Nasjonale gjennomføringstiltak og økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen viser til at gjennomføringen av direktivet vil være krevende for Norge, og forutsetter en betydelig innsats på flere områder. Direktivet medfører økte krav til vannovervåking, forskning og utvikling og til skjerpet forvaltningsinnsats. Komiteen viser til at Norge allerede har gjennomført en betydelig del av arbeidet – blant annet når det gjelder innhenting av kunnskap om tilstanden i vannforekomstene, men at mye arbeid fortsatt gjenstår.

Komiteen viser til at det vil bli behov for å styrke basisovervåkingen for å fastslå miljøtilstanden for ulike vanntyper, og for å følge langsiktige endringer i denne tilstanden. Også tiltaksovervåking må gjennomføres for å fastslå kjemisk og økologisk tilstand der det er fare for at miljømålene ikke nås, og for å følge utviklingen og effekten av miljøtiltak.

Komiteen merker seg at tilstrekkelig overvåking må være på plass i 2014. Komiteen ønsker på egnet måte å bli holdt orientert om utviklingen i dette arbeidet.

Komiteen merker seg at direktivets krav til vannovervåking vil innebære at de samlede ressursene til overvåking må trappes opp til et nivå som utgjør 75–90 mill. kroner utover dagens ressursbruk, og at de nødvendige ressursene må være på plass i løpet av 2014.

Komiteen merker seg at det gjenstår mye arbeid før et tilfredsstillende klassifiseringssystem for norske vanntyper er på plass, noe som er en viktig forutsetning for at miljøtilstanden og miljømålene skal kunne fastsettes på en sammenliknbar måte i hele Europa. Komiteen forutsetter at dette blir løst gjennom økt satsing på forskning og utvikling i de nærmeste årene.

Komiteen merker seg at de samlede behovene utover dagens ressursinnsats til forskning og utvikling som følge av vanndirektivet, utgjør om lag 12–13 mill. kroner de nærmeste årene. Komiteen merker seg også at dette i hovedsak vil være et statlig finansieringsansvar.

Komiteen viser til at Miljøverndepartementet har det nasjonale koordineringsansvaret for gjennomføring av vanndirektivet i Norge. Ifølge vannforskriften er Norge delt inn i ni vannregioner med én fylkesmann som vannregionmyndighet i hver region. For å oppfylle miljømålene skal det i hver vannregion utarbeides en sektorovergripende forvaltningsplan med et tilhørende tiltaksprogram, som skal rulleres og oppdateres hvert sjette år. Forvaltningsplanene skal vedtas av fylkestingene og godkjennes av kongen i statsråd.

Komiteen viser til at gjennomføringen forutsetter et utstrakt samarbeid mellom en rekke berørte myndigheter på alle nivåer i forvaltningen. Kommunene vil være sterkt involvert og i mange tilfeller prosessdrivende for arbeidet i vannområdene. Komiteen forutsetter også at det legges praktisk og ressursmessig til rette for en bred involvering av sivilsamfunnet, slik direktivet forutsetter.

Komiteen mener at tiltaksplanene som skal utarbeides med utgangspunkt i direktivet, må innlemme revisjoner av vannkraftkonsesjoner. I særdeleshet er det viktig å få til ordentlige miljøforbedringer der det ikke er krav om minstevannføring i dag. På sikt må konsesjonsrevisjonene synkroniseres med revisjon av forvaltningsplanene i vannregionene, slik direktivet forutsetter. Komiteen vil påpeke at det generelt er stort forbedringspotensial på mange plan i gamle vannkraftverk, der potensialet for miljøforbedring kan være stort med bare litt vannslipp.

Komiteen merker seg at gjennomføring av vanndirektivet vil kreve økt ressursinnsats både på nasjonalt, regionalt og lokal nivå. Direktoratene har selv anslått et samlet merbehov på om lag 10 mill. kroner utover dagens nivå de nærmeste årene. På regionalt nivå gir de foreliggende analyser grunn til å anta at det for årene frem mot 2016 vil være behov for 12–14 mill. kroner per år utover dagens finansiering over statsbudsjettet.

Komiteen merker seg at vanndirektivet også vil innebære økte kostnader for kommunene, spesielt knyttet til den fremtidige tiltaksgjennomføringen, men at de samlede og direkte økonomiske konsekvensene er svært vanskelig å anslå. Komiteen vil understreke betydningen av at kommunene i årene fremover blir tilført midler for å sikre at nødvendige tiltak i tråd med vanndirektivet blir gjennomført.

Komiteen merker seg at de samlede økonomiske konsekvensene av konkrete miljøforbedrende tiltak i vannforekomstene antas å bli betydelige, men at det per i dag ikke er mulig å gjøre et samlet realistisk anslag over de økonomiske konsekvensene av fremtidige tiltak. Komiteen merker seg også at kostnadene ved gjennomføringen av tiltakene vil fordele seg over tid, og vil som hovedregel måtte ivaretas av de aktørene som er ansvarlige for påvirkningene.

Komiteen merker seg at utredninger har vist at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere betydelige midler i å bedre statusen til norske vassdrag. For å skaffe kunnskap og beslutningsgrunnlag på en målrettet og presis måte er det viktig å få på plass en betydelig bedre overvåking av økologi og biologisk mangfold i vann. Komiteen mener at det ressursbehovet som er anslått i proposisjonen, bør følges opp som et minimum.

Om valg av gjennomføringstidspunkt

Komiteen viser til at Norge gjennom forskriften har valgt å følge EU-landenes tidsfrister for i underkant av 20 prosent av vannområdene, noe som innebærer at forvaltningsplan skal være vedtatt og godkjent i løpet av 2009, og tiltak skal være iverksatt i løpet av 2012. Komiteen viser til at forskriften for de resterende vannområdene, legger opp til at gjennomføringen i Norge skal skje i takt med andre planperiode i EU-landene.

Komiteen mener at Norge så langt det er mulig bør følge EU-landenes tidsplan for å unngå å bli hengende etter med gjennomføringen, og for å kunne samarbeide med fagfolk og forvaltning i EU. Norge må søke å unngå utsettelser etter de formelle EØS-fristene.