7.1 Sammendrag

Regjeringen satser på å styrke kulturen rundt i hele landet. Regjeringen vil samtidig stimulere et kulturliv i hovedstaden som holder høy internasjonal kvalitet. Nasjonale institusjoner, mange kunstnere og et stort publikum gjør hovedstaden til et kulturelt tyngdepunkt. Oslo-regionen har godt over halvparten av alle landets sysselsatte i kulturnæringene. De nasjonale institusjonene skal skape og formidle kultur på høyeste nivå til beste for kulturlivet i hele landet, og tilbyr publikum i hovedstadsregionen store kunstopplevelser. Å legge til rette for et blomstrende lokalt kulturliv er en viktig oppgave for Oslo og andre kommuner og regionale myndigheter i Oslo-regionen.

Oslo kommune har en egen kulturstrategi som er nærmere omtalt i meldingen.

Meldingen peker på at det ikke kan stilles krav til at kunst og kultur skal ha en umiddelbar formålstjenlighet. Likevel kan den gi mye til andre samfunnsområder. Kulturlivet bidrar sterkt til de gode mulighetene hovedstadsregionen har for livskvalitet og verdiskaping. Befolkningsmangfoldet i hovedstadsregionen gjør det viktig at kulturlivet utvikler sitt mangfold, og her har både nasjonale institusjoner og lokale myndigheter en viktig rolle.

Kulturfeltet er et viktig område for å fremme fullverdig og kvalifisert deltagelse i et flerkulturelt samfunn. Regjeringen ønsker å synliggjøre det kulturelle mangfoldet i Norge, og vil legge til rette for et inkluderende kulturliv hvor alle har like muligheter til deltakelse. Forestillingen om at en ensartet felleskultur er det eneste beste må erstattes av utvikling av en mangfoldig kultursituasjon.

Staten har bidratt med nasjonal støtte til utvikling av flerkulturell kunst- og kulturformidling gjennom ulike statlige finansieringsordninger.

Regjeringen ser ikke minst særlig store kulturutfordringer når det gjelder barn og unge med minoritetsbakgrunn. Den kulturelle skolesekken, kulturskolene og utdanningsinstitusjonene skal i tiden framover spille en sentral rolle på dette feltet.

Kultur er en tjenestenæring som betyr stadig mer for verdiskapingen. Oslo har en sentral plass i kultursektorens vekstnæringer. En stor del av landets bedrifter innenfor kulturnæringene holder hus i Oslo.

I hovedstadsregionen kan den store kultursektoren og opplevelsesøkonomien spille en viktig rolle for stedsutvikling, identitetsutvikling, for å tiltrekke seg arbeidskraft og nyetableringer og for å profilere regionen.

Regjeringens handlingsplan for kultur og næring skal bidra til å utløse verdiskapingspotensialet for kulturarbeidere som vil drive egen bedrift og styrke samarbeidet mellom kultur- og næringslivet for å øke verdiskapingen, og bidra til mer kreativitet og omstillingsdyktighet i næringslivet. Videre skal handlingsplanen stimulere til at kultur og næring blir et helhetlig og effektivt virkemiddel for å skape gode lokalsamfunn.

Ved nye virkemidler vil Regjeringen i handlingsplanen legge til rette for en bedre utnyttelse av det potensialet som ligger i skjæringsfeltet mellom kultur og næring. Handlingsplanen skal stimulere til at dette utviklingspotensialet skal kunne bli realisert og utviklet for å bidra til innovasjon og verdiskaping.

Meldingen viser til at kultursektoren er et klart eksempel på at nasjonal politikk har store positive ringvirkninger for Oslo og hovedstadsregionen.

7.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at Oslo både er hovedstad i landet vårt og kommune med lokale funksjoner for de mange innbyggerne i hovedstadsområdet. Etter flertallets mening er det viktig at staten er seg bevisst denne tosidigheten, og forholder seg til Oslo også som kommune og lokalsamfunn. Særlig viktig er dette når det gjelder kulturtilbudet og de mange kulturinstitusjonene i Oslo. Det finnes en rekke statlige kulturinstitusjoner i Oslo, og dette pålegger staten et særlig ansvar for samarbeid med byen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at kapittel 7 i hovedstadsmeldingen hovedsakelig er beskrivende når det gjelder eksisterende aktiviteter.

Disse medlemmer viser til at meldingen i liten grad behandler spørsmål knyttet til finansiering av tiltak og institusjoner hvor stat og kommune har delansvar, (eks. Sjøfartsmuseet) eller hvor Oslo har riksdekkende oppgaver (eks. Oslo Domkirke). Dette skaper etter disse medlemmers mening ikke forutsigbarhet og kan i verste fall medføre ansvarspulverisering.

Disse medlemmer viser til at Oslo kommune har bevilget 120 mill. kroner til å rehabilitere Oslo Domkirke, etter at gjentatte henvendelser til statlige myndigheter om medvirkning til rehabilitering og vedlikehold av kirken ikke førte frem. Oslo Domkirke er i særstilling for regjering, storting og kongehus og ivaretar oppgaver av riksdekkende karakter. Således mener disse medlemmer at staten burde gå i dialog med Oslo kommune om deling av ansvaret for rehabilitering og vedlikehold av Oslo Domkirke.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at meldingen burde være mer offensiv ved å gi Norsk Sjøfartsmuseum status som nasjonalt museum for sjøfarten. Norsk sjøfartsmuseum er nylig blitt hovedansvarlig museum i et sjøfartsnettverk (ABMu), men sjøfartsnasjonen Norge har i dag ennå ikke noe museum som har en landsdekkende funksjon med hensyn til sjøfarten, på samme måte som vi har nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Disse medlemmer viser til at etter den nye statlige tilskuddsordningen fra 2004 skal forutsetningen normalt være at regionen skal dekke minst 40 pst. av det samlede offentlige driftstilskuddet til museene. I Oslo, derimot, er kommunens andel oppe i hele 90 pst. for Norsk Sjøfartsmuseum og nesten 70 pst. for Oslo Museum, betydelig høyere enn hva som er vanlig ved andre museer.

Disse medlemmer vil påpeke at det i meldingen signaliseres at staten har inngått samarbeid med Oslo kommune om utvikling av Schous-kvartalet, men det ligger ingen signaler verken her eller i statsbudsjettet for 2008 om etablering av tilskuddsordninger for regionale rock- og popsentra.

Disse medlemmer mener at kulturmidler i størst mulig grad bør kanaliseres i samsvar med det smaks- og meningsmangfold som eksisterer. Det betyr at disse medlemmer er imot alle modeller som innebærer at oppnevnte komiteer fordeler penger, etter eget forgodtbefinnende, på vegne av fellesskapet.

Disse medlemmer ønsker også at kulturlivet i større grad skal rette seg mot publikum og alternative inntektskilder enn offentlige budsjettprosesser og -midler. Hensikten med dette er todelt; for det førs­te sikre økte inntekter til kulturlivet uten at dette går over offentlige budsjetter, for det annet å sørge for at kulturtilbudet når ut til flest mulig.

Disse medlemmer ønsker å finne flere ordninger som kan gi offentlige kulturinstitusjoner et bredere publikum, publikum et mer innholdsrikt kulturtilbud og samfunnet en bedre utnyttelse av de offentlige og private kulturmidler.

Disse medlemmer mener at man må sikre vår kulturarv for etterslekten. Dette betyr at disse medlemmer mener at pengene det offentlige skal bruke på kulturtiltak, i første rekke bør sikre at viktige historiske og tradisjonsrike elementer innen kultursektoren ikke går tapt, og at det kommer flest mulig til gode.

Disse medlemmer mener at det er lite hensiktsmessig å skille mellom kulturpolitikk og næringspolitikk. Disse medlemmer er av den oppfatning at kulturpolitikken bør innrettes på en slik måte at kulturvirksomheter i større grad oppfattes og behandles som kulturnæringsvirksomheter. Disse medlemmer mener at kulturlivet ikke må bli ensidig avhengig av subsidier og overføringer. Samtidig er det viktig at det satses slik at kultur kan bli en faktor til vekst. Disse medlemmer ønsker å betrakte kulturlivet som en selvstendig, vekstkraftig og verdifull næring der man kan involvere frivillig arbeid så vel som profesjonelt engasjement. Disse medlemmer mener det er en forutsetning for vekst innenfor kultursektoren at det satses på samhandling mellom frivillig sektor og profesjonelle aktører. Dette vil på sikt gi de mest varige ringvirkningene både for kulturen og samfunnet for øvrig.

Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at det ikke i seg selv er et mål å bruke offentlige midler på kulturaktiviteter. En mer markedsrettet kulturpolitikk, der aktørene må ta hensyn til publikums ønsker, vil i seg selv ha en dynamisk effekt uavhengig av offentlige reguleringer og støtteordninger. Disse medlemmer er av den oppfatning at markedsretting av kulturvirksomheter både vil kunne føre til publikumsvekst og til positive økonomiske ringvirkninger. Når kulturvirksomheter stimuleres til å ta hensyn til sin publikumsappell, kan det bidra til både større engasjement fra publikum, større publikum og bedre vilkår for kulturvirksomheten som følge av stigende driftsinntekter. Disse medlemmer mener videre at basert på dette bør krav til tiltak for å styrke kulturnæringene derfor være:

• 1. Målet med tiltak bør være å øke omsetning, produktivitet og positive ringvirkninger av kulturnæringene, samt øke den markedsmessige tilpasning av kulturnæringene.

• 2. Offentlig støtte bør reduseres over tid. Ved ytterligere bidragsyting er det en forutsetning at hoveddelen ytes av private. Det offentliges forholdsmessige andel skal være lavest mulig, og alltid lavere enn 50 pst. av marginalbidraget eller -omsetningen (siste ytte/omsatte krone).

• 3. Tiltak bør utformes slik at de i størst mulig grad gir den ønskede effekt og i minst mulig grad gir umålbare sideeffekter.

• 4. Tiltak bør gjøres til gjenstand for vurdering etter angitt tid og eventuell justering, styrking eller utfasing.