Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser
i meldingen til at arbeidsinnvandrere har arbeid som grunnlag for
oppholdet, mens andre innvandrere har familietilknytning, behov
for beskyttelse, humanitære forhold eller utdanning som grunnlag.
I meldingen brukes begrepet arbeidsinnvandrere både
om de som flytter til Norge for å arbeide, og om de som er her på
kortvarige oppdrag. Ut fra definisjonen vil sysselsettingen blant
arbeidsinnvandrerne være meget høy i begynnelsen av oppholdet. For
de som velger å bli her over lengre tid, vil den langsiktige tilknytningen
til arbeidslivet være avhengig av mange faktorer, blant annet hva
slags arbeid de rekrutteres til, strukturelle endringer i arbeidslivet,
økonomiske konjunkturer, innvandrernes utdanningsbakgrunn og generelle
tilpasningsevner og vår evne til å inkludere dem i samfunnet.
Innvandringen til Norge har variert fra år til
år. Det gjelder både for arbeidsinnvandring og for innvandring med
grunnlag i behov for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.
Nettoinnvandringen i 2006 og 2007 var henholdsvis 23 700 og 39 700
personer. Dette er de høyeste nettoinnvandringstallene som noensinne
er registrert. Det er innflyttingen til Norge som øker. 61 800 flyttet
til landet i 2007 mot 45 800 i 2006. De høye innvandringstallene
må blant annet ses i sammenheng med sterk etterspørsel etter arbeidskraft.
Ved inngangen til 2007 var det 415 000 innvandrere
og etterkommere etter innvandrere i Norge, noe som tilsvarer 8,9 pst.
av befolkningen. Av disse var 341 800 innvandrere og 73 500 etterkommere.
De aller fleste arbeidsinnvandrerne i Norge
kommer fra nærområdene, spesielt fra de andre nordiske landene,
Polen og de baltiske landene. Om lag ni av ti tillatelser til arbeidsinnvandrere blir
gitt til personer fra EØS/EFTA-området, mens hver tiende arbeidstillatelse
blir gitt til borgere av tredjeland, dvs. land utenfor EØS/EFTA-området.
Langt de fleste er menn. I disse tallene er nordiske borgere ikke
med, ettersom de ikke behøver noen tillatelse. I fjerde kvartal 2006
var vel 181 000 lønnstakere med utenlandsk bakgrunn sysselsatte
og registrert bosatte i Norge, hvorav 33 500 hadde nordisk bakgrunn.
I tillegg kommer vel 51 000 lønnstakere som ikke var registrert
bosatte i Norge, hvorav i overkant av 20 000 hadde nordisk bakgrunn.
Arbeidsinnvandrere er særlig brukt i landbruket, i
bygg og anlegg, i industrien og i hotell og restaurant.
De fleste arbeidsinnvandrere bosetter seg ikke, men
er i landet i mindre enn seks måneder. Mange av disse kommer tilbake
året etter. Erfaringen fra første halvdel av 1990-tallet er at mer enn
2/3 av de arbeidsinnvandrerne som bosetter seg i Norge, reiser ut
av landet innen ti år.
Arbeidsinnvandrere har høy yrkesdeltakelse. Lønnsveksten
for gruppen nyankomne arbeidsinnvandrere har gjennomgående vært
noe lavere enn lønnsveksten for alle arbeidstakere. Lønnsnivået
ser ut til å variere mye. En ikke ubetydelig andel oppgir å være
betalt under tarifflønn. Bruken av velferdsytelser blant arbeidsinnvandrere
fra de nye EU-landene er lavere enn for gjennomsnittet av nyankomne
innvandrere.
Arbeidsmigrasjon er ikke et nytt fenomen. Et felles
nordisk arbeidsmarked siden 1954 har bidratt til å øke fleksibiliteten
i arbeidsmarkedene i Norden. Også i et lengre historisk perspektiv
har Norge opplevd arbeidsmigrasjon, særlig i samband med den store
utvandringen til Nord-Amerika. De første gruppene av pakistanske,
tyrkiske, indiske og nordafrikanske arbeidsinnvandrere kom på slutten
av 1960-tallet. EØS-avtalen fra 1994 gjorde Norge til en del av et
stort område med fri bevegelse av arbeidskraft. Enklere regler for
arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området siden begynnelsen
av inneværende tiår har også økt arbeidsinnvandringen fra disse
landene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre,
Vera Lysklætt, viser til at arbeidsinnvandringen til Norge
har økt betraktelig de siste årene. Komiteen er kjent
med at dette har bidratt til å dempe presset i norsk økonomi og derved
også forlenge den sterke konjunkturoppgangen landet har hatt den
senere tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig med Regjeringen
i at både Norge og Europa de nærmeste årene kommer til å trenge
arbeidskraft, og at dette er en utfordring for både bedrifter og
offentlig sektor.
Flertallet mener at det samtidig
er et behov for en langsiktig strategi for å bygge opp og beholde god
norsk kompetanse innenfor eksempelvis byggebransjen og andre bransjer
hvor det er særlig stor tilstrømming av arbeidsinnvandrere, for å
sikre stabilitet også i perioder hvor tilstrømmingen av arbeidsinnvandrere
er mindre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at det er viktig å få satt i verk forslagene som er
lagt frem i meldingen så raskt som mulig. Flertallet viser
til at enkelte tiltak, som for eksempel overgangsordningene relatert
til EØS og forslag knyttet til nordområdene, kan iverksettes tidligere
enn 1. januar 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at iverksetting av
forslagene som er lagt fram i meldingen må skje på et tidligere
tidspunkt enn 1. januar 2010, slik det er blitt antydet. I tillegg mener disse
medlemmer det er mulig å legge til rette for forsøk når
det gjelder enkelte av forslagene. Dette vil kunne fremskynde nødvendige
endringer så raskt som mulig. Disse medlemmer viser
til forslag under punkt 6.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
på prinsipielt grunnlag at det ideelt sett burde være en friest
mulig bevegelse over landegrensene av varer, tjenester, kapital
og arbeidskraft.
Den norske velferdsstaten er etter disse
medlemmers mening en enorm utfordring med hensyn til migrasjon
og global folkeforflytning, og utgjør en viktig forskjell mellom
for eksempel Dubai og Norge på arbeidsinnvandringsområdet. Disse
medlemmer viser til at den altomfattende velferdsstaten
gjør at arbeidskraftsimport som kan være lønnsom for en enkeltbedrift,
kan være et tapsprosjekt for skattebetalerne. Dette kan for eksempel
skje dersom en arbeidsinnvandrer mister jobben, og ender opp med
å leve på norske sosiale ordninger resten av livet.
Disse medlemmer ønsker å se nærmere
på hvorvidt det finnes noen løsninger som gjør at det kan bli bedre
samsvar mellom hva som lønner seg for enkeltbedriften, og hva som
lønner seg for skattebetalerne. Disse medlemmer ser at
Regjeringens forslag til inntektskriterium kurerer noen av de verste
symptomene i dagens system, men disse medlemmer ønsker
i utgangspunktet et system som tar problemet ved roten.
Disse medlemmer viser til at
prismekanismen kan brukes for å sikre at arbeidsinnvandring som er
bedriftsøkonomisk lønnsom, alltid også vil være samfunnsøkonomisk
lønnsom innenfor velferdsstatens rammer, hvis man krever at arbeidsgiveren
må dekke enhver fremtidig bruk av velferdsordninger knyttet til
arbeidsinnvandreren og dennes familie. Disse medlemmer ser at
de fleste bedrifter vil ha problemer med å garantere for enhver
potensiell fremtidig bruk av offentlige velferdsordninger knyttet
til sine arbeidstagere fra tredjeland, men antar at forsikringsselskapene
vil kunne stille opp slik at den enkelte arbeidsgiver kan forsikre
seg mot en slik risiko. En viktig forutsetning for ordningen er
at arbeidsinnvandrere fra tredjeland avskjæres fra muligheten til
å kunne opparbeide seg permanent opphold i Norge, slik disse
medlemmer gjorde i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) til Ot.prp. nr.
75 (2006–2007). Disse medlemmer ser at forslaget
om helt ny arbeidsinnvandringsordning må sees i sammenheng med disse
medlemmers øvrige innvandringspolitikk, særlig på asylområdet,
slik denne politikken fremkommer i Innst. O. nr. 42 (2007–2008).
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en arbeidsinnvandringsordning
overfor tredjeland der arbeidsgiver overtar ethvert nåværende og fremtidig
finansielt ansvar fra staten knyttet til arbeidsinnvandrers bruk
av norske velferdsordninger."
Disse medlemmer vil i resten
av innstillingen ta utgangspunkt i dagens ordning og Regjeringens
konkrete endringsforslag.
Disse medlemmer reagerer på at
de første gruppene av pakistanske, tyrkiske, indiske og nordafrikanske
innvandrere som kom til Norge på slutten av 1960-tallet omtales
som "arbeidsinnvandrere". Disse medlemmer viser til
at Norge i motsetning til Tyskland, Nederland og Danmark aldri hadde
noen gjestearbeiderordning. Tvert imot kom de første pakistanske
innvandrerne til landet på turistvisum, noe som blant annet dokumenteres
i Dagbladets artikkel "Ingen kan hjelpe pakistanerne i Oslo" fra
8. juni 1971. Pakistanerne omtalt i denne artikkelen fikk bli, etter
å ha mottatt hjelp fra Røde Kors og andre veldedige organisasjoner.
En gruppe pakistanske "turister" som kom til Finland samme år, var
imidlertid ikke like heldige – de ble nemlig deportert ved hjelp
av et chartret fly.