser at omorganiseringer under bestemte forutsetninger kan være et egnet tiltak for å få til bedre styring og samordning.