Representantene Per- Willy Amundsen, Ib Thomsen,
Jan Arild Ellingsen, Ulf Leirstein, Jon Jæger Gåsvatn og Vigdis
Giltun har fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber regjeringen fremme forslag overfor
Stortinget om en forsøksordning der ett eller flere asylmottak omdannes
til lukkede asylmottak, inkludert de nødvendige lovendringer"
Jeg oppfatter spørsmålet slik at representantene med
et lukket asylmottak mener et mottak der beboerne ikke står fritt
til å bevege seg utenfor mottaket. Et slikt mottak vil i realiteten
innebære frihetsberøvelse av dem som oppholder seg der. Frihetsberøvelse
kan kun skje når det foreligger lovgrunnlag. Norge har regler i
utlendingsloven som både åpner for fengsling av utlending som ikke
oppgir sin identitet og for fengsling av utlending som unndrar seg
iverksetting av et vedtak. I tilfeller som gjelder identitetstvil
kan fengsling skje i inntil 12 uker, og i særlige tilfeller enda
lenger. I tilfeller som gjelder unndragelsesfare kan fengsling i
dag skje i inntil 6 uker, men i den nye utlendingsloven fra 2008
som Stortinget nettopp har vedtatt (i kraft fra 2010), er den mulige
fengslingstiden også i disse tilfellene utvidet til 12 uker, og
i særlige tilfeller lenger. De som blir fengslet i medhold av utlendingslovens
regler, blir som hovedregel fengslet på utlendingsinternatet på
Trandum, som drives av politiet.
Jeg vil for øvrig vise til at Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 omhandler uttømmende
i hvilke tilfeller det er adgang til å berøve mennesker friheten.
Fremgangsmåten for frihetsberøvelsen må være "foreskrevet ved lov".
I dette ligger både et krav om at inngrepet må ha hjemmel i lov
og et krav om at frihetsberøvelsen ikke må være vilkårlig. Adgangen
til frihetsberøvelse av utlendinger er nedfelt i EMK artikkel 5
nr. 1 bokstav f. Bestemmelsen gir adgang til "lovlig pågripelse
eller frihetsberøvelse av en person for å hindre at han kommer inn
i landet uten tillatelse, eller av en person som det treffes tiltak
mot med sikte på utsendelse eller utlevering."
I NOU 2004: 20 Ny utlendingslov har lovutvalget
vurdert å foreslå at alle asylsøkere skal kunne pålegges å oppholde
seg i lukket mottak i en periode etter ankomst, for at utlendingsmyndighetene
skal få best mulig forutsetninger for å behandle søknadene og effektuere
eventuelle avslag raskt. En slik ordning ville etter utvalgets syn
være fullt forsvarlig i et rettsikkerhetsperspektiv, og forenlig
med bestemmelsen i EMK artikkel 5 nr. l bokstav f. EMK artikkel
5 nr. 4 fastsetter imidlertid at utlending som blir "berøvet sin
frihet" i medhold av artikkel 5 nr. 1 bokstav f kan kreve at tiltakets
lovlighet raskt blir prøvet av en domstol. Med en ordning med lukket
mottak kan det ikke ses bort fra at mange av asylsøkerne ville fremsette
et krav om domstolskontroll. Ordningen ville dermed risikere å bli
en belastning for domstolene som etter utvalgets syn ikke lar seg
forsvare i lys av formålet. Departementet deler utvalgets vurdering.
Jeg viser her til Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her, som er behandlet av Stortinget,
og legger vurderingene her fortsatt til grunn.
Norske regler for fengsling i denne type saker synes
i stor grad å være i samsvar med regler og prinsipper i andre europeiske
land. Jeg vil i denne sammenheng vise til at det blir hevdet at enkelte
europeiske land har såkalt lukkede (transitt)mottak for asylsøkere.
Etter hva jeg har fått informasjon om vil det da være snakk om adgangskontroll
i form av inn- og utregistrering. Asylsøkerne står likevel fritt
til å forlate disse mottakene.
Det er selvsagt viktig at vår lovgivning gir
nødvendig grunnlag for frihetsberøvelse i aktuelle situasjoner.
Min vurdering er imidlertid at det er behov for et bredt spekter
av virkemidler for en effektiv behandling av asylsaker, og for gjennomføring
av retur av personer uten lovlig opphold. I den sammenheng er ikke
minst identitetsfastsettelse avgjørende. Arbeidet knyttet til håndtering
av dokumentasjon og identitetsfastsettelse er i praksis svært krevende oppgaver.
Det er derfor igangsatt et arbeid i regi av politiet i tett samarbeid
med UDI og utenrikstjenesten for å vurdere nærmere om det er hensiktsmessig
å etablere et nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter. Stortinget
er orientert om dette i St.prp. nr. 1 (2008-2009). Jeg vil i denne
sammenheng også vise til samarbeidsprosjektet mellom Politidirektoratet/Politiets
Utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet som ble i gangsatt tidligere
i år, som innebærer en samlokalisering av virksomhetene med formål
å effektivisere asylsaksbehandlingen for bestemte grupper. Målet
med prosjektet er å effektivisere registrering, intervju, saksforberedelse
og vedtaksfatting ved at alt foregår samme sted som der asylsøkerne
innkvarteres. Jeg har stor tro på slike hurtigløp for behandling av
saker hvor det erfaringsmessig er høy andel avslag.