Humanitær bistand, fredsbygging og menneskerettigheter
er definert som et hovedspor i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Regjeringen
la i september 2008 fram en samlet norsk humanitær strategi. Denne
strategien gir en visjon for Norges rolle på det humanitære området
og presenterer hovedprioriteringer på dette felt fram til 2013.
Den humanitære strategien ligger til grunn for denne stortingsmeldingen.
Norge står som humanitærpolitisk aktør og finansiell
giver overfor en rekke store og sammensatte globale utfordringer.
Regjeringen vil at Norge i samarbeid med andre skal:
sikre at mennesker
i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse
finansiere humanitær innsats basert på
de internasjonale prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet
og uavhengighet
ruste det internasjonale samfunnet til
å møte framtidens globale humanitære utfordringer
forebygge, respondere på og igangsette
gjenoppbygging etter humanitære kriser.
Regjeringens mål er at Norge skal være blant
de ledende politiske og finansielle partnerne i den internasjonale
humanitære innsatsen og bidra til at det internasjonale samfunnet
står best mulig rustet til å møte framtidens utfordringer. Regjeringens
hovedfokus er rask, fleksibel og effektiv respons for å kunne møte
skiftende humanitære behov, både i akutte og langvarige kriser.
Nye globale utfordringer vil påvirke sikkerheten og
samfunnsutviklingen i mange land. Etter alt å dømme vil disse utfordringene
føre til flere og mer sammensatte humanitære kriser i årene som kommer.
Norsk humanitær politikk vil bli påvirket av denne utviklingen,
som norsk utenriks- og utviklingspolitikk for øvrig.
En betydelig andel av de norske humanitære midlene
kanaliseres gjennom de frivillige humanitære organisasjonene. Regjeringen
mener at deres kompetanse og organisatoriske fortrinn er av stor
betydning for å videreutvikle "den norske modellen".
Nøytralitetsprinsippet som ligger til grunn
for humanitær bistand, innebærer etter Regjeringens syn ikke at
Norge skal tie om overgrep eller maktmisbruk. I humanitære kriser
er forsvar og fremme av menneskerettighetene det sentrale. Om det
humanitære diplomatiet skal foregå i det stille eller i full offentlighet
må etter Regjeringens vurdering avgjøres av hva som til enhver tid er
mest effektivt for å hjelpe ofrene.
Norges humanitære engasjement begrenser seg ikke
til å ivareta humanitære rettigheter og reagere på humanitære behov.
Sammen med våre partnere ønsker Regjeringen å endre rammebetingelsene
for det humanitære arbeidet. Norge skal bidra til at det investeres
i forebygging, klimatilpasning og humanitær beredskap i langt større
grad enn i dag.
Regjeringen ar av den oppfatning at humanitære kriser
krever politiske løsninger. Norges freds- og forsoningsarbeid, den
politiske dialog med berørte land, bidrag til internasjonale fredsoperasjoner,
bistand, klima- og skogsatsingen, fokuset på humanitær nedrustning
og arbeidet for å styrke menneskerettighetene er alle viktige bidrag
til å forebygge humanitære lidelser.
Norges humanitære innsats skal etter Regjeringens
syn være basert på kunnskap, kompetanse og robust forvaltning slik
at de humanitære midler leder til ønskede og målbare resultater. Meldingen
omtaler konkrete tiltak som skal bidra til å styrke effektiviteten
i norsk humanitær bistand.
Norsk humanitært engasjement er en del av en samlet
utenriks- og utviklingspolitisk innsats for fred og bærekraftig
utvikling, slik dette er formulert i St.meld. nr. 13 (2008–2009)
Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser,
ansvar og muligheter. Denne meldingen utdyper den norske engasjementspolitikken
på det humanitære området, bl.a. når det gjelder vår innsats i konfliktområder
og overfor følgene av globale klima- og miljøendringer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Siri A. Meling og Erna Solberg,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Åslaug Haga, og fra Venstre,
Anne Margrethe Larsen, viser innledningsvis til Innst. S
nr. 173 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 9 (2007–2008) om norsk politikk
for forebygging av humanitære katastrofer. Komiteen la
i innstillingen vekt på at forebygging av humanitære katastrofer
er viktig for fattigdomsbekjempelse og for å nå FNs tusenårsmål.
Samtidig understreket komiteen at det å nå tusenårsmålene
er viktig for å forebygge humanitære katastrofer. Det dreier seg
om varige strukturelle endringer som forebygger katastrofer, fjerner
fattigdom og sikrer en bærekraftig utvikling. Komiteen vil
understreke viktigheten av at et land har kapasitet til å beskytte
sine borgere fra konflikt og krise og gi dem trygge rammer for menneskelig
og økonomisk utvikling.
Komiteen viser videre til Innst.
S. nr. 150 (2008–2009), jf. Dokument nr. 3:2 (2008–2009) om Riksrevisjonens
undersøkelse av effektiviteten i norsk humanitær bistand, der en
enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité bl.a. sier at:
"Komiteen viser til at undersøkelser stiller spørsmål
ved om Utenriksdepartementet i tilstrekkelig grad legger til rette
for en god overgang fra humanitære kriser til mer langsiktig støtte.
Komiteen vil understreke viktigheten av å se sammenhenger mellom
bistand i akuttsituasjoner, overgangsbistand og den mer langsiktige bistanden.
Slik kan en bidra både til å forebygge framtidige nye katastrofer
og gjøre mottakerlandene mindre sårbare i nye krisesituasjoner".
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ser det som positivt
at Riksrevisjonen har foretatt en forvaltningsrevisjon på dette
området.
Komiteen viser til at meldingen
på bakgrunn av Innst. S. nr. 150 (2008–2009) utdyper den norske
engasjementspolitikken på det humanitære området som en del av en
samlet utenriks- og utviklingspolitikk.
Komiteen viser videre til at
Utenriksdepartementet i september 2008 la fram en femårig strategi
for Regjeringens humanitære politikk. Strategien omhandler mange
av de utfordringene som Innst. S. nr. 150 (2008–2009) og Dokument nr.
3:2 (2008–2009) peker på. Komiteen har merket seg
at disse utdypes i meldingen.
Komiteen har merket seg at humanitær
bistand, fredsbygging og menneskerettigheter er definert som et
hovedspor i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det ikke er nasjonale interesser som ligger bak norsk humanitær
bistand, men store humanitære behov i de mest sårbare landene. De
langsiktige krisene, klimaendringer, naturkatastrofer, svekkelse
av livsgrunnlaget og utbredt fattigdom, er de største utfordringene
det internasjonale samfunnet står overfor. Komiteen er
også enig i at det er viktig å demme opp for mer tidsavgrensede
kriser som finanskrisen og matvarekrisen.
Komiteen har merket seg at Norge
ønsker å bidra til en internasjonal politikk som styrer de globale
fellesgodene og som bygger opp et rammeverk av institusjoner, herunder
en global rettsorden.
Komiteen deler meldingens oppfatning
av at erfaringer fra både naturkatastrofer og konflikter har vist
at den humanitære innsatsen må sees i en bredere politisk sammenheng
fordi humanitære kriser også krever politiske løsninger. Komiteen vil
vise til at humanitær bistand aldri må bli et alternativ til varige
pollitiske, økonomiske og sikkerhetsmessige løsninger på de problemer sårbare
mennesker står midt oppe i.
Komiteen har merket seg at Norge
har spilt en viktig rolle i å videreutvikle humanitærretten og dens
beskyttelse av sivile i væpnet konflikt. Komiteen vil
vise til Minekonvensjonen av 1997 og Konvensjonen om klaseammunisjon
av 2008. Komiteen har merket seg at Norge også vil
delta aktivt i arbeidet for internasjonal regulering av håndvåpen.
Komiteen vil vise til at småjenter
og kvinner rammes særskilt hardt i konflikter og humanitære kriser,
både som ofre for seksualisert vold og fordi de ofte reduseres til
passive ofre som ikke blir hørt. Komiteen mener det
er viktig at Sikkerhetsresolusjon 1325 og den norske handlingsplanen
må være en integrert del av norsk humanitær bistand og vårt arbeid
med konfliktforebygging og konfliktløsning. Det er viktig og nødvendig
at kvinner i langt større grad får innflytelse i det humanitære
arbeidet og når freden skal bygges.
Komiteen er enig med meldingen
i at mangel på utdanningstilbud er størst for barn og unge som er
rammet av krise og konflikt. Komiteen er videre enig
i at satsing på utdanning innen humanitære kriser også er en nødvendig
satsing for å oppnå tusenårsmål nr. 2.
Komiteen viser til at meldingen
understreker at den prinsipielle enigheten om "Responsibility to protect"
reiser nye utfordringer når det internasjonale samfunnet stilles
overfor situasjoner der Responsibility to Protect viser seg vanskelig
å operasjonalisere. Komiteen vil slutte seg til at det
er avgjørende at enigheten fra FN-vedtaket i 2005 konsolideres og
ikke undergraves. Gjennom å forplikte folkeretten må det etableres forpliktelser
for FNs medlemsland til å følge opp intensjonene i praktisk handling.
Komiteen viser til at komiteen
i Innst. S. nr. 173 (2007–2008) mente at det var behov for en folkerettslig
definisjon av klimaflyktninger. Komiteen vil be Regjeringen
ta initiativ overfor FN for å drøfte dette.
Komiteen slutter seg for øvrig
til de humanitære prioriteringer som foreslås i meldingen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
St.meld. nr. 40 (2008–2009) – norsk humanitær politikk
– vedlegges protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 8. juni 2009
Olav Akselsen |
Marit Nybakk |
leder |
ordfører |