Dokument nr. 8:62 (2007-2008) - forslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Anders Anundsen og Kari Kjønaas Kjos om å heve taket på utdanningsstøtte for yrkeshemmede

Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen av 27. februar 2008 vedlagt Representantskapsforslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Anders Anundsen og Kari Kjønaas Kjos, som komiteen har fått til behandling. Forslaget er at "Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest i Revidert nasjonalbudsjett for 2008, legge frem forslag om å heve taket på utdanningsstøtten for yrkeshemmede". Arbeids-og sosialkomiteen ber om departementets vurdering av forslaget.

Forslaget

Representantene foreslår på kort sikt å gi unntak i de aktuelle forskriftene for "utdanning som krever særskilt kostbart utstyr". På lengre sikt foreslås det å "sette taket for utdanningsstøtte på et realistisk nivå i forhold til de reelle kostnadene ved gjennomføring av utdanningen, alternativt å fjerne det helt". Et eventuelt tak bør etter forslagsstillernes mening økes fra 50 000 kroner per år og totalt 100 000 kroner over inntil tre år til 100 000 kroner per år i inntil 3 år.

Representantene begrunner sitt forslag til en økning eller fjerning av kostnadsbegrensningen på attføringsløp med følgende:

• Yrkeshemmede får ikke lenger anledning til å ta praktisk rettet yrkesutdanning ved fagskoler som tilbyr utdanning innen blant annet IT, media, multimedia, markedsføring, kontor og regnskap.

• Alternativet til kortere praktisk rettede utdanninger er offentlig høyskoleutdanning. Dette innebærer ofte at søkere må skaffe seg studiekompetanse. Totalt betyr dette et løp på 4-6 år.

• Lange løp fører til at mange gir opp utdanning som attføringstiltak.

• Skolegang ved fagskolene koster i realiteten 70-80 000 kroner per år. Det hevdes at dette medfører at noen privatskoler subsidierer Arbeids- og velferdsetaten, mens andre må legge ned grunnet kostnadstaket

Departementets vurdering

Attføringsytelser gis i forbindelse med gjennomføring av tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at søker skal oppnå målet om arbeid. Yrkesrettet attføring kan skje i form av ulike kvalifiserings- og arbeidstreningstiltak og kan gjennomføres i utdanningssystemet, ordinære bedrifter, attføringsbedrifter mv. Ordinær utdanning er blant de vanligste tiltakene.

Innføring av kostnadstak på 50 000 kr per år til finansiering av skolegang/utdanning for personer på attføring og øvre grense på 100 000 kr for hele "skolegangsløpet" ble fremmet i St.prp. nr. 1 (2002-2003). I Budsjett-innst. S. nr. 5 (2002-2003) fra kommunalkomiteen hadde flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, følgende merknad:".. det er viktig å sette ei øvre grense for kostnader knytt til attføringsopplegg. Fleirtalet ber Regjeringa om å følgje nøye med på kva slags utslag dette vil få for yrkeshemma under utdanning, og ber Regjeringa om å koma tilbake til Stortinget med ei evaluering i løpet av 2003".

I 2003 og 2004 ble det så innført begrensninger i utdanning som attføringstiltak, i form av aldersgrense, varighet og kostnadstak. Arbeids- og velferdsetaten kan imidlertid gjøre unntak fra disse begrensningene, inkludert kostnadstaket, dersom det er påkrevd for at en person kan gjennomføre et nødvendig og hensiktsmessig skoletiltak.

I en evaluering i 2006 fant ECON relativt små effekter av kostnadstaket som ble innført fra 2003. Kostnadstaket berører bare dem som i utgangspunktet ville ønske å ta en utdanning hvor kostnadene er høyere enn taket. ECON anslo at det kunne dreie seg om i overkant av 1000 personer årlig. Det var om lag 13 000 personer årlig som begynte på en utdanning under attføring i den undersøkte perioden. Det ble ikke funnet tegn til at kostnadstaket hadde ført til at færre søkte attføring, at færre begynte på skoletiltak, at ventetiden før skolestart hadde økt eller at varigheten av skoletiltakene endret seg i den ene eller den andre retningen. Man fant imidlertid at de samlede utbetalingene av stønad til skole gikk ned blant annet gjennom en vridning fra private til offentlig skoler og fra dyrere til billigere utdanninger. En del skoler hadde også redusert sine priser som en følge av kostnadstaket.

Representantenes forslag om endring av kostnadstaket er dels begrunnet i en bekymring for at dette begrenser mulighetene for utdanning som attføringstiltak og dels i at dette fører til at de private fagskolene ikke kan opprettholde driften med de satsene som nå gjelder for utdanning som attføringstiltak.

Som arbeids- og inkluderingsminister er jeg opptatt av eventuelle effekter av regelverket på mulighetene for at individer som har behov for det, kan få gode attføringsløp som fører til at flere kommer i varig arbeid. Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet har innføring av kostnadstaket ikke medført særlig uro blant brukerne. Kostnadstaket må imidlertid antas å kanalisere flere brukere over på det offentlige skoletilbudet eller til rimeligere tilbud.

I representantforslaget argumenteres det med at det vil gi mer langvarige (4-6 år) og kostbare løp om mange velger offentlig høyskoleutdanning som alternativ til kortere praktisk rettede utdanninger, blant annet fordi 2/3 av de yrkeshemmede vil måtte skaffe seg studiekompetanse først.

Grunnen til at private utdanningstilbud velges som attføringstiltak kan være at de i mange tilfelle er korte og yrkesrettede. I den grad et privat skoletilbud innebærer redusert tid på attføringsytelser i forhold til andre hensiktsmessige alternativer, foreligger det et innsparingspotensial. Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet vil et tilbud av lengre varighet imidlertid kunne gi bedre kompetanse, som kan gi et bedre grunnlag for jobbsøking og ikke minst forbli lenger i arbeid, evt. også med høyere inntekt.

Til de konkrete tiltakene som foreslås, oppgir Arbeids- og velferdsdirektoratet at det kan være vans­kelig å praktisere et unntak for "utdanning som krever særskilt kostbart utstyr" i konkrete individuelle vurderinger av hensiktsmessige attføringsløp. Vurderingen vil måtte berøre hvilke typer maskiner og annet utstyr som skolen stiller til rådighet for elevene, noe som kan bli svært komplisert. Jeg mener på denne bakgrunn at en ikke bør innføre et slikt unntak.

Jeg kan heller ikke se at erfaringene med kostnadstaket sett fra et attføringsperspektiv tilsier at det er grunnlag for å gjennomføre den foreslåtte endringen nå. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at en bør vurdere om det er grunnlag for en viss justering av kostnadstaket for utdanning som attføringsstønad, blant annet i lys av at det har vært holdt nominelt uendret siden 2003.

Departementet arbeider for tiden med oppfølgingen av St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering. I dette arbeidet inngår at en også ser på de ulike stønader i folketrygdloven. Det vil være naturlig at en i forbindelse med dette arbeidet også vurderer nærmere begrensningene som er satt i forhold til stønadene for skolegangstiltaket under attføring.