Stortingsmeldinga frå Regjeringa om
distrikts- og regionalpolitikken er handlingsorientert, med vekt
på oppfølging av mål og initiativ som
er presenterte i Soria Moria-erklæringa. Meldinga tek i
liten grad opp igjen tema som det var politisk semje om i Stortinget
i St.meld. nr. 25 (2004-2005) Om regionalpolitikken. Meldinga inneheld
derfor ikkje eit omfattande analysegrunnlag.
Regjeringa vil gi folk reell valfridom i kvar
dei vil bu, og leggje grunnlaget for å ta heile landet
og dei ulike naturressursane i bruk. Regjeringa har eit sterkt ønske
om at alle menneske i heile landet skal kunne utvikle evnene sine
og leve gode og meiningsfulle liv.
Regjeringa har som overordna mål i
distrikts- og regionalpolitikken å leggje til rette for
likeverdige levekår i heile landet og oppretthalde hovudtrekka
i busetnadsmønsteret. Politikken skal medverke til ei balansert
utvikling mellom by og land.
Stortingsmeldinga er ei konkretisering av korleis Regjeringa
vil arbeide for å fremme måla i distrikts- og regionalpolitikken
i denne stortingsperioden. Konkretiseringa vil ta utgangspunkt i
dei tre hovudstrategiane for distrikts- og regionalpolitikken som
blei utmeisla i Soria Moria-erklæringa:
1. Betre grunnlaget
i dei enkelte regionane ved å styrkje kompetansen, leggje
til rette for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshinder,
utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme berekraftig bruk av
naturressursane. Regional- og distriktspolitiske omsyn skal bli
tillagde sterkare vekt i politikken på dei enkelte sektorane.
2. Satse på å utvikle
næringsverksemd på område der dei enkelte
regionane har spesielle fortrinn. Statens politikk skal byggje opp
under ei målretta satsing på regionale fortrinn.
3. Setje inn ein særskild innsats
for å møte utfordringane i dei mest utsette områda.
Dei distriktspolitiske verkemidlane skal bli styrkte.
Politikken til Regjeringa byggjer på ei
oppfatning av kva som er sentrale utviklingstrekk og utfordringar
i distrikts- og regionalpolitikken i høve til måla,
og korleis dei kan bli påverka gjennom systematiske, politiske
val. Sentraliseringa er ikkje berre eit resultat av endringar i
næringsstruktur, demografi og bustadønske, men
også i stor grad av rådande idear om kva som er
det gode liv og korleis samfunnet bør innrettast og styrast.
Mange statlege sektorar og verksemder har dei
siste åra endra den lokale og regionale organiseringa.
Posten, Forsvaret og sjukehusa er døme på dette.
I sum har dette i stor grad medverka til den sentraliseringa som har
skjedd innanfor statleg sektor, der småsenterregionar og
område med spreidd busetnad sakte, men sikkert har blitt
tappa for både kompetanse og arbeidsplassar. Dette er i
praksis resultatet av politiske val der sektorpolitiske effektivitetsomsyn
og vurderingar har vore prioriterte, utan at negative verknader
for dei distrikts- og regionalpolitiske måla er blitt tekne
omsyn til.
Med omsyn til demografi gjev meldinga merksam
på følgjande:
1. Vi har ein svært
liten folkeauke å fordele geografisk kvart år.
I 2002 auka folketalet med 28 000 personar. Innvandrarar
og flyktningar utgjorde om lag halvparten av auken.
2. Ein god del av auken vil kome i større
byregionar, medan utviklinga i folketalet i mange andre område
vil vere under press som følgje av kombinasjonen færre
fødde, skeiv aldersfordeling og utdanningsflytting som
før.
Meldinga peikar på at dersom vi ikkje
legg til rette for at "straumen" kan snu, ved å få meir
flytting på kryss og tvers og ikkje berre vekst i dei større
byområda, kan vi få større endringar
i det norske busetnadsmønsteret i tiåra framover
enn i tiåra etter den andre verdskrigen.
Strukturendringar i næringslivet og
ein fleksibel arbeidsstyrke har over tid vore viktige føresetnader
for å auke levestandarden og velferda i Noreg. Samtidig har
slike endringar betydelege kostnader på samfunns- og individnivå.
Regjeringa ønskjer å vidareutvikle
kunnskapen om verknader og kostnader av den aukande sentraliseringa av
befolkninga i større byregionar og reduksjon i folketalet
i distriktskommunane. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor
setje i gang ei utgreiing som skal sjå nærmare
på verknader både på individ- og samfunnsnivå som
følgjer av denne utviklinga. Dette kan mellom anna gi eit
betre grunnlag for å vurdere dei samfunnsøkonomiske
kostnadene ved distriktspolitiske tiltak.
Stader, verksemder og individ i ulike delar
av verda og i Noreg blir stadig meir samanbundne som følgje
av store teknologiske endringar, auka samhandel mellom land og økonomisk
vekst. Den økonomiske utviklinga gjer at folk i Noreg blir
rikare og at utdanningsnivået aukar. I sum påverkar
desse utviklingstrekka tankegangen og veremåten til folk.
Utviklingstrekka fører også til strukturendringar
i nærings- og arbeidslivet i retning av auka aktivitet
og sysselsetjing i tenestesektoren. Delar av produksjonen handlar
også i aukande grad om å gi varer og tenester
kulturelle tilleggsverdiar.
Desse utviklingstrekka gir grunnlag for fleire
utfordringar som er knytte til å nå distrikts-
og regionalpolitiske mål. Dei kan medverke både
til å styrkje og redusere sentraliseringa av busetnad og
næringsliv, avhengig av kor offensivt dei blir møtte.
Meldinga peikar på desse utfordringane:
– Utfordring
nr. 1: Utløyse verdiskapingspotensialet i alle delar av
landet.
– Utfordring nr. 2: Tilgang på arbeidsplassar
og teneste- og velferdstilbod der folk bur.
– Utfordring nr. 3: Innsats som
i sum kan skape optimisme og framtidstru.
– Utfordring nr. 4: Bygder og
tettstader som attraktive stader for busetjing, særleg
for unge og kvinner.
– Utfordring nr. 5: Små og
mellomstore byar som attraktive alternativ til dei største
byane.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Silvia
K. Kosmo, Inger Løite og Arild Stokkan-Grande, fra Sosialistisk
Venstreparti, Rolf Reikvam, og fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum,
mener at målet for regional- og distriktspolitikken skal
være å gi folk reell frihet til å velge
bosted og gjennom det opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret.
Et variert bosettingsmønster med mange små og
store lokalsamfunn er en av Norges beste kvaliteter. Det er folk
lokalt som er de beste til å utvikle egne lokalsamfunn.
Med den offensive distrikts- og regionalpolitikken som blir varslet
i stortingsmeldingen vil forholdene legges bedre til rette for en
positiv utvikling i hele landet.
Flertallet vil understreke betydningen
av å se distrikts- og regionalpolitikken i sammenheng med
nesten alle andre politikkområder. Helhetstenkning er avgjørende
for å lykkes med de målsetninger som blir lagt
til grunn i meldinga.
Flertallet vil understreke at
målet med meldinga må være å legge
til rette for et reelt valg når det gjelder bosetting,
og å ta hele landet i bruk for å styrke verdiskapingen
og medvirke til økt tilflytting til distriktene.
Flertallet mener videre at det
lokale og regionale politiske engasjementet er avgjørende
for å få til en positiv utvikling i alle deler
av landet. Det å gi forutsigbare og gode rammer for lokaldemokratiet
og de oppgaver som utføres lokalt, er en viktig forutsetning
for å lykkes med å få en balansert utvikling
mellom by og land, og styrke positive ringvirkninger mellom sentrum og
periferi i alle deler av landet.
Flertallet mener at gjennom opptrappingen
av kommuneøkonomien, økt satsing på samferdsel
og gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift
har Regjeringen allerede tatt viktige helhetsgrep.
Flertallet merker seg at innvandrere
og flyktninger utgjør opp mot 50 pst. av befolkningsøkningen
i Norge. Flertallet vil understreke at integrering
av disse både i byene og i landdistriktene vil bidra til
at de blir viktige ressurser i det enkelte lokalsamfunn.
Flertallet vil videre understreke
de frivillige organisasjonenes betydning for utviklingen av gode
lokalsamfunn. En engasjert og engasjerende frivillig sektor er avgjørende
for den bredden av fritids- og kulturtilbud vi finner i store deler
av landet. Flertallet vil understreke viktigheten
av tilrettelegging for frivillig engasjement i det enkelte lokalsamfunn
og bedre samspill mellom offentlig og frivillig sektor på lokalt
nivå.
Flertallet mener videre at distriktspolitikk
og politikk for ungdom og unge i etableringsfasen henger tett sammen,
og at det i distrikts- og regionalpolitikken er viktig å rette
spesiell oppmerksomhet mot de unge. Det å tilrettelegge
for attraktive arbeidsplasser, gode lokale velferdstjenester og
et variert fritidstilbud er viktige elementer for å få en
god befolkningsutvikling i et område.
Flertallet mener det er en nasjonal
oppgave å legge til rette for en balansert utvikling i
hele landet, mens det er det lokale og regionale engasjement som
er avgjørende for å benytte seg av de mulighetene
som finnes. Samfunn bygges nedenfra.
Flertallet slutter seg til de
tre hovedstrategier som blir lagt til grunn i meldinga. Den brede
tilnærminga som ligger til grunn for disse strategiene
er avgjørende for å nå målet
om en jevn, god og likeverdig utvikling i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen,
har merket seg at også denne regjeringen har som mål å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I svar på skriftlig spørsmål
i Dokument nr. 15:130 klargjør kommunal- og regionalministeren
hva dette innebærer, og disse medlemmer er
glade for at statsråden erkjenner at verken Regjeringen
eller Stortinget kan vedta hvor folk skal bo.
Disse medlemmer viser til at
markedet regulerer den geografiske spredningen av arbeidsplasser,
og at dagens bosettingsmønster er et resultat av hvordan markedet
fungerte i tidligere tider. Eksport av sjømat har for eksempel
i flere hundre år sørget for en spredt bosetting
langs kysten, mens fremveksten av småbyene langs sørlandskysten
i stor grad ble drevet frem av gode tider i den internasjonale seilskutebransjen. Disse
medlemmer er av den oppfatning at markedet og folks frie
valg skal styre bosettingsmønsteret i fremtiden også,
og vil fremheve at dette vil være samfunnsøkonomisk
lønnsomt uansett hvilke bransjer og industrier som blir
sentrale i fremtidens Norge. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at det er paradoksalt at Regjeringen ønsker å kartlegge
kostnader knyttet til økende sentralisering, og viser til
at det er fullt mulig å komme opp med vitenskapelig funderte analyser
på bakgrunn av tall fra blant andre Vibhooti Shukla og
Anthony Venables som viser økt produktivitet som følge
av økt sentralisering, gitt dagens markedssituasjon. Disse
medlemmer påpeker at denne typen analyser uansett
er unødvendige hvis markedet i større grad hadde
styrt bosettingsmønsteret i Norge.
Disse medlemmer synes den femte
av de utfordringene Regjeringen lister opp for å nå de
distrikts- og regionalpolitiske målene er interessant,
og tolker dette som at Regjeringen er på glid til å være
positive til sentralisering innad i den enkelte landsdel. Disse
medlemmer viser til at dette vil være en endring
i det som har vært offisiell norsk politikk de siste 50 årene.
Samtidig som disse medlemmer er
skeptiske til det aller meste av innholdet i St.meld. nr. 21 (2005-2006),
vil disse medlemmer uttrykke enighet med Regjeringens
mål om å redusere avstandshindre, blant annet
i form av økte stamveiinvesteringer. Disse medlemmer vil
videre vise til at dette er et område der disse
medlemmer går mye lengre enn Regjeringen, og viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2007 der det
både legges opp til økte infrastrukturinvesteringer
og reduserte transportkostnader i form av lavere drivstoffavgifter,
billigere biler og et generelt lavere kostnadsnivå.
Disse medlemmer mener at Osloregionen
er den eneste storbyregionen i Norge som har en størrelse og
sammensetning som kan måle seg med andre (mindre) storbyregioner
i Europa. Det er primært regionen selv som må bidra
til å gjøre seg attraktiv i konkurransen med andre
storbyregioner, men staten har også et ansvar ved å stille
ressurser og virkemidler til disposisjon. Disse medlemmer mener
at staten har et viktig ansvar for å tilrettelegge for
at Oslo kan ivareta nasjonale funksjoner som hovedstad for hele
landet, samt sin funksjon som motor for verdiskaping og vekst regionalt
og nasjonalt. Disse medlemmer viser til at storbyenes
rolle i verdensøkonomien blir stadig viktigere i takt med
at en stor og voksende andel av verdiskapingen finner sted innen
tjenesteytende sektor, og mener at konkurransedyktige norske storbyer
vil bety svært mye for Norges konkurranseevne internasjonalt. Disse
medlemmer vil videre vise til sine merknader om den varslede
hovedstadsmeldingen i Innst. S. nr. 200 (2005-2006), og ser frem
til å behandle meldingen i komiteen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kari Lise Holmberg og Bent Høie, mener at enhver må kunne
velge hvor en vil bo og arbeide, og forholdene må legges
til rette for en slik valgfrihet. Disse medlemmer vil
påpeke at det er mennesket som skal stå i sentrum,
også i distriktspolitikken. Disse medlemmer vil
fremheve at Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold.
Det er viktig å ta vare på og videreutvikle dette
mangfoldet. Tro på egne krefter utløser nyskaping
og vekst. Disse medlemmer ønsker å utnytte
Distrikts-Norges muligheter ved å rendyrke en politisk
"ja-holdning". Det vil i fremtiden være helt nødvendig å fokusere
sterkest på positive sider og muligheter. Disse
medlemmer mener at meldinga i for liten grad legger opp
til en slik offensiv politikk.
Disse medlemmer vil peke på at
det ikke er staten som bygger landet, heller ikke i distriktspolitikken. Det
er derimot statens oppgave å føre en politikk
som legger til rette for at mennesker, virksomheter og institusjoner
kan virke og skape verdier for seg selv og for samfunnet. Disse
medlemmer vil presisere at målet er å ta
vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utløse
verdiskaping i alle landsdeler. Dette gjøres best ved å føre
en stimuleringspolitikk i stedet for en reguleringspolitikk. Disse
medlemmer mener det må åpnes for en mer
offensiv bygdepolitikk, landbrukspolitikk, reiselivspolitikk, fiskeripolitikk,
utdanningspolitikk og gründerpolitikk. Det er viktig å utvikle
vekstkraftige regioner i alle deler av landet og bevare hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret.
Disse medlemmer viser til at
vi må ha virksomheter i alle deler av landet. En større
del av den verdiskapingen som skapes lokalt, må bli igjen
i kommunene. Disse medlemmer vil understreke at målet med
den økonomiske politikken må være å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet, skaffe arbeid til alle, øke
verdiskapingen, få til en rettferdig fordeling og stimulere
til en langsiktig og bærekraftig utvikling.
Disse medlemmer viser til at
av de økte inntektene som kommunesektoren har fått
i 2005 og 2006 er over 2/3 økte skatteinntekter.
Dette viser at regjeringen Bondevik II sin politikk virket. Mindre
skatt har gitt økte inntekter og mer til velferd. Disse
medlemmer vil fremheve at kommuneøkonomi er avhengig
av mer enn størrelsen på de statlige overføringene. Økte skatteinntekter
som følge av bedre rammebetingelser for næringslivet
er også svært viktig for kommunene.
Disse medlemmer mener at konkurranse
stimulerer skapervilje og virketrang hos den enkelte. Konkurranse
virker skjerpende og er en viktig drivkraft for å få til
utvikling og forbedring av velferdstilbudet i lokalsamfunnene. Samtidig
er konkurranse en forutsetning for at norske bedrifter skal ha konkurranseevne internasjonalt. Disse
medlemmer viser til den historiske kontakten Kyst-Norge
har hatt med omverdenen og vil fremheve viktigheten av at vi fortsatt
er i stand til å konkurrere internasjonalt. Disse
medlemmer mener vi må jobbe for åpnere
grenser og føre en handelspolitikk som gjør oss
i stand til å ivareta og utvikle arbeidsplassene i Distrikts-Norge.
Dette gjelder ikke minst de tunge eksportnæringene langs
kysten.
Disse medlemmer vil fremheve
at det er viktig å satse på en offensiv skipsfartspolitikk. Disse
medlemmer mener at dagens rederibeskatningssystem har gått
ut på dato, og redere teller på knappene om de skal
fortsette driften fra Norge. Dette tar disse medlemmer på alvor. Disse
medlemmer viser til at Høyre for et halvt år
siden nedsatte et eget skipsfartspolitisk utvalg som nå i
høst presenterte konkrete forslag til å få rammevilkårene
i norsk skipfart på linje med EU. Disse medlemmer viser
til at dette følges opp i vårt alternative budsjett.
Disse medlemmer vil fortsette
arbeidet med å flytte ansvar og myndighet til lokalt nivå.
Best og mest velferd blir det når de som er nærmest
utfordringene får bestemme hvordan pengene skal brukes.
Derfor er disse medlemmer imot at det opprettes et
nytt regionalt nivå. Byråkratiet kan med fordel
reduseres, for disse medlemmer mener det er viktigere å bruke
pengene på områder som kommer innbyggerne direkte
tilgode. Disse medlemmer vil imidlertid fremheve
at selv om vi ønsker å flytte mer makt til kommunen
er det viktig at den enkelte skal være trygg på at
hun eller han har tilgang til grunnleggende offentlige tjenester
som utdanning og helse og omsorg.
Disse medlemmer mener at bosettingen
i Distrikts-Norge ikke først og fremst sikres gjennom statlige
arbeidsplasser og en serie offentlige virkemidler. Det aller viktigste
for å sikre vekstkraftige regioner i hele landet er et
næringsliv som er i stand til å ta vare på og
skape nye lønnsomme arbeidsplasser. Disse medlemmer mener
derfor at forbedring av norsk næringslivs betingelser er
vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Uten et
næringsliv som er i stand til å utnytte de store
mulighetene til verdiskaping, vil vi være ute av stand
til å nå våre ambisiøse mål
på dette området. Disse medlemmer vil
hevde at debatten om distrikts- og regionalpolitikken altfor ofte
blir en diskusjon om ulike offentlige støtteordninger. Disse medlemmer mener
det er langt viktigere å sikre rammebetingelser for konkurranseutsatt
næringsliv. Skatte- og avgiftslettelser for næringslivet
truer ikke velferden, men gir snarere rom for mer velferd gjennom økt
verdiskaping. Disse medlemmer viser til at kaka til
fordeling blir større, både i sentrale strøk
og i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer vil fremheve
at flere av våre offentlige velferdsordninger har sin opprinnelse
i det frivillige arbeidet. Frivillig sektor har en egenverdi. Det
som skapes ut fra et frivillig engasjement viser seg i ettertid å være
et bidrag til å skape gode lokalsamfunn. Disse medlemmer mener
at å definere alle samfunnsoppgaver som en del av statlig
eller kommunal sektor kan frata oss de goder som følger
av et fritt, rikt og sterkt sivilt samfunn med frivillig initiativ.
Disse medlemmer ønsker
seg en samfunnsutvikling som innebærer at vi tar vare på og
videreutvikler det arbeidet som gjennom generasjoner er båret
frem av idealisme. Disse medlemmer vil fremheve at
det er viktig å gi frivilligheten gode vilkår. I
enkelte tilfelle betyr det å gi mer penger, men slett ikke
alltid. Noen ganger handler det vel så mye om å gi frihet,
lempe på byråkratiske regelverk og ikke sette unødvendige
hinder i veien for det private initiativ.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti, Bjørg Tørresdal, mener det
svært viktig å opprettholde bosettingsmønsteret
i landet vårt, og at forholdene legges til rette for positiv
utvikling i hele landet. Gjennom ulike virkemidler må fokuset
flyttes fra fraflytting til tilflytting. Spennende og kompetansebaserte
arbeidsplasser må skapes ved at det utvikles kunnskapsparker
og næringshager ute i distriktene. Dette vil kunne danne
nettverk og næringsklynger som er nødvendig for å kunne
etablere samarbeid og gjensidig kompetanse for å utvikle
nye arbeidsplasser. En slik politikk vil motvirke sentralisering
og bygge opp under sterke regioner. Dette medlem mener
at landbruket spiller en viktig rolle for å opprettholde matvaresikkerhet
og bosetting i alle deler av landet. Et aktivt landbruk i alle deler
av landet er et viktig virkemiddel for å opprettholde hovedtrekkene
i dagens bosettingsmønster og et levende kulturlandskap.
Dette medlem er glad for at opptrappingen
av kommuneøkonomien som begynte under regjeringen Bondevik
II blir fulgt opp av sittende regjering. Videre gjør også økte
skatteinntekter det mulig med økt satsning på kommunene,
og dette er et resultat av god skatte- og næringspolitikk
under regjeringen Bondevik II. Dette medlem viser
til at et samlet storting gikk inn for gjeninnføring av
differensiert arbeidsgiveravgift.
Dette medlem viser til at innvandrere
og flyktninger står for halvparten av befolkningsveksten
i Norge og mener at det er behov for et sterkere fokus på integrering,
både i tettstedene og i distriktene. I denne sammenheng
er det spesielt viktig at innvandere får komme i arbeid. Dette
medlem er kjent med at ledigheten for innvandrere er større
enn for befolkningen for øvrig. Det er derfor viktig at
en har offensive tiltak som for eksempel lønnstilskudd,
som kan endre en slik negativ situasjon og også forhindre
at en negativ forskjell i livssituasjonen videreutvikles. Språkopplæring,
utdanning og arbeid er det viktigste for å få til
en vellykket integrering.
Dette medlem vil fremheve betydningen
frivillig engasjement i lokalsamfunnet har for bredden av fritids-
og kulturtilbudene i store deler av landet. Den frivillige sektoren
er en forutsetning for rikt liv i distriktene og mener at idealisme
og dugnadsånd fortsatt bør belønnes og
oppmuntres. Folkehøgskolene drives av frivillige lag og
organisasjoner og er en viktig del av utdanningssystemet vårt.
Driften må derfor sikres gjennom nasjonale føringer. Dette
medlem mener det er viktig å gjeninnføre
tilskuddene som trossamfunn utenfor den norske kirke får
til å bygge sine bedehus og forsamlingslokaler.
Dette medlem vil understreke
hvor viktig det er å ha et ungt fokus i distrikts- og regionalpolitikken. Skal
unge flytte tilbake til bygda, og færre flytte fra, er det
viktig å føre en attraktiv politikk for denne
gruppen.
Komiteens medlem fra Venstre,
Vera Lysklætt, vil ha en verdiskapingspolitikk
for hele landet.
By og land er gjensidig avhengige av hverandre. Store
deler av verdiskapingen skjer i distriktene. Dette medlem vil
derfor bygge ut infrastruktur som gjør det mulig å hente
ut verdiskapingspotensialet i distriktenes ressurser, og som gjør
det mulig å utvikle nye arbeidsplasser her.
En moderne distriktspolitikk vil være å legge
til rette for at næringslivet kan utvikle seg samtidig
som det offentlige tilbyr tjenester som gjør det mulig å skape mangfoldige
og attraktive lokalsamfunn. Dette medlem vil særlig
stimulere til utviklingen av økt virksomhet i viktige distriktsnæringer
som reiseliv, kulturbasert næringsvirksomhet, landbruk
og fiskeri, og vil fortsette arbeidet med å flytte ut statlige
arbeidsplasser.
Fylkeskommunene er i dag tildelt et særlig
ansvar for regional utvikling. Dette medlem ønsker
at dette ansvaret skal styrkes. Særlig viktig er det å gi
ungdom kunnskap om det å starte og drive en bedrift eller
et foretak og stimulere eldre ungdom til å bosette seg
i distriktene etter utdanning. For at en skal lykkes med dette,
trenger fylkeskommunene en ny organisering og økte ressurser. Dette
medlem vil derfor legge til rette for det nye fylket, en
enhetsfylkemodell som samler fylkeskommunen og fylkesmannens forvaltningsoppgaver
i ett organ og som får overført en rekke oppgaver
fra staten. Dagens fylker utgjør langt under 10 pst. av
det offentliges tjenesteproduksjon. Dette medlem vil
derfor blant annet flytte eierskapet av sykehusene tilbake til fylkene. Dette
medlem er glad for at opptrappingen av kommuneøkonomien
som begynte under regjeringen Bondevik II, blir fulgt opp av den
sittende regjering. Videre gjør også økte
skatteinntekter det mulig med økt satsning på kommunene, og
dette er et resultat av god skatte- og næringspolitikk under
regjeringen Bondevik II. Dette medlem viser til at
et samlet storting gikk inn for gjeninnføring av differensiert
arbeidsgiveravgift.
Dette medlem vil satse videre
på et desentralisert høgskoletilbud, som ved hjelp
av ny teknologi kan bli et fullverdig alternativ. Dette medlem vil
også rette fokuset mot de regionale forskningsinstitusjonene, som
i mange tilfeller trenger ny organisering, eierstruktur og ny kapital.
Statlige virksomheter med omfattende utadrettede funksjoner
skal være lett tilgjengelige over hele landet. I virksomheter
som selges ut av staten, eller krever statlig konsesjon, vil dette
medlem at det stilles klare krav til servicenivå over
hele landet. Gjennom tilbudet av velferdstjenester og sin tilstedeværelse
har det offentlige avgjørende innflytelse over grunnlaget
for bosetting. Likeledes påvirker dette utviklingen av
tjenesteytende næringer. Dette medlem vil
derfor ta særlig hensyn til dette ved reformer i den offentlige
forvaltningen, og i utviklingen av velferdstilbudet til borgerne.
Dette medlem vil videre påpeke
betydningen av å avklare hovedstadsregionens framtidige
posisjon og utvikling. Norge har vært preget av en balansert
utvikling mellom by og land, men vi ser nå tendenser til
en sterk sentralisering rundt hovedstadsregionen. Samarbeidsregjeringen
varslet rett før sin avgang om dette temaet i St.meld.
nr. 200 (2005-2006). Dette medlem vil oppfordre Regjeringen
om å sette fortgang i arbeidet med "hovedstadsmeldingen".