Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet v/statsråden til kommunal- og forvaltningskomiteen, datert 7. januar 2009

Spørsmål fra Stortinget v/Kommunal- og forvaltningskomiteen - Representantforslag nr. 12 (2008-2009) - Forsøksordning med lukket asylmottak

Representantene Per- Willy Amundsen, Ib Thomsen, Jan Arild Ellingsen, Ulf Leirstein, Jon Jæger Gåsvatn og Vigdis Giltun har fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber regjeringen fremme forslag overfor Stortinget om en forsøksordning der ett eller flere asylmottak omdannes til lukkede asylmottak, inkludert de nødvendige lovendringer"

Svar:

Jeg oppfatter spørsmålet slik at representantene med et lukket asylmottak mener et mottak der beboerne ikke står fritt til å bevege seg utenfor mottaket. Et slikt mottak vil i realiteten innebære frihetsberøvelse av dem som oppholder seg der. Frihetsberøvelse kan kun skje når det foreligger lovgrunnlag. Norge har regler i utlendingsloven som både åpner for fengsling av utlending som ikke oppgir sin identitet og for fengsling av utlending som unndrar seg iverksetting av et vedtak. I tilfeller som gjelder identitetstvil kan fengsling skje i inntil 12 uker, og i særlige tilfeller enda lenger. I tilfeller som gjelder unndragelsesfare kan fengsling i dag skje i inntil 6 uker, men i den nye utlendingsloven fra 2008 som Stortinget nettopp har vedtatt (i kraft fra 2010), er den mulige fengslingstiden også i disse tilfellene utvidet til 12 uker, og i særlige tilfeller lenger. De som blir fengslet i medhold av utlendingslovens regler, blir som hovedregel fengslet på utlendingsinternatet på Trandum, som drives av politiet.

Jeg vil for øvrig vise til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 omhandler uttømmende i hvilke tilfeller det er adgang til å berøve mennesker friheten. Fremgangsmåten for frihetsberøvelsen må være "foreskrevet ved lov". I dette ligger både et krav om at inngrepet må ha hjemmel i lov og et krav om at frihetsberøvelsen ikke må være vilkårlig. Adgangen til frihetsberøvelse av utlendinger er nedfelt i EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Bestemmelsen gir adgang til "lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse av en person for å hindre at han kommer inn i landet uten tillatelse, eller av en person som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse eller utlevering."

I NOU 2004: 20 Ny utlendingslov har lovutvalget vurdert å foreslå at alle asylsøkere skal kunne pålegges å oppholde seg i lukket mottak i en periode etter ankomst, for at utlendingsmyndighetene skal få best mulig forutsetninger for å behandle søknadene og effektuere eventuelle avslag raskt. En slik ordning ville etter utvalgets syn være fullt forsvarlig i et rettsikkerhetsperspektiv, og forenlig med bestemmelsen i EMK artikkel 5 nr. l bokstav f. EMK artikkel 5 nr. 4 fastsetter imidlertid at utlending som blir "berøvet sin frihet" i medhold av artikkel 5 nr. 1 bokstav f kan kreve at tiltakets lovlighet raskt blir prøvet av en domstol. Med en ordning med lukket mottak kan det ikke ses bort fra at mange av asylsøkerne ville fremsette et krav om domstolskontroll. Ordningen ville dermed risikere å bli en belastning for domstolene som etter utvalgets syn ikke lar seg forsvare i lys av formålet. Departementet deler utvalgets vurdering. Jeg viser her til Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, som er behandlet av Stortinget, og legger vurderingene her fortsatt til grunn.

Norske regler for fengsling i denne type saker synes i stor grad å være i samsvar med regler og prinsipper i andre europeiske land. Jeg vil i denne sammenheng vise til at det blir hevdet at enkelte europeiske land har såkalt lukkede (transitt)mottak for asylsøkere. Etter hva jeg har fått informasjon om vil det da være snakk om adgangskontroll i form av inn- og utregistrering. Asylsøkerne står likevel fritt til å forlate disse mottakene.

Det er selvsagt viktig at vår lovgivning gir nødvendig grunnlag for frihetsberøvelse i aktuelle situasjoner. Min vurdering er imidlertid at det er behov for et bredt spekter av virkemidler for en effektiv behandling av asylsaker, og for gjennomføring av retur av personer uten lovlig opphold. I den sammenheng er ikke minst identitetsfastsettelse avgjørende. Arbeidet knyttet til håndtering av dokumentasjon og identitetsfastsettelse er i praksis svært krevende oppgaver. Det er derfor igangsatt et arbeid i regi av politiet i tett samarbeid med UDI og utenrikstjenesten for å vurdere nærmere om det er hensiktsmessig å etablere et nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter. Stortinget er orientert om dette i St.prp. nr. 1 (2008-2009). Jeg vil i denne sammenheng også vise til samarbeidsprosjektet mellom Politidirektoratet/Politiets Utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet som ble i gangsatt tidligere i år, som innebærer en samlokalisering av virksomhetene med formål å effektivisere asylsaksbehandlingen for bestemte grupper. Målet med prosjektet er å effektivisere registrering, intervju, saksforberedelse og vedtaksfatting ved at alt foregår samme sted som der asylsøkerne innkvarteres. Jeg har stor tro på slike hurtigløp for behandling av saker hvor det erfaringsmessig er høy andel avslag.