Jeg viser til brev fra Næringskomiteen av 8. april om
overnevnte forslag og mitt foreløpige svar i brev datert 23. april.
I Soria Moria-erklæringen går det frem at denne regjeringen
vil "legge til rette for at frivillig sektor kan videreutvikle sin
funksjon i å løse samfunnsoppgaver". La det derfor ikke være tvil
om at vi vurderer forslaget med stort alvor.
Representantforslaget reiser imidlertid komplekse
problemstillinger av både juridisk og faktisk karakter, og disse
bør vi se nærmere på før vi tar stilling til saken.
Innkjøp av helse- og sosialtjenester er såkalte uprioriterte
tjenester. De er ikke omfattet av anskaffelsesdirektivets detaljerte
prosedyreregler. Det er kun tre av direktivbestemmelsene som gjelder
for slike innkjøp: krav til likebehandling, nøytrale tekniske spesifikasjoner
og krav til etterfølgende kunngjøring av kontrakttildelingen.
Det følger imidlertid av EØS-avtalen at også
de EØS-rettslige prinsippene må følges ved kjøp av helse- og sosialtjenester,
dersom slike innkjøp har grenseoverskridende interesse:
Prinsippet om gjennomsiktighet
reiser spørsmål om hvordan oppdragsgivere kan sikre en passende
grad av offentlighet omkring innkjøpene samtidig som det gjøres
mulig å kontrollere at innkjøpsprosedyrene er upartiske. Prinsippet
innebærer at en leverandør i en annen medlemsstat skal ha adgang
til de nødvendige opplysninger og ha tilgang til å melde sin interesse
før tildeling av kontrakt. I praksis leder dermed kravet til gjennomsiktighet
lett til en form for konkurranse.
Prinsippet om likebehandling reiser spørsmål
til hvordan man kan ivareta at alle aktuelle og potentielle leverandører
behandles likt. Bl.a. skal leverandørene – uansett nasjonalitet
– ha tilgang til de samme opplysninger, de må møtes med like krav
og gis like forutsetninger for å avgi tilbud.
Grenseoverskridende interesse dreier seg
om kontrakten i tilstrekkelig grad har innvirkning på det indre
marked. Dette reiser spørsmål om det er mulig på generelt grunnlag
å si om kontrakter om helse- og sosialtjenester har fellesskapsinteresse
eller ei. Dersom dette ikke er mulig, reises det spørsmål om hvordan
hver enkelt oppdragsgiver best kan gjøre denne vurderingen for hver enkelt
kontrakt.
Dersom det gjøres et fullstendig unntak fra
lovens krav til konkurranse for innkjøp av helse- og sosialtjenester
fra ideelle organisasjoner, reises altså spørsmål til hvordan den
enkelte innkjøper skal sørge for en korrekt vurdering av spørsmålet om
kontrakter har grenseoverskridende interesse og hvordan de EØS-rettslige
prinsippene kan overholdes.
Det må videre vurderes hvordan en kan sikre
at det ikke oppstår ulovlig forskjellsbehandling mellom de ideelle
organisasjonene og de kommersielle aktørene i samme marked.
I tillegg til de juridiske og praktiske utfordringene
jeg har beskrevet over, bør det også vurderes hvilke tjenester som
eventuelt skal unntas fra lovens krav til konkurranse. Det kan da
være aktuelt å se nærmere på området barnevernstjenester. Det må
vurderes i hvilken grad tjenestene faller inn under innkjøpsdirektivets bestemmelser
om helse- og sosialtjenester eller om de faller inn under andre
kategorier av uprioriterte eller prioriterte tjenester. Dette er
av stor betydning, ettersom regelverket er ulikt for de forskjellige
tjenestetypene.
Det er mange type tjenester som vil kunne bli berørt
av den foreslåtte endringen, og flere departementer bør derfor involveres
i arbeidet når vi skal se på rammevilkårene for ideelle organisasjoners
bidrag. For å kunne gjøre en forsvarlig utredning av forslaget,
trengs mer tid.
Jeg vil komme tilbake til Stortinget når en
slik utredning er gjennomført.