Dokument 8:79 (2006-2007) Representantforslag fra Torbjørn Hansen, Petter Løvik, Gunnar Gundersen og Ivar Kristiansen om en fremtidsrettet jordbrukspolitikk

Dokument 8:79 (2006-2007) fra 4 representanter fra Høyre foreslår at Stortinget skal be Regjeringen om å legge frem en egen stortingsmelding om jordbrukspolitikk innen våren 2008. Dokumentet drøfter ellers en hel rekke sentrale landbrukspolitiske spørsmål som regjeringen arbeider aktivt med, og som er behandlet eller vil bli behandlet av Stortinget som stortingsproposisjoner eller dokument nr. 8 forslag. Næringskomiteen ber om Landbruks- og matdepartementets vurdering av det vedlagte representantsforslag.

En del av innholdet i forslaget er en oppslutning til den gjeldende landbrukspolitikken. Det viser at det er bred enighet om grunnlaget og målene for landbrukspolitikken slik de er nedfelt gjennom behandlingen av St. meld. nr 19 (1999-2000). Noen av forslagene er imidlertid i strid med den landbrukspolitikk regjeringen fører. Dette vil jeg komme tilbake til.

Den 15. mai ble det inngått en ny jordbruksavtale mellom staten og jordbruket for perioden 2007-2008. St.prp. nr. 77 "Om jordbruksoppgjøret 2007" ligger til behandling i Stortinget. Der er alt gjort grundig rede for sentrale utviklingstrekk og utfordringer i næringen blant annet innenfor:

• – foredling og omsetning

• – importvernet og internasjonale forhold

• – inntekter og kostnader

• – næringsutvikling og investeringsvirkemidler

• – arealbruk og distriktspolitikk

• – økologisk produksjon og miljø

Alle disse spørsmål, og de virkemidler som omfattes for å nå målene på de ulike områder, har Stortinget rikelig anledning til å drøfte både ved behandlingen av St. prp. nr. 77 (2006-2007) og til høsten i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2008 gjennom St. prp. nr. 1 (2007-2008).

Hovedkonklusjon:

Mitt svar på hovedforslaget er at det ikke er behov for noen egen Stortingsmelding om landbrukspolitikken nå.

Begrunnelse:

Det politiske grunnlaget for den landbrukspolitikken regjeringen fører, er foruten Soria Moria erklæringen, St. meld. nr. 19 (1999-2000) "Norsk landbruk og matproduksjon". Denne ble behandlet i Stortinget i år 2000 gjennom Innst. S. nr. 167 (1999-2000) fra Næringskomiteen. Komiteens medlemmer inkludert representantene fra Høyre, viste til at utviklingen både nasjonalt og internasjonalt hadde gjort det naturlig å gjennomgå landbrukspolitikken på nytt. Komiteen viste også til at den fremlagte meldingen ga grunnlag for en bred parlamentarisk drøfting av landbrukspolitikken framover.

I 2003 behandlet Stortinget også en egen melding fra Landbruks- og matdepartementet om dyrehold og dyrevelferd, St.meld. nr. 12 (2002-2003).

Skal det ha noen hensikt å utarbeide en ny stortingsmelding om landbrukspolitikken nå, må det ha skjedd såpass store endringer i rammebetingelser for politikken eller i næringen at dette kan forsvares. Jeg kan ikke se at det er tilstede. Den drøftingen som gjøres i det vedlagte dokument nr. 8 forslaget er prinsipielt sett til forveksling lik de rammebetingelser og spørsmål som ble drøftet i Innstilling S. nr. 167 (1999-2000). Høyre sine standpunkter synes også i liten grad å ha endret seg, selv om det er interessant å merke seg at representantene fra Høyre i næringskomiteen nå i større grad ønsker å la skatt og avgift bli en del av støttesystemet for jordbruket.

Partiet Høyre, som forslagsstillerne representerer, satt selv i Regjering fram til valget høsten 2005. Det antas at forholdene omtalt ovenfor er årsaken til at ikke partiet selv fremmet forslag til en ny gjennomgang av grunnlaget for landbrukspolitikken mens Høyre var i regjeringsposisjon. Det er derfor bemerkelsesverdig at disse representantene fra Høyre som nå er i opposisjon, plutselig finner tiden inne til å "haste" frem en ny Stortingsmelding om landbrukspolitikken.

Situasjonen omkring et mulig forhandlingsresultat i WTO er fortsatt usikker. Departementet er enig i at et gjennombrudd i disse forhandlingene vil kunne endre grunnlaget for vår landbrukspolitikk vesentlig. Samtidig er det regjeringens klare ambisjon at det også skal være mulig å utøve en ambisiøs og god nasjonal landbrukspolitikk etter at forhandlingene er sluttført. Det er imidlertid liten grunn til å utforme en ny landbrukspolitikk basert på antakelser om et eventuelt resultat i WTO. Vi vet en del om hvor det kan ende, og departementet arbeider kontinuerlig med disse spørsmålene. Det mest fornuftige er imidlertid at grunnlaget for en landbrukspolitikk under en ny WTO avtale utformes når vi vet hvilke rammer vi har å forholde oss til.

I Soria Moria erklæringen heter det blant annet:

"Regjeringen vil ha en totalgjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbrukspolitikk. I en nær dialog med næringen vil vi legge grunnlaget for utforming av virkemidler i tråd med Stortingets mål for landbrukspolitikken og internasjonale forpliktelser."

Å utarbeide en ny Stortingsmelding om landbrukspolitikken vil kreve betydelige ressurser. Ut fra representantenes forslag skal det foretas en grundig gjennomgang av alle politikkområder i løpet av ca. et halvt år. En demokratisk prosedyre for å utforme en ny stortingsmelding innebærer normalt at man også har en prosess der de fleste interessegrupper får mulighet til å komme med innspill. Med den forslåtte tidsfrist vil ikke dette være praktisk mulig.

Nærmere om enkelte av de forhold som omtales:

Målene for landbrukspolitikken og strukturtiltak

I sitt innspill til en ny stortingsmelding går forslagsstillerne gjennom en rekke spørsmål i landbrukspolitikken og hovedinntrykket er at man ønsker at de aller fleste målene skal opprettholdes; produksjon av trygg mat, arealene, kulturlandskapet, jordbruk i hele landet, matsikkerhet og selvsforsyning, lokalsamfunn der jordbruket er viktig, innovasjon og entreprenørskap etc. Det tydeligste avviket i forhold til gjeldende politikk er at forslagsstillerne synes å mene at dette skal kunne oppnås gjennom visse avreguleringer, og å bruke mindre penger over statsbudsjettet. Her er Høyre dessverre på samme spor som Fremskrittspartiet: man vil oppnå mange av målene uten å bruke de ressursene som må til for å nå dem.

I forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2007 foreslo Høyre å kutte bevilgningene over jordbruksavtalen med 1,811 mill. kroner i en fremforhandlet jordbruksavtale allerede i 2007. Jeg antar det er dette forslagsstillerne mener med å fjerne forhandlingsretten og la jordbruksavtalen bli en del av den ordinære budsjettprosessen. Forslaget utgjorde et kutt på ca. 30.000 kroner pr årsverk i jordbruket i 2007. Sett i forhold til jordbrukets totalregnskap der vedelaget til arbeid og egenkapital var beregnet til 9,9 mrd kroner i 2006, ville kuttet utgjøre en inntektsreduksjon i jordbruket på 18 pst. på ett år. Videre sies det i Høyres budsjettforslag at man vil gradvis redusere overføringene. Det betyr altså at dette kutteforslaget bare var starten.

Regjeringen mener at landbrukets bidrag til bosetting og sysselsetting i hele landet er et av de viktigste målene for landbrukspolitikken. Dette må følges opp med virkemidler. I mange distriktskommuner utgjør landbruket en så viktig bærebjelke at Høyres politikk ville kunne rive bort store deler av grunnlaget for infrastruktur og bosetting. Det er rett og slett ikke sammenheng i forslagene om å legge om strukturdifferensieringen, og åpne for fri omsetning og etablering, samtidig som man ønsker et aktivt jordbruk og opprettholdelse av arealene i distriktene. Det trengs ingen stortingsmelding for å fastslå det.

I tillegg vil altså Høyre stimulere til entreprenørskap og nyskapning gjennom et budsjettforslag for 2007 som kutter bevilgningen til Landbrukets utviklingsfond med 207 mill. kroner, eller nærmere 30 pst. Også her er landbrukspolitikken til Høyre forbausende lik den Fremskrittspartiet står for. Man synes å mene at det vil skje mer dersom man fjerner virkemidlene som stimulerer nyskapningen. Når Høyre i tillegg også vil rive beina under viktige deler av norsk næringsmiddelindustri gjennom å foreslå betydelige kutt i bevilgningene til RÅK, som sikrer konkurransekraften for bearbeidede norskproduserte produkter som eksporteres, blir det en slags helhet i politikken. Men, dette er langt fra den politikk denne regjeringen ønsker å følge.

Jordbruksavtalen

Forslagsstillerne hevder at bøndene mener at støtteordningene over jordbruksavtalen er byråkratiske og tidkrevende å forholde seg til, og at avtalesystemet derfor må avvikles og virkemiddelsystemet forenkles. Jeg mener at denne oppfatningen ikke er korrekt. De aktive bøndene har god oversikt over støtteordningene, og det alt vesentlige utbetales på grunnlag av utfylling av en søknad 1-2 ganger i året. I forbindelse med utfyllingen av søknadene om produksjonstilskudd, som utgjør 6,5 mrd kroner, oppgir brukerne også den tiden som brukes på søknaden. I tillegg utbetales vel 2 mrd. av støtten som pristilskudd (distriktsstøtte) der utbetalingene kommer automatisk sammen med oppgjøret for produktene.

Det forhandlings- og avtalesystemet vi har i Norge bidrar nettopp til at næringen har god oversikt over virkemiddelbruken. Hele organisasjonsapparatet har i forkant av forhandlingene grundige prosesser på alle sentrale spørsmål i forhandlingene. Her kan alle som ønsker det delta aktivt. Og mange av dagens ordninger har kommet på initiativ fra næringen selv. Jordbruket ansvarliggjøres og bidrar aktivt til at målene for politikken nås. Dette sammen med det mål vi har for å sikre jordbruket en inntektsutvikling som for andre grupper, gjør at dagens avtalesystem er hensiktsmessig. Det sikrer også en demokratisk behandling av rammebetingelsene gjennom en særskilt stortingsbehandling.

En sammenligning for eksempel med EU sin landbrukspolitikk viser at vårt system langt fra er så komplisert og byråkratisk som Høyre vil ha det til. Det er tvert imot gode grunner for å mene det motsatte, og i tillegg har vi betydelig større forutsetninger for legitimitet, forståelse og aksept for at ordningene er som de er.

Stordrift og samdrift

Forslagsstillerne hevder at dagens virkemiddelbruk diskriminerer samdrifter og større bruk fordi disse får mindre støtte pr. enhet enn mindre bruk. De ser tydeligvis denne problemstillingen helt motsatt av hva regjeringen og stortingsflertallet har gjort gjennom en årrekke. For det første likestilles nå foretak av samme omfang tilskuddsmessig uavhengig av organisasjonsform. Dernest er poenget med differensieringen i støttesystemet er nettopp at det skal bidra til inntektsutjevning både mellom distrikter og mellom ulike driftsstørrelser. Inntektsutjevning og lavlønnsprofil er et anerkjent prinsipp i norsk politikk. Når det gjelder strukturdifferensieringen, er prinsippet altså at det skal kompenseres for småskalaulemper. I mange områder er ikke forholdene egnet til stordrift. Det er bemerkelsesverdig at forslagsstillerne kaller det for diskriminering at de som henter ut stordriftsfordeler, ikke oppnår tilskudd som kompensasjon for småskalaulemper.

Kanaliseringspolitikken

Hva forslagsstillerne mener om kanaliseringspolitikken er noe uklart. Først sies det at varene bør produseres der produksjonskostnadene er lavest. Dernest kan det synes som om de gir en viss tilslutning til at de grovfôrbaserte produksjoner må skje i distriktene og at kulturlandskapet må opprettholdes over hele landet. Det betyr i så fall at det er enighet om at dagens produksjonsfordeling i store trekk må opprettholdes som nå.

Markedsordningene

Det er gledelig at forslagsstillerne mener at dagens markedsordninger for melk og kjøtt i hovedtrekk bør bestå i årene fremover. Forslagsstillerne viser til tidligere Dokument nr. 8 forslag som er lagt fram for Stortinget og som understreker behovet for å legge til rette for innovasjon og konkurranse i markedene.

Jeg vil da blant annet vise til den orientering som gjøres i kapittel 9 i St. prp. nr. 77 (2006-2007) om prisutjevningsordningen for melk. Situasjonen i meierimarkedet har vært preget av uro, konflikt og rettssaker gjennom flere år, noe som har vært uheldig for alle, både landbruket, forvaltningen og markedsaktører. Den forrige regjeringen, med Høyre i spissen, maktet ikke å skape ro i dette markedet gjennom endringene i markedsordningen som ble gjennomført fra 2004.

Denne regjeringen vil med virkning fra 1. juli 2007 endre rammevilkårene i meierisektoren. For bredere omtale av dette vises det til kapittel 9 i St.prp. nr. 77 (2006-2007).

Skatt og avgifter som virkemiddel

I mange sammenhenger blir det argumentert med behovet for et generelt og næringsnøytralt skatte- og avgiftssystem. Derfor synes jeg det er interessant at forslagsstillerne mener at skatt og avgift i større grad kan benyttes som virkemiddel for å nå målene i landbrukspolitikken

Eiendomsrett og arealpolitikk

Den private eiendomsretten til produksjonsarealene har lange tradisjoner her i landet og jeg ser den som en viktig forutsetning for utvikling av næringen. Når brukeren av arealene eier produksjonsarealene tror jeg han eller hun lettere stimuleres til å holde arealene i hevd og til å foreta de investeringer som er nødvendig for omstilling og framtidsrettet drift. Men reglene kan ikke bare utformes med sikte på å tilgodese nåværende eiers behov for å råde over egen eiendom. Reglene må også være slik at det er mulig å ivareta framtidige generasjoners behov.

Derfor er det ikke bare den private eiendomsretten som er viktig. Etter min mening er det også viktig å holde fast ved at landbrukseiendommer bør eies av privatpersoner, ikke selskaper. Dette er konsesjonslovens utgangspunkt i dag og jeg mener loven bør praktiseres slik at det bare unntaksvis bør gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar.

Priskontrollen er etter min mening et viktig og målrettet virkemiddel for å sikre inntjening på landbrukseiendommer. Samfunnet setter bl.a. gjennom overføringene til næringen rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen på landbrukseiendommene. I en slik situasjon mener jeg at det er et mål å legge til rette for et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved overdragelse av landbrukseiendom. Samvirket mellom odelsretten, regler om boplikt og priskontroll etter konsesjonsloven medvirker til en slik prisdannelse i dag. Konsesjonsloven skal også bidra til å sikre et prisnivå på landbrukseiendommer som sikrer at de som virkelig er interessert i å drive og forvalte ressursene på en gård, settes i stand til å forrente kjøpet gjennom driften på gården. Behovet for å sikre en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendom, er også tilstede i dag, tre år etter at gjeldende konsesjonslov ble vedtatt. Særlig i tettstedsnære områder vil prisnivået uten noen form for reguleringer, kunne gjenspeile langt andre interesser enn landbruk. Dette er ikke heldig dersom et aktivt landbruk skal opprettholdes. Jeg mener at priskontrollen bidrar til å realisere flere av målene i landbrukspolitikken, bl.a. målet om å sikre rekruttering av yngre, aktive utøvere til landbruksnæringen, og å legge til rette for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for en langsiktig og god ressursforvaltning. Jeg mener også at den bidrar til å skape stabile arbeidsplasser og sikrer investeringsnivået i landbruket.

Boplikt er et annet virkemiddel som griper inn i eierens råderett. De ulike bestemmelsene om boplikt er viktige virkemidler i landbruks- og distriktspolitikken. I samvirke med virkemidler i andre bestemmelser bidrar de til å opprettholde bosettingen og kulturlandskapet i landet vårt. Jeg er samtidig opptatt av at de ulike bestemmelsene må utformes slik at de på best mulig måte kan ivareta disse hensynene. I denne sammenhengen er det viktig å sikre at de norske bestemmelsene innenfor rammen av EØS-avtalen kan bli så målrettet som mulig. Dette har jeg også gitt til kjenne i Stortinget ved flere anledninger. Reglene er ellers utformet slik at det er mulig for kommunene, som avgjør søknadene om fritak fra bo- og driveplikt, å praktisere individuell og konkret rimelighet.

Omdisponeringsforbudet og delingsforbudet er viktige virkemidler som gjør det mulig å ivareta hensynet til jordvernet og ønsket om en tjenlig og variert bruksstruktur.

Jeg ser behovet for fleksibilitet, men jeg kan ikke se at gjeldende regler er til hinder for det. Verken delingsforbudet eller omdisponeringsforbudet er absolutte skranker mot å fradele og omdisponere areal til for eksempel boligformål i distriktene. Det er adgang til å fradele boligtomter når fradelingen ikke får uheldige konsekvenser for jordvernet eller det oppstår drifts- og miljømessige ulemper.

Jeg mener det bør satses på en utvikling i landbruket der en legger til rette for å utnytte de samlede ressursene på gården, og jeg ser det som uheldig at utmarksressurser fradeles slik at de ikke kan utgjøre en del av driftsgrunnlaget på eiendommen.

Jeg mener det ikke er aktuelt å fjerne delingsforbudet fordi det kan føre til at viktige ressurser blir fradelt, og at muligheten for ny næringsutvikling på gården reduseres. Dette er uheldig for utviklingen av det enkelte bruket. Jeg mener dessuten at en fjerning av omdisponeringsforbudet og delingsforbudet kan få uheldige følger for jordvernet.

Det er for øvrig min oppfatning at dagens praksis sikrer de samfunnsinteressene som bør ivaretas. Jeg er ikke enig i at eiendomsreguleringer jevnt over reduserer verdiene i jordbruket. De svekker heller ikke grunnlaget for investeringer, vedlikehold og satsing på annen næringsvirksomhet.

Konkurranse- og forbrukerpolitikk

Det forslagsstillerne her sier om behov for kvalitet, matsikkerhet, mangfold og nisjer er helt i tråd med St. meld. nr. 19 og den politikk regjeringen aktivt fører på dette området. Behovet for kontroll innebærer også at Mattilsynet ved budsjettbehandlingen sikres de ressurser som skal til for å kunne gjøre en viktig og god jobb på dette området.

Næringsmiddelindustrien

Også dette punktet her helt i samsvar med både denne - og tidligere regjeringers mål og politikk. Det er imidlertid viktig at næringsmiddelindustrien må kunne føle seg trygge på at regjeringen også arbeider for å sikre deres rammebetingelser og for eksempel ikke plutselig kommer med dramatiske forverringer slik Høyre forslo på RÅK i sitt budsjett for 2007.