1.1 Grunnlaget for reindriftsavtale­forhandlingene

1.1.1 Reindriftspolitiske mål og retningslinjer

De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1991-1992). I innstillingen konkretiseres "En bærekraftig reindrift" gjennom følgende tre punkt (mål):

• 1. Økologisk bærekraft

• 2. Økonomisk bærekraft

• 3. Kulturell bærekraft.

Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen sikres. Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntektsfordeling. Det stiller også krav om at det er et rimelig forhold mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften med de markeds- og inntektsmuligheter som er til stede. Ved behandlingen av reindriftsmeldingen sluttet Stortinget seg til at kulturell bærekraft innebærer at man må sikre en stabil sysselsetting og inntekt i næringen. Forholdet gjelder særlig i det sørsamiske området med en spredt og tallmessig liten samisk befolkning. Klare rammebetingelser for den enkelte næringsutøver gjør at reindriften vil kunne styrke sin posisjon som sentral bærer av samisk kultur.

I etterkant av behandlingen av meldingen har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken, ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Regjeringen og Stortinget har videreført hovedlinjene i meldingen, men det er viktig å presisere at hvert år er det blitt foretatt justeringer, og nye momenter i forvaltningen av reindriften er blitt vektlagt. Et forhold som Stortinget særlig har påpekt, er at fastsetting av rammebetingelser skal skje i samarbeid med reindriftsutøverne.

Det har vist seg som en vanskelig oppgave å finne løsninger der hensynene til økologi, økonomi og kultur balanseres.

1.1.2 Organisering av reindriftspolitikken

Reindriftsnæringen er organisert på flere nivåer, fra reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og driftsfellesskap og ned til driftsenheter og reineiere. De samiske reinbeiteområdene, som strekker seg fra Finnmark i nord til Hedmark i sør, er delt opp i 82 reinbeitedistrikter per 31. mars 2006. Distriktene fordeler seg på 72 sommer- og helårsbeitedistrikter, samt 10 distrikter som brukes til høst- og vinterbeiter for norsk reindrift og/eller som beiter for svensk reindrift. Innenfor hvert distrikt er det grupper av reineiere som har reinen i en felles flokk og samarbeider om den praktiske driften. De siste årene har det vært om lag 110 driftsgrupper sommerstid, og vel 150 driftsgrupper vinterstid innenfor de samiske reindriftsområdene. Siidaene eller driftsgruppene består av én eller flere reineiere med eget reinmerke. Ved utgangen av driftsåret 2005/2006 var det totalt 569 driftsenheter med rein, og ca. 2 800 personer tilknyttet disse driftsenhetene. Av disse var det 409 driftsenheter og ca. 2 100 personer i Finnmark.

1.1.3 Virkemidler i reindriftspolitikken

Reindriftsloven

Reindriftsloven av 1978 med senere endringer gir rammen for de juridiske virkemidlene. Formålet med loven er å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig.

Landbruksdepartementet nedsatte høsten 1998 et utvalg med mandat å gjennomgå reindriftsloven med sikte på å revidere de bestemmelser og regler som gjelder styringen og forvaltningen av reindriften, og reguleringen av de interne forholdene i næringen. Utvalget overleverte sin innstilling til landbruksministeren 15. mars 2001. Lovforslaget har vært gjennom en høringsprosess, hvor Sametinget behandlet forslaget under sin plenumssamling i februar 2003. I departementets arbeid med odelstingsproposisjonen er det vinteren 2006 avholdt konsultasjonsmøter med Sametinget og NRL på politisk nivå. Det er planlagt flere møter utover våren 2006. Landbruks- og matdepartementet tar sikte på å oversende Stortinget forslag til ny reindriftslov i løpet av høstsesjonen 2006.

Reindriftsavtalen

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskap for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen, mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og staten ved Landbruks- og matdepartementet, drøftes de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i reindriften. Bruken av de økonomiske virkemidler fastsettes bl.a. ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser.

Reindriftsavtalen har vært en forutsetning for reindriftsnæringen generelt ved at den har lagt til rette for et økonomisk grunnlag for de som er, og skal være i næringen. Et godt økonomisk grunnlag er en forutsetning for å kunne nå de reindriftspolitiske målene. Bedre økonomi per driftsenhet vil kunne bidra til at flere familiemedlemmer kan delta i driften. Dette vil kunne ha positive effekter på bl.a. kvinners deltagelse i driften og kunnskapsoverføringen mellom generasjoner.

Ved inngåelsen av reindriftsavtalen 2003/2004 ble de direkte tilskuddsordningene lagt vesentlig om, fra ordninger som i stor grad har vært faste beløp per driftsenhet, til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Samtidig ble fordelingen av totalrammen endret slik at en større andel fordeles til de direkte tilskuddene.

1.2 Sentrale utfordringer og strategier

1.2.1 Innledning

Regjeringens føringer for reindriftspolitikken finnes i Soria Moria-erklæringen av 13. oktober 2005, samt St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 av satsbudsjettet for 2006.

Ny reindriftslov vil her være et sentralt virkemiddel, og Regjeringen vil derfor prioritere arbeidet med ny lov. Et annet område som Regjeringen ønsker å prioritere, er arbeidet med å få fastsatt de nødvendige rammebetingelsene. Rammebetingelser i denne forbindelse er knyttet til område-, distrikts- og siidagrenser, beitetider og reintall. Det er etablert et prosjektet med å få fastsatt de resterende rammebetingelsene i Finnmark, hvor arbeidet med å få avklart områdegrenser og beiterettighetene mellom distrikter og siidaer er særlig prioriterte oppgaver. Regjeringen understreker at en fastsetting av disse rammebetingelsene er en statlig oppgave. Næringens oppgave er å utøve en reindrift som gir best mulig vederlag for arbeid og egenkapital innenfor de gitte rammebetingelsene og de muligheter som markedet gir.

Videre vil departementet stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, samt stimulere til bruk av biprodukter fra reinslakting. Det er også viktig å videreutvikle reindriften som en næring, og at det tilrettelegges for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovednæring.

1.2.2 Markedsforhold

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Imidlertid har det vist seg et behov for mer selektive tiltak og direkte engasjement fra det offentlige når det gjelder reindriftsnæringen. Det er to hovedgrunner til dette. For det første har det vært et behov for å få styrket dialogen og samarbeidet mellom de ulike aktørene i verdikjeden. Videre fordrer prosessene med reintallstilpasningen i Finnmark en mer aktiv offentlig innsats.

Markeds- og slakterisituasjonen for reinkjøtt ble vanskelig i løpet av 2003. På bakgrunn av de nevnte forhold ble det iverksatt en rekke tiltak for å bedre slakteri- og markedstilgangen for reinkjøtt. Tiltakene medvirket til en betydelig økt slakting, særlig i Vest-Finnmark reinbeiteområde. For sesongen 2004/2005 ble det slaktet ca. 77 500 rein på slakterier, i tillegg kom et privat uttak på ca. 10 500 dyr. Dette var det høyeste slakteuttaket på landsbasis siden driftsåret 1991/1992.

Den positive markedsutviklingen har lagt til rette for et fortsatt høyt slakteuttak i reindriften. Imidlertid har næringen i slaktesesongen 2005/2006 bare delvis fulgt opp den økte etterspørselen med tilsvarende økning i slakteuttaket. Foreløpige resultater fra slaktesesongen 2005/2006 viser et slakteuttak på 60 500 rein på slakteri. Dette er et betydelig redusert uttak jamført med det rekordstore uttaket i 2004/2005. Det reduserte uttaket har i det vesentligste vært i Finnmark. Noe av forklaringen kan relateres til redusert produksjon og en økning i tapene i enkelte reinbeitedistrikter. Fremover vil det derfor være sentralt å stimulere til et stabilt høyt slakteuttak i hele reindriften, parallelt med at det stimuleres til økt omsetning av reinkjøtt.

1.2.3 Fastsetting av rammebetingelser i reindriften

En prioritert oppgave for myndighetene er fastsetting av rammebetingelser for reindriften.

Prioriterte oppgaver i 2006 er å foreta en fordeling av reinbeitene mellom siidaene innenfor vår-, høst og vinterbeitene i Vest-Finnmark, samt fastsetting av områdegrensene i Finnmark og Troms.

Når det gjelder oppfølging av Reindriftsstyrets vedtak fra 2002 om øvre reintall for sommerbeitene i Vest-Finnmark, følges vedtaket opp på flere plan. For å følge utviklingen av ressurssituasjonen på vår-, høst- og vinterbeitene er det gjennomført en beiteundersøkelse sommeren 2005. Det er også gjennomført offentlige reintellinger i 2005/2006 i Finnmark. Foreløpige resultater viser en positiv utvikling på lavbeitene, spesielt på vinterbeitene. Det vil bli foretatt beiteundersøkelser også sommeren 2006. Når det gjelder reintallet i Vest-Finnmark, er dette noe redusert sett i forhold til reintallet per 1. april 2005. Reduksjonen i reintallet er ikke så omfattende som man kunne forvente. Dette skyldes i hovedsak et langt lavere slakteuttak i slaktesesongen 2005/2006 enn i 2004/2005.

En redusert produksjon i enkelte distrikt i Finnmark indikerer at ressurssituasjonen fortsatt er kritisk i enkelte områder.

1.2.4 Kvinner i reindriften

Landbruks- og matdepartementet har de to siste årene intensivert arbeidet med å styrke kvinnenes situasjon i reindriftsnæringen. Også næringen har økt oppmerksomheten omkring likestillingsarbeidet.

1.2.5 Sikring av reindriftens arealer

Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, kan eventuelle inngrep i reinbeiteområdene likevel ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det begrensede arealer som kan nyttes til beite. Dette gjelder særlig på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift. Det er en stor utfordring å skape forståelse for reindriftens arealbehov og de konsekvenser ulike tiltak kan få i forhold til reindriften. Reindriften må selv ta aktiv del i dette arbeidet og delta på de arenaer hvor premissene for bruken av arealene blir drøftet og fastlagt. Videre er det sentralt at ulike inngreps virkning innenfor reinbeiteland blir dokumentert gjennom forskning.

1.2.6 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite opphørte å gjelde 1. mai 2005. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften, inntil en ny konvensjon måtte foreligge, er forskjellig i de to land. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 75 (2004-2005).

Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon er tatt opp igjen etter at de to land ble enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Forhandlingene startet i desember 2005, og det har per april 2006 vært avholdt fire forhandlingsmøter.

I praksis innebærer situasjonen på svensk side at det er opp til de svenske samebyer å gi, eller la være å gi, tillatelse til beiting innenfor sine områder. Dette har medført at norske reinbeitedistrikter bare i svært begrenset grad har fått tilgang på praktisk nyttbare vinterbeiter i beitesesongen 2005/2006.

1.2.7 Tap av rein grunnet rovvilt

Tap grunnet fredet rovvilt har vært økende i hele reindriften, og situasjonen er særlig bekymringsfull i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Store tap til rovvilt går utover produksjon og lønnsomheten i næringen.

For å sikre reindriften og den samiske kulturens livsgrunnlag vil Regjeringen vurdere å iverksette sterkere virkemidler i de mest utsatte reinbeitedistriktene. Mulige innsatsområder når det gjelder tap grunnet rovvilt vil bl.a. være et effektivt uttak av skadedyr, en videreutvikling av forebyggende tiltak, samt lavere terskel for skadefelling i områder med store årlige tap. Reindriften er særlig tapsutsatt i kalvingstiden. Kalvingsområdene vil derfor bli vurdert spesielt i forbindelse med vedtak om hiuttak på jerv.

1.3 Radioaktivitet

1.3.1 Konsekvenser for reindriften etter Tsjernobylulykken

Tsjernobylulykken i Ukraina i 1986 og de atmosfæriske sprengningene av kjernevåpen på 1950- og 1960-tallet har vist at reindriftsnæringen er særlig utsatt ved et radioaktivt nedfall. Den viktigste årsaken til dette er reinens høge inntak av lav.

I etterkant av Tsjernobylulykken førte vindretningen og nedbørsforhold til at områdene sør for Saltfjellet fikk betydelig nedfall av radioaktivt cesium (134 Cs og 137 Cs). Fra og med driftsåret 1986/1987 ble radiocesiumkonsentrasjonen i levende dyr målt for hvert reinbeitedistrikt og tamreinlag i de berørte områdene. Denne første høsten lå radioaktivitetsnivået på ca. 50 kBq/kg i de områdene som var hardest rammet. I dag ligger radioaktivitetsnivået jevnt under 3,0 kBq/kg for alle distrikt og tamreinlag. Imidlertid er det fortsatt tilfeller av dyr med vesentlig høyere verdier enn 3,0 kBq/kg i enkelte distrikter. Innsatsen er nå knyttet til ulike tiltak for å redusere innholdet av radioaktivitet før slakting. I praksis dreier det seg om tidligslakting og nedfôring. Kostnadene til disse tiltakene utgjør nå hovedtyngden av de totale tiltakskostnadene mot radio-aktivitet i rein.

Avtalepartene ble under forhandlingene om reindriftsavtalen 2006/2007 enige om at det foretas en gjennomgang av dagens tiltak for å vurdere om disse fortsatt fungerer ut fra sin hensikt, samt om situasjonen er slik at nødvendige tiltak nå bør innarbeides i reindriftsavtalens ordinære virkemiddelsystem og økonomiske ramme. Gjennomgangen skal være gjennomført innen 1. november 2006.