Brev fra Nærings- og handelsdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 6. mars 2009

Svar på spørsmål om St.prp. nr. 34 (2008-2009) Om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS- avtalen av direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet)

Jeg viser til brev fra Stortingets næringskomité av 26. februar 2009 hvor følgende spørsmål stilles:

"LO har stilt fire krav til tjenestedirektivet, som også er sentrale for KrFs holdning til direktivet. Disse kravene omtales på side 8-12 i proposisjonen. Betyr denne omtalen at Regjeringen kan gi de garantiene LO har bedt om på de fire punktene?"

Svar:

I den siste høringen om tjenestedirektivet viste LO til at fire punkter står sentralt, og uttrykte at "Flere av LOs medlemsforbund har gjort vedtak om at Regjeringen må benytte reservasjonsretten, basert på usikkerhet om virkningen av å innføre tjenestedirektivet. Så lenge det eksisterer usikkerhet om disse punkter deler LO dette synet."

Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) er de punktene LO peker på, vesentlige også for regjeringen. Jeg vil nedenfor gi noen kommentarer til hvert av punktene.

Følgende punkter (i kursiv) står sentralt for LO:

• 1. At tjenestedirektivet ikke er til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial dumping, og at ytterligere tiltak LO har krevd - herunder solidaransvar - blir iverksatt og kan gjennomføres

Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt 2.2 og 5.5.1 står det uttrykkelig i tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6 og nr. 7 at det ikke berører arbeidsretten og retten til å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp. Tiltak begrunnet i arbeidsrettslige eller HMS-forhold vil derfor kunne gjennomføres uten å støte mot direktivet. Samme konklusjon går fram av Fafo og Stein Evjus utredning, og av en betenkning fra LOs juridiske kontor i november 2006. Direktivet er ikke til hinder for regjeringens tiltak mot sosial dumping, verken i første eller andre handlingsplan.

Regjeringen har utredet en modell for solidaransvar i medhold av allmenngjøringsloven. Utredningen så bl.a. nærmere på ulike utenlandske ordninger for solidaransvar, spesielt den tyske ordningen. EF-domstolen har i en sak mot Tyskland lagt til grunn at det er adgang til å innføre solidaransvar innenfor rammene av EØS-retten. Når det gjelder tjenestedirektivet, vil direktivet uansett ikke være til hinder for denne typen ordninger, så lenge et solidaransvar innføres for å gi arbeidstakerne et ekstra vern for lønnsutbetalingen.

• 2. At allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles

Flere av tiltakene i regjeringens første handlingsplan mot sosial dumping er knyttet opp mot allmenngjøringsordningen, bl.a. innsynsrett og Arbeidstilsynets kompetanse til å føre tilsyn. Det framgår av statsbudsjettet for 2009 at regjeringen mener det er behov for å gjennomgå allmenngjøringsordningen med sikte på at den skal bli et enda bedre og mer velegnet virkemiddel mot sosial dumping. På oppdrag fra LO har professor Hans Petter Graver foretatt en utredning som særlig tar for seg den norske allmenngjøringsordningen. I utredningen "Tjenestefrihet, utstasjonering og minstelønn – i lys av den seneste rettspraksis fra EF-domstolen" konkluderes det med at den norske allmenngjøringsordningen ikke er problematisk i henhold til gjeldende rett.

Som det også framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt 2.2. og 5.5.1 er det sentrale her likevel at tjenestedirektivet uansett ikke vil være til hinder for gjeldende allmenngjøringsordning og heller ikke vil hindre at vi eventuelt gjennomfører endringer i ordningen.

• 3. At nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder kan beholdes og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom offentlig sektor - herunder helse, sosiale tjenester, trygdelovgivning, skole, transport og produksjon av elektrisk kraft

Når det gjelder offentlige tjenester, gjør tjenestedirektivet ingen endringer i EØS-statenes frihet til å organisere og finansiere disse tjenestene, sammenliknet med gjeldende EØS-rett. Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt 2.2 gjelder tjenestedirektivet kun for offentlige tjenester som er av økonomisk karakter. Dette følger av tjenestebegrepet, som har samme innhold i tjenestedirektivet som i EØS-avtalen.

Videre gjelder direktivet kun dersom disse tjenestene er konkurranseutsatte. Det pålegger ikke EØS-statene å liberalisere offentlige tjenester, og hindrer ikke rekommunalisering av offentlige tjenester som er satt ut på anbud. Dette følger av artikkel 1 nr. 2 og nr. 3 første avsnitt.

Direktivet presiserer videre i artikkel 1 nr. 3 andre avsnitt at det ikke berører statenes adgang til å velge hvordan offentlige tjenester skal organiseres og finansieres. For de tjenestene som er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt, er det bare direktivets regler om etablering som kan anvendes i den grad de ikke er regulert i annet EU-regelverk. Reglene om midlertidig (grenseoverskridende) tjenesteyting gjelder ikke for offentlige tjenester for eksempel innenfor avfalls- og elektrisitetssektorene. Dette følger av artikkel 17 nr. 1.

Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt 5.5.1 vurderer også Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar for en rekke viktige offentlige tjenester i Norge, avgrensningen i tjenestedirektivet mot offentlige tjenester, inkludert helsetjenester, som tilfredsstillende. Kunnskapsdepartementet melder i sin høringsuttalelse at de ikke har funnet behov for å endre lovgivningen på sine ansvarsområder som følge av direktivet. Offentlige myndigheter beholder sine styringsmuligheter over offentlige tjenester.

• 4. At tjenestedirektivet ikke berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål eller er til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid.

Som nevnt ovenfor står det uttrykkelig i tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6 og nr. 7 at det ikke berører arbeidsretten og retten til å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp.

I den grad arbeidsrett er berørt av EØS-avtalen i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere dette området, ikke tjenestedirektivet. At det i tjenestedirektivets bestemmelser refereres til at arbeidsretten, bruken av tariffavtaler og retten til arbeidskamp skal være i samsvar med EF/EØS-retten, er kun en presisering av dette utgangspunktet. Det er i dag et generelt prinsipp at nasjonal rett må "respektere", eller være i "samsvar med", fellesskapsrettens regler. Nasjonal rett kan ikke stride mot reglene i EF-traktaten/EØS-avtalen eller andre direktiver eller forordninger. EF-domstolen har konsekvent lagt til grunn det samme prinsippet på områder der fellesskapet (EF/EU) ikke har direkte reguleringskompetanse. Selv om det ikke kan gis fellesskapsregler om for eksempel nasjonal trygd eller om lønnsfastsettelse eller arbeidskamp, så kan ikke de nasjonale reglene undergrave eller være i strid med de rettighetene som følger av fellesskapsretten. Tjenestedirektivet endrer ikke på dette prinsippet.

Direktivet er på denne bakgrunn ikke til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid.

Som jeg nevnte innledningsvis er de ovennevnte punktene vesentlige for regjeringen. Det tas derfor sikte på at det i forbindelse med EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, vedtas en erklæring som understreker at det ikke er noe til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping når tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen. I erklæringen vil det blant annet bli presisert at tjenestedirektivet ikke berører trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen, allmenngjøring av tariffavtaler, eller statens myndighet til å bestemme i hvilken grad tjenester skal utføres av det offentlige eller være gjenstand for konkurranse.

Det følger av det som er sagt ovenfor sammen med redegjørelsen i St.prp. nr. 34 at regjeringen er trygg på at de punktene LO peker på, er ivaretatt.