Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, frå Framstegspartiet, Carl I. Hagen og leiaren Lodve Solholm, frå Høgre, Per-Kristian Foss, frå Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Ola T. Lånke, og frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at meininga med Riksrevisjonen sitt Dokument nr. 3:8 (2005-2006) har vore å undersøkja i kva grad organiseringa og styringa av Oslopakke 2 har vore føremålstenleg når det gjeld målet om auka kollektivdel i hovudstadsområdet.
Komiteen har merka seg at hovudkonklusjonen
til Riksrevisjonen er negativ. Det overordna målet om auka
kollektivdel er i liten grad spegla i planlegginga, gjennomføringa
og oppfølginga av pakken. Komiteen viser
også til at Riksrevisjonen peikar på at aktørane
- staten ved Samferdselsdepartementet, Akershus fylkeskommune og
Oslo kommune - på ei og same tid er tilsynelatande samde
om eit slikt mål, men har ulike oppfatningar av kva målet
om auka kollektivdel faktisk inneber.
Komiteen erkjenner at mål
om auka kollektivdel kan vera vanskeleg å presisera og
konkretisera. I utgangspunktet kan målet uttrykkjast som
ein auke i det absolutte talet på kollektivreiser eller
som del av det totale talet på reiser i hovudstadsområdet.
Under gjevne føresetnader kan desse måla vera
samanfallande. Komiteen ser at det hadde vore ideelt
om aktørane i større grad kunne vera samde om
eit mål for auka kollektivdel, og at rapporteringa av framdrifta
i arbeidet med Oslopakke 2 hadde inneheldt opplysningar om korleis
prosjekta sannsynlegvis verkar inn på sjansen til å nå eit
veldefinert og kvantifisert mål om auka kollektivdel.
Komiteen vil leggja til at kollektivdelen
av reiser i hovudstadsområdet i praksis avheng kritisk
av tiltak som går utover Oslopakke 2, til dømes
lokal parkeringspolitikk og arealplanlegging. Dessutan meiner komiteen at
ei endeleg evaluering av effekten av Oslopakke 2 på kollektivdelen
i hovudstadsområdet openbert føreset at dei planlagde
samferdselsprosjekta er gjennomførte. Dette tyder derimot
ikkje at Riksrevisjonen sine funn og merknader på dette
tidspunktet ikkje har vore konstruktive. Spesielt er det viktig
at framtidige samferdselssatsingar i større grad legg til grunn
veldefinerte, overordna mål. Likeeins lyt slike satsingar
i større grad opna for rapportering av framdrift og empirisk
etterprøving av i kva grad dei konkretiserte måla
for investeringane vert oppnådde.
Komiteen har merka seg Riksrevisjonen
sine analysar av at regional fordeling av investeringsmidlane i Oslopakke
2 ikkje har blitt fordelte i samsvar med samfunnsøkonomisk
lønsemd, men i tråd med ein meir eller mindre
veldefinert balanse mellom Akershus fylkeskommune og Oslo kommune. Komiteen har
også registrert at Riksrevisjonen kritiserer Samferdselsdepartementet
for at det ikkje har blitt sett i gang eit strategisk arbeid med
sikte på å betra den samfunnsøkonomiske
lønsemda i Oslopakke 2.
Komiteen legg til grunn at Samferdselsdepartementet
vil intensivera sitt arbeid med å utvikla betre samfunnsøkonomiske
lønsemdsanalysar av store investeringsprosjekt, spesielt
i samband med kollektivtiltak. Samstundes vil komiteen hevda at
realpolitiske omsyn talar for at eit omfattande samarbeid mellom ulike
lokale aktørar og forvaltningsnivå av typen Oslopakke
2 i praksis tilseier ei regional fordeling av investeringsmidlar
som moglegvis ikkje alltid er samfunnsøkonomisk optimal.
Slike prosjekt kan i praksis koma til å kvila på skjør
politisk semje og kompromiss, der nettopp regionale omsyn godt og
gjerne kan vera viktige hjørnesteinar. Komiteen meiner
dette ikkje er optimalt, men moglegvis ein konsekvens av at heilskapleg
og samfunnsøkonomisk styring i slike tilfelle eit stykke
på veg kan vera vanskeleg grunna motstridande lokale interesser,
krav og ønske. Komiteen vil derimot streka
under at di større og meir omfattande den statlege medverkinga
til slike prosjekt er, di viktigare er det at statlege styresmakter
intensiverer innsatsen for å maksimera sannsynet for at
det samla prosjektet vert gjennomført på eit samfunnsøkonomisk effektivt
vis.
Komiteen har merka seg at organiseringa
av Oslopakke 2-samarbeidet i utgangspunktet har skjedd innanfor
rammene til det såkalla Samordningsutvalet og Koordineringsgruppa.
Medan det etatsleiar- og fylkes-/kommunalpolitikarleidde
Samordningsutvalet skal samordne utgreiingar, planlegging og avgjerdsgrunnlag
som inngår i Oslopakke 2, skal Koordineringsgruppa ha ei
administrativ og saksførebuande rolle overfor Samordningsutvalet.
Dette samarbeidet er friviljug og basert på at dei ulike
forvaltningsnivåa - stat, fylke og kommune - i utgangspunktet
har klart definerte samferdselspolitiske ansvarsområde.
Riksrevisjonen ber til torgs ein kritikk av
denne organiseringa som botnar i at organiseringa ikkje stiller krav
om noko forpliktande samarbeid mellom partane som tek del. Komiteen har
merka seg at Samferdselsdepartementet i sitt tilsvar vil vurdera
samordningsproblematikken i samband med Oslopakke 3 som svar på denne
kritikken.
Komiteen meiner for det fyrste
at organiseringa av Oslopakke 2 har utvikla seg i positiv lei over
tid. Evalueringa som vart gjennomført i 2002 førte
til oppretting av eit fagleg sterkt sekretariat som understør
Koordineringsgruppa. I tillegg har partane blitt samde, rett nok
berre munnleg, om ei formalisering av arbeidsforma som eit tiltak
for å bøta på problemet med manglande
plikter mellom aktørane. Dinest vil komiteen hevda
at det lokale sjølvstyret både set og skal setja klåre
grenser for kor aktivt staten - i dette tilfellet ved Samferdselsdepartementet
- kan og bør styra og dominera eit samarbeid som går
føre seg på tvers av forvaltningsnivåa. Komiteen vil
likevel presisera at statlege styresmakter både har eit
ansvar for å etterstreva ei forsvarleg forvaltning av statlege
tilskot, og at staten generelt sett kan ta ei rekkje initiativ til å betra
samarbeid mellom lokale aktørar utan at det per definisjon bryt
med det lokale sjølvstyret. Komiteen legg
til grunn at dei ferske røynslene med organiseringa av Oslopakke
2 kan vera til bate for utforminga av korleis Oslopakke 3 skal organiserast.
Komiteen har merka seg Riksrevisjonen
sine analysar av to særskilte prosjekt, nemleg T-baneringen
og avgjerdsprosessen i samband med val av kollektivløysing
til Fornebu. På sett og vis illustrerer nett desse prosjekta
at ei samla vurdering av korleis Oslopakke 2 påverkar kollektivdelen
av reiser i hovudstadsområdet, føreset at kollektivtiltaka
faktisk er gjennomførte.
Generelt sett sluttar komiteen seg
i all hovudsak til Riksrevisjonen sine funn, merknader og oppsummeringar.
Staten har eit monaleg ansvar for å sjå til at
store statlege tilskot og satsingar vert administrerte på eit samfunnsøkonomisk
effektivt vis, og at fylgjene av satsingane kan etterprøvast
i samsvar med veldefinerte mål. Komiteen meiner
samstundes at ei slik statleg rolle må respektera både
det lokale sjølvstyret og dei praktiske vanskane som satsingar
av typen Oslopakke 2 faktisk inneber og avdekkjer.
Revisjonen av Oslopakke 2 har trekt store vekslar
på informasjon og opplysningar frå både
staten, Akershus fylkeskommune og Oslo kommune. Berre statlege aktørar
fekk derimot høve til å koma med tilsvar til Riksrevisjonen
sitt utkast til endeleg rapport. Sidan dette er ei sak med tre klare
avtalepartar, meiner komiteen at det også hadde
vore på sin plass i denne samanhengen å ha late
både Akershus fylkeskommune og Oslo kommune få tilsvarande
høve til å koma med tilsvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker viktigheten av denne undersøkelsen
med de mange positive, men også de mindre gode erfaringer
med henblikk på den forestående etablering av
Oslopakke 3.
Da Oslopakke 2 til dags dato ikke er fullført,
registrerer disse medlemmer med stor interesse effektiviteten i de
offentlige tiltakene til kollektivtrafikken slik de fremkommer i
Riksrevisjonens undersøkelse.
Disse medlemmer ser med bekymring
på at arbeidet med Oslopakke 2 er preget av til dels motstridende
interesser med spesiell fokus på at det ikke stilles krav
om forpliktende samarbeid mellom partene som er Oslo kommune, Akershus
fylkeskommune og Staten med ansvar for utbygging av jernbanen. Spesielt henleder disse
medlemmer oppmerksomheten på at Samordningsutvalget
og Koordineringsgruppen i Oslopakke 2 ikke har noen myndighet, men
bare en koordinerende og rådgivende funksjon.
De ulike måter å styre Oslopakke
2 opptar disse medlemmer, idet undersøkelsen
viser at representanter fra Oslo kommune og Akershus fylkeskommune ikke
møter med samme mandat siden saksbehandlingsprosessen hos
aktørene er ulik. Dertil viser disse medlemmer også til
Statens vegvesens og Jernbaneverkets ulikheter i forbindelse med
deres budsjett- og handlingsprogrammer. I denne sistnevnte forbindelse mener disse
medlemmer at Samferdselsdepartementet har et overordnet
ansvar som må følges opp i årene fremover.
Disse medlemmer er forundret
over at samarbeidet under Oslopakke 2 er fundamentert med manglende
forpliktelser. I stedet for å ha en felles plattform med
nedfelte avtaler, registrerer disse medlemmer at
det eksisterer en muntlig avtale som ingen synes å være
villig til å undertegne.
Undersøkelsen viser videre at det eksisterer
interessemotsetninger mellom de ulike aktører som går
på bekostning av en helhetlig virkemiddelbruk og hvor disse
medlemmer spesielt viser til konflikt mellom bane og buss (SL) hvor
det med dagens ordninger er lite attraktivt å kjøre
matebusser til jernbaneknutepunktene. Disse medlemmer fokuserer
derfor på Riksrevisjonens spørsmål om
virkemidler som supplerer investeringstiltakene, i større
grad bør integreres i arbeidet med Oslopakke 3.
Disse medlemmer merker seg den
grunnleggende avtale hvor trafikantbetalingen (75 øre)
skulle øremerkes til innkjøp av ekstra materiell
som skulle gi økt kollektivtrafikktilbud. Undersøkelsen
viser at det eksisterer svakheter med ordningen, og disse
medlemmer er forundret når det avdekkes at Oslo
kommune og Akershus fylkeskommune har ulike tolkninger av hvorledes
takstøkningen skal beregnes. Heller ikke har aktørene,
med unntak av Oslo Sporveier, satt mål på hva
som skal anskaffes av materiell, og derfor er midlene slik disse
medlemmer oppfatter, blitt brukt på ulike måter.
Som eksempel nevnes Akershus fylkeskommunes nedbetaling av gjeld
for hurtigbåten "Prinsen" basert på et politisk
vedtak.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at avtalen om Oslopakke 2 snarest bør tilpasses med det
mål at denne blir mer forpliktende for partene.
Riksrevisjonens undersøkelse
viser at de overordnede mål for Oslopakke 2 om økt
kollektivandel og bærekraftig transport i liten grad gjenspeiles
i planlegging og gjennomføring av pakken. Dette er en kritikk komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i. Derfor ser disse
medlemmer store betenkeligheter med at styringen av prosjektet fortsetter
uten at dette blir rettet opp.
Disse medlemmer har merket seg
at det ved utvelgelsen av kollektivprosjekter er blitt tatt andre hensyn
enn det som var forutsetningene - som f. eks. den "regionale balansen"
i stedet for prioriteringen hvor størst nytte er grunnleggende.
Prosjektet med T-baneringen er et godt eksempel som disse
medlemmer mener illustrerer en pulverisering av ansvaret
og mangel på respekt for de innbetalte ressurser fra bilistene.