3.1 Sammendrag

En bredt anlagt levekårsstudie som nylig er gjennomført for Oslo kommune, viser at de fleste synes de har det godt eller svært godt. Likevel er et av Oslos kjennetegn de store forskjellene i levekår og inntekt. Her finnes grupper som både har landets beste og landets vanskeligste levekår. Forskjellene tegner seg skarpere enn i resten av landet både når det gjelder helse, boligstandard, utdanningsnivå, arbeidsdeltakelse, inntekt og bruk av sosiale tjenester. Byen har størst andel innbyggere med innvandrerbakgrunn i landet, og flere innvandrergrupper har særlig dårlige levekår, noe som bidrar til de store ulikhetene i Oslo. Inntektsnivået for hele Oslo ligger høyt i landsmålestokk, bl.a. fordi byen har en gruppe med svært høye inntekter, men byen har også mange med lave inntekter. Også Oslo kommune har gode inntekter. Enkle sammenlikninger viser at kommunens tilbud av velferdstjenester ligger på gjennomsnittet i Kommune-Norge. Levekårsforskjellene for Oslo-regionen sett under ett likner mer på hele landet. Oslo er Norges annerledesby.

Regjeringens mål er å redusere forskjeller i inntekt og levekår. Kommunene har ansvar for å løse en rekke av velferdssamfunnets sentrale oppgaver i sitt lokalsamfunn. Nasjonal økonomisk politikk, arbeidsmarkedspolitikk og skatte- og trygdesystem skal spille en sentral rolle for å nå målet - også i hovedstaden der noen av utfordringene er størst.

De nasjonale målene - god livskvalitet, like muligheter for alle og en rettferdig fordeling av levekår - gjelder i storbyen som i andre kommuner. Regjeringens politikk for å utvikle en sterk kommunesektor er et viktig bidrag til at kommunene kan løse velferds- og utviklingsoppgavene som de har ansvar for.

Regjeringen erkjenner samtidig at enkelte av de levekårsutfordringene som er beskrevet i meldingen har en karakter og et omfang som kan kreve en særlig statlig innsats som det er vanskelig å finne rom for innenfor ordinære kommunale rammer. Regjeringen bidrar derfor til tiltak for bedre levekår i særlig utsatte områder, slik som satsingen i Groruddalen og Søndre Nordstrand.

Regjeringen vil på denne bakgrunn:

• vurdere om det er særskilte kostnader i velferdspolitikken og andre utfordringer som ikke fanges godt nok opp gjennom inntektssystemet

• ha en tett dialog med hovedstadsregionens aktører (Oslo kommune og øvrige kommuner) om situasjonen, utfordringene og erfaringene i arbeidet med å forbedre levekårene og redusere forskjellene.

• være særlig opptatt av at tiltakene og strategiene innenfor nasjonale satsinger har et omfang og en innretting som tar hensyn til at de er særlig viktige i Oslo og hovedstadsregionen. Det gjelder;

• • Handlingsplan mot fattigdom

  • Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen

  • St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller

  • Nasjonal strategi mot ulikhet i utdanning

  • Barnehageløftet og tiltaksplan for rekruttering av førskolelærere til barnehagesektoren

  • Strategi for likeverdig opplæring i praksis! 2007-2009

  • St.meld. nr. 16 (2006-2007) … og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring

  • St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering.

I meldingen pekes det også på at frivillige organisasjoner gjør et viktig sosialt arbeid. Det er derfor et mål å legge til rette for et mangfold av frivillige organisasjoner og sammenslutninger.

3.2 Komiteens merknader

3.2.1 Generelt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, tar meldingens orientering til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at hovedstadsmeldingen dokumenterer at inntektsnivået, velstandsnivået og inntektsveksten i Oslo-regionen er over landsgjennomsnittet, samtidig som Oslo-regionen har betydelige utfordringer knyttet til integrering, fattigdom og rus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at Regjeringen i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2009 skal legge frem forslag til endringer i inntektssystemet for kommunene. I det såkalte Sørheim-utvalget har regjeringspartienes representanter gått inn for endringer i inntektssystemet som vil ha dramatiske konsekvenser for Oslo. De årlige tapene i inntekter som følge av en mer radikal skatteutjevning og fjerningen av tilbakeføringen av selskapsskatten, vil utgjøre betydelig mer enn de statlige bidragene til ulike prosjekter som omtales i denne meldingen. Disse medlemmene vil advare sterkt mot å svekke Oslos muligheter til å selv håndtere de utford­ringene byen har som hovedstad.

3.2.2 Fattigdom

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar meldingens orientering til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Høyre/Fremskrittsparti-byrådet har lagt fram en aktiviseringsmelding der en har et spesielt fokus på innvand­rerkvinners manglende deltakelse i arbeidslivet og i det norske samfunnet for øvrig. Innvandrerkvinner har en mye lavere yrkesdeltakelse enn etnisk norske kvinner, og over halvparten av kvinnene fra Somalia og Pakistan har lite eller ingen kontakt med personer fra andre verdensdeler ifølge FAFOs rapport "levekår på vandring". Disse medlemmer viser til at byrådet i Aktiviseringsmeldingen derfor foreslår at alle som mottar sosialhjelp, skal delta i arbeidstrening eller norskopplæring. Dette vil bidra til at innvandrerkvinner har mulighet å bli mer selvstendige. Deres situasjon er veldig viktig for å lykkes med integ­rering av barna. Hvis foreldrene kan norsk, er det mer sannsynlig at barna lærer norsk før de begynner på skolen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at fattigdom i Oslo først og fremst er et problem blant de ikke-vestlige innvand­rere i byen. Disse medlemmer mener det må legges til rette for at regelverket endres slik at kvoteflyktinger og personer som har fått opphold på bakgrunn av asylsøknad, og som bosettes i andre kommuner, blir straffet økonomisk hvis de flytter til Oslo uten å være økonomisk selvhjulpne. Kravet om å ta en pause i innvandringen til Oslo støttes av mange innvandrere. Ifølge FAFOs rapport om levekårene i Oslo, "levekår på vandring", er 76,6 pst. av pakistanerne og 88,1 pst. somalierne i byen helt eller delvis enig i at det er for mange innvandrere i Oslo.

Disse medlemmer viser for øvrig til St.meld. nr. 9 (2006-2007) og Innst. S. nr. 148 (2006-2007) når det gjelder innføringen av kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad.

3.2.3 Bolig og bostedsløshet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2007-2008) der flertallet under de generelle merknadene om boligpolitikken uttaler:

"Flertallet mener en mer bevisst og strategisk boligpolitikk må skje i trekanten kommune, boligkooperasjon og Husbanken."

Om utleieboliger uttalte flertallet blant annet:

"Flertallet mener det i tillegg til generelle virkemidler må tilbys bedre finansieringstilbud for bygging av utleieboliger. Om lag 20-25% av husholdningene bor til enhver tid i leieboliger. Behovet for flere utleieboliger er stort. Og blant annet de økende ungdomskullene de nærmeste årene vil øke etterspørselen på leiemarkedet. Både kommuner og boligkooperasjonen må få større ansvar for at det blir lagt til rette for og bygget flere utleieboliger."

Tilskudd til utleieboliger er prioritert innenfor boligtilskuddet. Det gis hvert år tilskudd til mellom 700 og 1 000 utleieboliger for vanskeligstilte. Boligkooperasjonen var tidligere tungt inne i byggingen av utleieboliger for ungdom, men har de siste årene bl.a. på grunn av målrettingen av tilskuddene mot de mest vanskeligstilte gruppene, som rusmiddelmisbrukere og bostedsløse, i stor grad trukket seg ut.

Om opprustning av den eldre boligmassen uttalte flertallet i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2007-2008):

"Flertallet viser til at den eldre boligmassen trenger fornying og opprustning, særlig for å møte den kommende eldrebølgen. For å stimulere til økt aktivitet må Husbanken disponerer flere midler rettet inn mot fornying av den eldre boligmassen, herunder etteretablering av heis."

Flertallet har merket seg at aldersgruppen 20 til 30 år i Norge vil øke med om lag 100 000 i Norge fram til 2020. Denne utviklingen vil øke etterspørselen etter boliger som passer for denne aldersgruppen. Flertallet mener dette tilsier at det i gjennomgangen av de boligpolitiske virkemidlene må legges vekt på en egen ungdomsstrategi spesielt med tanke på situasjonen i Oslo og andre storbyer.

Flertallet vil også peke på at i overkant av halvparten av befolkningen i Oslo over 16 år er aleneboende. I inntektsstatistikken finner vi halvparten av de aleneboende blant den fjerdedelen som har de laveste inntektene. Boligutgiftene for de aleneboende har økt med 40 pst. siden 1987. Flertallet mener det er godt dokumentert at de boligpolitiske virkemidlene i større grad enn nå må innrettes mot yngre aleneboende med dårlig økonomi.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at andelen bostedsløse i hovedstaden er anslått til ca. 1 500 av ca. 5 000 totalt på landsbasis. Bolig er en nødvendig forutsetning for sosial og økonomisk deltakelse. Bostedsløsheten kan bare løses i et tett samarbeid mellom kommune, stat og andre aktører, herunder boligsamvirket, frivillige organisasjoner, private utbyggere ol. Dette flertallet vil understreke det uverdige i at så mange lever uten fast bolig. Det må derfor settes inn tiltak for å fjerne bostedsløsheten. Dette flertallet mener det må inngås forpliktende samarbeid mellom kommunen og staten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Husbanken på statlig side vil være en sentral aktør som forvalter av ulike støtte- og tilskuddsordninger spesielt rettet inn mot utleieboliger.

Flertallet mener at en god bolig har stor betydning for både helse og trivsel for den enkelte, og for integrering av forskjellige grupper i samfunnet. Boligtilbudet bør være variert og tilpasset ulike befolkningsgrupper, aldersfaser og byområder. Arbeidet med å utvikle boliger for grupper med særlige behov må fortsette. Flertallet mener utbyggere bør utfordres til å bygge boliger med fellesfunksjoner og servicetilbud. Flertallet viser til at befolkningsveksten i Oslo gjør at det er et stort behov for flere boliger. Flertallet mener at utbyggingen ikke må skje på bekostning av grønne lunger og fri­arealer. Større og tettere utbygging bør vurderes i tilknytning til kollektiv- og trafikknutepunkter. Flertallet viser til at Oslo har en høy andel én-personhusholdninger. Det må tilrettelegges boliger for disse. For unge i etableringsfasen bør det være tilbud om små boliger. Kommunen må aktivt bruke Husbankens låneordninger til unge mennesker.

Flertallet mener støtteordninger til byfornyelse i privat regi og rehabilitering av boliger må gjennomgås og tilpasses dagens behov. Det bør tilstrebes universell standard. Heis i eldre bygårder vil gi bevegelseshemmede og eldre bedre boligtilbud og mulighet til å bli boende i egen bolig. Brannsikring av boliger må prioriteres.

Flertallet viser til at uteområder og gårdsrom i tette byområder er viktige for miljø og trivsel, og har samme funksjon som hager i villastrøk. Opparbeidelse av gårdsrom til "byhager" vil øke grøntandelen i boområdene. Det bør stimuleres til opparbeidelse av felles gårdsrom.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at hovedstaden på grunn av boligmassens sammensetning har spesielt store utfordringer når det gjelder å møte eldrebølgen. Det mest treffsikre virkemiddel er bygging av heis i eldre bygårder. Dette flertallet viser til at flertallet i budsjettet for 2008 avsatte 5 mill. kroner til prosjektering av heis i eksisterende boligbygg. Dette flertallet vil understreke at bevilgningen forutsetter et tett samarbeid mellom kommunen og Husbanken både for prosjektering og også når det gjelder gjennomføring.

Dette flertallet viser til Statistisk sentralbyrås analyse "Levekår og flyttemønster i Oslo indre øst" fra 2006, der det blant annet konkluderes med følgende når det gjelder kommunale boliger:

• "Den mest negative siden ved levekårsutviklingen på boligsiden i Oslo indre øst er bomiljøet i de kommunale gårdene. Bomiljøet beskrives fra flere hold som mer utrygt enn før.

• I de kommunale boligene har det vært en tendens til økende konsentrasjon av de vanskeligst stilte.

• I forhold til oppvekstmiljø kan de også pekes på vel 2500 barn og unge bosatt i slike boliger."

Dette flertallet deler meldingens syn om at problemene i Oslo indre øst har et omfang og en karakter som krever statlig innsats i samarbeid med kommunen. Dette flertallet mener derfor at det må etableres samarbeid med kommune og stat som på en systematisk måte kan forbedre bomiljøet i de kommunale gårdene. Innenfor rammene av et slikt samarbeid må beboere, bydeler, organisasjoner og institusjoner trekkes aktivt inn, slik at det kan dras nytte av den kunnskap og de erfaringer som finnes. Dette flertallet mener det må iverksettes ulike tiltak som:

• Etablering av vaktmestertjeneste i hvert boområde, som i tillegg til å ivareta det fysiske bomiljøet, også kan tillegges oppgaver for det sosiale miljøet.

• Individuell booppfølging for personer som trenger botrening og hjelp til å fungere i et bomiljø.

• Flere og varierte møteplasser for beboerne.

• Spesielle tiltak rettet mot familier med barn som bor i belastede miljøer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at boligmarkedet i Oslo er preget av høyt prisnivå og stor omsetning, og at høye boutgifter for lavinntektsgrupper kan bety at inntektene ikke strekker til for livsopphold. Disse medlemmer påpeker at det i Norge og Oslo-regionen er et fritt boligmarked der prisene reguleres av tilbud og etterspørsel, og at prisene øker når nybyggingen ikke greier å holde følge med økt innflytting. Disse medlemmer ønsker at flest mulig skal ha råd til å kjøpe egen bolig, og mener det beste tiltaket for å få til dette er en fremtidsrettet byutviklingspolitikk, slik at det gradvis kan bli en sunnere balanse mellom tilbudssiden og etterspørselssiden i boligmarkedet.

Disse medlemmer påpeker at ved å legge til rette for økt nybygging, og derved også lavere priser, ville bostedsløse lettere kunne etablere seg på boligmarkedet, uten behov for bevilgninger over statsbudsjettet til dette formål.

Disse medlemmer viser til at Norge i stor grad har eierboliger sammenlignet med andre land. Dette er et resultat av det fokus norsk boligpolitikk har hatt på eierskap siden krigen, gjennom ulike eierformer som selveie, sameie og borettslag. Dette er en viktig årsak til mindre sosiale problemer og bedre bomiljøer enn i andre land.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at representanten Per-Willy Amundsen i Stortinget 4. oktober 2007 i et spørsmål til kommunalministeren påpekte at Regjeringen på den ene siden sier de vil bygge boliger til bostedsløse, og på den annen side har innført byggeforskrifter som gjør det 15 pst. dyrere å bygge nytt. Disse medlemmer er videre skuffet over at kommunalministeren avkreftet at det vil bli tatt initiativ til byggeforskrifter som gjør det billigere å bygge nytt.

Disse medlemmer er imot krav om en bestemt fordeling mellom store og små leiligheter, og viser til at slike krav er fordyrende og fører til redusert nybygging. Disse medlemmer viser videre til sin merknad i Innst. S. nr. 231 (2006-2007) om heiskrav, hvor disse medlemmer er negative til heiskrav i nye flerbolighus med tre eller flere etasjer fordi kravet vil gjøre det dyrere å bygge nye boliger. Disse medlemmer vil dessuten gå imot et opplegg hvor folk i noen bydeler i Oslo får gratis heis mens folk i andre bydeler må betale hele regningen selv.

Disse medlemmer viser til at 83 pst. av innvandrere i Oslo eier sin egen bolig, og veldig mange kjøpte denne boligen på 80-tallet. Dermed har de en betydelig realisert eller urealisert verdi gjennom sine boliger. Dessverre velger altfor mange - på tross av store barnekull - å ikke prioritere større boliger. De investerer heller i eiendom i hjemlandet fremfor å sikre gode nok boforhold i Norge. Blant nyankomne flyktninger er det langt færre som eier egen bolig. Svært mange bor i kommunale leiligheter. De samme gruppene er også sterkt overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere.

Disse medlemmer registrerer at i likhet med andre større byer i Europa, er visse områder i Oslo i ferd med å få en klar dominans av ikke-vestlige innvandrere. Dette forsterkes ved at innvandrere søker til slike områder, samtidig som etniske nordmenn flytter ut. Disse medlemmer mener at dersom denne utviklingen får fortsette, så vil dette føre til segregering snarere enn integrering. En segregert by er uheldig for alle parter, men den er særlig negativ for byens innvandrerbefolkning. Disse medlemmer vil fremheve at innvandrerne selv har et eget ansvar for å bli en integrert del av byen, og at de derfor selv aktivt må bidra til at en slik prosess blir igangsatt. Disse medlemmer vil understreke at gjennomsnittsprisen på leiligheter i alle områder i byen ligger langt høyere enn de fleste andre steder i landet, og at innvandrerne som velger å bosette seg i allerede innvandrertette områder, vanskeliggjør sin egen integrering.

Disse medlemmer er svært bekymret for at flere tusen ulovlige innvandrere trolig befinner seg i Oslo. Mange av disse bor hos venner og bekjente som gjerne har en kommunal leilighet. Dette fører ofte til overpopulasjon og dårligere forhold hos de andre beboerne, bl.a. gjennom økt kriminalitet.

3.2.4 Rus

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Oslo som landets hovedstad har landets største rusproblemer. Det anslås at det er mellom 2 750 og 3 850 sprøytenarkomane i Oslo. Det har vært en jevn nedgang i antall sprøytenarkomane siden 1999. I 2005 døde 70 personer av overdose, mot 83 i 2004. Pr. 31. desember 2007 var det 1 118 pasienter i LAR (metadon/subutex) i Oslo, og 98 på venteliste. Legemiddelassistert rehabilitering, lavterskel helsetiltak, Gatehospitalet og satsingen for å redusere bostedsløshet er tiltak som kan gjøre tilværelsen mindre belastende for rusmiddelmisbrukerne. Det vises også til prøveordning med sprøyterom i Oslo. Gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet skal det satses på tiltak for å bedre tilgjengelighet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener metadonbrukere ikke bare må følges opp med behandling, men også bolig og arbeid. Det bør etableres et værested i Oslo hvor mat, drikke, informasjon om plikter og rettigheter og ulike behandlingstilbud er tilgjengelig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil bemerke at den store køen til LAR-behandling er et like stort problem som at de som har gjennomgått behandling, ikke følges opp. Avrusing er statens ansvar. Disse medlemmer vil videre bemerke at det er flere væresteder for rusmiddelavhengige i Oslo.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at Statens Institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) nå anslår antall injiserende misbrukere i Oslo til å være 2 800-3 200. Dette er en halvering i forhold til tidligere anslag som var på 5 000-7 000. Disse medlemmer viser til at legemiddelassistert rehabilitering (LAR) av over 1 000 oslobeboere har mye av æren for dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre ogKristelig Folkeparti mener bruk av narkotika fører til betydelige helsemessige og sosiale problemer, både for den rusmiddelavhengige selv, for de pårørende og for samfunnet. Det offentlige hjelpeapparatet bør derfor ikke legge til rette for bruk av narkotika, slik ordningen med sprøyterom i realiteten innebærer. Disse medlemmer viser til Innst. O. nr. 86 (2006-2007) om lov om forlengelse av sprøyteromlovens virketid. Disse medlemmer mener bevilgningen til sprøyterom i stedet bør brukes til andre rusmiddeltiltak, som lavterskel helsetilbud og omsorgstiltak, som har som hovedmål å redusere skadevirkningene ved rusmiddelmisbruk, og som ikke opprettholder rusmiddelmisbruk. I løpet av prøveperioden vil bevilgninger til drift av sprøyterom beløpe seg til totalt 50 mill. kroner. Disse medlemmer påpeker at ordningen med sprøyterom også innebærer en legalisering av narkotikabruk. Dette er klart i strid med forbud mot omsetning, bruk og oppbevaring av narkotiske stoffer i straffelovgivningen. FNs internasjonale narkotikakontrollbyrå, INCB, har i sin årsrapport for 2005 påpekt at en ordning med sprøyterom heller ikke er i overensstemmelse med FNs narkotikakonvensjoner. Byrået ber samtidig Norge om å sørge for overensstemmelse med disse avtalene.

Disse medlemmer mener at legemiddelassistert rehabilitering (LAR) (metadon, subutex eller lignende) kan være riktig for en gruppe tunge rusmiddelmisbrukere når andre alternativer er prøvd ut. Disse medlemmer mener det i tillegg må legges stor vekt på medikamentfri behandling som medfører at rusmiddelmisbrukere skal kunne bli helt fri fra rusmiddelavhengigheten. Stadig flere barn blir født av mødre som får metadon. Mye tyder på at barna får skadevirkninger av dette. Disse medlemmer mener at av hensyn til barnet bør tvangsbehandling av gravide rusmiddelmisbrukere vurderes fremfor fortsatt bruk av metadon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener intensjonene i rusreformen ikke er innfridd på alle områder. Lave bevilgninger og manglende fokus på rusomsorg fra Helse Sør-Øst, samt en manglende helhetlig behandlingskjede, har medført at køene til behandlingsplasser har økt og kvaliteten på rehabiliteringen har blitt dårligere. Det medfører at mange rusmiddelavhengige mister motivasjonen til å bli rusfri på grunn av for lang ventetid på å få rehabilitering.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser at mangfoldet innen behandlings- og rehabiliteringsbehov for rusmiddelmisbrukere er svekket etter rusreformen. Finansieringssystemet ser ut til å bidra til at kommunene kun henviser til helseforetakfinansiert behandling og ikke lenger bruker de rehabiliteringstilbudene som drives av frivillige organisasjoner. Dette har medført at mangfold og fleksibilitet i tjenestetilbudet er svekket og at behandlingskøen blir lengre enn nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre etterlyser en bedre samhandling mellom staten og kommunene både innen helsetjenesten og rusomsorgen. For rusomsorgen spesielt gjør den mangelfulle samhandlingen seg spesielt bemerket i Oslo, hvor utfordringene er særlig store på grunn av et stort antall rusmiddelavhengige. Staten har i lov unntatt helse­fore­takene fra å ta initiativ til samhandling, og overlater dermed dette til kommunene. Staten må ta initiativ til å endre dette, slik at staten får et like tydelig ansvar for dette som kommunene. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede en lovendring av lov om helseforetak, for å sikre et likeverdig ansvar for initiativ til og ansvar for samhandling innen helsetjenesten og rusomsorgen."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener at Regjeringens lave bevilgninger til Oslo-politiet har konsekvenser for kriminalitet knyttet til rus. Disse medlemmer er kjent med at mange stillinger må stå ubesatt, og at det særlig er politiets tilstedeværelse der folk ferdes og kampen mot hverdagskriminalitet som har blitt rammet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser alvorlig på at det sjelden slås ned på åpenlys bruk og omsetning av narkotika, og disse medlemmer synes det er skremmende at vi dermed har fått områder i Oslo sentrum der narkotika omsettes uten særlig innblanding fra politiets side. Dette er etter disse medlemmers mening en stor utfordring for kommunens arbeid med å hindre nyrekruttering fra ungdom til rusmiljøet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det kun er et lite mindretall som står bak vold i Oslo sentrum i helgene, og mange av disse har tidligere blitt dømt for tilsvarende voldshandlinger. Det store flertallet som benytter seg av Oslos store og varierte uteliv oppfører seg bra, og disse medlemmer mener det blir feil å skulle innføre en restriktiv skjenkepolitikk som rammer alle bare fordi noen få lager bråk. Det er etter disse medlemmers mening viktig at politiet er til stede i Oslo sentrum i helgene, slik at de som utøver vold kan bli arrestert og hardt straffet.

Disse medlemmer ønsker å åpne for en prøveordning med frie åpnings- og skjenkesoner i utvalgte områder av byen. Dette vil medføre at de som er ute reiser hjem til forskjellige tider, og en unngår dagens problemer som oppstår på grunn av køer og mye folk i gatene ved stengetid. Disse medlemmer ønsker også å utvide skjenketidene for utesteder i andre deler av byen slik at det ikke blir den trengselen i sentrum som er i dag.

3.2.5 Sykehus

Komiteens medlem fra Venstre vil understreke at staten er tilnærmet monopoldriver av sykehus og spesialisthelsetjenesten. Staten har derfor et betydelig ansvar for dette i Oslo. Spesielt i Oslo er det behov for en gjennomgang av funksjonsfordeling mellom sykehusene og en opprydding mellom landsfunksjoner og lokalsykehusfunksjoner. Spesielt bør lokalsykehusfunksjonen for Oslo tydeliggjøres og samhandlingen mellom Oslo kommune og staten styrkes. Dette medlem viser til forslag under pkt. 3.2.4.