Vel en femtedel av innbyggerne i Oslo har innvandrerbakgrunn.
Regjeringen ser positivt på at kommunen vil være
foregangsby for arbeidet med inkludering og integrering. Regjeringen skal
støtte opp og bidra. Derfor har Regjeringens politikk for
inkludering og integrering av innbyggere med innvandrerbakgrunn
spesielt stor betydning for Oslo. Vellykket inkludering og integrering
i hovedstadsregionen har også stor betydning for hele landet.
Av i alt 278 959 sysselsatte med bosted
i Oslo hadde i 2005 34 106 ikke-vestlig innvandrerbakgrunn
og 13 470 vestlig innvandrerbakgrunn. Arbeidsledigheten
er høyere blant ikke-vestlige innvandrere enn andre. For økonomien
i hovedstadsregionen er det viktig at folk med innvandrerbakgrunn
får muligheter til å utnytte sine evner og skaffe
seg kompetanse som de kan sette inn i arbeidsliv og samfunn.
Over halvparten av innbyggerne i Oslo er født utenfor
Oslo og Akershus. Innbyggere med innvandrerbakgrunn utgjør
vel 124 000 eller 23 pst. per 1. januar 2006.
Oslo har opp mot 12 pst. av landets befolkning og 32 pst. av landets
innvandrere. Et betydelig antall nyankomne innvandrere er nå et
permanent trekk ved hovedstadens befolkning.
Mer enn en av tre med ikke-vestlige innvandrerbakgrunn
i Norge bor i hovedstaden. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen
er yngre i gjennomsnitt enn nordmenn og vestlige innvandrere i hovedstaden
(Blom 2006).
Seks av 15 bydeler har minst 30 pst. innbyggere med
innvandrerbakgrunn (alle grupper) i 2006 - fire ligger i Groruddalen,
Gamle Oslo i indre by øst, og lengst sør i byen
ligger Søndre Nordstrand som har 41 pst. Nabobydelen Nordstrand hadde
lavest andel med 10,7 pst.
9 av de 10 kommuner i Norge som har størst
andel innvandrere, tilhører Oslo-regionen: Oslo, Drammen,
Lørenskog, Skedsmo, Askim, Moss, Ås, Rælingen
og Bærum.
Det bor mennesker fra 193 land i Oslo. All statistikk
og forskning slår fast at Oslo ikke har ghetto-områder
i betydningen at én landgruppe er i flertall i et område.
Oslo er på flere måter en
by der det er store geografiske forskjeller, men fordi det er store variasjoner
innenfor alle bydeler, er Oslo ingen segregert by.
Regjeringen ønsker et flerkulturelt
samfunn der miljø, deltaking, levekår og muligheter
er gode i hele hovedstadsregionen. Regjeringen vil være på vakt
mot tendenser til et mer segregert samfunn og følge utviklingen
nøye.
I meldingen vises det til at det trengs et åpent
sosialt klima som gjør at nabolagene, bedriftene og samfunnet
for øvrig, på en god måte utnytter de mulighetene
som en variert befolkning skaper. Kulturlivet må utvikles
som møteplass for mennesker med ulik bakgrunn. Regjeringen ønsker at
alle, uansett bakgrunn, skal få mulighet til å realisere
sine ressurser. Det vil gagne den enkelte og fellesskapet. Regjeringen
ser det som en hovedutfordring å øke yrkesdeltakelsen
blant ikke-vestlige innvandrere. Behov for norskopplæring
og annen kvalifisering for arbeid og deltakelse i samfunnet er stort
i Oslo der mange er flyktninger eller nyankomne innvandrere og har
dårlig utdanning.
Inkludering på tvers av etniske forskjeller
er en viktig oppgave. Regjeringens velferds- og inkluderingspolitikk
vil særlig forhindre ulikhet på etnisk grunnlag.
Regjeringen vil videreføre og forsterke handlingsplanen
for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen, som har strategier
og tiltak for å oppnå dette, og Regjeringen vil
ha samarbeid med lokale myndigheter om oppfølgingen.
Ulikhet i arbeidssøkernes forutsetninger
innebærer store utfordringer til målrettethet,
sammenheng og helhet i kvalifiseringsarbeidet i hovedstadsregionen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at Oslo er en attraktiv by. Den tiltrekker seg mennesker fra hele
Norge og fra utlandet. En viktig grunn til dette er at Oslo er en
spennende by. Byen er internasjonal med mennesker fra 193 land,
der halvparten av innbyggerne er født utenfor Oslo og Akershus.
Om lag 23 pst. av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Flertallet mener
at dette først og fremst er positivt og gjør Oslo
til en by mange trives i og ønsker seg til. Hovedutfordringen
for Oslo er å håndtere en slik vekst, sørge
for en god integrering og unngå geografisk og etnisk segregering.
Oslo er i dag ikke en segregert by.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er grunn til bekymring når over halvparten av sosialhjelpsutbetalingene
i Oslo kommune går til ikke-vestlige innvandrere, og at
over 50 pst. av alle somaliere i Oslo kommune får inntekten
sin fra sosialkontorene. Disse medlemmer er også bekymret
over at norske elever er i mindretall på stadig
flere av byens barneskoler, og viser i den forbindelse til artikkelen
"Er i flertall på 48 av 138 skoler" i Aftenposten 8. januar
2008. Disse medlemmer er positiv til språktesting
av 4-åringer, slik at man på et tidlig tidspunkt
kan ta tak i barn som ellers hadde møtt opp på skolen
første skoledag uten å kunne et eneste ord norsk.
Disse medlemmer viser til at
Levekårsundersøkelsen utført av FAFO
har vist at totalt er 48,7 pst. av befolkningen helt eller delvis
enig i at det er for mange innvandrere i Oslo. Tilsvarende tall for
pakistanerne er 76,6 pst. og for somalierne 88,1 pst. Disse
medlemmer ser at dette i utgangspunktet kan virke overraskende,
men mener man må være klar over at ingen taper
mer på økt innvandring enn de som allerede har
kommet til Oslo. Disse medlemmer viser til at mange med
innvandringsbakgrunn også er smertelig klar over at det
er de nyankomne innvandrerne som i størst grad står
bak kriminell virksomhet og kan dårlig norsk, og at utstrakt
import av ektefeller vanskeliggjør integrasjon og suksess
i det norske samfunnet.
Disse medlemmer mener at familieinnvandringspolitikken
er den mest feilslåtte delen av norsk innvandringspolitikk,
blant annet fordi den legger godt til rette for tvangsekteskap og
en stadig økende tilstrømning fra grupper som
er vanskelige å integrere. Det er etter disse
medlemmers mening umulig å lykkes med integrering
når 3 av 4 andregenerasjonsinnvandrere fra visse land importerer
ektefeller fra utlandet.