Jeg er enig i at langtidsmottak av sosialhjelp
er et problem, og jeg er også enig i at hovedmålet må være å få
flest mulig i arbeid. NAV-reformen og kvalifiseringsprogrammet
er viktige tiltak og virkemidler i den sammenheng. Vi må samtidig sikre
et forsvarlig livsopphold for alle og unngå at enkelte slutter å
søke sosialhjelp med større økonomisk nød som resultat.
Selv om det har vært en nedgang i antallet mottagere
og utbetalinger av økonomisk sosialhjelp de senere årene er andelen
langtidsmottakere av sosialhjelp bekymringsfull. De fleste mottar
imidlertid hjelp i relativt kort tid. Tall fra 2007 viser at det
er 21 prosent av mottakerne som bare får sosialhjelp i én måned
i året. Gjennomsnittlig stønadstid i perioden var på 5,3 måneder.
En stor andel av mottakerne mottar ytelser fra folketrygden. Om
lag 34 pst. hadde trygd som hovedinntektskilde i 2007. Se St. prp.
nr. 1 (2008–2009) under resultatområde 5 om levekår for en nærmere
beskrivelse.
Tallene viser bl.a. at når det gjelder den største andelen
stønadsmottagere treffer ordningen i forhold til formålet (midlertidig
ytelse som skal sikre økonomisk trygghet). Videre illustrerer tallene
at årsakene til at personer mottar sosialhjelp kan være mange. Blant
annet tilsier det at en stor andel av sosialhjelpsmottakerne i praksis
bare har behov for relativt kortvarig bistand og at ikke alle dermed
vil ha behov for et tilpasset kvalifiseringsprogram. Det er på bakgrunn
av dette ikke hensiktsmessig med en generell plikt til aktivitet. Regelverket
bør derfor ha innebygget en fleksibilitet som kan tilpasses ulike
grupper og behov.
Vilkårsbruk i sosialtjenesten har inngått i
flere undersøkelser og kartlegginger de senere år. I tillegg til
Telemarksforsknings rapport fra 2006 er bruken av vilkår knyttet
til økonomisk sosialhjelp bl.a. kartlagt og drøftet i AFI-rapport
7/06, Evaluering av arbeidsmarkedssatsingen for sosialhjelpsmottakere
av Angelika Schafft og Øystein Spjelkavik og HiO rapport 2005 nr
1, sluttrapport fra evaluering av forsøk med kommunalt ansvar for
aktive, arbeidsretta tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp
2000–2004, Ivar Lødemel og Asbjørn Johannessen.
Undersøkelsene har ulike rammer og innretninger,
men viser at bruken av vilkår varierer mellom kommunene og har økt
de senere årene. Telemarksforsknings rapport fra 2006 konkluderer
som påpekt med at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men
dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene.
Dette bygger på resultatene fra kartleggingen som viser at den vanligste
formen for vilkår benyttet i sosialtjenesten, er vilkår som pålegger
stønadsmottaker å registrere seg hos Aetat og vilkår knyttet til
dokumentasjon. Men kartleggingen viser også at vilkår knyttet til
kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak og pålegg om å møte
til veiledningssamtaler er hyppig brukt. Dette er vilkår som vil
kreve mer av stønadsmottakerne. Ser vi på vilkår knyttet til oppfølging
og rehabilitering av klientene, viser kartleggingen at vilkår knyttet
til kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak er den typen
av vilkår som hyppigst blir benyttet. Her svarer hele 67 prosent av
saksbehandlerne i kartleggingen at de ofte benytter denne typen
vilkår.
Når en skal vurdere effekten av å stille vilkår
til økonomisk stønad, herunder plikt til aktivitet, er det mange
faktorer som spiller inn og sammenhengene er sammensatte. Effekten
er bl.a. avhengig av hvordan vilkåret/tiltaket er utformet, valgmuligheter
og mulighet for innflytelse. De omtalte kartleggingene viser at
det er vanskelig å vurdere effekten av bruk av vilkår isolert sett.
Erfaringene med bruk av vilkår i sosialtjenesten inngikk
som en del av grunnlaget for innføringen av kvalifiseringsprogram
med tilhørende stønad. Samtidig med iverksettelsen av kvalifiseringsprogrammet
har departementet iverksatt en forskningsbasert evaluering som skal
gi svar på om programmet bidrar til å nå de mål som er satt for tiltaket,
spesielt om programmet bidrar til at flere kommer i arbeid og aktivitet.
Evalueringen omfatter både en evaluering av
effekter og en følgeevaluering med sikte på å kunne gjøre korrigeringer
underveis. Et sentralt tema i evalueringen vil være hvordan inngangsvilkårene
blir praktisert og om programmet treffer i forhold til målgruppen
og vil kunne gi svar på om ordningen bør utvides til også å omfatte andre
grupper i tråd med forslagsstillernes forslag.