Hovedstrategien for å møte den framtidige etterspørselen
etter arbeidskraft, hindre fattigdom og videreutvikle velferdssamfunnet,
er å mobilisere de innenlandske arbeidskraftsressursene. Mobilisering
av innenlandske ressurser skal skje gjennom en rekke tiltak som
bidrar til å redusere arbeidsledighet, sykefravær, uføre- og tidligpensjonering,
ufrivillig deltid samt øke inkluderingen av utsatte grupper. Denne
politikken er nærmere omtalt blant annet i St.meld. nr. 5 (2006–2007)
Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, St.meld. nr.
6 (2006–2007) Om seniorpolitikk, St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid,
velferd og inkludering, samt gjennom Handlingsplan for integrering
og inkludering av innvandrerbefolkningen og Handlingsplan mot fattigdom
som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2007, se St.prp.
nr. 1 (2006–2007) for Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken
skal legge til rette for at den innenlandske arbeidsstyrken blir
så stor som mulig og at den utnyttes så godt som mulig. Arbeids-
og velferdspolitikken skal bidra til at alle innenlandske borgere
i yrkesaktiv alder som kan delta i arbeidslivet, skal få mulighet
til det. Utdanningspolitikken skal bidra til at utdanningskapasiteten
og utdanningssammensetningen er tilpasset de ulike behovene for
kvalifisert arbeidskraft som oppstår innenfor ulike næringer og
bransjer.
Arbeidsinnvandringens tradisjonelle rolle har først
og fremst vært å dekke behov i arbeidsmarkedet som på kort sikt
ikke kan dekkes innenlands. Arbeidsinnvandringspolitikken har bidratt
til at norske virksomheter har fått bedre tilgang til arbeidskraft,
både når det gjelder arbeidsstyrkens størrelse og kompetanse.
Arbeidsinnvandring er mindre egnet til å løse
de langsiktige utfordringene som følger av befolkningens aldring.
En viktig årsak til det er at dersom arbeidsinnvandrere bosetter
seg permanent, vil arbeidsinnvandring ikke uten videre føre til
endring i det langsiktige forholdet mellom antall forsørgede og
antall forsørgere.
Aldringen av befolkningen vil medføre et økt
behov for helse- og omsorgstjenester. Regjeringens hovedstrategi
for å møte arbeidskraftbehovet er å sørge for en tilstrekkelig innenlandsk
utdanningskapasitet innenfor helse- og omsorgssektoren, gjennom
tiltak i arbeidslivet som bedre ledelse, tilbud om hele stillinger
mv. og gjennom kompetansetiltak. Det er ikke aktuelt med målrettet
rekruttering av helse- og sosialpersonell fra utviklingsland, jf.
St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening (Omsorgsmeldingen).
Komiteen vil påpeke
at økt arbeidskraftbehov i hovedsak skal dekkes av innenlandsk arbeidskraft
og at arbeidsinnvandring kun skal være et supplement.
Komiteen viser til at blant annet
reduksjon av sykefravær og ufrivillig deltidsarbeid vil frigjøre arbeidskraftreserver.
Komiteen støtter meldingens intensjon
om å få flere i arbeid og færre på trygd, og ser det som viktig
at det gjennom arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken
legges til rette for at den innenlandske arbeidsstyrken blir så stor
som mulig og at den blir brukt så godt som mulig. Komiteen slutter
seg til at hovedstrategien for å møte den fremtidige etterspørselen
etter arbeidskraft, hindre fattigdom og videreutvikle velferdssamfunnet,
er å mobilisere de innenlandske arbeidskraftressursene, slik flere
tidligere stortingsmeldinger omtaler. Komiteen viser
til partienes respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 158
(2006–2007), jf. St.meld. nr. 5 (2006–2007) Opptjening og uttak av
alderspensjon i folketrygden, Innst. S. nr. 200 (2006–2007), jf.
St.meld. nr. 6 (2006–2007) om seniorane – ein viktig ressurs i norsk
arbeidsliv og Innst. S. nr. 148 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 9
(2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering. Komiteen viser
også til partienes respektive merknader og forslag til Handlingsplan
for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og Handlingsplan
mot fattigdom som ble lagt frem sammen med statsbudsjettet for 2007, jf.
Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006–2007), Budsjett-innst. S. nr. 15
(2006–2007) og St.prp. nr. 1 (2006–2007) Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at trygdestatistikk viser at det blir stadig flere som står utenfor
arbeidslivet av helsemessige årsaker, og at økningen skyldes stadig
flere personer innenfor uføreordningen og flere på yrkesrettet attføring.
Over 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder mottar en eller annen form
for trygd, og det er en markant økning i den yngste aldersgruppen
(18–24 år). Disse medlemmer tror at mange av disse
ville kunne delta i arbeidslivet hvis det i større grad legges til
rette for det.
Disse medlemmer viser til den
store arbeidskraftreserven i eldreomsorgen som ligger i lave brøkstillinger
for mange ansatte, både i hjemmehjelpstjenesten og institusjonsomsorgen,
som gjerne vil arbeide mer. Ved å øke stillingsbrøkene vil det bli
tilgjengelig mer arbeidskraft som igjen vil bedre tilbudet og derved
kvaliteten i eldreomsorgen. Disse medlemmer vil i
den forbindelse påpeke at 44 pst. av kvinner og 13 pst. av menn
i dag jobber deltid, og at det sannsynligvis er et stort potensial
i å bekjempe ufrivillig deltid.
Komiteen viser til
at det særlig er i den delen av arbeidsmarkedet hvor det rekrutteres
ufaglært arbeidskraft at det kan være utfordringer knyttet til å
fortrenge innenlandsk. Stor tilgang på utenlandsk arbeidskraft kan
likeledes gjøre det vanskeligere å finne jobb for utsatte grupper
i den innenlandske befolkningen som står utenfor arbeidslivet, når
disse konkurrerer i de samme delene av arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det er svært viktig
at tilgangen på utenlandsk arbeidskraft ikke blir en sovepute når
det gjelder arbeidet med å mobilisere den innenlandske arbeidskraften.
Komiteen har merket seg at det
som er avgjørende for de langsiktige samfunnsmessige effektene av
arbeidsinnvandring, er om arbeidsinnvandrerne bare blir her midlertidig
eller om de bosetter seg permanent og eventuelt sammen med familien. Komiteen viser
til at ved permanent bosetting vil arbeidsinnvandring ikke bare
bidra til økt produksjon, men også til at befolkningen øker. Større
befolkning betyr at flere har behov for varer og tjenester slik
som helsevesen og eldreomsorg etter hvert som de blir eldre.
Komiteen viser til at det ikke
er grunnlag for å anta noe sikkert om ytelser fra velferdsordningene
til arbeidsinnvandrere, på lengre sikt. Det er etter komiteens mening
likevel viktig å merke seg de erfaringer en har fra tidligere perioder
med arbeidsinnvandring. Disse viser at en høy andel av de arbeidsinnvandrerne
som kom tidlig på 1970-tallet, ble uførepensjonister til tross for
høy yrkesdeltakelse de første årene i Norge. Dette illustrerer at
den langsiktige tilpasningen kan bli en annen enn den kortsiktige
tilpasningen. Komiteen vil påpeke at den langsiktige
yrkesdeltakelsen er avhengig av at arbeidsinnvandrerne er godt integrert
i arbeidsmarkedet, og at velferdspolitikken er tilrettelagt på en
slik måte at den oppmuntrer til arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig
å lære av erfaringene fra arbeidsinnvandringen på 70-tallet og tilby
en mer målrettet integrering for arbeidsinnvandrere og deres medfølgende
familie. Det er viktig at integreringspolitikken også tar høyde
for at flere blir i landet permanent.
Flertallet mener det er viktig
å ta hensyn til at de fleste arbeidsinnvandrerne stiller med dårligere
forutsetninger enn norske arbeidstakere når det gjelder språk, kultur
og sosial innsikt i det norske samfunnet. For å sikre en god og
stabil bruk av arbeidsinnvandrernes arbeidskraft og for å unngå
belastninger i trygde- og sosialbudsjettet på lengre sikt, er flertallet enig
i at det er behov for å vurdere om tilretteleggingen bør bli bedre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det ikke er en offentlig oppgave å finansiere eventuelle integreringsordninger
overfor arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer mener
at bedriftene som importerer arbeidskraft, har et selvstendig ansvar
overfor dem de henter til landet.
Siden 1954 har Norge vært del av et felles nordisk
arbeidsmarked, og har siden 1994 deltatt i det åpne europeiske arbeidsmarkedet
innenfor EØS/EFTA-området. Gjennom EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen
har Norge gitt sin tilslutning til målet om økt mobilitet over landegrensene
mellom disse landene. Gjennom det europeiske arbeidsmarkedet har
om lag en halv milliard mennesker formelt rett til å kunne komme,
arbeide og bo i Norge uten særlige restriksjoner. Det gir mulighet
for tilgang til en stor potensiell arbeidsstyrke. I drøftingen av
en politikk for arbeidsinnvandring er det nødvendig å skille mellom
innvandring fra EØS/EFTA-området, som i stor grad er fri, og innvandring
fra tredjeland, som i langt større grad styres gjennom nasjonale
regler.
Sammenliknet med de andre nordiske landene har
Norge mottatt svært mange arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene.
Det skyldes hovedsakelig at Norge de siste årene har hatt høy etterspørsel
etter arbeidskraft, kombinert med et høyt relativt lønnsnivå for
store grupper arbeidstakere. Tilgangen avhenger også av situasjonen
i avsenderlandene. Mange land i Europa sliter med høy arbeidsledighet
eller har lavere inntektsnivå enn gjennomsnittet for Europa. Dette
gir et potensial for fortsatt utstrømming av arbeidskraft fra disse
landene.
Det nordiske og det europeiske arbeidsmarkedet vil
trolig også framover ha stor betydning for Norge. Det er grunn til
å regne med at migrasjonsstrømmene også framover vil påvirkes av
konjunkturutviklingen i vårt eget land og i våre nærområder. I denne
sammenhengen er den økonomiske utviklingen i de landene vi rekrutterer
mye arbeidskraft fra i dag særlig viktig, herunder i de andre nordiske
landene, i de nye medlemslandene i EU og i Tyskland. Etter hvert som
de nye medlemslandene nærmer seg de gamle EU-landenes velferdsnivå
vil det kunne bli mer krevende å rekruttere arbeidskraft fra disse
landene, selv om relative forskjeller i lønnsnivå vil kunne være
en drivkraft til arbeidsmigrasjon i mange år framover. På dette området
er det betydelig usikkerhet, spesielt om en ser noen år fram i tid.
Over tid vil også aldringen av befolkingen i
Europa påvirke hvor mange arbeidsinnvandrere som norske bedrifter
vil kunne tiltrekke seg fra dette området. På den annen side vil
arbeidstilbudet kunne påvirkes positivt av EUs videre arbeid for
et mer fleksibelt arbeidsmarked og mulige framtidige utvidelser
av EU. Samlet sett er det liten grunn til å vente at mulighetene
for å rekruttere arbeidskraft i det europeiske arbeidsmarkedet vil
svekkes drastisk de nærmeste årene.
Komiteen er kjent
med rådsforordning 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere
mv. og viser til at EØS-borgere skal ha samme prioritet til stillinger
som innenlandsk arbeidskraft. Komiteen viser til
prinsippet om at det bare skal gis tillatelse til tredjelandsborgere
når det ikke finnes tilgjengelig arbeidskraft med den kompetansen
arbeidsgiveren har behov for i landet eller EØS/EFTA-landene. Komiteen vil
fremheve at Norge er en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet
og sterkt påvirket av de stadig mer vidtgående harmoniseringene
av regelverket og den økonomiske politikken i EU. Komiteen er
enig i at politikkutvikling i EU fremover vil være av betydning
for det norske regimet for arbeidsinnvandring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at innvandringspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen, og at
Norge for eksempel ikke er bundet av EU-direktivet 2003/86/EF om familieinnvandring
eller annen samordning av innvandringspolitikken overfor tredjeland. Disse
medlemmer viser til at dette betyr at politikkutviklingen
i EU fremover ikke vil ha like avgjørende betydning for det norske
regimet for arbeidsinnvandring, som det har for EU-landene. Disse
medlemmer viser til at Felleserklæring fra avtalepartene
i forbindelse med EØS-komiteens beslutning nr. 158/2007 om innlemming
av europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF i avtalen slår fast
at:
"bosettingsrettigheter for tredjelandsborgere faller
utenfor avtalens anvendelsesområde, med unntak av rettigheter som
gis gjennom direktivet (2004/38/EF) til tredjelandsborgere."
I meldingen understrekes at det er en grunnforutsetning
at arbeidsinnvandrere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som
befolkningen ellers. Sosial dumping, svart arbeid og illegal innvandring
er problemer som kan følge i kjølvannet av eller forsterkes av økt
arbeidsinnvandring.
Arbeidet for å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår
er viktig både for at arbeidsinnvandrerne ikke skal arbeide under
uakseptable vilkår og for å beskytte arbeidstakere og seriøse virksomheter
mot urettferdig konkurranse. Gode arbeidsforhold bidrar til at arbeidsinnvandrerne blir
integrert i det norske arbeidslivet.
Økt bruk av arbeidskraft fra utlandet, og særlig et
større innslag av utenlandske tjenesteleverandører, kan innebære
en utfordring for arbeidsmarkedet og den norske arbeidslivsmodellen
i årene framover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er av den oppfatning at
arbeidsinnvandring er et gode for norsk næringsliv og at dette ikke
må få negative konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet. Flertallet er
positivt til at vilkårene for å kunne arbeide i Norge fortsatt skal
være basert på avtalene forhandlet frem av partene i arbeidslivet.
Flertallet er kjent med at arbeidsinnvandringen
fra de nye EU-landene har vært svært mannsdominert. Flertallet mener
det er viktig at kvinnene fra de nye EU-landene kan få seg heltidsjobb
slik at en i større grad unngår at det arbeides uregistrert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er naturlig at arbeidsinnvandrere flytter videre til andre land
når prosjektene de jobber på i Norge er avsluttet, og at tjenesteimport
kan være et godt alternativ til mer permanent arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer påpeker at det ikke er noen selvfølge at arbeidsinnvandrere
tar med seg ektefelle og barn til Norge den tiden de jobber her,
og vil derfor ikke overdrive betydningen av å integrere ektefeller
og barn til arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer vil
dessuten poengtere at arbeidsinnvandrere med høy utdannelse og høy lønn
erfaringsmessig er lettintegrerte. Disse medlemmer mener
at bedrifter som importerer innvandrere, selv må dekke de sosiale
kostnadene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag
under punkt 6.5.2 om å styrke Arbeidstilsynet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at Arbeidstilsynets budsjett er styrket i flere omganger
av denne Regjeringen, senest med 10 mill. kroner for 2008. Økningen
skal bidra til ytterligere forsterket tilsynsinnsats og til å styrke etatens
arbeid med å gi samlet, målrettet og god informasjon. Gjennom tiltakene
fra handlingsplanen har Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet også
fått flere og sterkere virkemidler til bruk i sitt tilsyn. Dette
gjelder ikke minst adgangen til å bruke pålegg, stansing og tvangsmulkt
når de fører tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsloven
og utlendingsloven. Flertallet viser til at dette,
sammen med økte bevilgninger til å styrke bemanningen, har ført
til et langt mer effektivt tilsyn enn tidligere.
Siden arbeidsinnvandringen på 1970-tallet har Norge
endret seg i retning av et mer flerkulturelt samfunn med en aktiv
integreringspolitikk. Regjeringens integreringspolitikk skal bidra
til å sikre en stabil samfunnsutvikling og legge til rette for at
innvandrerbefolkningen har like muligheter som befolkningen for
øvrig til å bidra og delta i arbeidslivet og i samfunnet. Målrettede integreringstiltak
skal gi starthjelp til arbeidsinnvandrere for å oppnå dette.
Hovedtyngden av den sterkt økte arbeidsinnvandringen
de siste årene kommer fra nærliggende land i Europa. Trolig vil
mange etter hvert returnere til sine hjemland etter å ha arbeidet
i Norge i en begrenset periode. Samtidig må det tas høyde for at
en større andel av arbeidsinnvandrerne i framtiden vil kunne bli
værende i Norge over lengre tid eller permanent.
Behovet for særskilte tiltak for at de arbeidsinnvandrerne
som ønsker å bli her, kan delta i arbeids- og samfunnsliv over tid,
vil variere med den enkeltes kulturelle, språklige og utdanningsmessige
bakgrunn. Både for den enkelte arbeidsinnvandreren og for samfunnet
samlet, er det viktig at arbeidsinnvandrerne og deres familiemedlemmer
som bosetter seg permanent i landet, har høy yrkesdeltakelse over
livsløpet, samt deltar i samfunnet på lik linje med den øvrige befolkningen.
Innvandrernes egen aktivitet og bruk av mulighetene som finnes,
er vesentlig for en vellykket integrering.
Arbeidsinnvandringen vil ha betydning for befolkningsutviklingen
og for samfunnsutviklingen i stort. Den vil blant annet sette økte
krav til boligbygging og utbygging av offentlige tjenester. Innvandringen
vil også påvirke Norge kulturelt og sosialt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at
inkludering og deltakelse i nærmiljøet bør vektlegges sterkere siden
dette er blant de viktigste forutsetningene for at arbeidsinnvandrerne og
deres familier skal trives. Meldingen legger opp til at målrettede
integreringstiltak skal gi starthjelp til arbeidsinnvandrere, og flertallet vil
fremheve viktigheten av det gode arbeidet som gjøres av de frivillige
organisasjonene. Flertallet mener at i tillegg til
viktige informasjonstiltak og opplæringstiltak som det offentlige
gjennomfører på dette feltet, er frivillige organisasjoners innsats
og aktiviteter i enda sterkere grad enn til nå relevante for at
samfunnet skal nå integreringsmålene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidet med
integrering tas opp i meldingen, men er enige med enkelte organisasjoner
som har uttalt seg i saken i at dette gis en relativt beskjeden plass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at integrering kun er en problemstilling for arbeidsinnvandrere
som oppholder seg i Norge over en lengre periode. Disse medlemmer vil
derfor gå imot kostbare integreringstiltak, som for eksempel gratis
norskundervisning, til personer som erfaringsmessig uansett bare
kommer til å oppholde seg i Norge i en kortere periode. Disse
medlemmer mener at bedrifter som importerer innvandrere, selv
må dekke de sosiale kostnadene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil bemerke at integrering
og språkopplæring er viktig også for arbeidsinnvandrere, og ikke
minst for deres eventuelle familie som måtte følge med. Press på boligtilbudet
i mange kommuner skaper ekstra utfordringer med bosetting av både
arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere – og dermed også for
integreringsarbeidet. Generelt må kommunene bli bedre til å utnytte
startlånet. Her har staten ved Husbanken en utfordring. Disse
medlemmer mener videre at det er behov for en gjennomgang
av vilkårene for startlån. I en slik gjennomgang bør det blant annet
vurderes om startlån kan gis som støtte til depositum. Mange leietakere,
for eksempel arbeidsinnvandrere, er i stand til å betjene månedlige
husleieutgifter, men mangler ofte kapital til å innløse et større
depositum.