Regjeringen satser på å styrke
kulturen rundt i hele landet. Regjeringen vil samtidig stimulere et
kulturliv i hovedstaden som holder høy internasjonal kvalitet.
Nasjonale institusjoner, mange kunstnere og et stort publikum gjør
hovedstaden til et kulturelt tyngdepunkt. Oslo-regionen har godt
over halvparten av alle landets sysselsatte i kulturnæringene.
De nasjonale institusjonene skal skape og formidle kultur på høyeste
nivå til beste for kulturlivet i hele landet, og tilbyr
publikum i hovedstadsregionen store kunstopplevelser. Å legge
til rette for et blomstrende lokalt kulturliv er en viktig oppgave
for Oslo og andre kommuner og regionale myndigheter i Oslo-regionen.
Oslo kommune har en egen kulturstrategi som
er nærmere omtalt i meldingen.
Meldingen peker på at det ikke kan
stilles krav til at kunst og kultur skal ha en umiddelbar formålstjenlighet.
Likevel kan den gi mye til andre samfunnsområder. Kulturlivet
bidrar sterkt til de gode mulighetene hovedstadsregionen har for livskvalitet
og verdiskaping. Befolkningsmangfoldet i hovedstadsregionen gjør
det viktig at kulturlivet utvikler sitt mangfold, og her har både
nasjonale institusjoner og lokale myndigheter en viktig rolle.
Kulturfeltet er et viktig område for å fremme fullverdig
og kvalifisert deltagelse i et flerkulturelt samfunn. Regjeringen ønsker å synliggjøre det
kulturelle mangfoldet i Norge, og vil legge til rette for et inkluderende
kulturliv hvor alle har like muligheter til deltakelse. Forestillingen
om at en ensartet felleskultur er det eneste beste må erstattes
av utvikling av en mangfoldig kultursituasjon.
Staten har bidratt med nasjonal støtte
til utvikling av flerkulturell kunst- og kulturformidling gjennom
ulike statlige finansieringsordninger.
Regjeringen ser ikke minst særlig store
kulturutfordringer når det gjelder barn og unge med minoritetsbakgrunn.
Den kulturelle skolesekken, kulturskolene og utdanningsinstitusjonene
skal i tiden framover spille en sentral rolle på dette feltet.
Kultur er en tjenestenæring som betyr
stadig mer for verdiskapingen. Oslo har en sentral plass i kultursektorens
vekstnæringer. En stor del av landets bedrifter innenfor
kulturnæringene holder hus i Oslo.
I hovedstadsregionen kan den store kultursektoren
og opplevelsesøkonomien spille en viktig rolle for stedsutvikling,
identitetsutvikling, for å tiltrekke seg arbeidskraft og
nyetableringer og for å profilere regionen.
Regjeringens handlingsplan for kultur og næring skal
bidra til å utløse verdiskapingspotensialet for
kulturarbeidere som vil drive egen bedrift og styrke samarbeidet
mellom kultur- og næringslivet for å øke
verdiskapingen, og bidra til mer kreativitet og omstillingsdyktighet
i næringslivet. Videre skal handlingsplanen stimulere til
at kultur og næring blir et helhetlig og effektivt virkemiddel
for å skape gode lokalsamfunn.
Ved nye virkemidler vil Regjeringen i handlingsplanen
legge til rette for en bedre utnyttelse av det potensialet som ligger
i skjæringsfeltet mellom kultur og næring. Handlingsplanen
skal stimulere til at dette utviklingspotensialet skal kunne bli
realisert og utviklet for å bidra til innovasjon og verdiskaping.
Meldingen viser til at kultursektoren er et
klart eksempel på at nasjonal politikk har store positive
ringvirkninger for Oslo og hovedstadsregionen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke
at Oslo både er hovedstad i landet vårt og kommune
med lokale funksjoner for de mange innbyggerne i hovedstadsområdet.
Etter flertallets mening er det viktig at staten
er seg bevisst denne tosidigheten, og forholder seg til Oslo også som
kommune og lokalsamfunn. Særlig viktig er dette når
det gjelder kulturtilbudet og de mange kulturinstitusjonene i Oslo.
Det finnes en rekke statlige kulturinstitusjoner i Oslo, og dette
pålegger staten et særlig ansvar for samarbeid
med byen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at kapittel 7 i hovedstadsmeldingen hovedsakelig er beskrivende
når det gjelder eksisterende aktiviteter.
Disse medlemmer viser til at
meldingen i liten grad behandler spørsmål knyttet
til finansiering av tiltak og institusjoner hvor stat og kommune
har delansvar, (eks. Sjøfartsmuseet) eller hvor Oslo har
riksdekkende oppgaver (eks. Oslo Domkirke). Dette skaper etter disse
medlemmers mening ikke forutsigbarhet og kan i verste fall
medføre ansvarspulverisering.
Disse medlemmer viser til at
Oslo kommune har bevilget 120 mill. kroner til å rehabilitere Oslo
Domkirke, etter at gjentatte henvendelser til statlige myndigheter
om medvirkning til rehabilitering og vedlikehold av kirken ikke
førte frem. Oslo Domkirke er i særstilling for
regjering, storting og kongehus og ivaretar oppgaver av riksdekkende
karakter. Således mener disse medlemmer at
staten burde gå i dialog med Oslo kommune om deling av
ansvaret for rehabilitering og vedlikehold av Oslo Domkirke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at meldingen burde være mer offensiv ved å gi
Norsk Sjøfartsmuseum status som nasjonalt museum for sjøfarten.
Norsk sjøfartsmuseum er nylig blitt hovedansvarlig museum
i et sjøfartsnettverk (ABMu), men sjøfartsnasjonen
Norge har i dag ennå ikke noe museum som har en landsdekkende
funksjon med hensyn til sjøfarten, på samme måte
som vi har nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Disse medlemmer viser til at
etter den nye statlige tilskuddsordningen fra 2004 skal forutsetningen
normalt være at regionen skal dekke minst 40 pst. av det
samlede offentlige driftstilskuddet til museene. I Oslo, derimot,
er kommunens andel oppe i hele 90 pst. for Norsk Sjøfartsmuseum
og nesten 70 pst. for Oslo Museum, betydelig høyere enn
hva som er vanlig ved andre museer.
Disse medlemmer vil påpeke
at det i meldingen signaliseres at staten har inngått samarbeid med
Oslo kommune om utvikling av Schous-kvartalet, men det ligger ingen
signaler verken her eller i statsbudsjettet for 2008 om etablering av
tilskuddsordninger for regionale rock- og popsentra.
Disse medlemmer mener at kulturmidler
i størst mulig grad bør kanaliseres i samsvar
med det smaks- og meningsmangfold som eksisterer. Det betyr at disse
medlemmer er imot alle modeller som innebærer at
oppnevnte komiteer fordeler penger, etter eget forgodtbefinnende,
på vegne av fellesskapet.
Disse medlemmer ønsker
også at kulturlivet i større grad skal rette seg
mot publikum og alternative inntektskilder enn offentlige budsjettprosesser
og -midler. Hensikten med dette er todelt; for det første
sikre økte inntekter til kulturlivet uten at dette går
over offentlige budsjetter, for det annet å sørge
for at kulturtilbudet når ut til flest mulig.
Disse medlemmer ønsker å finne
flere ordninger som kan gi offentlige kulturinstitusjoner et bredere
publikum, publikum et mer innholdsrikt kulturtilbud og samfunnet
en bedre utnyttelse av de offentlige og private kulturmidler.
Disse medlemmer mener at man
må sikre vår kulturarv for etterslekten. Dette
betyr at disse medlemmer mener at pengene det offentlige skal
bruke på kulturtiltak, i første rekke bør
sikre at viktige historiske og tradisjonsrike elementer innen kultursektoren
ikke går tapt, og at det kommer flest mulig til gode.
Disse medlemmer mener at det
er lite hensiktsmessig å skille mellom kulturpolitikk og næringspolitikk. Disse
medlemmer er av den oppfatning at kulturpolitikken bør
innrettes på en slik måte at kulturvirksomheter
i større grad oppfattes og behandles som kulturnæringsvirksomheter. Disse
medlemmer mener at kulturlivet ikke må bli ensidig
avhengig av subsidier og overføringer. Samtidig er det
viktig at det satses slik at kultur kan bli en faktor til vekst. Disse
medlemmer ønsker å betrakte kulturlivet
som en selvstendig, vekstkraftig og verdifull næring der
man kan involvere frivillig arbeid så vel som profesjonelt
engasjement. Disse medlemmer mener det er en forutsetning
for vekst innenfor kultursektoren at det satses på samhandling
mellom frivillig sektor og profesjonelle aktører. Dette
vil på sikt gi de mest varige ringvirkningene både
for kulturen og samfunnet for øvrig.
Disse medlemmer er imidlertid
av den oppfatning at det ikke i seg selv er et mål å bruke
offentlige midler på kulturaktiviteter. En mer markedsrettet
kulturpolitikk, der aktørene må ta hensyn til
publikums ønsker, vil i seg selv ha en dynamisk effekt
uavhengig av offentlige reguleringer og støtteordninger. Disse
medlemmer er av den oppfatning at markedsretting av kulturvirksomheter
både vil kunne føre til publikumsvekst og til
positive økonomiske ringvirkninger. Når kulturvirksomheter
stimuleres til å ta hensyn til sin publikumsappell, kan det
bidra til både større engasjement fra publikum,
større publikum og bedre vilkår for kulturvirksomheten
som følge av stigende driftsinntekter. Disse medlemmer mener videre
at basert på dette bør krav til tiltak for å styrke
kulturnæringene derfor være:
1. Målet med
tiltak bør være å øke omsetning, produktivitet
og positive ringvirkninger av kulturnæringene, samt øke
den markedsmessige tilpasning av kulturnæringene.
2. Offentlig støtte bør
reduseres over tid. Ved ytterligere bidragsyting er det en forutsetning
at hoveddelen ytes av private. Det offentliges forholdsmessige andel
skal være lavest mulig, og alltid lavere enn 50 pst. av
marginalbidraget eller -omsetningen (siste ytte/omsatte
krone).
3. Tiltak bør utformes slik at
de i størst mulig grad gir den ønskede effekt
og i minst mulig grad gir umålbare sideeffekter.
4. Tiltak bør gjøres
til gjenstand for vurdering etter angitt tid og eventuell justering,
styrking eller utfasing.