Den raske veksten i tilskuddets størrelse som Stortinget vedtok i 2001, har gitt gruppene utvidete muligheter og en helt ny økonomisk hverdag. Med bedre økonomi har gruppene fått anledning til å løse nye oppgaver, og den bredere anvendelsen har gjort både regnskapsføringen og revisjonsarbeidet mer krevende og mer omfattende. Mange vurderinger om rett bruk av midler baseres på skjønn, innimellom på ulikt skjønn, alt etter hvem som forestår vurderingen. Det legges til grunn at det primært må være gruppene som utøver dette skjønnet basert på generelle retningslinjer fra Stortinget/Presidentskapet. Slike retningslinjer for bruk av gruppetilskudd, og som kan utgjøre grunnlag for en reell revisjon, har til nå ikke vært tilgjengelige. Presidentskapet har ved noen anledninger gitt presiseringer om hva som kan dekkes.

Presidentskapets flertall, alle unntatt Stortingets visepresident Carl I. Hagen, legger med dette fram forslag til retningslinjer for gruppenes bruk av tilskuddsmidler. Disse retningslinjene bygger stort sett på gjeldende regler og dagens praksis. Samtidig legges det fram forslag om å oppnevne én felles revisor for alle grupper og uavhengige representanter. Det legges fortsatt til grunn at stortingsgruppene i kraft av deres funksjon i Stortinget, må ha betydelig grad av frihet når det gjelder å utøve eget skjønn i forhold til den løpende anvendelsen av tilskuddene innen rammen av de foreslåtte retningslinjer.

Hva gjelder godtgjørelser og naturalytelser til representantene, foreslår flertallet imidlertid en presisering om at gruppetilskuddet ikke skal kunne benyttes til slike formål, bortsett fra en eventuell tilleggsgodtgjørelse til parlamentarisk leder og nestleder. Stortinget har tidligere oppnevnt en egen lønnskommisjon som, med Stortingets samtykke, skal fastsette godtgjørelsen til representantene og regjeringens medlemmer. I 2003 vedtok Stortinget tilleggsgodtgjørelser til Presidentskapets medlemmer og komitélederne, jf. Innst. S. nr. 91 (2003-2004). Flertallet mener etter dette at gruppenes mulighet til å gi godtgjørelser til representanter bør være begrenset til en godtgjørelse til parlamentarisk leder og eventuelt nestleder.

Også i framtiden må en forvente at så vel gruppene som revisor vil be Presidentskapet om å presisere hvordan enkeltheter i retningslinjene skal forstås. Etter hvert som slike avklaringer blir gjort, kan det være hensiktsmessig å oppdatere retningslinjene. Det anbefales derfor at Stortinget gir Presidentskapet fullmakt til å gi utfyllende retningslinjer.

Med utgangspunkt i generelle retningslinjer må det være mulig for et revisjonsfirma å vurdere om gruppene i sin alminnelighet anvender midlene i samsvar med forutsetningene. Det sier seg selv at det ikke kan legges opp til revisjonsordninger som forutsetter at revisor prøver skjønnsutøvelsen når det gjelder bruken av gruppemidlene innen rammen av retningslinjene. I dette ligger det således at det uansett må dreie seg om en revisjon med klare begrensninger, og noe mer kompliserte forutsetninger enn det som ellers gjelder for anvendelse av tilskuddsmidler. Det antas likevel at revisjonen vil kunne bli både enklere, mer enhetlig og troverdig ved at én revisor skal forestå revisjonen for alle gruppene.

I dag betaler gruppene for revisjon av sine regnskap. Denne ordningen bør videreføres, selv om revisjonen i framtiden vil bli foretatt av én oppnevnt revisor for alle grupperegnskapene.

På denne bakgrunn fremmer flertallet forslag om nye retningslinjer for bruk av gruppetilskudd, og at det fra og med regnskapsåret 2007 oppnevnes én felles revisor for revisjon av alle grupperegnskapene. Det stilles krav om at revisor skal være statsautorisert og at avtalen utlyses på vanlig måte.

Presidentskapets mindretall, Stortingets visepresident Carl I. Hagen, er godt fornøyd med at det blant annet etter dette medlems initiativ nå er utarbeidet utkast til retningslinjer for stortingsgruppenes bruk av tilskudd fra Stortinget. Dette medlem vil imidlertid påpeke at det foreliggende utkast på ingen måte er egnet til å løse de problemområder og tolkningsutfordringer som ligger til grunn for det igangsatte arbeidet.

Dette medlem viser til at det i innstillingen er slått fast at stortingsgruppene selv skal ha frihet til å utøve skjønn når det gjelder anvendelsen av tilskuddene innenfor rammen av de foreslåtte retningslinjer. Det legges videre opp til at den foreslåtte felles revisjonsordningen ikke skal kunne prøve dette skjønnet. Etter dette medlems oppfatning vil dette innebære at dagens praksis videreføres når det gjelder tolkning av hva som er innenfor og hva som er utenfor retningslinjene. Dette spørsmålet er hovedspørsmålet, og det foreliggende utkast til retningslinjer løser på ingen måte de mange avgrensningsspørsmål.

Utgangspunktet for initiativet til å etablere denne type retningslinjer, var å få en klarere oversikt over hva stortingsgruppene har anledning til å bruke sine tilskudd til og hva de ikke kan bruke dem til. Den siste tids debatt i media har i stor grad dreid seg om dette, der det fra ulikt hold er gitt offentlige kommentarer bl.a. fra medlemmer fra Presidentskapet, ulike partiers representanter samt Stortingets administrasjon om enkelte tiltak som er finansiert av gruppene. Denne type offentlige kommentarer har i stor grad bidratt til å sette de aktuelle stortingsgruppene i et dårlig lys og til å så tvil om hvorvidt de ulike stortingsgruppene har brukt midlene i tråd med gjeldende retningslinjer.

Dette medlems utgangspunkt er at denne type oppslag er uheldig og skaper usikkerhet om stortingsgruppenes forvaltning av sine tilskudd. På denne bakgrunn har det fremstått som nødvendig å få et klarere regelverk om på hvilken måte tilskuddene kan benyttes.

Som nevnt innledningsvis er det dette medlems oppfatning at det foreliggende utkast ikke løser disse utfordringene.

I tillegg er dette medlem sterkt uenig i prosessen rundt etableringen av regelverket og det faktum at flertallet i Presidentskapet trumfer igjennom denne saken kort tid før ferien og uten at stortingsgruppene på en forsvarlig måte har fått gjort seg kjent med innholdet i utkastet, ei heller fått anledning til å drøfte det. Dette medlem viser til at etter et muntlig gruppeledermøte hvor tanker om retningslinjer ble drøftet den 15. mai, ble det første skriftlige utkastet til retningslinjer presentert for gruppelederne tirsdag 12. juni etter at gruppestyremøtene var avholdt. Gruppeledermøtet med Presidentskapet ble avholdt onsdag 13. kl. 12.00 og Presidentskapets innstilling skulle avgis torsdag 14. juni kl. 09.00, dagen etter gruppenes sommeravslutning. Slik hastebehandling er uforsvarlig og gir ikke den nødvendige tid for seriøs gruppebehandling.

Dette medlem er av den oppfatning at en slik saksbehandling er uforsvarlig, spesielt sett i lys av at initiativet om utarbeidelse av et regelverk ble tatt på Presidentskapets seminar i januar 2006. Det er imidlertid til liten hjelp for gruppene som altså fikk et døgn fra utkastet til retningslinjer ble presentert og til tilbakemelding skulle gis.

Dette medlem mente derfor primært at innstillingen ikke burde avgis før sommeren, men utsettes til høsten slik at gruppene kunne få anledning til å drøfte saken og komme med innspill til reglementet.

Når flertallet insisterer på avgivelse nå, vil dette medlem avgi følgende kommentarer til de foreslåtte paragrafer:

§ 1

Denne paragrafen skal klargjøre virkeområder og formål for bruk av de tilskudd som Stortinget gir til stortingsgrupper og uavhengige representanter.

Paragrafen er ikke foreslått endret i forhold til tidligere oppfatninger av formålet med støtten til stortingsgruppene. Bestemmelsen åpner i stor grad for tolkning der den enkelte gruppe selv må bestemme hva som er et nødvendig politisk administrativt apparat, samt hva som er nødvendige varer og tjenester for at gruppen skal kunne ivareta sine funksjoner. Dette behovet vil variere fra gruppe til gruppe avhengig av størrelse, personell, ressurser, kompetanse blant innvalgte representanter og ansatte samt andre forutsetninger som måtte ligge til grunn. Paragrafen fremstår som særdeles uklar og vil fortsette å bidra til unødig og unøyaktig offentlig debatt om stortingsgruppenes bruk av midler. Paragrafen tar heller ikke høyde for nødvendig informasjons/opplysningsarbeid som de ulike gruppene har behov for å gjennomføre, ei heller for det sosiale arbeidet som enhver arbeidsgiver, som gruppene er, må ta hensyn til i sitt arbeid. Paragrafen gir derimot full åpning for kritikk fra konkurrerende partier som har en annen skjønnsmessig vurdering av hva som er god eller såkalt kritikkverdig skjønnsutøvelse.

Det er imidlertid positivt at det foreslås avklart at det ikke skal være enkeltpersoner som skal ha rett til å avgjøre hva som er utenfor og innenfor formålsparagrafen.

§ 2

Ingen merknader.

§ 3

Dette medlem er sterkt uenig i at representanter som trer ut av sin stortingsgruppe og blir uavhengig, skal motta 50 pst. av det til enhver tid gjeldende representantbaserte tilskuddet. En slik ordning kan i gitte tilfeller motivere representanter som er i strid med egen gruppe og eget parti til å melde seg ut, da man vil ha en økonomisk fordel av det.

Dette medlem mener at en gruppe skal ha sitt tilskudd basert på antall innvalgte representanter ved stortingsvalg og at denne utregningen ikke skal endres i løpet av valgperioden. Dersom representanter trer ut, bør de eventuelt direkte fra Stortinget motta noe, men begrenset sekretærhjelp. Utover dette bør det ikke være økonomiske insitamenter som kan bidra til at representanter ønsker å tre ut av den gruppen og partiet som de er valgt for.

§ 4

Paragrafen fremstår etter dette medlems syn som uklar og utydelig. Den reiser en rekke spørsmål, bl.a. om bruk av ansatte til informasjonsarbeid som i sin natur vil være felles både for gruppe og parti, den tar ikke for seg forhold som gjelder bruk av moderne informasjonsteknologi og administrasjon av dette. Den tar heller ikke for seg forhold som gjelder deltakelse på reiser for politikere, noe som i de senere årene har blitt svært vanlig. Her vil det fra gruppe til gruppe og parti til parti være ulikt behov og ulik praksis for hvem som følger representanter/ledende representanter på reiser i inn- og utland. Det bør også etter dette medlems oppfatning være åpning for kjøp av andre typer tjenester fra egen partiorganisasjon enn lønnskjøring og regnskapskjøring. Disse kjøpene bør uansett være åpne, gjennom spesifikasjoner i regnskapsrapporten som avgis til Stortingets presidentskap.

Paragrafens siste ledd om at det likevel skal være anledning til å disponere personell noe friere i noen kortere uker i forbindelse med valgkamp til Stortinget, er særdeles uklar. Her vil det også være ulike behov. De store partiene vil naturlig nok ha langt større antall ansatte og rådgivere til disposisjon i motsetning til små partier og grupper. Bestemmelsen legger således opp til at større partier vil kunne ha en betydelig overføring fra gruppe til parti som de mindre partier ikke vil ha anledning til. Bestemmelsen vil på samme måte som § 1 bidra til økt forvirring og økt tolkningsbehov.

Fastsettelsen av at arbeidsplassen skal være Stortinget, medfører en klar forpliktelse for Stortinget til å skaffe kontorer til dem gruppene selv velger å ansette. Dersom alle gruppene velger å benytte sine midler til økt bemanning, er det dette medlems oppfatning at verken kostnaden eller muligheten Stortinget har til å imøtekomme dette, er grundig nok vurdert. Det er allerede i dag store problemer med å skaffe nok kontorplasser for å tilfredsstille gruppenes behov.

Det er også et åpent spørsmål om hvorledes og hvem som skal kontrollere at gruppetilsatte med kontorplass i Stortinget ikke utfører arbeid som noen mener er partioppgaver.

§ 5

Paragrafen slår fast at det skal benyttes samme satser som i statens reiseregulativ. Enkelte grupper benytter lavere satser enn statens reiseregulativ og bør etter dette medlems oppfatning fortsatt ha anledning til det.

Paragrafen bidrar igjen til forvirring og økt behov for tolkning, da det alltid vil være et definisjonsspørsmål i hvilken egenskap en stortingsrepresentant deltar på et møte, om det er i egenskap av fraksjonsleder/komitéleder/parlamentarisk leder eller parlamentarisk nestleder. I de tilfeller der vedkommende redegjør for arbeidet i Stortinget, vil det ifølge paragrafen være naturlig at utgiftene dekkes av stortingsgruppen. Dersom vedkommende deltar i egenskap av annen rolle, vil det ifølge paragrafen være partiet. Dette bidrar til sterk uklarhet og stort behov for tolkning. Verken Presidentskapet eller andre kan slå fast i hvilken egenskap en komitéleder deltar på et arrangement som omhandler politikk, det være seg om møtet er arrangert av eget parti, andre partier eller eksterne organisasjoner.

§ 6

Dette medlem har intet problem med at det gjennomføres egen rapportering for ytelser til representanter utover den ytelsen eller den godtgjørelsen som følger direkte fra Stortinget. Dette medlem mener imidlertid at det må være den enkelte gruppe selv som til fulle bestemmer dette, og også om det skal gis ytelser til andre enn parlamentarisk leder.

§ 7

Dette medlem har ingen merknader til bestemmelsen om årlig regnskapsrapport og felles revisor. Dette medlem viser imidlertid til at det tidligere i innstillingen er slått fast at revisor ikke skal overprøve gruppenes skjønnsutøvelse, samt også at det er slått fast at det er gruppene som skal ha en betydelig skjønnsutøvelse. Revisors rolle blir da etter dette medlems oppfatning det samme som enhver annen revisors oppdrag, noe som ikke vil medføre noen endring i forhold til dagens praksis. Dette medlem er imidlertid fornøyd med at det etableres en felles revisor etter oppnevnelse fra Stortingets presidentskap, og vil for øvrig legge til grunn at ordningen med revisjon blir lagt ut på anbud blant uavhengige revisjonsselskaper.

Avsluttende kommentarer:

Dette medlem er uenig i at saken fremmes nå uten at de i forslagets II omtalte retningslinjer fra Stortingets presidentskap er klare.

Med de uklare bestemmelser og formuleringer som preger utkastet til retningslinjer, vil det etter dette medlems vurdering være prinsipielt uheldig at Presidentskapet, uten at saken forelegges Stortinget, skal kunne fremme utfyllende og detaljerte bestemmelser.

Dette medlem mener at forholdet mellom de ulike stortingsgruppene og Stortingets presidentskap/Stortingets administrasjon må vurderes etter samme prinsipper som partiorganisasjonenes forhold til hverandre og til staten. Det betyr etter dette medlems oppfatning at stortingsgruppene har en helt særegen funksjon og rolle i vårt demokrati som ikke kan sammenlignes med noen andre organisasjoner, ei heller grupper.

Dette gjelder også i forhold til type offentlige tilskudd til gruppenes drift. På samme måte som det i retningslinjene for tildeling av partistøtte til de ulike partiorganisasjonene er slått fast at partienes stilling er frie og uavhengige, og at staten ikke skal føre kontroll med bruken av midler eller stille betingelser for dem, bør også samme betingelse legges til grunn for Stortingets bevilgning til de ulike partigruppene. Debatten bør gå om nivået på støtten. De siste måneders debatt har vist at Stortingets tidligere vedtak om betydelig økning i overføring til gruppene kan ha vært uheldig.

Den støtte som utbetales i gruppen, må i tråd med § 2 i forslaget til reglement anses å være støtte til egne juridiske og uavhengige enheter med eget ansvar for personell og økonomi. Det følger av dette at gruppene selv må ha full anledning til å vurdere på hvilken måte de tildelte midler skal benyttes. Et alternativ kunne etter dette medlems oppfatning være at ordningen med gruppetilskudd ble avviklet og at Stortinget igjen overtok ansvaret og ansettelsesforholdet for gruppenes merkantilt ansatte. Stortinget kunne også overta alt det praktiske arbeidet med lønnsutbetalinger og dekning av utgifter etc. for gruppenes politisk ansatte. Stortingets presidentskap og Stortinget kunne deretter etter hvert valg fastsette et budsjett som hver stortingsgruppe har anledning til å disponere innenfor. Ved en slik reversering av dagens ordning vil intensjonen fra flertallet, slik dette medlem ser det, bli oppfylt idet Stortingets administrasjon og presidentskap får full styring med gruppenes bruk av midler. Dette medlem mener imidlertid at en slik ordning ikke er i tråd med de prinsipper som ligger til grunn for folkevalgte grupper, men ser den allikevel som en naturlig konsekvens av den holdning som legges til grunn gjennom det foreliggende forslag til regelverk.

Dette medlem viser til sine merknader og vil prinsipalt foreslå at saken sendes tilbake til Presidentskapet for ny vurdering av gruppene i Stortinget, og at hvis holdningen om et felles bindende regelverk for gruppenes disponering av tildelte midler fastholdes, så må også de detaljerte og utfyllende retningslinjer som er nevnt i II tas med som en del av regelverket.

Dette medlem vil også overveie å fremme et alternativt forslag til retningslinjer når saken kommer til behandling i Stortinget.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Innst. S. nr. 241 sendes tilbake til Presidentskapet med anmodning om å foreta en fornyet vurdering av det prinsipielle spørsmål om et regelverk som innskrenker stortingsgruppenes rett til selv å disponere over tildelte midler."