I forbindelse med behandling
av denne saken hadde komiteens medlemmer fra Høyre følgende
spørsmål:
1. I forbindelse med inngåelsen
av "Smutthullavtalen" i 1999 uttalte Utenrikskomiteen i Innst.S.nr.241 (1998-1999)
at avtalen skulle opp til ny vurdering med tanke på å jevne
ut i hvilke soner kvotene tas opp. Hvilke helhetsvurderinger lå til
grunn for å ikke be om revidering med tanke på en
forbedret balanse i 2006?
2. Hva vil konsekvensene
være av at Norge som et ledd for å øke
sine relative andeler av makrellfordelingen velger å stå uten
en makrellavtale?
3. På hvilken
måte kan Stortinget best mulig bidra til å styrke
Norges forhandlingsposisjoner i internasjonale fiskeriforhandlinger?
1.
Norge har som overordnet strategi å oppnå ansvarlig forvaltning
av alle de marine levende ressursene i Nord-Atlanteren. En slik
ansvarlig ressursforvaltning er Norge folkerettslig forpliktet til
gjennom FNs havrettstraktat og FN-avtalen om fiske på det åpne
hav. Retten til å utnytte de levende marine ressurser forutsetter
at Norge ivaretar sin plikt til ansvarlig ressursforvaltning, også når
det gjelder de bestander vi deler med andre land.
Avtalen mellom Norges regjering, Islands regjering og
Den russiske føderasjons regjering om "visse samarbeidsforhold
på fiskeriområdet" (Smutthullavtalen) ble inngått
i 1999. Avtalen kom i stand på bakgrunn av det betydelige
islandske fisket i det internasjonale farvannet "Smutthullet" i
Barentshavet fra 1993 av, og prinsipiell uenighet om forvaltning
av fisket utenfor 200 nautiske mil. Avtalen innebar viktige prinsipielle islandske
innrømmelser - en anerkjennelse av det norsk-russiske forvaltningsregimet
for norsk-arktisk torsk og avståelse fra å fiske
i Vernesonen og Smutthullet. Avtalen gir også fiskerettigheter
for norske og islandske fiskere i hverandres økonomiske
soner. Bytteforholdet og de islandske innrømmelser utgjør
samlet sett grunnlaget for avtalen. Etter en samlet vurdering har
Norge – i likhet med konklusjonen som ble trukket under
forrige regjering i 2002 – ikke bedt om revisjon av avtalen
eller dens bilaterale protokoll mellom Norge og Island. De øvrige
parter har heller ikke bedt om revisjon, slik at denne vil løpe
for fire nye år.
2.
Norge, EU og Færøyene vedtok
forvaltningsplanen for makrell i Nordøst-Atlanteren første
gang 19. november 1999. Denne har siden blitt videreført
hvert år. Forvaltningsplanen har frem til nå gitt
et stabilt og bærekraftig ubytte i makrellfisket, og har
således også bidratt til å gi makrellforvaltningen
en stor grad av legitimitet i forhold til omverdenen. Etter hvert
som konsumentene blir mer og mer opptatt av bærekraftig forvaltning,
er ansvarlig ressursforvaltning også i ferd med å bli
et markedsfortrinn ved salg av fisken.
Etter at Norge i løpet av de siste år
har kommet til enighet om et forvaltningsregime for norsk vårgytende sild
og kolmule, er alle de store pelagiske bestandene forvaltet innenfor
avtaler med de aktuelle kyststatene.
Dersom etablerte avtaler brytes, innebærer
dette at statene som i dag samarbeider om forsvarlig forvaltning
av felles ressurser ikke blir bundet av noen avtale om totalkvote
på den felles bestanden. Dette innebærer en fare
for at enkelte parter vil øke sitt nasjonale fisketrykk
for å få andre parter til å gjøre
forhandlingsmessige innrømmelser i frykt for overbeskatning
og bestandskollaps. Også på norsk side har det
blant enkelte næringsaktører vært argumentert
for en slik linje.
Det er videre verdt å understreke at
forholdet til EU, Russland og Island er av avgjørende betydning
i kampen mot IUU-fiske. Uten et etablert samarbeid med fastlagte
avtaler på ressursforvaltningssiden ville det neppe vært
mulig å oppnå det tette og fortrolige samarbeid
med EUs kontrollverk som har ført til at EU (gjennom Den
nordøstatlantiske fiskerikommisjon - NEAFC) har påtatt
seg å kontrollere alle landinger av norsk fryst torsk i
EUs havner. Det kan ikke utelukkes at forhandlingsbrudd på forvaltningsområdet
kan ha negative konsekvenser for videreutviklingen av kontrollsamarbeidet.
Det å si opp etablerte avtaler kan således ha
en rekke ringvirkninger og det må vurderes konkret fra
sak til sak hvor vidt sannsynligheten for et bedret forhandlingsresultat
oppveier risikoen for uheldige bieffekter.
Vedrørende avtalens rammebetingelser
vises det spesielt til vanntrekksprosenten på sild og makrell.
Felles vanntrekksprosent ble innført fra 1. februar 2004.
Norske myndigheter har de siste årene lagt ned mye arbeid gjennom
en felles arbeidsgruppe for kontroll med pelagiske fangster når
det gjelder å få på plass veiesystemer som
er godkjent, kalibrert og plombert. Samarbeidet har utviklet seg
meget positivt. I 2007 har partene spesielt arbeidet med å overvåke
implementering av vedtatte tiltak og havnestatskontrollen.
Norge og EU vil videreføre arbeidet
med å effektivisere kontrollen av landinger av makrell,
og prioritere spørsmålet om hvordan bedre kontroll
på havet, herunder tiltak mot utkast og slipping.
3.
I relasjon til det tredje spørsmålet
vil jeg begrense meg til å understreke viktigheten av at
Norges posisjoner bestemmes med utgangspunkt i en helhetlig og bærekraftig
forvaltningsstrategi, der spørsmålet om forhandlingsposisjoner
ses i sammenheng med de gevinster det er å hente gjennom
internasjonalt omforent ansvarlig ressursforvaltning,
både i et nærings-, bestands- og markedsperspektiv.