2.1 Arbeidslinjen skal ikke svekkes

2.1.1 Sammendrag

Hovedstrategien for å møte den framtidige etterspørselen etter arbeidskraft, hindre fattigdom og videreutvikle velferdssamfunnet, er å mobilisere de innenlandske arbeidskraftsressursene. Mobilisering av innenlandske ressurser skal skje gjennom en rekke tiltak som bidrar til å redusere arbeidsledighet, sykefravær, uføre- og tidligpensjonering, ufrivillig deltid samt øke inkluderingen av utsatte grupper. Denne politikken er nærmere omtalt blant annet i St.meld. nr. 5 (2006–2007) Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, St.meld. nr. 6 (2006–2007) Om seniorpolitikk, St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, samt gjennom Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og Handlingsplan mot fattigdom som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2007, se St.prp. nr. 1 (2006–2007) for Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken skal legge til rette for at den innenlandske arbeidsstyrken blir så stor som mulig og at den utnyttes så godt som mulig. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til at alle innenlandske borgere i yrkesaktiv alder som kan delta i arbeidslivet, skal få mulighet til det. Utdanningspolitikken skal bidra til at utdanningskapasiteten og utdanningssammensetningen er tilpasset de ulike behovene for kvalifisert arbeidskraft som oppstår innenfor ulike næringer og bransjer.

Arbeidsinnvandringens tradisjonelle rolle har først og fremst vært å dekke behov i arbeidsmarkedet som på kort sikt ikke kan dekkes innenlands. Arbeidsinnvandringspolitikken har bidratt til at norske virksomheter har fått bedre tilgang til arbeidskraft, både når det gjelder arbeidsstyrkens størrelse og kompetanse.

Arbeidsinnvandring er mindre egnet til å løse de langsiktige utfordringene som følger av befolkningens aldring. En viktig årsak til det er at dersom arbeidsinnvandrere bosetter seg permanent, vil arbeidsinnvandring ikke uten videre føre til endring i det langsiktige forholdet mellom antall forsørgede og antall forsørgere.

Aldringen av befolkningen vil medføre et økt behov for helse- og omsorgstjenester. Regjeringens hovedstrategi for å møte arbeidskraftbehovet er å sørge for en tilstrekkelig innenlandsk utdanningskapasitet innenfor helse- og omsorgssektoren, gjennom tiltak i arbeidslivet som bedre ledelse, tilbud om hele stillinger mv. og gjennom kompetansetiltak. Det er ikke aktuelt med målrettet rekruttering av helse- og sosialpersonell fra utviklingsland, jf. St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening (Omsorgsmeldingen).

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen vil påpeke at økt arbeidskraftbehov i hovedsak skal dekkes av innenlandsk arbeidskraft og at arbeidsinnvandring kun skal være et supplement.

Komiteen viser til at blant annet reduksjon av sykefravær og ufrivillig deltidsarbeid vil frigjøre arbeidskraftreserver.

Komiteen støtter meldingens intensjon om å få flere i arbeid og færre på trygd, og ser det som viktig at det gjennom arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken legges til rette for at den innenlandske arbeidsstyrken blir så stor som mulig og at den blir brukt så godt som mulig. Komiteen slutter seg til at hovedstrategien for å møte den fremtidige etterspørselen etter arbeidskraft, hindre fattigdom og videreutvikle velferdssamfunnet, er å mobilisere de innenlandske arbeidskraftressursene, slik flere tidligere stortingsmeldinger omtaler. Komiteen viser til partienes respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 158 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 5 (2006–2007) Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, Innst. S. nr. 200 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 6 (2006–2007) om seniorane – ein viktig ressurs i norsk arbeidsliv og Innst. S. nr. 148 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering. Komiteen viser også til partienes respektive merknader og forslag til Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og Handlingsplan mot fattigdom som ble lagt frem sammen med statsbudsjettet for 2007, jf. Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006–2007), Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006–2007) og St.prp. nr. 1 (2006–2007) Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at trygdestatistikk viser at det blir stadig flere som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker, og at økningen skyldes stadig flere personer innenfor uføreordningen og flere på yrkesrettet attføring. Over 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder mottar en eller annen form for trygd, og det er en markant økning i den yngste aldersgruppen (18–24 år). Disse medlemmer tror at mange av disse ville kunne delta i arbeidslivet hvis det i større grad legges til rette for det.

Disse medlemmer viser til den store arbeidskraftreserven i eldreomsorgen som ligger i lave brøkstillinger for mange ansatte, både i hjemmehjelpstjenesten og institusjonsomsorgen, som gjerne vil arbeide mer. Ved å øke stillingsbrøkene vil det bli tilgjengelig mer arbeidskraft som igjen vil bedre tilbudet og derved kvaliteten i eldreomsorgen. Disse medlemmer vil i den forbindelse påpeke at 44 pst. av kvinner og 13 pst. av menn i dag jobber deltid, og at det sannsynligvis er et stort potensial i å bekjempe ufrivillig deltid.

Komiteen viser til at det særlig er i den delen av arbeidsmarkedet hvor det rekrutteres ufaglært arbeidskraft at det kan være utfordringer knyttet til å fortrenge innenlandsk. Stor tilgang på utenlandsk arbeidskraft kan likeledes gjøre det vanskeligere å finne jobb for utsatte grupper i den innenlandske befolkningen som står utenfor arbeidslivet, når disse konkurrerer i de samme delene av arbeidsmarkedet.

Komiteen mener det er svært viktig at tilgangen på utenlandsk arbeidskraft ikke blir en sovepute når det gjelder arbeidet med å mobilisere den innenlandske arbeidskraften.

Komiteen har merket seg at det som er avgjørende for de langsiktige samfunnsmessige effektene av arbeidsinnvandring, er om arbeidsinnvandrerne bare blir her midlertidig eller om de bosetter seg permanent og eventuelt sammen med familien. Komiteen viser til at ved permanent bosetting vil arbeidsinnvandring ikke bare bidra til økt produksjon, men også til at befolkningen øker. Større befolkning betyr at flere har behov for varer og tjenester slik som helsevesen og eldreomsorg etter hvert som de blir eldre.

Komiteen viser til at det ikke er grunnlag for å anta noe sikkert om ytelser fra velferdsordningene til arbeidsinnvandrere, på lengre sikt. Det er etter komiteens mening likevel viktig å merke seg de erfaringer en har fra tidligere perioder med arbeidsinnvandring. Disse viser at en høy andel av de arbeidsinnvandrerne som kom tidlig på 1970-tallet, ble uførepensjonister til tross for høy yrkesdeltakelse de første årene i Norge. Dette illustrerer at den langsiktige tilpasningen kan bli en annen enn den kortsiktige tilpasningen. Komiteen vil påpeke at den langsiktige yrkesdeltakelsen er avhengig av at arbeidsinnvandrerne er godt integrert i arbeidsmarkedet, og at velferdspolitikken er tilrettelagt på en slik måte at den oppmuntrer til arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig å lære av erfaringene fra arbeidsinnvandringen på 70-tallet og tilby en mer målrettet integrering for arbeidsinnvandrere og deres medfølgende familie. Det er viktig at integreringspolitikken også tar høyde for at flere blir i landet permanent.

Flertallet mener det er viktig å ta hensyn til at de fleste arbeidsinnvandrerne stiller med dårligere forutsetninger enn norske arbeidstakere når det gjelder språk, kultur og sosial innsikt i det norske samfunnet. For å sikre en god og stabil bruk av arbeidsinnvandrernes arbeidskraft og for å unngå belastninger i trygde- og sosialbudsjettet på lengre sikt, er flertallet enig i at det er behov for å vurdere om tilretteleggingen bør bli bedre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det ikke er en offentlig oppgave å finansiere eventuelle integreringsordninger overfor arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer mener at bedriftene som importerer arbeidskraft, har et selvstendig ansvar overfor dem de henter til landet.

2.2 Det europeiske arbeidsmarkedet som hovedarena

2.2.1 Sammendrag

Siden 1954 har Norge vært del av et felles nordisk arbeidsmarked, og har siden 1994 deltatt i det åpne europeiske arbeidsmarkedet innenfor EØS/EFTA-området. Gjennom EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen har Norge gitt sin tilslutning til målet om økt mobilitet over landegrensene mellom disse landene. Gjennom det europeiske arbeidsmarkedet har om lag en halv milliard mennesker formelt rett til å kunne komme, arbeide og bo i Norge uten særlige restriksjoner. Det gir mulighet for tilgang til en stor potensiell arbeidsstyrke. I drøftingen av en politikk for arbeidsinnvandring er det nødvendig å skille mellom innvandring fra EØS/EFTA-området, som i stor grad er fri, og innvandring fra tredjeland, som i langt større grad styres gjennom nasjonale regler.

Sammenliknet med de andre nordiske landene har Norge mottatt svært mange arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene. Det skyldes hovedsakelig at Norge de siste årene har hatt høy etterspørsel etter arbeidskraft, kombinert med et høyt relativt lønnsnivå for store grupper arbeidstakere. Tilgangen avhenger også av situasjonen i avsenderlandene. Mange land i Europa sliter med høy arbeidsledighet eller har lavere inntektsnivå enn gjennomsnittet for Europa. Dette gir et potensial for fortsatt utstrømming av arbeidskraft fra disse landene.

Det nordiske og det europeiske arbeidsmarkedet vil trolig også framover ha stor betydning for Norge. Det er grunn til å regne med at migrasjonsstrømmene også framover vil påvirkes av konjunkturutviklingen i vårt eget land og i våre nærområder. I denne sammenhengen er den økonomiske utviklingen i de landene vi rekrutterer mye arbeidskraft fra i dag særlig viktig, herunder i de andre nordiske landene, i de nye medlemslandene i EU og i Tyskland. Etter hvert som de nye medlemslandene nærmer seg de gamle EU-landenes velferdsnivå vil det kunne bli mer krevende å rekruttere arbeidskraft fra disse landene, selv om relative forskjeller i lønnsnivå vil kunne være en drivkraft til arbeidsmigrasjon i mange år framover. På dette området er det betydelig usikkerhet, spesielt om en ser noen år fram i tid.

Over tid vil også aldringen av befolkingen i Europa påvirke hvor mange arbeidsinnvandrere som norske bedrifter vil kunne tiltrekke seg fra dette området. På den annen side vil arbeidstilbudet kunne påvirkes positivt av EUs videre arbeid for et mer fleksibelt arbeidsmarked og mulige framtidige utvidelser av EU. Samlet sett er det liten grunn til å vente at mulighetene for å rekruttere arbeidskraft i det europeiske arbeidsmarkedet vil svekkes drastisk de nærmeste årene.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteen er kjent med rådsforordning 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere mv. og viser til at EØS-borgere skal ha samme prioritet til stillinger som innenlandsk arbeidskraft. Komiteen viser til prinsippet om at det bare skal gis tillatelse til tredjelandsborgere når det ikke finnes tilgjengelig arbeidskraft med den kompetansen arbeidsgiveren har behov for i landet eller EØS/EFTA-landene. Komiteen vil fremheve at Norge er en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet og sterkt påvirket av de stadig mer vidtgående harmoniseringene av regelverket og den økonomiske politikken i EU. Komiteen er enig i at politikkutvikling i EU fremover vil være av betydning for det norske regimet for arbeidsinnvandring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at innvandringspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen, og at Norge for eksempel ikke er bundet av EU-direktivet 2003/86/EF om familieinnvandring eller annen samordning av innvandringspolitikken overfor tredjeland. Disse medlemmer viser til at dette betyr at politikkutviklingen i EU fremover ikke vil ha like avgjørende betydning for det norske regimet for arbeidsinnvandring, som det har for EU-landene. Disse medlemmer viser til at Felleserklæring fra avtalepartene i forbindelse med EØS-komiteens beslutning nr. 158/2007 om innlemming av europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF i avtalen slår fast at:

"bosettingsrettigheter for tredjelandsborgere faller utenfor avtalens anvendelsesområde, med unntak av rettigheter som gis gjennom direktivet (2004/38/EF) til tredjelandsborgere."

2.3 Likeverdige lønns- og arbeidsvilkår

2.3.1 Sammendrag

I meldingen understrekes at det er en grunnforutsetning at arbeidsinnvandrere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som befolkningen ellers. Sosial dumping, svart arbeid og illegal innvandring er problemer som kan følge i kjølvannet av eller forsterkes av økt arbeidsinnvandring.

Arbeidet for å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår er viktig både for at arbeidsinnvandrerne ikke skal arbeide under uakseptable vilkår og for å beskytte arbeidstakere og seriøse virksomheter mot urettferdig konkurranse. Gode arbeidsforhold bidrar til at arbeidsinnvandrerne blir integrert i det norske arbeidslivet.

Økt bruk av arbeidskraft fra utlandet, og særlig et større innslag av utenlandske tjenesteleverandører, kan innebære en utfordring for arbeidsmarkedet og den norske arbeidslivsmodellen i årene framover.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er av den oppfatning at arbeidsinnvandring er et gode for norsk næringsliv og at dette ikke må få negative konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet. Flertallet er positivt til at vilkårene for å kunne arbeide i Norge fortsatt skal være basert på avtalene forhandlet frem av partene i arbeidslivet.

Flertallet er kjent med at arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene har vært svært mannsdominert. Flertallet mener det er viktig at kvinnene fra de nye EU-landene kan få seg heltidsjobb slik at en i større grad unngår at det arbeides uregistrert.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er naturlig at arbeidsinnvandrere flytter videre til andre land når prosjektene de jobber på i Norge er avsluttet, og at tjenesteimport kan være et godt alternativ til mer permanent arbeidsinnvandring. Disse medlemmer påpeker at det ikke er noen selvfølge at arbeidsinnvandrere tar med seg ektefelle og barn til Norge den tiden de jobber her, og vil derfor ikke overdrive betydningen av å integrere ektefeller og barn til arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer vil dessuten poengtere at arbeidsinnvandrere med høy utdannelse og høy lønn erfaringsmessig er lettintegrerte. Disse medlemmer mener at bedrifter som importerer innvandrere, selv må dekke de sosiale kostnadene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag under punkt 6.5.2 om å styrke Arbeidstilsynet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at Arbeidstilsynets budsjett er styrket i flere omganger av denne Regjeringen, senest med 10 mill. kroner for 2008. Økningen skal bidra til ytterligere forsterket tilsynsinnsats og til å styrke etatens arbeid med å gi samlet, målrettet og god informasjon. Gjennom tiltakene fra handlingsplanen har Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet også fått flere og sterkere virkemidler til bruk i sitt tilsyn. Dette gjelder ikke minst adgangen til å bruke pålegg, stansing og tvangsmulkt når de fører tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsloven og utlendingsloven. Flertallet viser til at dette, sammen med økte bevilgninger til å styrke bemanningen, har ført til et langt mer effektivt tilsyn enn tidligere.

2.4 Integrering

2.4.1 Sammendrag

Siden arbeidsinnvandringen på 1970-tallet har Norge endret seg i retning av et mer flerkulturelt samfunn med en aktiv integreringspolitikk. Regjeringens integreringspolitikk skal bidra til å sikre en stabil samfunnsutvikling og legge til rette for at innvandrerbefolkningen har like muligheter som befolkningen for øvrig til å bidra og delta i arbeidslivet og i samfunnet. Målrettede integreringstiltak skal gi starthjelp til arbeidsinnvandrere for å oppnå dette.

Hovedtyngden av den sterkt økte arbeidsinnvandringen de siste årene kommer fra nærliggende land i Europa. Trolig vil mange etter hvert returnere til sine hjemland etter å ha arbeidet i Norge i en begrenset periode. Samtidig må det tas høyde for at en større andel av arbeidsinnvandrerne i framtiden vil kunne bli værende i Norge over lengre tid eller permanent.

Behovet for særskilte tiltak for at de arbeidsinnvandrerne som ønsker å bli her, kan delta i arbeids- og samfunnsliv over tid, vil variere med den enkeltes kulturelle, språklige og utdanningsmessige bakgrunn. Både for den enkelte arbeidsinnvandreren og for samfunnet samlet, er det viktig at arbeidsinnvandrerne og deres familiemedlemmer som bosetter seg permanent i landet, har høy yrkesdeltakelse over livsløpet, samt deltar i samfunnet på lik linje med den øvrige befolkningen. Innvandrernes egen aktivitet og bruk av mulighetene som finnes, er vesentlig for en vellykket integrering.

Arbeidsinnvandringen vil ha betydning for befolkningsutviklingen og for samfunnsutviklingen i stort. Den vil blant annet sette økte krav til boligbygging og utbygging av offentlige tjenester. Innvandringen vil også påvirke Norge kulturelt og sosialt.

2.4.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at inkludering og deltakelse i nærmiljøet bør vektlegges sterkere siden dette er blant de viktigste forutsetningene for at arbeidsinnvandrerne og deres familier skal trives. Meldingen legger opp til at målrettede integreringstiltak skal gi starthjelp til arbeidsinnvandrere, og flertallet vil fremheve viktigheten av det gode arbeidet som gjøres av de frivillige organisasjonene. Flertallet mener at i tillegg til viktige informasjonstiltak og opplæringstiltak som det offentlige gjennomfører på dette feltet, er frivillige organisasjoners innsats og aktiviteter i enda sterkere grad enn til nå relevante for at samfunnet skal nå integreringsmålene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidet med integrering tas opp i meldingen, men er enige med enkelte organisasjoner som har uttalt seg i saken i at dette gis en relativt beskjeden plass.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at integrering kun er en problemstilling for arbeidsinnvandrere som oppholder seg i Norge over en lengre periode. Disse medlemmer vil derfor gå imot kostbare integreringstiltak, som for eksempel gratis norskundervisning, til personer som erfaringsmessig uansett bare kommer til å oppholde seg i Norge i en kortere periode. Disse medlemmer mener at bedrifter som importerer innvandrere, selv må dekke de sosiale kostnadene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil bemerke at integrering og språkopplæring er viktig også for arbeidsinnvandrere, og ikke minst for deres eventuelle familie som måtte følge med. Press på boligtilbudet i mange kommuner skaper ekstra utfordringer med bosetting av både arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere – og dermed også for integreringsarbeidet. Generelt må kommunene bli bedre til å utnytte startlånet. Her har staten ved Husbanken en utfordring. Disse medlemmer mener videre at det er behov for en gjennomgang av vilkårene for startlån. I en slik gjennomgang bør det blant annet vurderes om startlån kan gis som støtte til depositum. Mange leietakere, for eksempel arbeidsinnvandrere, er i stand til å betjene månedlige husleieutgifter, men mangler ofte kapital til å innløse et større depositum.