Jeg viser til brev 11. oktober 2006 fra arbeids-
og sosialkomiteen med anmodning om en vurdering av forslagene i
Dok. nr. 8:1 (2006-2007) og Dok. nr. 8:2 (2006-2007).
Forslagene tar utgangspunkt i regelen om at
garantert tilleggspensjon til unge uføre ikke utbetales
til personer som oppholder seg i utlandet og ikke lenger er medlem
i folketrygden. Regelen ble innført med virkning fra 1.
januar 1993 etter forslag i Ot.prp. nr. 99 for 1991-92.
I proposisjonen ble det blant annet vist til
at den garanterte tilleggspensjonen til personer som er født uføre
eller som er blitt uføre i ung alder, var innført
på bakgrunn av norske forhold og med tanke på personer som
oppholder seg her hele sitt liv. En mente det derfor kunne reises
spørsmål om hensiktsmessigheten av at denne og
andre ytelser som ikke bygger på avgiftsinnbetaling, uten
videre utbetales i utlandet i lengre perioder, for eksempel når
stønadsmottakeren flytter til utlandet for godt, Man kan
få rett til denne pensjonen på grunnlag av kortere
opphold i Norge (ett år) selv om man var ufør
ved ankomsten.
Videre ble det fremhevet at sett i et internasjonalt perspektiv,
innebar våre regler om tilleggspensjon til unge uføre
at folketrygden ble påført store forpliktelser sammenliknet
med utenlandske ordninger, der tilsvarende pensjonsopptjening vanligvis
ikke forekommer. En større grad av gjensidighet i forhold
til andre lands forpliktelser kunne følgelig ikke oppnås
gjennom trygdeavtaler, men måtte etableres gjennom interne
regler.
På denne bakgrunn mente man at den
garanterte tilleggspensjonen til unge uføre burde forbeholdes
personer som oppholdt seg i Norge, og ikke utbetales etter flytting
til utlandet. Dette fordi ytelsen helt fra starten av var ment å skulle
være en ordning nært knyttet til Norge og norske
samfunnsforhold og gi uttrykk for et samfunnsansvar overfor dem
som har hatt liten eller ingen mulighet til å opptjene
rettigheter på vanlig måte. Denne direkte tillknytningen
til Norge og norsk samfunnsliv vil i stor grad opphøre
ved utflytting, også den enkeltes forpliktelser som knytter
seg til opphold her, blant annet plikten til å betale skatt
og trygdeavgift av inntekt,
I Innst O. nr. 9 for 1992-93 fikk forslaget
bred tilslutning i sosialkomiteen, med unntak av Senterpartiets
og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer. Flertallet la avgjørende
vekt på at den garanterte tilleggspensjonen ble innført
med sikte på Norge og norske forhold, og at den ble gitt
uten krav om opptjening i form av arbeidsinntekt
Til nærmere belysning av bakgrunnen
for eksportforbudet vedlegges kopi av de aktuelle avsnittene i proposisjonen
og innstillingen.
Jeg forstår forslagene slik at man ønsker
en lovendring som innebærer at eksportforbudet for garantert
tilleggspensjon til unge uføre oppheves, slik at denne ytelsen
fritt kan utbetales også til personer som er bosatt i utlandet
og ikke lenger er medlem i folketrygden. En slik endring vil i tilfelle
innebære at man går tilbake til ordningen som
gjaldt før 1. januar 1993, da det ikke var restriksjoner
i forhold til eksport av denne tilleggspensjonen.
Innledningsvis nevner jeg at innstrammingen
i 1993 ikke hindrer enhver utbetaling av denne tilleggspensjonen
i utlandet, da en rekke utenlandsopphold var, og fortsatt er, likestilt
med opphold i riket. Dette er tilfeller hvor vedkommende opprettholder
sitt fulle medlemskap i folketrygden som følge av reglene
om pliktig medlemskap eller fordi pensjonisten oppholder seg i Norge
i en så stor del av året at vedkommende er å anse som
bosatt her.
Bortfall av den garanterte tilleggspensjonen
medfører ikke uten videre bortfall av enhver pensjon fra Norge.
Ved flytting til EØS-land eller til andre land vi har trygdeavtale
med, vil det ved flytting bli gitt vanlig minstepensjon, og det
samme gjelder ved flytting til tredjeland når vedkommende
har 20 års botid etter fylte 16 år.
Tapet av den garanterte tilleggspensjonen betyr
imidlertid en klar nedgang i nominell ytelse, fra vel kr. 150 000
til om lag kr. 112 800, dvs. en reduksjon på om lag kr.
37 200. I denne sammenheng bør man likevel være oppmerksom
på at utflyttingen ofte skjer til land med til dels betydelig
lavere kostnadsnivå enn Norge. Flyttingen, og reduksjonen
i ytelse, innebærer derfor ikke uten videre en reell nedgang
i levestandard. Som nevnt i mitt svar på et skriftlig spørsmål
fra stortingsrepresentant Åse Gunhild Voie Duesund, har
jeg imidlertid forståelse for at den enkelte vil oppleve
reduksjonen i ytelse som urimelig og eventuelt også uforståelig.
Ved vurderingen av om den garanterte tilleggspensjonen
bør gis til personer som mister sin skatte- og trygdemessige
tilknytning til Norge som følge av flytting til utlandet,
bør man for det første ta i betraktning ytelsens
karakter. I motsetning til andre former for tilleggspensjon (tilleggspensjon
pga. arbeidsinntekt eller omsorgsarbeid), som forutsetter en eller
annen form for "gjenytelse" fra mottakeren, er garantert tilleggspensjon
til unge uføre en rent sosial ytelse knyttet til norske
forhold og norsk kostnadsnivå mv.
Dette synspunktet har fått gjennomslag
i internasjonal sammenheng. Den garanterte tilleggspensjonen er således
unntatt fra det ellers strenge eksportkravet etter EØS-avtalen
(ytelsen er inntatt i det såkalte vedlegg IIa som en ytelse
i grenselandet mellom trygd og sosialhjelp). Et eksportforbud er
videre innforhandlet i våre trygdeavtaler uten innsigelser
fra avtalelandene.
I omtalen av spørsmålet i
media er saken til dels framstilt som om eksportforbudet er et særnorsk
fenomen. Dette er misvisende, idet norsk rett generelt er liberal
mht. til utbetaling av pensjon i utlandet. Relatert spesielt til
den garanterte tilleggspensjonen, er en slik synsvinkel særlig
misvisende, idet man som tidligere nevnt vanligvis ikke finner slike
ytelser i utenlandske ordninger. Man skal ikke lengre enn til Sverige
for å se at tilsvarende særregler mangler helt.
Mangelen på slike regler i utenlandske ordninger er en
del av bakgrunnen for at man har fått gjennomslag for eksportforbudet
i EØS-avtalen og andre trygdeavtaler.
Etter min vurdering tilsier ytelsens karakter
- at det dreier seg om en rent sosial ytelse som faller utenfor opptjeningssystemet
ifolketrygden - klart nok at den bare
ytes i Norge. Til gjengjeld bør det generelle kravet om
medlemskap i folketrygden i de tre siste årene før uførheten
inntrådte ikke fullt ut gjøres gjeldende i disse sakene.
Det er behov for å se reglene om kvalifiseringsperiode
og eksportreglene under ett. Til sammen avgrenser de reglene folketrygdens
ansvar i forhold til utenlandske ordninger.
Tilgangen til den garanterte tilleggspensjonen
er enklere enn i normale uføretilfelle, idet ett års
medlemskap i trygden før pensjonskravet settes fram i utgangspunktet
er nok. Personer som kommer til Norge før de har fylt 21 år
vil alltid kunne tilstås denne ytelsen, og det samme gjelder
alle som blir uføre her før de fyller det vanlige
kravet om tre års medlemskap (forutsatt at uførheten
inntreffer før fylte 26 år). Ytelsen kan dermed
gis i tilfelle med beskjeden tilknytning til Norge.
En opphevelse av eksportforbudet ville innebære
at en person med eksempelvis halvannet års opphold i Norge
ville kunne få med seg tilnærmet full ytelse ved flytting
tilbake til utlandet. Det gjelder ingen restriksjoner for eksport
av tilleggspensjon med tilsvarende grunnpensjon som har tilleggspensjon
opptjent etter ordinære regler. Slike resultater ville
etter min vurdering føre til at den garanterte tilleggspensjonen
til unge uføre ville fremstå som en urimelig gunstig ordning. På grunn
av likebehandlingskrav og regler om likestilling av trygdeperioder
i avtaleland etter internasjonale trygdeavtaler og konvensjoner,
er det små muligheter for å skille mellom tilfellene
ut fra kriterier som botid i Norge og lignende. Eventuelle løsninger
på de omhandlede problemene må skje i form av
generelle løsninger, gjeldende for alle.
Dersom eksportforbudet oppheves, kan det synes behov
for tilpasninger i reglene om kvalifiseringsperioder, slik at den
garanterte tilleggspensjonen blir mindre tilgjengelig for personer
som kommer til Norge fra utlandet. Dette vil øke presset
på sosialkontorene og øke antallet personer som
blir varige mottakere av sosialhjelp, Personer som er blitt uføre
før fylte 26 år ville dermed bli henvist til sosialkontoret
i en periode på ca. 40 år. Dette er lite ønskelig
i forhold til kommunene, som opplever at ansvaret for uføre
primært er et ansvar for folketrygden. Innstramminger i
mulighetene for yngre personer til å få norsk
uførepensjon, ville derfor være en løsning
med betydelige ulemper.
Jeg oppfatter ordningen med garantert tilleggspensjon
slik at den primært tar sikte på å sikre
en nøktern levestandard for unge uføre som oppholder
seg i Norge. Formålet er ikke å legge forholdene
til rette for å flytte utenlands, uansett hvor aktverdige
grunner dette måtte ha. De beste grunner synes å tale
for at unge uføre som emigrerer, må leve med at
ytelsen da blir redusert til vanlig minstepensjon. Det er som nevnt misvisende å oppfatte
dette som en urimelig streng ordning, ikke minst dersom man vurderer
spørsmålet i internasjonalt perspektiv.
I mitt svar på skriftlig spørsmål
fra representanten Voie Duesund (spørsmål nr 1232)
konkluderte jeg med at gjeldende ordning, alle forhold tatt i betraktning, synes å gi
de mest balanserte resultatene. Ovenfor har jeg forsøkt å utdype
grunnlaget for denne konklusjonen.
Som nevnt kan jeg forstå at det oppleves
som urimelig å miste en ytelse man har hatt ved flytting
fra Norge, og på denne bakgrunn har jeg allerede bedt Arbeids-
og velferdsdirektoratet om en oversikt over hvor mange tilfeller
dette kan gjelde, samt en nærmere redegjørelse for
i hvilken grad etaten generelt har registrert dette som et omfattende
problem.
Det er foreløpig ikke foretatt noen
nærmere vurderinger av de økonomiske konsekvensene
av en eventuell lovendring som innebærer at unge uføre
får beholde den garanterte tilleggspensjonen ved flytting
til utlandet
Jeg vil komme tilbake til spørsmålet
om eventuelle økonomiske konsekvenser så snart
Arbeids- og velferdsdirektoratets svar foreligger.
Norske pensjonsytelser kan generelt utbetales
i utlandet. I stor utstrekning gjelder dette også ytelser som
utelukkende bygger på ren botid. Reglene er tilpasset dagens
virkelighet med en økende internasjonalisering og et stadig
mer utbygd internasjonalt system for trygdekoordinering, blant annet
med sikte på å unngå urimelige belastninger
for Norge sett i forhold til andre land. Endringer i deler av dette
regelverket kan derfor ikke vurderes isolert, men må vurderes
under ett og under hensyn til de internasjonale reglene.