Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsrådentil kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 29. november 2007

Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif sverrerosén - svar på spørsmål

1. Bakgrunn

Jeg viser til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités brev av henholdsvis 22. og 23. november 2007 der komiteen ber om svar på til sammen 18 spørsmål. Spørsmålene med mine svar er gjengitt nedenfor.

2. Spørsmål og svar

2.1 Spørsmål fra stortingets kontroll og konstitusjonskomité, datert 22. november 2007

Spørsmål 1: Hva er bakgrunnen for at forsvarssjefen tok opp igjen spørsmålet om permisjon med generalmajor Rosén etter at han hadde trukket sin opprinnelige permisjonssøknad?

Jeg viser til brev fra forsvarssjefen, 29. november 2007, angående studiepermisjon for generalmajor Rosén hvor følgende fremkommer:

"Den 13. oktober 2006 søkte generalmajor Leif Sverre Rosén om studiepermisjon fra sin stilling som sjef Forsvarets sanitet (FSAN). Bakgrunnen for søknaden var et ønske om faglig oppdatering. Etter ca 8 år i stillingen så han i retning av muligheten for å fratre stillingen før oppnådd pensjonsalder. I samtale med Rosén uttalte jeg meg positivt i forhold til å innvilge søknaden. Rosén valgte imidlertid å legge planene om permisjon til side inntil videre.

Spørsmålet om studiepermisjon for generalmajor Rosén kom opp på nytt i mai 2007. I løpet av første halvår 2007 ble det, på tross av økningen av FSANs budsjett og de gitte prioriteringer av kirurgisk kapasitet i Meymaneh, ingen bedring i legedekningen i Afghanistan. Det ble riktignok fra FSANs side arbeidet med mer langsiktige løsninger på legemangelen som senere er nedfelt i den såkalte Ullevål-avtalen av 22. juni 2007. De kortsiktige løsningene ble derimot ikke håndtert med en tilfredsstillende fremdrift.

Under en samtale med generalmajor Rosén den 24. mai 2007, der også sjef Forsvarsstaben var tilstede, ble det presisert at jeg nå forventet at sjef FSAN tok tak i og løste rekrutterings-utfordringene knyttet til tilfredsstillende legedekning i Afghanistan. I denne samtalen kom spørsmålet om studiepermisjon opp på nytt. Det ble på denne bakgrunnen innledet samtaler om en sluttavtale. Generalmajor Rosén signerte avtalen etter to uker og sa seg godt fornøyd med denne".

Spørsmål 2: Når vil generalmajor Rosén ha nådd pensjonsalder?

Generalmajor Rosén vil oppnå rett til alderspensjon den 1. juni 2008, dvs. når han fyller 57 år. Offiserer kan tilstås alderspensjon fra fylte 57 år, når alder og antall år de har vært medlem i Statens pensjonskasse, til sammen overstiger 85 år. Aldersgrensen for offiserer er 60 år, dvs. at de har plikt til å fratre sin stilling i Forsvaret ved fylte 60 år.

Spørsmål 3: Hvor vanlig er det i Forsvaret at offiserer avslutter sin karriere med studiepermisjon?

Det er ikke vanlig at offiserer avslutter sin karriere før pensjonsalder med studiepermisjon, men i dette spesielle tilfellet fant forsvarssjefen en slik løsning formålstjenelig fordi generalmajor Rosén opplyste at han skulle bruke permisjonstiden til blant annet å oppdatere Forsvarets håndbok i krigskirurgi.

Spørsmål 4: Er det vanlig i Forsvaret at offiserer eller andre ivaretar noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon?

Det kan tenkes situasjoner hvor det ansees hensiktsmessig at offiserer ivaretar noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon. Hva som avtales beror på en individuell vurdering av behovet for permisjon, blant annet avhengig av studiets omfang. Dersom man innvilges studiepermisjon for å studere på heltid, vil man normalt fritas for alle sine tjenesteplikter. Dersom man imidlertid innvilges deltidsstudier - eller gis adgang til flere kortere kurs, gjerne med kortere eller lengre opphold i mellom, er det eksempler på at man fortsetter å ivareta deler av sine opprinnelige tjenesteplikter. I dette spesielle tilfellet ønsket forsvarssjefen å utnytte Roséns medisinskfaglige kompetanse til enkelte spesifikke oppgaver.

Spørsmål 5: Finnes det flere tilsvarende avtaler i Forsvaret som den forsvarssjefen inngikk med generalmajor Rosén?

På lik linje med andre offentlige etater, og i henhold til statlig regelverk, er det i spesielle enkelttilfeller over tid inngått avtaler som innebærer at personell frivillig sier opp sin stilling og slutter. Avtalene er tilpasset den enkeltes situasjon.

Spørsmål 6: Hvem er øverste medisinsk ansvarlige i Forsvaret?

Sjef Forsvarets Sanitet er den øverste medisinsk ansvarlige i Forsvaret.

Spørsmål 7: Hvilket ansvar har Forsvarets øvers­te medisinsk-ansvarlige i vurderingen av hva som er forsvarlig legedekning og annen medisinsk beredskap for norske soldater i tjeneste i Afghanistan generelt?

Forsvarssjefen har det overordnete ansvaret for all virksomhet i Forsvaret, herunder også sanitetet. Underlagte sjefer er overfor forsvarssjefen ansvarlig for virksomheten innenfor eget ansvarsområde. Sjef FSAN er sjef for Forsvarets sanitet med økonomi, personell og resultatansvar for egen driftsenhet. Han skal ivareta fagmyndighetsansvaret innen sanitet i Forsvaret, herunder ansvaret for oppfølging av sanitetstjenesten og ansvaret for å sikre at faget sanitet er ivaretatt ved oppsetning av alle typer nasjonale styrkebidrag. I tillegg kommer kvalitetssikring av operative behov satt av sjef Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK). Det innebærer blant annet det fagmessige ansvaret for oppfølging av sanitetstjenesten ved alle avdelinger deployert i inn eller utland, herunder Afghanistan, og kvalitetssikring av nasjonale styrkebidrag. Han har videre oppsetningsansvar for felles sanitet iht. Forsvarssjefens produksjonsplan, og ivaretar det overordende fagmyndighetsansvaret innen utførelse av sanitet. Oppsettingsansvar innebærer ansvar for rekruttering og utdanning. Sjef FSAN er forsvarssjefens rådgiver i sanitets- og veterinærspørsmål.

Spørsmål 8: Hvilke vurderinger har den medisinsk ansvarlige gjort av legeberedskapen i Afghanistan det siste året, og hvilke råd har i denne forbindelse blitt gitt til Forsvarets ledelse? Hvordan har disse råd vært behandlet av forsvarsledelsen og av statsråden?

Det siste året er det ikke kommet frem nye vurderinger fra den medisinsk ansvarlige av legeberedskapen i Afghanistan som avviker fra FSANs vurdering av 13. januar 2006. Det har hele tiden vært stort fokus på å sikre tilfredsstillende legedekning i Afghanistan, i tråd med de medisinske vurderinger som var gjort. Når det gjelder legedekningen mer konkret henvises det til svar på spørsmål 13.

FSAN har siden oppstarten av planleggingen knyttet til Norges engasjementet i Nord-Afghanistan våren 2004 gitt en klar anbefaling om hvordan sanitetstjenesten for norske styrker skulle organiseres. Denne anbefalingen samsvarte med NATOs retningslinjer for sanitetstjenesten og innebar at norske styrker skulle ha tilgang til robuste rolle 1 tjenester, og sikres tilgang til rolle 2 tjenester innen de gitte tidsnormer. På grunn av terreng, klima osv. betydde dette at et spesielt fokus måtte være på å sikre tilgang til en medisinsk evakuering både langs bakken og i luften.

Sanitetsløsningen i Afghanistan er et resultat av en helhetsvurdering der Forsvaret tar hensyn til hva som finnes av tilgjengelige ressurser, trusselbildet og andre operative forhold. Nåværende løsning bygger på forsvarssjefens operative krav til PRT Meymaneh utgitt i mai 2005, forsvarssjefens operative krav av desember 2005 i forbindelse med flyttingen av vårt hovedbidrag fra Kabul til Mazar-e-Sharif, og justeringer gjort som følge av sjef FSANs vurdering av sanitetstjenesten i PRT Meymaneh, datert 13. januar 2006. Sjef FSANs vurdering innebar etablering av ett rolle 2 sykehus i Mazar-e-Sharif og ett kirurgisk team i PRT Meymaneh. Oppdrag om oppsetting av et slikt kirurgisk team ble gitt av FD til Forsvarsstaben 25. januar 2006, med krav om iverksetting innen 30. juni 2006.

Parallelt med dialogen mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser forsvarssjefen at han påla FSAN å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006.

FD og forsvarsledelsen har også vært kjent med de ulike utfordringer som har vært knyttet til rekrutteringen av leger. Over tid er det gjennomført en rekke tiltak, også interdepartementalt, for å ivareta rekrutteringen av leger til utenlandsoperasjoner. FSAN har også siste år tatt opp forhold vedrørende lønnsbetingelser og forsikringsvilkår for leger i utenlandsoperasjoner med overordnet myndighet. Saker som har vært fremmet fra FST til Forsvarsdepartementet gjelder anbefaling om etablering av et erfaringstillegg for leger i internasjonale operasjoner. Henvendelsen ble imøtekommet av Forsvarsdepartementet høsten 2006. Når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår har Forsvarsstaben forhandlingsfullmakter i h t hovedtariffavtalen generelt, mens Forsvarsdepartementet har forhandlingsfullmakter for tjenestegjøring i utenlandsoperasjoner. Dette gjelder også for leger i utenlandstjeneste. Forsvarsdepartementet forholder seg til Forsvarsstaben i tariffspørsmål. Uavhengig av prosedyren ovenfor har FD, på grunnlag av tilgjengelig dokumentasjon, trått inn i den utvidede forsikringsavtalen mange leger har inngått via Den norske legeforening (DNLF). Ordningen innebærer at forsikringsvilkårene for leger under utenlandsoperasjoner opprettholdes på minst samme nivå som under yrkesutøvelse i Norge. Ordningen gjelder midlertidig og inntil en helhetlig og langsiktig avtale er på plass mellom Forsvarsdepartementet og DNLF.

Spørsmål 9: Når tok statsråden kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet og Den norske legeforening for å få fortgang i arbeidet med å skaffe nok leger og legespesialister til oppdraget i Afghanistan?

Jeg hadde et møte med Helse- og omsorgsministeren 12. november 2007 om legerekrutteringen til Afghanistan. Dette møtet la grunnlaget for møter på embetsnivå allerede 13. og 19. november 2007. Problemstillingen, spesielt knyttet til en eventuell utvidelse av den såkalte Ullevål-avtalen, vil bli fulgt opp med nye møter i desember. Jeg kan opplyse om at vi allerede nå kan utvide ordningen til flere sykehus.

Mitt møte med presidenten for Den norske legeforening fant sted 14. november. Dette var min første kontakt med DNLF, og det var vesentlig for å komme i rask dialog om den avtalen som ble inngått allerede 18. november. Samarbeidet med DNLF i denne saken har vært meget godt og borger for at vi også finner frem til bærekraftige tiltak som vil virke etter 1. april 2008. Det har i tillegg blitt avholdt møter mellom FD og DNLF på embetsnivå om dette sakskomplekset sommeren 2007.

Spørsmål 10: I hvilket tidsrom hadde Norge feltsykehuset i Mazar-e-Sharif?

Norge hadde ansvaret for rolle 2 feltsykehuset i Mazar-e-Sharif fra 15. mars 2006 - 15. mars 2007.

Spørsmål 11: Foreligger det noe skriftlig om enigheten mellom Forsvarsdepartementet og Den norske legeforening m.fl. om å gjøre tjenesten mer attraktiv, særlig for leger?

I så fall ber vi om å få dette tilsendt.

Avtalen som ble inngått med DNLF18. november 2007 legger hovedvekt på rekruttering av et antall kirurger i tidsrommet 20. november 2007 - 1. april 2008. Som opplyst i redegjørelsen til Stortinget 22. november 2007 er dette en avtale om en kollektiv leveranse av høyt kvalifiserte helsetjenester. Protokollen avgrenser seg derfor i hovedsak til å regulere tjenestevilkårene for de kirurger som omfattes av avtalen, herunder lønns- og arbeidsvilkår samt for­sikringsordninger. FDs iverksettingsbrev og protokollen følger vedlagt. Siden dette ikke er en ordinær tariffavtale, er deler av protokollen, i h t avtale med DNLF, unntatt offentlighet i h t Offentlighetslovens § 6.1.2.a. For å gjøre tjeneste i militære operasjoner utenlands i fremtiden mer attraktiv for medisinsk fagpersonell, forplikter DNLF seg i protokollens pkt. 13 til å arbeide for at denne tjenesten gjøres meritterende.

Spørsmål 12: Når ba Statens helsetilsyn (Lars Hanssen) om at helsetjenesten for de norske soldatene i Afghanistan ble underordnet helsetilsynets tilsynsansvar?

Er loven uklar på dette området, og er det riktig som VG skriver 21. november i år at ingen har ansvaret?

I brev fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) av 19. oktober 2007, bad HOD om et møte med Forsvarsdepartementet for å avklare om Statens helsetilsyn bør føre tilsyn med Forsvarets helsetjenester i utlandet. Foranledningen for dette var at Statens helsetilsyn hadde tatt opp dette spørsmålet med HOD i brev til departementet av 29. juni 2007.

HOD og FD avholdt et møte om denne saken 21. november i år. Statens helsetilsyn og FSAN var også representert ved møtet. HOD konkluderte med at nåværende lovgivning ikke gir Helsetilsynet tilsynsansvar med Forsvarets helsetjenester i utlandet. Planlegging av helsetjeneste, som skjer i Norge i forbindelse operasjoner i utlandet, antas imidlertid å kunne være underlagt Helsetilsynets tilsynsansvar.

Forsvarets sanitet har i dag selv tilsynsansvaret med disse tjenestene. Etter FDs syn er det behov for en klargjøring og revisjon på dette området. Behovet for eventuell forankring i lovverket og muligheten for eksternt tilsyn må også vurderes i forbindelse med dette arbeidet.

Tiltaket er gitt prioritet i Forsvarsdepartementet, og dialogen med HOD, Helsetilsynet og Forsvarets sanitet fortsetter.

Spørsmål 13: Når ble det første gang rapportert om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan?

De første norske styrkene var på plass i PRT Meymaneh i juni 2004, den gang under britisk ledelse.

I april 2004 rapporterte FOHK til Forsvarsstaben at sanitetstjenesten i PRT Meymaneh ikke fullt ut tilfredsstilte retningslinjene i NATOs gjeldende policydokumenter. Dette ble gjentatt av FSAN overfor Forsvarstaben i august samme år. FSAN konkluderte likevel med at PRTet i Meymaneh kunne understøttes sanitetsmessig dersom ressurser ble stilt til rådighet. I forbindelse med at Norge skulle overta ledelsen av PRTet 1. september 2005, stilte Forsvarssjefen 30. mai 2005 krav om en styrket sanitetstjeneste i form av en kirurg og en anestesisykepleier. Dette ville medført en styrking av det akuttmedisinske tilbudet til personellet i Meymaneh. Da Norge overtok ledelsen av PRT Meymaneh, ble sanitetstjenesten likevel videreført på tilsvarende nivå som britene hadde. Imidlertid ble det stilt strengere krav til akuttmedisinsk kompetanse til sanitetspersonellet som tjenestegjorde i Meymaneh.

Første gang informasjon om legemangel og problemer knyttet til rekruttering av medisinsk personell i Afghanistan kom opp var i forbindelse med avgjørelsen om å forlenge oppdraget til Kirurgisk enhet i Kabul våren 2004 med en måned. Oppdraget ble avsluttet i mars 2004. FD ble sommeren 2005 gjort kjent med utfordringer knyttet til rekrutteringen av leger til Afghanistan. Mangler i legebemanningen i Nord-Afghanistan ble på nytt adressert av FSAN 14. november 2005 overfor FOHK. FD ble formelt informert i møte mellom FD, FSAN og Forsvarsstaben i januar 2006, der tema var etablering av en utvidet rolle 1 kapasitet i PRT Meymaneh. Her ble det påpekt at det ville bli vanskelig å rekruttere kirurgisk ekspertise over tid. Dette skyldes den store økningen i antall legestillinger i operasjoner i utlandet som skulle besettes siden begynnelsen av 2005 (3 legestillinger i 2005 og 10-11 legestillinger i 2006), samt det faktum at å rekruttere spesialister til et slikt team utenfor et etablert sykehus tradisjonelt har vært komplisert da det er vanskelig å opprettholde kompetanse og sertifisering. FSAN konkluderte med at dersom man skulle ha en tilfredsstillende medisinsk dekning i Meymaneh, måtte man etablere et komplett kirurgisk team med støttepersonell som rullerte med personell fra det norske feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Denne dialogen munnet ut i et oppdrag fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsstaben i slutten av januar 2006 om å styrke sanitetstjenesten i Meymaneh.

Forsvarssjefen opplyser at han i samme periode kom med flere pålegg til FSAN om å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006.

2.2 Spørsmål fra Stortingets kontroll og konstitusjonskomité, datert 23. november 2007

Før jeg svarer konkret på de spørsmål som er stilt, ønsker jeg å knytte noen generelle kommentarer til Genèvekonvensjonene og norske styrkers praktisering av disse.

Det er ingen tvil om at sanitetspersonell kan være bevæpnet. Konvensjonene oppstiller ikke et klart forbud mot bruk av maskingevær til selvforsvar, men det er likevel lagt til grunn fra Den internasjonale røde kors-komiteens (ICRC)praksis og i statspraksis at konvensjonene forutsetter at sanitetspersonell kun kan utstyres med lette håndvåpen ("light individual weapons"). Dette ble uttrykkelig forutsatt i første tilleggsprotokoll (som Norge er part i), for så vidt gjelder sivilt sanitetspersonell. Beskyttelsen og oppgavene er de samme for både sivilt og militært sanitetspersonell, og det er derfor ingen grunn til å ha ulike regler for de to personellgruppene. Tvert om vil det å utstyre militært sanitetspersonell med tunge våpen som MG-3 sette beskyttelsesregimet og respekten for det røde korset i fare. Det er derfor norsk syn at sanitetspersonell ikke skal utstyres med MG-3. Dette synet er også reflektert i forsvarssjefens retningslinjer fra 8. mars 2004 som sier at sanitetspersonell kun kan utstyres med "håndvåpen", og i FOHK sin ordre av 30.oktober 2007. Militært personell plikter å forholde seg til gjeldende regler på dette området.

Til tross for dette har det, som FD nylig har blitt kjent med, vært ulik tolkning av regelverket og dermed har det fått utvikle seg en annen praksis på dette området ved våre avdelinger i Afghanistan. Jeg kommer nærmere tilbake til bakgrunnen for at denne praksis har utviklet seg.

Spørsmål 1: I hvilken grad og hvor lenge har forsvarsministeren kjent til at leger i tjeneste i Afghanistan har blitt brukt til å bemanne mitraljøser?

Da FOHK ble kjent med denne bruken ble den øyeblikkelig korrigert i egen ordre fra FOHK til den norske kontingentsjefen (NCC). Ordren er datert 30. oktober 2007.

Jeg ble først kjent med saken gjennom media 22. november 2007.

NCC presiserer at ingen leger har blitt nyttet til å bemanne 12,7mm mitraljøser, men at de har bemannet maskingevær (MG-3). Disse har vært fastmontert på sanitetskjøretøy og andre feltkjøretøy av typen Mercedes Benz.

I henhold til Retningslinjer for praktisering av Genèvekonvensjonenes bestemmelser om sanitetspersonell fra fungerende forsvarssjef av 8. mars 2004 og FOHK sin ordre datert 30.oktober 2007 kan sanitetspersonell oppsettes med håndvåpen til bruk i selvforsvar. Sistnevnte retningslinjer presiserer at i henhold til Genèvekonvensjonene vil det ikke være mulig å bruke sanitetspersonell, herunder leger, til oppgaver som patruljering, vakthold eller bemanning av avdelingsvåpen (MG, 12,7 eller lignende). Håndvåpen er normalt definert til å inkludere pistol, maskinpistol, gevær og rifle.

Dette er i overensstemmelse med statspraksis og den forståelsen en rekke andre statsparter til Genèvekonvensjonene tillegger regelverket, samt i tråd med ICRC.

Jeg vil også legge til at utkast til "Forsvarssjefens direktiv for praktisering av enkelte folkerettslige forpliktelser knyttet til Forsvarets sanitetspersonell, sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes av saniteten" som nå er sendt på høring er i tråd med denne forståelsen. Jeg kommer nærmere tilbake til dette utkastet i 2.2 spørsmål 5.

Det legges stor vekt på utdanning innen krigens folkerett på alle nivå i Forsvaret. Det er følgelig stor bevissthet omkring folkerettslige problemstillinger blant våre offiserer. Folkerett inngår også som en sentral del av den misjonsspesifikke oppøvingen før styrkene sendes ut. I denne sammenheng vil jeg ogsåfremheve det gode og tette samarbeidet med Norges Røde Kors.

Spørsmål 2: Hvor lenge og i hvilket omfang har dette pågått?

På forespørsel opplyser FOHK at bruken av leger til å bemanne MG-3 maskingevær på sanitetskjøretøy og andre feltkjøretøy har pågått siden QRFen ble etablert første gang i Mazar e-Sharif 15. mars 2006.

Spørsmål 3: På hvilket nivå ble det beordret/gitt grønt lys til at leger skal være bevæpnet på denne måten?

Verken jeg, forsvarssjefen eller sjef FOHK har på noe tidspunkt akseptert at leger eller annet sanitetspersonell skal bemanne avdelingsvåpen. FOHK opplyser at beslutningen om å la leger og annet sanitetspersonell bemanne avdelingsvåpen er tatt på avdelingsnivå.

Spørsmål 4: Hva har vært hensikten/formålet med at leger har vært oppsatt med denne typen våpen, og er dette vanlig praksis i slike operasjoner?

Det må gjentas at verken jeg, forsvarssjefen eller sjef FOHK på noe tidspunkt har akseptert at leger eller annet sanitetspersonell skal bemanne avdelingsvåpen. Det må dessuten presiseres at leger og annet sanitetspersonell ikke skal være oppsatt med MG-3 maskingevær eller andre avdelingsvåpen som personlige våpen.

FOHK har opplyst at praksis er begrunnet i særlig to forhold. For det første har denne praksis vært begrunnet med at den har vært en hensiktsmessig måte å operere på. For det andre har begrunnelsen vært ønsket om å utnytte det personell som til enhver tid har vært tilgjengelig for å oppnå best mulig sikring.

Spørsmål 5: Det er også opplyst at Forsvaret nå vil stanse denne praksisen. Hva er begrunnelsen for dette?

Forsvaret har nå stanset den praksis som har utviklet seg. Det er flere årsaker til dette. Det er for det første svært viktig å ivareta integriteten til vårt sanitetspersonell for ikke å undergrave deres sikkerhet og respekten for røde kors-emblemet. Vi må derfor være meget tydelige på at folkeretten etterleves i all vår virksomhet. Videre har vi som rolle å drive opplæring av Afghan National Army (ANA) i bl.a. Genevekonvensjonene. Det blir dermed ekstra viktig å fremstå som gode eksempler.

FOHK har gjennom den nevnte ordre fra 30.oktober 2007 innskjerpet praksisen.

Forsvarssjefen initierte sommeren 2007 et arbeid med et nytt direktiv på dette området som enda tydeligere skal klargjøre den offisielle norske forståelsen av konvensjonene, samt fjerne eventuell tvil om spørsmålet der det nå er avdekket ulik forståelse. Direktivet forventes utgitt i nær fremtid. Fra dette utkastet til "Forsvarssjefens direktiv for praktisering av enkelte folkerettslige forpliktelser knyttet til Forsvarets sanitetspersonell, sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes av saniteten" vil jeg trekke frem følgende bestemmelser, som regulerer hvilke våpentyper sanitetspersonell kan bære og benytte og til hvilket formål:

• Sanitetspersonell kan kun bære og bruke håndvåpen, som inkluderer pistol, maskinpistol og rifle. Håndvåpenet skal kun nyttes i selvforsvarsøyemed.

• Sanitetstransporter skal ikke utrustes med avdelingsvåpen, typisk MG-3, eller andre, tyngre våpen. Det er tillatt å benytte følgekjøretøy som er bevæpnet med slike våpen for å beskytte og/eller sikre slike transporter, syke og sårede, sanitetspersonell og materiell benyttet av saniteten.

• Sanitetspersonell skal ikke beordres til væpnet vakt, med unntak for vakthold av syke og sårede, sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes av saniteten. I disse tilfellene skal det utarbeides egen vaktinstruks som ivaretar de spesielle folkerettslige reglene for sanitetspersonell.

• Etter nærmere ordre fra Fellesoperativt hovedkvarter kan beskyttelsesemblemet beordres tatt av. Dersom emblemet beordres tatt av, kan ikke emblemet settes på igjen før ved skifte av kontingent eller tilsvarende.

Når det gjelder helikopterstøtte for medisinsk evakuering knyttet til de norske styrkene i Nord-Afghanistan kan følgende opplyses:

Tyskland bidrar med 2 CH-53 helikopter som er spesielt utrustet for MEDEVAC. I tillegg har Tyskland 3 til 4 helikoptre av samme type beregnet for normale transportoppdrag. Denne kapasiteten er tilbudt alle styrker i nordregionen. Helikoptrene har lang rekkevidde og er meget godt utrustet for formålet. De har i utgangspunktet restriksjoner som girbegrensninger for flygning i mørke, og har begrensninger når det gjelder landinger utenfor klarerte områder. Disse helikoptrene har vært til stede så lenge Norge har hatt personell i nord Afghanistan. Helikoptrene har vært stasjonert i Termez i Uzbekistan rett nord for Mazar e-Sharif.

De tyske helikoptrene ble i november 2007 flyttet til Camp Marmal i Mazar e-Sharif. Dette har ikke medført noen endring i kapasitet bortsett fra at evakueringstiden til og fra Meymaneh har blitt redusert med 10 til 20 minutter. Rekkevidden har naturlig nok også økt tilsvarende. De tyske helikoptrene er fortsatt underlagt de samme restriksjonene som tidliger, men har erfaringsmessig så langt stilt opp i kritiske situasjoner når det er anmodet om dette.

Regjeringen har besluttet å forsterke det norske bidraget i PRT Meymaneh med 3 helikopter av typen Bell 412 i løpet av første kvartal neste år. Planleggingen tilsier at helikoptrene vil være operativ senest 1. april 2008. Helikoptrene vil redusere evakueringstiden for personellet i Meymaneh betraktelig.

3. Dokumentasjon

Komiteen ber avslutningsvis om å få tilsendt til sammen 13 dokumenter/dokument-samlinger. I tillegg kommer dokumentet som komiteen etterspør i spørsmål 11.

Dokumentene følger som vedlegg nummerert i samsvar med komiteens anmodning. Når det gjelder det etterspurte brevet av 26. mars 2006 fra Forsvarets sanitet til Forsvarssjefen og Forsvarsstaben, er vi usik­re på hvilket konkret brev det gjelder. Når dette er avklart, vil brevet bli ettersendt.

Når det gjelder korrespondansen mellom forsvarssjefen og generalmajor Rosén vedrørende permisjon/ikke permisjon er det vedlagt en e-post. Dette er det eneste Forsvarsstaben har klart å fremskaffe i saken. Vi vil foreta nærmere undersøkelser for om mulig å fremskaffe ytterligere dokumentasjon på denne direkte korrespondansen.

Uten vedlegg er dette skrivet UGRADERT.