En bredt anlagt levekårsstudie som
nylig er gjennomført for Oslo kommune, viser at de fleste synes
de har det godt eller svært godt. Likevel er et av Oslos
kjennetegn de store forskjellene i levekår og inntekt.
Her finnes grupper som både har landets beste og landets
vanskeligste levekår. Forskjellene tegner seg skarpere
enn i resten av landet både når det gjelder helse,
boligstandard, utdanningsnivå, arbeidsdeltakelse, inntekt
og bruk av sosiale tjenester. Byen har størst andel innbyggere
med innvandrerbakgrunn i landet, og flere innvandrergrupper har
særlig dårlige levekår, noe som bidrar
til de store ulikhetene i Oslo. Inntektsnivået for hele
Oslo ligger høyt i landsmålestokk, bl.a. fordi
byen har en gruppe med svært høye inntekter, men
byen har også mange med lave inntekter. Også Oslo
kommune har gode inntekter. Enkle sammenlikninger viser at kommunens
tilbud av velferdstjenester ligger på gjennomsnittet i
Kommune-Norge. Levekårsforskjellene for Oslo-regionen sett
under ett likner mer på hele landet. Oslo er Norges annerledesby.
Regjeringens mål er å redusere
forskjeller i inntekt og levekår. Kommunene har ansvar
for å løse en rekke av velferdssamfunnets sentrale
oppgaver i sitt lokalsamfunn. Nasjonal økonomisk politikk,
arbeidsmarkedspolitikk og skatte- og trygdesystem skal spille en
sentral rolle for å nå målet - også i
hovedstaden der noen av utfordringene er størst.
De nasjonale målene - god livskvalitet,
like muligheter for alle og en rettferdig fordeling av levekår
- gjelder i storbyen som i andre kommuner. Regjeringens politikk
for å utvikle en sterk kommunesektor er et viktig bidrag
til at kommunene kan løse velferds- og utviklingsoppgavene som
de har ansvar for.
Regjeringen erkjenner samtidig at enkelte av
de levekårsutfordringene som er beskrevet i meldingen har
en karakter og et omfang som kan kreve en særlig statlig
innsats som det er vanskelig å finne rom for innenfor ordinære
kommunale rammer. Regjeringen bidrar derfor til tiltak for bedre
levekår i særlig utsatte områder, slik som
satsingen i Groruddalen og Søndre Nordstrand.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
vurdere om det er
særskilte kostnader i velferdspolitikken og andre utfordringer
som ikke fanges godt nok opp gjennom inntektssystemet
ha en tett dialog med hovedstadsregionens
aktører (Oslo kommune og øvrige kommuner) om situasjonen,
utfordringene og erfaringene i arbeidet med å forbedre
levekårene og redusere forskjellene.
være særlig opptatt av
at tiltakene og strategiene innenfor nasjonale satsinger har et
omfang og en innretting som tar hensyn til at de er særlig
viktige i Oslo og hovedstadsregionen. Det gjelder;
Handlingsplan
mot fattigdom
Handlingsplan for integrering og inkludering
av innvandrerbefolkningen
St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi
for å utjevne sosiale helseforskjeller
Nasjonal strategi mot ulikhet i utdanning
Barnehageløftet og tiltaksplan
for rekruttering av førskolelærere til barnehagesektoren
Strategi for likeverdig opplæring
i praksis! 2007-2009
St.meld. nr. 16 (2006-2007) … og
ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring
St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd
og inkludering.
I meldingen pekes det også på at
frivillige organisasjoner gjør et viktig sosialt arbeid.
Det er derfor et mål å legge til rette for et
mangfold av frivillige organisasjoner og sammenslutninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, tar meldingens orientering til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at hovedstadsmeldingen dokumenterer
at inntektsnivået, velstandsnivået og inntektsveksten
i Oslo-regionen er over landsgjennomsnittet, samtidig som Oslo-regionen
har betydelige utfordringer knyttet til integrering, fattigdom og
rus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Regjeringen i forbindelse
med kommuneproposisjonen for 2009 skal legge frem forslag til endringer
i inntektssystemet for kommunene. I det såkalte Sørheim-utvalget
har regjeringspartienes representanter gått inn for endringer
i inntektssystemet som vil ha dramatiske konsekvenser for Oslo.
De årlige tapene i inntekter som følge av en mer
radikal skatteutjevning og fjerningen av tilbakeføringen
av selskapsskatten, vil utgjøre betydelig mer enn de statlige
bidragene til ulike prosjekter som omtales i denne meldingen. Disse
medlemmene vil advare sterkt mot å svekke Oslos
muligheter til å selv håndtere de utfordringene
byen har som hovedstad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
tar meldingens orientering til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Høyre/Fremskrittsparti-byrådet
har lagt fram en aktiviseringsmelding der en har et spesielt fokus på innvandrerkvinners
manglende deltakelse i arbeidslivet og i det norske samfunnet for øvrig. Innvandrerkvinner
har en mye lavere yrkesdeltakelse enn etnisk norske kvinner, og
over halvparten av kvinnene fra Somalia og Pakistan har lite eller
ingen kontakt med personer fra andre verdensdeler ifølge
FAFOs rapport "levekår på vandring". Disse
medlemmer viser til at byrådet i Aktiviseringsmeldingen
derfor foreslår at alle som mottar sosialhjelp, skal delta
i arbeidstrening eller norskopplæring. Dette vil bidra
til at innvandrerkvinner har mulighet å bli mer selvstendige.
Deres situasjon er veldig viktig for å lykkes med integrering
av barna. Hvis foreldrene kan norsk, er det mer sannsynlig at barna
lærer norsk før de begynner på skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at fattigdom i Oslo først og fremst er et problem blant
de ikke-vestlige innvandrere i byen. Disse medlemmer mener det
må legges til rette for at regelverket endres slik at kvoteflyktinger
og personer som har fått opphold på bakgrunn av
asylsøknad, og som bosettes i andre kommuner, blir straffet økonomisk hvis
de flytter til Oslo uten å være økonomisk selvhjulpne.
Kravet om å ta en pause i innvandringen til Oslo støttes
av mange innvandrere. Ifølge FAFOs rapport om levekårene
i Oslo, "levekår på vandring", er 76,6 pst. av
pakistanerne og 88,1 pst. somalierne i byen helt eller delvis enig
i at det er for mange innvandrere i Oslo.
Disse medlemmer viser for øvrig
til St.meld. nr. 9 (2006-2007) og Innst. S. nr. 148 (2006-2007)
når det gjelder innføringen av kvalifiseringsprogram
og kvalifiseringsstønad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2007-2008) der flertallet under
de generelle merknadene om boligpolitikken uttaler:
"Flertallet mener en mer bevisst og strategisk boligpolitikk
må skje i trekanten kommune, boligkooperasjon og Husbanken."
Om utleieboliger uttalte flertallet blant annet:
"Flertallet mener det i tillegg til generelle virkemidler
må tilbys bedre finansieringstilbud for bygging av utleieboliger.
Om lag 20-25% av husholdningene bor til enhver tid i leieboliger. Behovet
for flere utleieboliger er stort. Og blant annet de økende
ungdomskullene de nærmeste årene vil øke
etterspørselen på leiemarkedet. Både
kommuner og boligkooperasjonen må få større
ansvar for at det blir lagt til rette for og bygget flere utleieboliger."
Tilskudd til utleieboliger er prioritert innenfor boligtilskuddet.
Det gis hvert år tilskudd til mellom 700 og 1 000
utleieboliger for vanskeligstilte. Boligkooperasjonen var tidligere
tungt inne i byggingen av utleieboliger for ungdom, men har de siste årene
bl.a. på grunn av målrettingen av tilskuddene
mot de mest vanskeligstilte gruppene, som rusmiddelmisbrukere og bostedsløse,
i stor grad trukket seg ut.
Om opprustning av den eldre boligmassen uttalte
flertallet i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2007-2008):
"Flertallet viser til at den eldre boligmassen trenger
fornying og opprustning, særlig for å møte
den kommende eldrebølgen. For å stimulere til økt
aktivitet må Husbanken disponerer flere midler rettet inn
mot fornying av den eldre boligmassen, herunder etteretablering
av heis."
Flertallet har merket seg at
aldersgruppen 20 til 30 år i Norge vil øke med
om lag 100 000 i Norge fram til 2020. Denne utviklingen
vil øke etterspørselen etter boliger som passer
for denne aldersgruppen. Flertallet mener dette tilsier
at det i gjennomgangen av de boligpolitiske virkemidlene må legges
vekt på en egen ungdomsstrategi spesielt med tanke på situasjonen
i Oslo og andre storbyer.
Flertallet vil også peke
på at i overkant av halvparten av befolkningen i Oslo over
16 år er aleneboende. I inntektsstatistikken finner vi halvparten
av de aleneboende blant den fjerdedelen som har de laveste inntektene.
Boligutgiftene for de aleneboende har økt med 40 pst. siden
1987. Flertallet mener det er godt dokumentert at
de boligpolitiske virkemidlene i større grad enn nå må innrettes
mot yngre aleneboende med dårlig økonomi.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at andelen bostedsløse
i hovedstaden er anslått til ca. 1 500 av ca.
5 000 totalt på landsbasis. Bolig er en nødvendig
forutsetning for sosial og økonomisk deltakelse. Bostedsløsheten
kan bare løses i et tett samarbeid mellom kommune, stat
og andre aktører, herunder boligsamvirket, frivillige organisasjoner,
private utbyggere ol. Dette flertallet vil understreke
det uverdige i at så mange lever uten fast bolig. Det må derfor
settes inn tiltak for å fjerne bostedsløsheten. Dette
flertallet mener det må inngås forpliktende
samarbeid mellom kommunen og staten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at Husbanken på statlig
side vil være en sentral aktør som forvalter av
ulike støtte- og tilskuddsordninger spesielt rettet inn mot
utleieboliger.
Flertallet mener at en god bolig
har stor betydning for både helse og trivsel for den enkelte,
og for integrering av forskjellige grupper i samfunnet. Boligtilbudet
bør være variert og tilpasset ulike befolkningsgrupper,
aldersfaser og byområder. Arbeidet med å utvikle
boliger for grupper med særlige behov må fortsette. Flertallet mener
utbyggere bør utfordres til å bygge boliger med
fellesfunksjoner og servicetilbud. Flertallet viser
til at befolkningsveksten i Oslo gjør at det er et stort
behov for flere boliger. Flertallet mener at utbyggingen
ikke må skje på bekostning av grønne
lunger og friarealer. Større og tettere utbygging
bør vurderes i tilknytning til kollektiv- og trafikknutepunkter. Flertallet viser
til at Oslo har en høy andel én-personhusholdninger.
Det må tilrettelegges boliger for disse. For unge i etableringsfasen
bør det være tilbud om små boliger. Kommunen
må aktivt bruke Husbankens låneordninger til unge mennesker.
Flertallet mener støtteordninger
til byfornyelse i privat regi og rehabilitering av boliger må gjennomgås
og tilpasses dagens behov. Det bør tilstrebes universell
standard. Heis i eldre bygårder vil gi bevegelseshemmede
og eldre bedre boligtilbud og mulighet til å bli boende
i egen bolig. Brannsikring av boliger må prioriteres.
Flertallet viser til at uteområder
og gårdsrom i tette byområder er viktige for miljø og
trivsel, og har samme funksjon som hager i villastrøk.
Opparbeidelse av gårdsrom til "byhager" vil øke grøntandelen
i boområdene. Det bør stimuleres til opparbeidelse
av felles gårdsrom.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at hovedstaden på grunn av boligmassens
sammensetning har spesielt store utfordringer når det gjelder å møte
eldrebølgen. Det mest treffsikre virkemiddel er bygging
av heis i eldre bygårder. Dette flertallet viser
til at flertallet i budsjettet for 2008 avsatte 5 mill. kroner til prosjektering
av heis i eksisterende boligbygg. Dette flertallet vil
understreke at bevilgningen forutsetter et tett samarbeid mellom
kommunen og Husbanken både for prosjektering og også når
det gjelder gjennomføring.
Dette flertallet viser til Statistisk
sentralbyrås analyse "Levekår og flyttemønster
i Oslo indre øst" fra 2006, der det blant annet konkluderes med
følgende når det gjelder kommunale boliger:
"Den mest negative
siden ved levekårsutviklingen på boligsiden i
Oslo indre øst er bomiljøet i de kommunale gårdene.
Bomiljøet beskrives fra flere hold som mer utrygt enn før.
I de kommunale boligene har det vært
en tendens til økende konsentrasjon av de vanskeligst stilte.
I forhold til oppvekstmiljø kan
de også pekes på vel 2500 barn og unge bosatt
i slike boliger."
Dette flertallet deler meldingens
syn om at problemene i Oslo indre øst har et omfang og
en karakter som krever statlig innsats i samarbeid med kommunen. Dette
flertallet mener derfor at det må etableres samarbeid
med kommune og stat som på en systematisk måte
kan forbedre bomiljøet i de kommunale gårdene.
Innenfor rammene av et slikt samarbeid må beboere, bydeler,
organisasjoner og institusjoner trekkes aktivt inn, slik at det
kan dras nytte av den kunnskap og de erfaringer som finnes. Dette flertallet mener
det må iverksettes ulike tiltak som:
Etablering av vaktmestertjeneste
i hvert boområde, som i tillegg til å ivareta
det fysiske bomiljøet, også kan tillegges oppgaver
for det sosiale miljøet.
Individuell booppfølging for personer
som trenger botrening og hjelp til å fungere i et bomiljø.
Flere og varierte møteplasser
for beboerne.
Spesielle tiltak rettet mot familier med
barn som bor i belastede miljøer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at boligmarkedet i Oslo er preget
av høyt prisnivå og stor omsetning, og at høye
boutgifter for lavinntektsgrupper kan bety at inntektene ikke strekker
til for livsopphold. Disse medlemmer påpeker
at det i Norge og Oslo-regionen er et fritt boligmarked der prisene
reguleres av tilbud og etterspørsel, og at prisene øker
når nybyggingen ikke greier å holde følge
med økt innflytting. Disse medlemmer ønsker
at flest mulig skal ha råd til å kjøpe
egen bolig, og mener det beste tiltaket for å få til
dette er en fremtidsrettet byutviklingspolitikk, slik at det gradvis
kan bli en sunnere balanse mellom tilbudssiden og etterspørselssiden
i boligmarkedet.
Disse medlemmer påpeker
at ved å legge til rette for økt nybygging, og
derved også lavere priser, ville bostedsløse lettere
kunne etablere seg på boligmarkedet, uten behov for bevilgninger
over statsbudsjettet til dette formål.
Disse medlemmer viser til at
Norge i stor grad har eierboliger sammenlignet med andre land. Dette
er et resultat av det fokus norsk boligpolitikk har hatt på eierskap
siden krigen, gjennom ulike eierformer som selveie, sameie og borettslag.
Dette er en viktig årsak til mindre sosiale problemer og
bedre bomiljøer enn i andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at representanten Per-Willy Amundsen i Stortinget 4. oktober
2007 i et spørsmål til kommunalministeren påpekte
at Regjeringen på den ene siden sier de vil bygge boliger
til bostedsløse, og på den annen side har innført
byggeforskrifter som gjør det 15 pst. dyrere å bygge
nytt. Disse medlemmer er videre skuffet over at kommunalministeren
avkreftet at det vil bli tatt initiativ til byggeforskrifter som gjør
det billigere å bygge nytt.
Disse medlemmer er imot krav
om en bestemt fordeling mellom store og små leiligheter, og
viser til at slike krav er fordyrende og fører til redusert
nybygging. Disse medlemmer viser videre til sin merknad
i Innst. S. nr. 231 (2006-2007) om heiskrav, hvor disse medlemmer er negative
til heiskrav i nye flerbolighus med tre eller flere etasjer fordi
kravet vil gjøre det dyrere å bygge nye boliger. Disse
medlemmer vil dessuten gå imot et opplegg hvor
folk i noen bydeler i Oslo får gratis heis mens folk i
andre bydeler må betale hele regningen selv.
Disse medlemmer viser til at
83 pst. av innvandrere i Oslo eier sin egen bolig, og veldig mange
kjøpte denne boligen på 80-tallet. Dermed har
de en betydelig realisert eller urealisert verdi gjennom sine boliger.
Dessverre velger altfor mange - på tross av store barnekull
- å ikke prioritere større boliger. De investerer heller
i eiendom i hjemlandet fremfor å sikre gode nok boforhold
i Norge. Blant nyankomne flyktninger er det langt færre
som eier egen bolig. Svært mange bor i kommunale leiligheter. De
samme gruppene er også sterkt overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere.
Disse medlemmer registrerer at
i likhet med andre større byer i Europa, er visse områder
i Oslo i ferd med å få en klar dominans av ikke-vestlige
innvandrere. Dette forsterkes ved at innvandrere søker
til slike områder, samtidig som etniske nordmenn flytter
ut. Disse medlemmer mener at dersom denne utviklingen
får fortsette, så vil dette føre til
segregering snarere enn integrering. En segregert by er uheldig
for alle parter, men den er særlig negativ for byens innvandrerbefolkning. Disse
medlemmer vil fremheve at innvandrerne selv har et eget
ansvar for å bli en integrert del av byen, og at de derfor selv
aktivt må bidra til at en slik prosess blir igangsatt. Disse
medlemmer vil understreke at gjennomsnittsprisen på leiligheter
i alle områder i byen ligger langt høyere enn
de fleste andre steder i landet, og at innvandrerne som velger å bosette
seg i allerede innvandrertette områder, vanskeliggjør
sin egen integrering.
Disse medlemmer er svært
bekymret for at flere tusen ulovlige innvandrere trolig befinner seg
i Oslo. Mange av disse bor hos venner og bekjente som gjerne har
en kommunal leilighet. Dette fører ofte til overpopulasjon
og dårligere forhold hos de andre beboerne, bl.a. gjennom økt kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Oslo som landets hovedstad har landets
største rusproblemer. Det anslås at det er mellom
2 750 og 3 850 sprøytenarkomane i Oslo.
Det har vært en jevn nedgang i antall sprøytenarkomane
siden 1999. I 2005 døde 70 personer av overdose, mot 83
i 2004. Pr. 31. desember 2007 var det 1 118 pasienter
i LAR (metadon/subutex) i Oslo, og 98 på venteliste.
Legemiddelassistert rehabilitering, lavterskel helsetiltak, Gatehospitalet
og satsingen for å redusere bostedsløshet er tiltak
som kan gjøre tilværelsen mindre belastende for
rusmiddelmisbrukerne. Det vises også til prøveordning med
sprøyterom i Oslo. Gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet
skal det satses på tiltak for å bedre tilgjengelighet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener metadonbrukere ikke bare må følges opp med
behandling, men også bolig og arbeid. Det bør
etableres et værested i Oslo hvor mat, drikke, informasjon
om plikter og rettigheter og ulike behandlingstilbud er tilgjengelig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre vil bemerke at den store køen til LAR-behandling
er et like stort problem som at de som har gjennomgått
behandling, ikke følges opp. Avrusing er statens ansvar. Disse
medlemmer vil videre bemerke at det er flere væresteder for
rusmiddelavhengige i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Statens Institutt
for rusmiddelforskning (SIRUS) nå anslår antall
injiserende misbrukere i Oslo til å være 2 800-3 200.
Dette er en halvering i forhold til tidligere anslag som var på 5 000-7 000. Disse
medlemmer viser til at legemiddelassistert rehabilitering
(LAR) av over 1 000 oslobeboere har mye av æren
for dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
ogKristelig Folkeparti mener bruk av narkotika
fører til betydelige helsemessige og sosiale problemer,
både for den rusmiddelavhengige selv, for de pårørende
og for samfunnet. Det offentlige hjelpeapparatet bør derfor
ikke legge til rette for bruk av narkotika, slik ordningen med sprøyterom
i realiteten innebærer. Disse medlemmer viser
til Innst. O. nr. 86 (2006-2007) om lov om forlengelse av sprøyteromlovens
virketid. Disse medlemmer mener bevilgningen til
sprøyterom i stedet bør brukes til andre rusmiddeltiltak,
som lavterskel helsetilbud og omsorgstiltak, som har som hovedmål å redusere skadevirkningene
ved rusmiddelmisbruk, og som ikke opprettholder rusmiddelmisbruk.
I løpet av prøveperioden vil bevilgninger til
drift av sprøyterom beløpe seg til totalt 50 mill.
kroner. Disse medlemmer påpeker at ordningen
med sprøyterom også innebærer en legalisering
av narkotikabruk. Dette er klart i strid med forbud mot omsetning,
bruk og oppbevaring av narkotiske stoffer i straffelovgivningen.
FNs internasjonale narkotikakontrollbyrå, INCB, har i sin årsrapport
for 2005 påpekt at en ordning med sprøyterom heller
ikke er i overensstemmelse med FNs narkotikakonvensjoner. Byrået
ber samtidig Norge om å sørge for overensstemmelse
med disse avtalene.
Disse medlemmer mener at legemiddelassistert
rehabilitering (LAR) (metadon, subutex eller lignende) kan være
riktig for en gruppe tunge rusmiddelmisbrukere når andre
alternativer er prøvd ut. Disse medlemmer mener
det i tillegg må legges stor vekt på medikamentfri
behandling som medfører at rusmiddelmisbrukere skal kunne
bli helt fri fra rusmiddelavhengigheten. Stadig flere barn blir
født av mødre som får metadon. Mye tyder
på at barna får skadevirkninger av dette. Disse
medlemmer mener at av hensyn til barnet bør tvangsbehandling
av gravide rusmiddelmisbrukere vurderes fremfor fortsatt bruk av
metadon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener intensjonene
i rusreformen ikke er innfridd på alle områder.
Lave bevilgninger og manglende fokus på rusomsorg fra Helse
Sør-Øst, samt en manglende helhetlig behandlingskjede,
har medført at køene til behandlingsplasser har økt
og kvaliteten på rehabiliteringen har blitt dårligere.
Det medfører at mange rusmiddelavhengige mister motivasjonen
til å bli rusfri på grunn av for lang ventetid
på å få rehabilitering.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser at mangfoldet innen behandlings- og rehabiliteringsbehov
for rusmiddelmisbrukere er svekket etter rusreformen. Finansieringssystemet
ser ut til å bidra til at kommunene kun henviser til helseforetakfinansiert
behandling og ikke lenger bruker de rehabiliteringstilbudene som
drives av frivillige organisasjoner. Dette har medført
at mangfold og fleksibilitet i tjenestetilbudet er svekket og at
behandlingskøen blir lengre enn nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre etterlyser en bedre samhandling
mellom staten og kommunene både innen helsetjenesten og
rusomsorgen. For rusomsorgen spesielt gjør den mangelfulle samhandlingen
seg spesielt bemerket i Oslo, hvor utfordringene er særlig
store på grunn av et stort antall rusmiddelavhengige. Staten
har i lov unntatt helseforetakene fra å ta
initiativ til samhandling, og overlater dermed dette til kommunene.
Staten må ta initiativ til å endre dette, slik at
staten får et like tydelig ansvar for dette som kommunene. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en lovendring av
lov om helseforetak, for å sikre et likeverdig ansvar for
initiativ til og ansvar for samhandling innen helsetjenesten og
rusomsorgen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at Regjeringens lave bevilgninger
til Oslo-politiet har konsekvenser for kriminalitet knyttet til
rus. Disse medlemmer er kjent med at mange stillinger
må stå ubesatt, og at det særlig er politiets
tilstedeværelse der folk ferdes og kampen mot hverdagskriminalitet
som har blitt rammet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser alvorlig på at det sjelden slås
ned på åpenlys bruk og omsetning av narkotika,
og disse medlemmer synes det er skremmende at vi
dermed har fått områder i Oslo sentrum der narkotika
omsettes uten særlig innblanding fra politiets side. Dette
er etter disse medlemmers mening en stor utfordring
for kommunens arbeid med å hindre nyrekruttering fra ungdom
til rusmiljøet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det kun er et lite mindretall som står bak vold
i Oslo sentrum i helgene, og mange av disse har tidligere blitt
dømt for tilsvarende voldshandlinger. Det store flertallet
som benytter seg av Oslos store og varierte uteliv oppfører
seg bra, og disse medlemmer mener det blir feil å skulle
innføre en restriktiv skjenkepolitikk som rammer alle bare
fordi noen få lager bråk. Det er etter disse
medlemmers mening viktig at politiet er til stede i Oslo
sentrum i helgene, slik at de som utøver vold kan bli arrestert og
hardt straffet.
Disse medlemmer ønsker å åpne
for en prøveordning med frie åpnings- og skjenkesoner
i utvalgte områder av byen. Dette vil medføre
at de som er ute reiser hjem til forskjellige tider, og en unngår
dagens problemer som oppstår på grunn av køer
og mye folk i gatene ved stengetid. Disse medlemmer ønsker
også å utvide skjenketidene for utesteder i andre
deler av byen slik at det ikke blir den trengselen i sentrum som er
i dag.
Komiteens medlem fra Venstre vil
understreke at staten er tilnærmet monopoldriver av sykehus
og spesialisthelsetjenesten. Staten har derfor et betydelig ansvar
for dette i Oslo. Spesielt i Oslo er det behov for en gjennomgang
av funksjonsfordeling mellom sykehusene og en opprydding mellom
landsfunksjoner og lokalsykehusfunksjoner. Spesielt bør
lokalsykehusfunksjonen for Oslo tydeliggjøres og samhandlingen
mellom Oslo kommune og staten styrkes. Dette medlem viser
til forslag under pkt. 3.2.4.