Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian
Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti,
Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, konstaterer
at idrett og fysisk aktivitet for alle er den overordnede visjonen
for den statlige idrettspolitikken, fastsatt av Stortinget. Tilgjengelighet
til idrettsanlegg er det viktigste virkemiddelet for at flest mulig
skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet. Riksrevisjonen legger
til grunn at bruken av spillemidler for å finansiere idrettsanlegg
er et sentralt virkemiddel for å nå dette målet.
Komiteen er bekymret over at
Stortingets klare mål gjennom behandlingen av St.meld. nr. 14 (1999–2000)
"Idrettslivet i endring" om at folk skal ha en forholdsmessig lik
tilgang til idrettsanlegg uavhengig av bosted, ikke er nådd. Det
er fortsatt betydelige forskjeller i dekningen av de fleste idrettsanlegg
både mellom fylker og kommuner. Riksrevisjonens undersøkelse viser at
det på landsbasis har vært en nedgang i antall svømmebassenger i
forhold til befolkningsmengde fra 1998 til 2008. Dette medfører
blant annet at ikke alle kommuner kan tilby barn fullgod svømmeopplæring
slik opplæringsloven og læreplanene forutsetter.
Komiteen finner det særlig bekymringsfullt
at måloppnåelsen for svømmeanleggene har vært mangelfull, da det
å lære å svømme er spesielt viktig for barn og unge. De er den viktigste
målgruppen for statlig idrettspolitikk, jf. St.meld. nr. 14 (1999–2000).
Tilgangen til svømmehaller for barn er også sentralt i forhold til
kravet i Utdanningsdirektoratets læreplan om at barn på fjerde årstrinn
skal være svømmedyktige.
Komiteen merker seg spesielt
utfordringene rundt svømmehaller. Disse anleggene er mye mer enn
rene idrettsanlegg og er viktige for hele befolkningen når det gjelder
helse og rehabilitering. De er også helt sentrale i opplæringssammenheng.
Det er kun en svært liten andel av den tilgjengelige tiden i en
svømmehall som brukes til trening og idrettsaktivitet.
Komiteen har også merket seg
at antall drukningsulykker har vært urovekkende høyt de siste årene
og ser alvorlig på dette. Det var en storstilt satsing på svømmeanlegg
i Norge på 1950- og 60-tallet. Mange av disse anleggene er nå i
dårlig forfatning og er heller ikke aktuelle for rehabilitering
på grunn av bassenglengde etc. Undersøkelsen viser at blant fylkene
hadde Oslo den laveste dekningen i antall svømmebassenger per innbygger
både i 1999 og i 2007, mens Finnmark hadde den beste dekningen per innbygger
både i 1999 og i 2007. Blant storbyene er det Trondheim som har
den laveste dekningen av svømmehaller. Komiteen har
merket seg at Oslo, Bergen og Stavanger alle har hatt en negativ
utvikling i dekningen av svømmehaller i forhold til befolkningsmengde.
Komiteen vil på bakgrunn av dette
be om at Kultur- og kirkedepartementet foretar en grundig gjennomgang
av målsetting og finansiering av anleggene i Norge med utgangspunkt i
de skjevheter som er påpekt av Riksrevisjonen i Dokument nr. 3:8
(2008–2009).
Komiteen ser videre positivt
på at det er nedsatt en gruppe som skal vurdere kriteriene for fordeling
av spillemidler til anlegg i Norge, og forventer at departementet
fortsatt vil prioritere å utjevne forskjellene i tråd med Stortingets
mål.